”Slutt mellom Britney og Justin”,  ” Mette-Marit festet hele natta”, ”Big-Brother-Mona til Brasil”, ”Kylie utslitt”, ”Veronica og Gamal Hosein – perlevenner bak murene”.

Overskrifter som dette er daglig dose for oss avislesere. Vi underholdes av alt fra lettere forkjølelser til tunge psykiske problemer, graviditeter og innleggelser på avrusningsklinikker. Ikke bare underholdes vi, vi elsker det. Vi nyter å lese enkle små artikler om de uoppnåeliges høyst uvanlige hverdag. Og ordet kjendis er avisenes yndling. Vi har alt fra kjendiskokker til kjendishvaler. Hva er det som gjør at vi kaster oss over disse reportasjene, mens vi lar artikler om politikk, utenriks og økonomi ligge?

Mye kan sies om kjendisreportasjene, men noen store intellektuelle utfordringer er de ikke akkurat. Artikkelene består helst av så få ord som mulig, og så store bilder som mulig. De inndeles gjerne i to hoveddeler: overskriften og selve teksten. Helst skal overskriften ta opp omtrent like mye plass som teksten, eller litt mer. Og den skal være fengende, catchy og treffende. Et morsomt ordspill, noen artige parenteser og masse utropstegn gjør seg godt. I VG fant jeg overskriften ”Brad-full av morslyst” – artikkelen handlet om den vakre TV-stjernen Jennifer (vi er bare på fornavn med Jennifer) som er gift med dobbeltvinner av kåringen verdens mest sexy mann, Brad (som vi også er på fornavn med). Og nå er Jennifer ikke breddfull, men Brad-full av morslyst. Rørende. I Dagbladet kan vi lese om at Kylie kuler’n (blant kenguruene). Vår australske venninne Kylie er nemlig reist tilbake til hjemlandet, fordi hun er litt sliten. Ved siden av den lille artikkelen pryder et enormt bildet av henne ikledd en minuskul topp og hotpants med glitrende detaljer. Dagbladet og VG satser begge stort på såkalt kjendisstoff (eller kulturstoff som Dagbladet kaller det), og det er ingen hemmelighet at når avisene har noe ekstra saftig å meddele fra kjendisverden rives avisene vekk rimelig kjapt.

Men det er ikke bare Dagbladet og VG som er glade i kjendisnytt. Ukebladene ”Se og Hør” og ”Her og Nå” har et samlet opplag på utrolige 1,2 millioner i uka. Likevel er det de færreste som vedgår å kjøpe ukeblader regelmessig. For selv om vi elsker slikt stoff, er det ikke allment akseptert. Selv om vi godt kan diskutere Whitney Houstons stoffproblemer i lunsjpausen, nytter det ikke å fortelle hvor vi har lest det. Vi bare vet det. Naboen sa det, eller vi leste det hos tannlegen. Uansett er vi opptatt av det. Grunnen til at så mange interesserer seg for kjendisstoff er kanskje den samme som at mange ser på såpeoperarer. Vi liker å leve oss inn i andres liv, lese om ting som ligger langt borte fra våre egne grå, trøtte og hverdagslige dager. Vi trenger ikke tenke på at de er vanlige mennesker av kjøtt og blod. De er som sirkusartistene jeg husker fra jeg var mindre- under forestillingen glitret de i manesjen og hadde min fulle oppmerksomhet, der de sjonglerte, spilte fele på enhjulssykkel og svingte rundt i en trapes, før forestillingen var slutt, lysene sluknet og vi gikk hjem. Mens vi hadde sittet og sett på hadde vi beundret dem fordi de hadde noe ikke vi hadde – det være seg akrobatiske ferdigheter eller glitrende kostymer. Slik er tabloidpressen.

De mange kjendisreportasjene danner en liten manesje, og vi er lykkelige tilskuere. Vi ser på dem slik avisene vil vi skal se dem, fordi vi ser dem bare fra en side. Vi lever oss inn i dem fordi de har noe ikke vi har, og det fjerner dem fra vår egen virkelighet. At det faktisk er mennesker av kjøtt og blod faller oss ikke inn. Og det er her problemet ligger. Det er greit at vi liker å følge med på såpeoperaer, men virkelighetens såpeoperaer fanger opp ekte mennesker. Livet i offentligheten har tatt liv – vi kan nevne prinsesse Diana og Kurt Cobain. Men til tross for dette, går sirkuset videre. Manesjen glitrer fortsatt og sirkusdirektørene snurrer piskene sine. Kjendisverden stopper aldri opp, uansett. Her hersker det berømte sirkusmottoet: the show must go on.