Når lagmannsretten behandler særlig grove saker som voldtekt, drap og tyveri, blir skyldspørsmålet

avgjort av en jury; ti mennesker uten juridisk utdannelse, også kalt legdommere. Dersom den tiltalte

skal bli dømt, må syv av de ti jurymedlemmene finne den tiltalte skyldig. Om de gjør det går tre

fagdommere og fire jurymedlemmer sammen og fastsetter en passende straff. Fagdommerne kan nekte å godta juryens avgjørelse. Da må saken tas opp på nytt, og da dømmer tre fagdommere og fire

meddommere.

Det er mange grunner til at juryordningen burde avskaffes. Når det gjelder juss, er lekfolk, altså de som sitter i juryen, amatører. ”Ingen ville tenke på å ansette ufaglærte på sykehus når viktige operasjoner skal utføres”, uttaler Svein Slettan ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Han mener lekfolk i domstolen kan være en fare for rettssikkerheten, og mener det blir helt feil at de alvorligste sakene blir avgjort uten noen form for begrunnelse. Han får støtte av andre sterke personligheter innenfor juss, som blant annet riksadvokat Tor-Aksel Busch. Han mener også det er helt uakseptabelt med et domstolssystem der det gis begrunnelse i første instans, altså i Tingretten, men ingen begrunnelse i den siste instansen, Lagmannsretten. Han mener juryordningen bør byttes ut med en meddomsrett, der det gis begrunnelse for utfallet i saken. Også statsadvokat Gert Johan Kjeldby, er imot juryordningen, og støtter Busch. Han mener en jury ikke burde kunne avgjøre en straffesak. Det eneste juryen får av juridisk opplæring er et lite innføringskurs, og dette mener han er helt uakseptabelt. Han synes personer med utdannelse og kompetanse burde avgjøre i straffesaker.

Et annet problem med juryordningen er om jurymedlemmene ikke er objektive eller representative. Advokat Heidi Ysen mener at et voldtektsoffer ikke burde sitte i juryen i voldtektsaker. Hun ønsker utvidet mulighet for å spørre ut lekdommere for å hindre slike tilfeller. Da kunne vi for eksempel fått avklart om noen har vært offer i en sedelighetssak. ”Jeg tror det ville blitt tryggere i forhold til en rettferdig rettergang hvis vi fikk stille flere spørsmål”, sier Ysen.

Jurymedlemmene er ikke lenger ”folket”. Dagens tiltalte dømmes av representanter fra eliten, altså de rike. Minst to jurymedlemmer i hver jury mener ordningen har svakheter som kan være en trussel mot rettssikkerheten. Lagmannsretten domineres dessuten av jurymedlemmer med høy alder og utdanning, lærere, konsulenter og personer som er mer politisk aktive en gjennomsnittsbefolkningen. Da dømmes man ikke av sine likemenn og prinsippet om at man skal ”dømmes av sine egne”, faller bort.    

På en annen side er det mange positive sider ved juryordningen. Tor Erling Staff, mulig Norges mest kjente Statsadvokat, er veldig for denne juryordningen. Han mener man ikke skal dømmes av en

”jusselite”. I motsetning til Svein Slettan mener Staff at juryen er den sterkeste garantien for

rettssikkerhet i samfunnet vårt. Juryen er en kontrast til de lærde i jussen. Man skal dømmes av sine

egne, og Staff tror en vanlig borger har minst like godt grunnlag til å vurdere skyldspørsmål i

straffesaker. På spørsmål om han savner en begrunnelse fra juryen, svarer han at kravet om en

begrunnelse er irrelevant. Han sier videre at alle utfall kan begrunnes, men at de ikke behøver å bli

riktigere av den grunn.

Det har alltid vært viktig at ”man skal dømmes av sine likemenn”. Dette har vært prinsippet for norsk rettspleie siden innføringen av straffeprosessloven i 1887. Man skal ikke dømmes kun ut fra nedskrevne lover, men også etter uskrevne lover og regler, sunn fornuft og verdier.

Juryen har alltid stått i sterk kontrast til de lærde embetsmennene i rettssystemet. Tingrettsdommer, Knut Erik Strøm, mener det kan være to grunner for å ønske lekfolks deltakelse som medommere eller jurymedlemmer i straffesaker. Den ene grunnen, er at folkemengden er viktigere å følge for å få folk domfelt, enn at borgerne bare skal dømmes i samsvar med lov og med de bevis som er ført. Den andre grunnen, og muligens den viktigste er at lekfolket skal utgjøre en rettssikkerhetsgaranti for dem som blir tiltalt.

