Arbeidslivet har forandret seg mye gjennom hundre år. Ved århundreskiftet var det lange arbeidsdager, dårlig lønn og dårlige arbeidsforhold. Verst var det for kvinnene som hadde lavere lønn og ofte dårligere jobber enn det menn hadde.

På landsbygda og langs kysten deltok både menn, kvinner og barn i arbeidet som skulle utføres. Med flytting til byen ble dette arbeidsfellesskapet borte. Det ble større forskjeller mellom ektefellenes arbeid og roller i samfunnet. Mens mannen ble lønnsarbeider med ansvar for å forsørge familien økonomisk, måtte kvinnene utføre alt arbeidet i hjemmet. Ettersom fedrene kunne arbeide et godt stykke hjemmefra og det var lange dager på jobben, ble det lite de så til familien. Kvinnene ble derfor mer isolert enn de hadde vært før. De fleste kvinner med heltidsjobb var unge og ugifte. Yrkeslivet utenfor hjemmet var perioden mellom konfirmasjon og ekteskap. Deretter stengte som regel husstell og omsorgsarbeid mulighetene for å fortsette. Men en del kvinner, særlig blant lavere samfunnslag hadde deltidsjobb ved siden av hus og barn. Å lime fyrstikkesker eller lime på etiketter var elendig betalt, men det kunne kombineres med barnepass. Noen kvinner måtte ut i full jobb hvis mannen var syk eller død.

For fag- og håndtverksarbeidere ble det et tegn på status og framgang å ha en "hjemmeværende hustru". Idealet var en familie med mannen ved dreiebenken, kvinnen ved kjøkkenbenken og barna på skolebenken.

I 1899 ble Arbeidernes faglige landsorganisasjon, LO, dannet. Denne organisasjonen skulle samle hele fagbevegelsen, slik at de stod sterkere i kampen for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. Og arbeiderne hadde mye å kjempe for. Ting vi tar som en selvfølge i dag, var ingen selvfølge på den tiden. Da de kvinnelige fyrstikkarbeiderne ved Bryn i Kristiania gikk til streik, var det for å oppnå høyere lønn og bedre arbeidsforhold. Og sett med våre øyne arbeidet de under forhold som er helt utenkelige i dag. Arbeidsdagene var tolv til tretten timer lange. Betalinga var elendig og arbeidet var helsefarlig. Matpakka måtte de spise i et rom fullt av fosfordamp, og fabrikken manglet vifteanlegg. Mange ble ødelagt av giftsår, ettersom fosfor trengte seg inn i kjevebeinet. Flere måtte operere bort deler av kjevebeinet og kunne bare innta flytende føde. Slike forhold har vi heldigvis ikke lenger, men de forholdene vi har i dag har ikke blitt slik av seg selv." Den andre internasjonalen", som var en internasjonal organisasjon for de sosialistiske partiene, vedtok i 1890 at første mai skulle være kampdag for åttetimers dag. Og som vi ser i dag er dette kravet gjennomført, men de måtte kjempe i mange år før det gikk igjennom.

Bedriftseierne prøvde i det lengste å holde arbeiderne enkeltvis, slik at de ikke fikk mulighet til å opptre samlet gjennom fagforeninger. Det var lettere å forhandle med en enkelt arbeider om lønn, enn med en sterk organisasjon. Arbeiderne fikk mye mer makt samlet og bedriftene gikk derfor også sammen og dannet sin organisasjon: "Norges arbeidsgiverforening", i dag NHO.

Etter krigen stod arbeiderbevegelsen meget sterkt. Arbeiderpartiet var det regjerende partiet og det var et sterkt samarbeid mellom LO og regjeringspartiet. Retten til arbeid ble skrevet inn i grunnloven i 1954, og den nye paragrafen påla "Statens myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdyktig Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide".

Femtiåra var preget av oppgangstider og arbeid til alle, men arbeidslivet var dominert av mannfolk. Bare 5% av gifte kvinner hadde lønnet arbeid. Dette kom av et litt annet syn på familiestrukturen enn den vi har i dag. Kjernefamilien hadde sin glansperiode og kvinnens plass var i hjemmet for å ta seg av hus og barn. Det viste seg imidlertid at de fleste kvinnene ønsket seg ut i arbeidslivet. Men det ble det ikke mulighet for før i 70-årene, med veksten i tjeneste- og omsorgsnæringene, da etterspørselen etter kvinnelig arbeidskraft skjøt i været.

Som en reaksjon påp de rådende kvinneholdningene på 50-tallet oppstod det kvinnebevegelser som kjempet for "lik lønn for likt arbeid". I 1963 ga Betty Friedan ut boka "Myten om kvinnen" , der hun hevdet at kvinnene hadde godtatt alt for mye i bytte mot en trygg og underordnete husmortilværelse. Sist på 60-tallet innledet radikale aksjonsgrupper inn for en ny kvinnekamp: Kvinnefrigjøring.

På begynnelsen av 80-tallet fikk vi vår første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland. Det ble satset mye på barnehageutbygging, slik at kvinnene ikke skulle ha barna som en belastning hvis de ønsket å arbeide utenfor hjemmet. Ellers ble dette tiåret preget av et hemningsløst sløseri uten sidestykket under Kåre Willock. Norge fikk alvorlig slagside, og arbeidsledigheten steg. I 1986 fikk landet igjen kvinnelig statsminister, og med seg hadde hun sju kvinnelige statsråder. Sammen greide de å rette opp igjen statsskuta. Men for å få til dette trengtes en hard "hestekur", der vi måtte stramme inn livreima flere hakk . Bare for å rette opp igjen bankvesenet gikk det med mange milliarder fra statskassa. Nå som krisa er over kan vi nyte godt av å leve i et rikt land med et solid overskudd på statsbudsjettet. Dette kan vi takke dyktige politikerne i Brundtlandregjeringen og store oljeinntekter for. Kvinnene har i dette samfunnet oppnådd en langt sterkere stilling enn den de hadde for hundre år siden. Jeg vil påstå at de er nesten på høyde med mennene i arbeidslivet. Men kjønnsfordelingen er fortsatt skjev i mange yrker. I det private næringslivet hersker en lukket mannskultur. Tidlig på 90-tallet var det bare 10% kvinner blant dem som tjener over 220 000 kroner i året. I lavlønnsyrker som sykepleiere, hjelpepleiere, rengjøring og hjemmehjelp derimot er det under 5% menn. Problemet er at typiske kvinneyrker har lav status, har lite betalt og har stor søkning. Dermed er de ikke interessante for menn.

Kvinnenes kamp har resultert i at det i dag er mye mindre forskjell på mannens og kvinnens rolle i samfunnet, i arbeidslivet og i hjemmet. Det er fortsatt forskjell på typiske kvinneyrker og typiske mannsyrker. Men det er forskjell på mann og kvinne fra naturen sin side og det må vi akseptere. Selv om store deler av samfunnet er mannsstyrt, er det kvinnene som dominerer på universitetene. Helt klart er det at de stadig styrker sin posisjon. Kunnskap er som kjent makt. Om de blir sterkere enn mennene er ikke godt å vite, men jeg er blitt fortalt at før Atlantis sank i havet, var det kvinnene som rådde over mennene. Etter Atlantis` undergang har mennene tatt igjen og undertrykt kvinnene. Nå er dette imidlertid i ferd med å snu igjen. Om det er troverdig må hver enkelt vurdere selv, men for min egen del har jeg ikke noe i mot sterke og uavhengige kvinner. -Så lenge mannen og kvinnen står på lik linje. Den dagen kvinnene undertrykker mannen, da håper jeg min tid er forbi.