I denne oppgaven skal jeg gjøre rede for den kristne etikken og diskutere hvorvidt denne har noen særpreg i forhold til andre religioner. Jeg har imidlertid valgt å begrense sammenlikningsgrunnlaget til jødedommen og islam. Dette kommer både av oppgavens omfang, og av at det er disse religionene som egner seg best til sammenlikning på grunn av deres mange likhetstrekk med kristendommen.

For å forstå hvorvidt kristendommen har en særegen etikk må man først se på hva etikk egentlig er i religiøs sammenheng, og hvordan den kristne etikken arter seg i forhold til andre religioner. Etikk, i religiøs sammenheng, er en religions sammensetning av lover og handlingsmønstre, og legger i stor grad rammer for hvordan de troende skal leve sine liv. Disse lovene definerer ikke bare hva som er rett og hva som er galt, men inneholder også påbud, som for eksempel hvordan og hvor ofte bønnen skal gjennomføres, og hva slags mat som kan, og ikke kan, spises.  

Bibelen er den hellige boken i kristendommen, og ee delt inn i to deler. Det gamle- (GT), og Det nye testamentet (NT). I GT står det om historien før Jesu tid, mens i NT står det om Jesu liv, og tiden like etter hans død. Det greske ordet for testament kan også oversettes til ordet pakt, og dermed kan man snakke om den nye og den gamle pakten. For de kristne vil derfor nye testamentet i størst grad være gjeldene, fordi dette er den nye pakten. Det gamle testamentet brukes mest for å illustrere hvordan Gud har vært med menneskene helt fra skapelsen, og for å vise at Jesus var ventet før sin ankomst. Hva gjelder etikken i det gamle testamentet, skiller den seg fra det nye testamentet ved at det finnes store mengder bud som i detalj styrer ting som renhold og kosthold[1]. Dette er imidlertid bud som de kristne ikke ser på som forpliktende, da i større grad enn jødene tolker budene som historiske forskrifter.

Dersom man skal finne et særegent preg ved den kristne etikken ligger grunnlaget for det nettopp i deres forkastelse av store deler av lovene som står i gamle testamentet. For mens GT inneholder store mengder lover og regler, dreier det nye testamentet seg hovedsakelig om Jesu liv og virke, og hans forkynnelse av troen. Jesus forkynte nemlig en helt annen form for religionsutøvelse enn det som var vanlig i jødedommen. Mens man i følge fariseerne skulle følge den smale sti ved å leve et moralsk korrekt liv, forkynte Jesus en religionsutøvelse der utvisning av kjærlighet til alle mennesker er sentralt, også de som ikke nødvendigvis hadde gjort seg fortjent til det. Dette kalles nestekjærlighet og står helt sentralt i kristen etikk. Grunnen til dette finner vi i Matt 22, 36-40, der det står ” «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «' Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ' Du skal elske din neste som deg selv.'” Her bruker Jesus opprinnelig det samme utrykket for ”neste” som ble brukt i 3 Mos 19,18, og det er dette som gir budet den vidtrekkende effekten og gjør det til selve fundamentet i den kristne etikken.

Sammenlikner man dette med andre store religioner, særlig jødedommen og islam, finner man en vesensforskjell i detaljstyringen av de troenes liv. Mens det både i jødedommen og islam finnes detaljerte regler for hva som er lovlig og ulovlig, samt flere retningslinjer, er kristendommen, som illustrert ovenfor, mer generell. Dette kommer av at det, i følge kristendommen, finnes to åpenbaringer; En allmenn og en spesiell. Den allmenne åpenbaringen går ut på at alle mennesker, kristne som andre, er utstyrt med en fornuft som gjør de i stand til å gjøre de riktige valgene. Den spesielle åpenbaringen er bibelen som er nødvendig for å følge den kristne tro. Dette bunner ut i et menneskesyn som også er avgjørende i denne sammenhengen.

For bedre å forstå hva denne forskjellen kommer av må man se nærmere på menneskesynet, samt synet på Gud i de ulike religionene. Dette må sees i sammenheng fordi synet på menneskene danner selve grunnlaget for lovene som skal føre de menneskene til frelse.

I følge kristendommen er mennesket i utgangspunktet syndig på grunn av den synden som har gått i arv helt siden syndefallet. Veien til frelse går derfor gjennom troen på Jesus, ettersom han ofret sitt liv for at mennesket skulle bli fritatt for sine synder, som det står i Joh 3,16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”. Altså går veien til frelse gjennom troen på Jesus, og gjennom det han forkynte, nemlig nestekjærlighet. Fordi mennesket er syndig i utgangspunktet, og bare Jesus kan klare å gå et helt liv uten å synde, vil alle mennesker fortsette å begå synder. Mennesket kan aldri gjøre seg fortjent til tilgivelse, den er det Gud som ut av barmhjertighet gir, og derfor er det troen på Gud og Jesus som er veien til frelse i kristendommen.

I jødedommen har man imidlertid ikke kommet frem til noen liknende tankegang om arvesynd, og mennesket er derfor heller ikke syndig i utgangspunktet. Veien til frelse går derfor gjennom å holde seg syndefri, noe som gjør det nødvendig med flere lover og retningslinjer enn i kristendommen. Man må gjøre seg fortjent til frelsen. Noe av det samme gjelder for islam, der det viktigste budskapet er at du totalt skal underkaste deg Gud og dermed følge alle hans ord. Muslimene ser på koranen som en direkte avskrift av Guds ord (verbalinspirasjon), og denne inneholder betydelige mengder lover og regler, som derfor må følges. Her kommer det frem hvordan den kristne etikken skiller seg ut med tanke på mengden regler og hvorvidt disse må følges.  

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes påbud også i Bibelen. De kristne holder særlig de ti bud høyt, og som kjent dette utelukkende påbud og forbud. I tillegg inneholder det gamle testamentet flere lovtekster. Som tidligere nevnt er blir imidlertid de fleste av disse budene sett i sammenheng med tiden de ble skrevet på, og regnes ikke som forpliktende. Videre er de ti bud også for svært generelle å regne i forhold til de mange, og svært detaljerte reglene som finnes i jødedommen og islam.

Det som skiller den kristne etikken fra etikken i de to andre bokreligionene er altså mengden regler og detaljstyringen av menneskets liv og grunnlaget for denne forskjellen finner vi i menneskesynet. I kristendommen ser man på mennesket som syndig uansett, og den eneste måten å få forlatelse fra disse syndene på er å tro på Gud og Jesus og følge Jesu budskap altså nestekjærligheten. I islam og jødedommen er derimot mennesket ikke skyldig, og det gjelder å holde seg på den smale sti. Derfor trenger mennesket lover og regler som gjør at de ikke blir villedet, men finner veien til frelse.

Kilder:

”Eksistens”, Forfattere: Camilla Fines Aronsen, Lene Bomann-Larssen og Henry Notaker, Gyldendal Forlag, 1. Opplag 2008.

Biblen.no er brukt for å hente bibelsitatene brukt i oppgaven.

[1] Se blant annet Mos 3,47-59 – Loven om mugg på klær