”Den juryordningen som eksisterer i dag(...) er en del av en ordning som snarere minner om innføringen av et lotterispill om skyld enn om rettssikkerhetsgarantier”, hevder tingrettsdommer Knut Erik Strøm. Han er for så vidt ganske objektiv til avskaffelse av juryordningen, men han har et forslag til forberedelse. Han mener det er mulig å legge om juryordningen også innenfor det nåværende systemet: Ved lagmannsrettens behandling av sakene skulle tingrettens dom leses opp, slik at juryen kan ta den med i sin drøftelse. Slik kan begge parter støtte seg til gode sider, og angripe tvilsomme sider, ved den tidligere avgjørelsen. Han mener juryen bør, som den gjør i dag, gi et ubegrunnet ja, eller nei. Men samtidig, og uavhengig av juryen burde de tre juridiske lagdommerne skrive en begrunnet kjennelse hvor de besvarer de samme spørsmålene. Hvis lagdommerne og juryen begge kommer frem til frifinnelse, kan frifinnelsesdom avsies, og den vil foreligge med en begrunnelse fra lagdommerne.

Tilsvarende vil det forligge en begrunnet domfellelse hvis både lagdommere og juryen har konkludert med dette. Hvis lagdommerne stemmer for frifinnelse og juryen for domfellelse, avsies frifinnelsesdom med lagdommernes begrunnelse, men med opplysninger om at dommen er avsagt i strid med juryens avgjørelse. Hvis lagdommerne domfeller og juryen frifinner, avsies det frifinnelsesdom, men uten noen begrunnelse utover å vise juryens kjennelse. Spørsmålet om tilsidesettelse av juryens avgjørelse vil da bare oppstå i én situasjon, der hvor lagdommerne domfeller og juryen frifinner. Hvis man ønsker, kan man da beholde en adgang for de juridiske dommerne til å sette frifinnelsen til side. Men dette bør da føre til ny behandling med ny jury, og slik at tilsidesettelse bare bør finne sted hvis de juridiske dommerne finner det sannsynlig at en ny jury vil dømme den tiltalte skyldig. Dette ville gitt en grei og naturlig begrensning, at en frifinnelse var endelig når den hadde skjedd to ganger. Med andre ord kunne ikke de juridiske dommerne tilsidesette en frifinnelse fra en jury ved andre gangs behandling.

Knut Erik Strøm mener at om juryen fortsatt skal bestå, burde lovgiverne sørge for at ressursene brukes på et jurysystem som innebærer en reell sikkerhetsgaranti i Norge. For det er det som er det viktige; At domstolssystemet vi har i Norge, er sikkert og sikrer begge parter en rettferdig rettsgang.

Når det gjelder debatten om hvorvidt jurymedlemmene er  representative, synes jeg hver og en burde bestemme det selv. Har man vært offer for en voldtekt for et år siden, mener jeg man ikke er representativ som legdommer i en voldtektsak, men dersom det er ti år siden kan man ha lagt det bak seg og være egnet i en jury i en voldtektsak. Jeg synes det blir helt feil å spørre ut legmennene, for å finne ut om de egner seg eller ikke i en jury. Juryen skal bestå av mannen eller kvinnen i gata, og skal ikke være håndplukket. Å ha kriminelle i en jury blir galt, men dersom en kriminell har sonet sin dom, burde han eller henne være egnet som legmann.

Om juryen faktisk er den tiltaltes likemenn, er et viktig element i denne debatten. Undersøkelser viser at juryen består av eldre, rike og ressurssterke personer med høy utdannelse. I tillegg er de mer politisk aktive en gjennomsnittet. Her burde det vært større bredde på jurymedlemmene, slik at juryen bestod av alle slags personer, innenfor rimelighetens grenser.

Jeg synes juryordningen burde bestå, men det burde gjøres noen endringer. Jeg mener Knut Erik Strøms forslag til endringer på juryordningen høres fornuftige og riktige ut. I tillegg synes jeg det er viktig å beholde den gamle prinsippet om at man skal dømmes av sine egne, for det mener jeg er rettferdig. I denne sammenheng synes jeg man burde passe på at legmennene er representative, altså ikke venner av den tiltalte eller liknende. At personene i juryen er amatører innen juss, tror jeg ikke er negativt. De er en sterk motpart til de lærde og dømmer etter helt andre prinsipper. Jeg synes det er merkelig at mange viktige mennesker innen Norges rettssystem er så skeptisk til juryen i Lagmannsretten. Med noen små endringer tror jeg juryordningen kan utgjøre en sterk rettssikkerhet i Norge, enda sterkere enn den er i dag.