Ansvar. Hvem er det vi har ansvar for, egentlig? Oss selv? Menneskeheten? Livet på jorda?

En klisje i miljøsammenheng sier at "Vi har ikke arvet jorda fra våre forfedre - vi låner den av våre barn". Mye av grunntanken bak hele kampen for å redde miljøet på jorda ligger bak dette utsagnet. Det ligger også mye ansvar bak. Etter avisoverskriftene å dømme, så står vi over en miljøkatastrofe om vi ikke endrer utviklingen innen 10-15 år. Hvor mye vi skal legge i dette, er det vanskelig å si, men det er i alle fall sikkert at vi er på god vei til å rive ned livsgrunnlaget på jorda, noe som det har tatt millioner av år å bygge opp. En artikkel om vårt ansvar for jorda må derfor nødvendigvis ta opp de problemene vi nå står overfor.

Jeg leste for et par dager siden i avisen om rekorddype hull i ozonlaget over Antarktis. Det er satt rekord hvert år siden 1985, stod det. - Antarktis? Hvem bryr seg vel om Antarktis? Der lever det jo bare noen pingviner og muligens noen andre laverestående dyr - hva har vel det å si for oss på den andre siden av jordkloden? Sannheten er at det betyr ganske mye. For det første, så er det ikke bare over Antarktis at målinger viser svekkelse av ozonlaget. Ved sydspissen av Sør-Amerika er folk og fe blitt forbrent og fått hudkreft bare ved å oppholde seg utendørs noen timer. Og på den nordlige halvkule viser vintermålinger at gjennomsnittet over Oslo har gått ned med minst 6 % siden 1979. Men tilbake til Antarktis.

Resultatene av denne nedbrytingen har begynner her å vise seg på det minste stadiet av liv, på dyre- og planteplanktonet i havet. Det blir mindre av det og det som er igjen blir av dårligere kvalitet, det oppstår mutasjoner og liknende. Det kan gjerne synes ubetydelig, men saken er den at dette vil få ringvirkninger oppover hele næringskjeden. Det fører til at fisken får mindre å spise og det den får tak i er av dårligere kvalitet. Dette fører igjen til at det blir mindre fisk, og de dyrene som lever av fisken får problemer med å få nok mat. Det er mikroorganismene som lager oksygenet i havet og alt kan i verste fall føre til at havet rett og slett dør ut. Jeg synes det er en skremmende tanke.

Ellers blir havet flere steder på jorda benyttet som en offentlig søppelplass. Store mengder giftig avfall dumpes rett i havet, uten noen form for rensing. I Norge har vi Statens Forurensingstilsyn og departementer som fører streng kontroll av utslipp, men flere land har ikke noe slikt. Hvis for eksempel kvikksølv eller andre tungmetaller blir sluppet ut i sjøen, blir det først tatt opp av de minste organismene. De selv dør ikke av dette, for det er i så små mengder, men metallene blir samlet opp i næringskjeden og kan føre til at ørnen (eller mennesket) på toppen av næringskjeden dør.

En annen stor miljøtrussel er drivhuseffekten. Jeg skal ikke gå inn på hvordan denne har oppstått eller hva den går ut på, jeg tror de fleste vet det nå. Det er resultatene av den som er viktige og hva som kan (les: "må") gjøres for å forhindre disse. Drivhuseffekten fører til en global oppvarming av jorda. Isen på polene smelter, havet stiger og lavlandsområder som Bangladesh og Maldivene kan etterhvert bli oversvømt. Jeg håper jeg rekker å dra på bryllypsreise til sistnevnte før den tid...

I framtiden vil det bli millioner av mennesker som er på flukt på grunn av miljøkatastrofer, ikke bare på grunn av krig og sult. Dette vil medføre enorme politiske konflikter og problemer. Hvem har ansvaret for disse menneskene, hvem vil ta seg av dem?

La oss ikke ta alle sorgene på forskudd. Det er ennå ikke sikre bevis for at drivhuseffekten virkelig eksisterer. Eller at ozonhullene kommer til å vedvare. Men det er ting som tyder på det. Middeltemperaturen på jorda har steget med 4-5 grader de siste 100 årene. Vi har hatt de mildeste vintrene i 80-årene som noengang er målt (over hundre år tilbake i tiden). Og det det ER målt stort innhold av ozon-nedbrytende stoffer i atmosfæren. Det kan være naturlige svingninger som vil ta seg opp igjen. Hvis dette imidlertid fortsetter, slik forskerne spår, vil vi kunne se langt etter de koselige påsketurene på fjellet, med sol, snø og kakao. Det kan rett og slett bli farlig å dra på fjellet, hvor atmosfæren er tynnere enn ved havoverflaten. Det ikke farlig nå, hvis man bare smører seg riktig, men hva om 15 år? Det jeg sier, er at det er mange tegn i nåtiden som er tegn på at noe virkelig ER galt...

Jeg kan tegne et ganske dystert bilde på hvordan livet fortoner seg noen tiår i framtiden, men jeg tror ikke jeg skal gjøre det nå. Jon Bing har forresten skrevet en ganske interessant novelle om dette temaet. Den er kalt "Svart sommer", og handler om livet for en kvinne i 30-årene i det som tidligere het Oslo... Den er lagt til circa år 2025. Alle er "påskebrune", Oslo er oversvømt av vann og livet er alt annet enn lykkelig

Men hvis alle vet om disse problemene, er det ingen som gjør noe med det? Er det ingen som tar ansvar?

Joda, det gjøres faktisk ganske mye. Det er opprettet titalls miljøvernorganisasjoner verden over, vi hadde Bruntland-kommisjonen med sin konklusjon og det opprettes stadig skjerpende internasjonale og nasjonale avtaler. Det drives også utrolig mye informasjonsarbeid, spesielt i skolene (som disse oppgavene). ESA, den europeiske romfartsorganisasjonen, vil bruke mer midler til å overvåke miljøet hørte jeg på Dagsrevyen i går. I stedet for bare å lete etter liv på andre planeter, har vi nok med å prøve å berge vårt eget.

Men mange er etterhvert blitt så leie av å høre om forurensingsproblemene, at de rett og slett ikke orker mer. I stedet for å gjøre noe med problemene, så vender vi det døve øret til den kontinuerlige strømmen av advarsler, formaninger og dømmedagsprofetier. Heldigvis er det da at barn ser ut til å ha fått vite om miljøtrusselen og at de er ivrige miljødetektiver på sitt hjemsted. Husmødre begynner også å bli mer bevisst på de varene de handler inn til huset. Jeg tenker da på resirkulert papir, fosfatfritt vaskemiddel, og så videre. Selskapene er oppmerksomme på at varer som ikke er miljøvennlige har vanskeligheter med å bli solgt.

Men har vi egentlig et ansvar for jorda? Jo, vi har vel det. Det er klart, at om vi ønsker at det fortsatt skal finnes liv med mennesker på denne kloden om 150 år, så blir vi nødt for å gjøre noe. Det blir gjort en del, mye snakk, mange avtaler som prøves å settes i gang, men er det nok? Er det for sent å snu? Det er en del som mener det. Jeg er ikke ekspert på området, men jeg kan jo begynne å lure...