Norsk valgdeltakelse ligger på 49. plass på verdensbasis. Selv ikke et forholdsvis enkelt valg med to klart definerte parter fikk valgdeltagelsen over 75,8% i årets stortingsvalg, selv om det er en stor forbedring over kommunevalget i 1999, der bare 60,1% av folket stemte, 10% over gjennomsnittsdeltagelsen i USA.

Norge har historisk sett hatt flere hjemmesittere enn Sverige og Danmark, men trenden i Norden og de fleste europeiske land er en synkende valgdeltakelse.

Grunnene til den manglende interessen for politikk er mange, og varierer fra land til land. En av grunnene i Norge kan være det forholdsvis kompliserte partisystemet, der det ikke finnes klare regjeringsalternativer. Dette var imidlertid ikke saken i årets valg, der to klare parter, de rød-grønne og de borgerlige, var tilgjengelige.                                                               

En annen grunn kan være en følelse av maktesløshet kombinert med lathet; logisk sett vil ikke én stemme ha mye å si, så hva er vitsen? Dette stemmer overens med teorien om Rational Choice, hvor gevinsten ved å stemme veies opp mot resultatet og kostnadene, hvor kostnadene er tiden det tar å stemme.

Uansett grunn er det klart at lav valgdeltagelse skader demokratiet, da det ikke blir så representativt som ønskelig. Selv om 100% gjerne er uoppnåelig, er et hjemmesitterantall på 24,2%, en fjerdedel av den stemmeberettigede befolkningen, en alvorlig mangel i Norges demokratiske system.

Den gjennomsnittlige hjemmesitteren er ung, har henholdsvis lav inntekt og utdanning, og bor gjerne i Distriktsnorge. Skal vi tro samfunnsforskeren Willy Martinussen, fører denne gruppens manglende deltagelse til en ond sirkel; da deltakelse gir innflytelse ved at en hver person stemmer på det partiet de føler best representerer sine interesser, blir hjemmesitternes interesser underrepresentert til fordel for de bedre betalte og utdannede. Disse interessene vil da bli mindre vektlagt av partiene ved neste stortingsvalg, noe som leder til en gradvis økning i forskjellen på velgere og de mindre velstående ikke-velgerne, samt en skjev fordeling av goder og byrder i velgernes favør. Dette kan igjen føre til frustrasjon med valgordningen, og stadig flere i den typiske hjemmesitterens sosiale gruppe kan slutte seg til ikke-velgerne. I et land der velferdsstaten står i fare for å bli avviklet er dette en faretruende utvikling.

Denne beskrivelsen er kanskje pessimistisk, men ikke totalt urimelig. I USA, det vestlige landet der flest lever under FNs fattigdomsgrense, er de fattige den befolkningsgruppen med klart dårligst valgdeltagelse. Deres interesser er dårlig representert i valgkampsløftene, noe som åpner for utnyttelse. Ved valget i 2001 ble mange svarte amerikanere hindret å stemme i Florida under tvilsomme omstendigheter.

USA er kanskje eksepsjonell, da det er bygget på en ”du er din egen lykkes smed” mentalitet. Det er en vanlig tankegang at fattige selv er skyld i plage. Men denne tankegangen har økende oppslutning i Norge. To av Norges største partier, Høyre og FrP, har flere ganger trukket frem USA som et eksempel på en ideell liberalistisk økonomi.

Lav oppslutning om valget viser til manglende interesse for demokratiet, noe som i seg selv setter demokratiet i fare. Et folkestyrt system kan bare fungere hvis folket engasjerer seg, i minste fall nok til å stemme. Ellers blir demokratiet en fasade, og folket kan lett bli utnyttet.

Igjen, dette er nok ikke en reel umiddelbar fare. Selv Norges lave valgdeltagelse er høyere enn mange andre demokratiske land. Det er like fullt urovekkende at trenden i de rike vestlige demokratiene er en minkende interesse i demokratiet i en tid da stadig flere fattige land aktivt viser sin demokratiske interesse. De mange fredelige revolusjonene og protestmarsjene i tidligere politistater de siste årene viser hva mennesker med større evne til å sette pris på demokratiet kan få til. Mennesker i den mer dekadente vesten har mistet denne forståelsen, og vil kanskje ikke få den tilbake før det er for sent.