Ansvar for egen læring står som et sentralt begrep i dagens skole. Dette er noe vi alle har hørt lærerne mase om siden vi begynte på ungdomsskolen. Det høres veldig fint ut, og får elvene til å føle seg mer voksne og selvstendige. Men har vi egentlig en mulighet til å ta avsvar for egen læring?

Den videregående skole benytter seg flittig av en læringsform som baserer seg på ”sitt ned - vær stille - hør på læreren” prinsippet. Denne læringsformen er misstenkelig lik den tradisjonelle læringsformen, og kan derfor enkelt beskrives slik: Læreren står ved tavla og prater og skriver. Elevene tar notater og rekker opp hånden. Når læreren er ferdig med sitt opplegg, blir det gjerne tid til litt arbeid med det læreren har undervist i, eventuelt oppgaveregning hvis faget er matte. Elevene som trenger det vil da få den hjelpen de trenger, men som oftest er det meget begrenset med tid til hver elev.

L-97 introduserte en ny måte å lære ting på i den norske skolen. Med prosjektarbeid og selvstudium skulle elevene få mer ansvar og føle seg mer voksne. Utover på nittitallet ble ordet selvstudium stadig mer benyttet også i den videregående skolen, og senere ble begrepet ”Ansvar for egen læring” tatt i bruk som et nytt og spennende navn på selvstudium. Læringsformen selvstudium trenger vel egentlig ikke noen introduksjon da de fleste har vært i kontakt med den eller annen gang i livet. Den går grovt sett ut på at man blir tildelt noe materiale man skal studere og sette seg inn i på egenhånd, med minimalt av lærerinnblanding/oppfølging.

Etter L-97 kom har stadig prosjektarbeid blitt mer og mer vanlig i skolen, og da spesielt i ungdomskolen. Med prosjektarbeidet så dukket også flotte læringsformer som forelesninger, gruppearbeid, studieturer. Etter som årene gikk kunne det virke som om de tradisjonelle måtene å lære ting på ble borte, og ble erstattet av nye. Den tradisjonelle tavleundervisningen ble stadig erstattet av prosjektarbeid, fremføringer, forelesninger osv. Man kan derfor lett bli litt nysgjerrig, og stille seg spørsmålet; Fungerer alle læringsformene like godt i alle fag?

Forskjellige fag har forskjellige krav til arbeidsmetoder og måter å lære/gå igjennom fagstoffet på. Et prosjekt og gruppearbeid som kan gi godt faglig utbytte i norskfaget er ikke nødvendigvis riktig måte å jobbe på i naturfag. I matematikk kan beinhard oppgaveregning være veien å gå, mens i tysk kan pugging være løsningen. På samme måte som kokker, må lærer og elev i fellesskap prøve og feil, og finne den ultimate ”oppskriften” på en passende blanding av forskjellige læringsformer.

Overgangen fra ungdomskole til den videregående skole kan være tøff for mange elever. I den videregående skole blir det slutt på all leken og mye av det meningsløse tullet som ungdomskolen er full av. Den allmennfaglige studieretningen på videregående skole er som kjent ribbet for fag som musikk, kunst og håndverk og heimkunnskap. For enkelte elever kan dette være slitsomt, da de ”estetiske fagene” var som et friområde fra den tunge og litt for teoretiske skolehverdagen.

Basert på egen erfaring kan undertegnede fortelle at klassemiljøet i undertegnedes klasse på den videregående skole, er mange ganger bedre enn det tilsvarende på ungdomskolen. Elevene har blitt mer voksne og mobbing er et ukjent ord. Da den videregående skolen er helt frivillig kan det virke som om de som er mer opptatt av å plage andre (mobbere) enn å gjøre skolearbeid, ikke velger å takke ja til dette tilbudet. Erfaringsmessig har også ungdomskolen vært full av tull, bråk og uklare arbeidsoppgaver. Dette har da også gjenspeilet seg i arbeidsmetodene. Den videregående skolen derimot har klare arbeidsoppgaver med klare mål. På ungdomsskolen ble det introdusert ett nytt begrep som har bare blitt mer og mer tydelig etter hvert som undertegnede har kommet lengre opp i utdanningssystemet, nemlig ”Ansvar for egen læring”. Men hva er det egentlig, fungerer det og er det viktig?

Definisjonen på ”Ansvar For Egen Læring” (AFEL) er at det er elevenes egen oppgave å lære det de skal. De skal ha mulighet til å utelate ting de ikke synes er viktige og skal også ha mulighet til å lære mer om ting de finner interessant. Kort sagt: Man skal ha mer frihet. Lærer elevene ikke det de skal; så går det bare utover, ja nettopp: Elevene selv. Problemet er bare at det er umulig for en elev å gjøre dette i dagens skolesystem. Med dagens ordninger med at man ikke kan ha mer enn 15% fravær og at man må gjøre alle leksene så er dette nærmest umulig. Har man et fravær på over 15% får man ikke karakter i faget, og gjør man ikke lekser så får man anmerkning.

På ungdomsskolen er det forsåvidt greit at man ikke har mer frihet enn det man har i dag. Der går man på skole under "tvang" og alle trenger en liten puff bak. Mange er også på dette stadiet ganske umodne, og har kanskje ingen anelse om hvor viktig utdannelse faktisk er. I den videregående skolen derimot, burde man få mye større frihet enn det man har i dag. En har selv valgt å gå på skolen, og man burde selv ha ansvaret for å lære det man skal.

Det vil selvfølgelig alltid være noen som ikke takler denne friheten, og som derfor blir sløve. Dette er likevel deres eget problem, og de får ta konsekvensene av dette senere i livet. Disiplin og selvkontroll er jo også et meget viktig moment i utdannelsen. Det er også en vesentlig del av arbeidslivet hvor man ikke har noen "barnevakt" som passer på hva man gjør. Blir man derfor ikke trent opp til å ta ansvar tidlig i livet, er det også lite sannsynlig at man vil ta det på et senere tidspunkt.