I det siste har media fokusert på mobbing i skolen. Man har kunne lest i aviser om barn og ungdommer som har blitt plaget, både psykisk og fysisk, i mange år, til, fra og på skolen, uten at lærere og foreldre har visst om det. Man har lest om episoder hvor offeret har sett seg lei på plagingen og hevnet seg på tyrannen ved å angripe med kniv. Slike hendelser får en til å lure på hva som er i ferd med å skje i dette landet.

Mobbing er et relativt nytt begrep i Norden, og kom inn i det norske språket rundt 1970. I følge leksikon betyr ordet gruppevold, og er en betegnelse for en gruppes angrep på et enkelt individ som ikke hører til i eller ikke blir akseptert av gruppen. De som mobber har som regel som mål å bryte ned offeret psykisk og /eller fysisk.

Min egen definisjon av ordet er en eller flere som plager et offer som blir sett på som svakere enn alle andre. Jeg ser for meg en gjeng med hovedsakelig gutter som puffer og slår en mindre person.

Det går an å dele opp begrepet mobbing i mange forskjellige kategorier, f.eks. fysisk og psykisk mobbing.

Det finnes utallige årsaker til mobbing i skolen. I grunnen er det veldig lite som skal til for at en person blir mobbet. Årsaker til mobbing kan være at den som blir valgt til offer skiller seg ut fra det store «normale» flertallet. F.eks. hvis offeret har spesielle interesser, hobbyer o.l. som ikke er så veldig vanlige for hans/hennes aldersgruppe eller kjønn. Hvis man skiller seg ut, og i tillegg har vanskelig for å hevde seg eller vanskeligheter med å «forsvare seg» verbalt, kan man lett bli et offer for mobberen(e). Det som kanskje er de mest brukte motivene for mobbing er klær og utseende. I enkelte aldersgrupper er det veldig viktig å bruke merkeklær, spesielt når man er på 6. - 8. trinn i skolen. Her er de fleste opptatte av å bli godtatt og likt av alle andre. Hvis man da ikke har de klærne som skal til for at man skal bli godtatt, er veien kort til å bli et offer for mobbing. Hvis det er familiens økonomi som er grunnen til at man ikke kan bruke de bestemte merkene og motene, da skiller man seg ut fra flertallet, ofte fordi at man bruker gamle eller arvede klær, og som tidligere nevnt er det at man skiller seg ut noe som kan føre til at man blir et offer. Man kan også bli mobbet for utseende, selv om ingen er like er det bestandig noen som skiller seg ut mere enn andre. Disse kan få gjennomgå hvis de ikke greier å bite fra seg. I 5. og 6. klasse kan de som er tidligst utviklet lett bli et offer, selv om alle de andre vil komme etter en dag. Mens i 8. og 9. klasse kan tendensen være den motsatte, her er det de som henger etter i utvikling som kan få gjennomgå. Briller, tannregulering, overvektighet og uren hud (kviser) er også noe som kan være grunnlag for mobbing.

Noen blir mobbet p.g.a. psykiske problemer og hjerne skader eks. M.B.D. og dysleksi. Mange slike tilfeller av mobbing kunne vært unngått hvis skolen og foreldrene hadde informert barna dersom det var personer med slike handikap på skolen.

Mange tror at det er bare gutter som mobber, dette er feil. Som tidligere nevnt kan mobbing deles opp i mange forskjellige typer, en måte å kategorisere mobbing på er med hensyn til kjønnene. Hvis man sammenlikner mobbemetodene som er typiske for kjønnene ser man at det er forskjellige metoder som blir brukt avhengig av hvilket kjønn mobberen(e) er av. Når gutter mobber skjer det gjerne ved fysiske fornærmelser, slikt som slåing og sparking. Jenter bruker mere psykisk terror for å bryte ned sitt offer. Ofte ved baksnakking og utestenging/utfrysning av gjengen. Ut ifra dette kan man si at guttenes mobbemetoder gjerne blir lagt mere merke til, og kanskje det er derfor at så mange mener eller tror at det er bare gutter som mobber. Hvilken form for mobbing som er verst for offeret kommer an på offerets evne til å stå imot mobberen(e)s terror.

Er det enkelte trinn i skole stigen hvor mobbing er et mere utbredt problem enn andre? Det er vanskelig å si, fordi tilfellene av mobbing kommer an på hvordan elevene i hvert enkelt trinn er. Det kan være et årskull hvor det ikke forekommer mobbing i det hele tatt ifra 1. - 9.klasse, mens et annet kull hvor man er veldig plaget av det. Likevel tror jeg at det er mere mobbing fra 5.-8. klasse enn det er på de andre trinnene. Dette fordi det her er veldig stor forskjell på hver enkelt person når det gjelder utvikling og modenhet. Mens fra 9. klasse og oppover blir folk mere tolerante overfor hverandre og har lettere for å akseptere andres meninger og smak. På de fleste ungdomsskoler og videregående skoler er man kanskje plaget med mobbing av førsteårs elever (d.v.s. 7. klassinger og 1. klassinger), men som regel er dette bare noe som står på det første halve året. Selvfølgelig er det tilfeller hvor elever er blitt plaget fra de begynte på den nye skolen til de gikk ut.

Noen spør seg om det er kun mobbeofferet sin skyld at han/hun blir mobbet. Da må svaret bli nei. Offeret har i veldig få tilfeller skylden for at han/hun blir mobbet. Det er mobberen(e) som har skylden. Det viser seg at mange av de som mobber er de svakeste, og de mobber andre for å skjule at de selv egentlig er svake og redde for selv å bli mobbet. Det viser seg også at mange av disse kommer fra hjem og familier hvor de ikke har det bra. F.eks. foreldrene krangler mye o.l. Ofte er det bare én eller to som er de som starter og står for den verste mobbingen, mens resten av de som er med ikke tørr å la være med i frykt for at de selv skal bli mobbet. Passiv mobbing er også en form for mobbing, d.v.s. at en bare snur ryggen til og later som man ikke legger merke til mobbingen, selv om man gjerne har lyst til å gripe inn, men lar være i frykt for å havne i offerets sko.

Hva kan gjøres for å bekjempe mobbingen? Man har sett eksempler på at elever har blitt mobbet i mange år uten at noen har sett noe. Lærerne påstår at de aldri har hatt mistanke til mobbingen som har foregått, og som nylig er blitt oppdaget ved deres skole. Dette må være feil. Noen må ha sett noe. Lærerne må følge med bedre. Ta ut hver enkelt elev i klassen og spør om de vet om tilfeller i klassen, på skolen eller om de selv blir mobbet. De må forsikre elevene om at det ikke vil bli allment kjent hva som blir sagt mellom de to. Elevene i klassen må ikke være redde for å si ifra til læreren eller andre voksne hvis de vet om noen som blir mobbet. At vedkommende skal gå i mellom mobberen(e) og offeret er det ingen som kan forlange, fordi det krever en enorm styrke å stille seg opp mot en slik overmakt som mobberen(e) er. Foreldrene bør snakke med sitt barn om de vet om mobbing eller selv blir mobbet. Hvis de finner ut noe bør de kontakte skolen og følge opp saken. Det betyr ikke at de bør engasjere seg direkte i konflikten mellom mobberen(e) og offeret med mindre det er helt nødvendig, fordi dette kan ha en negativ virkning på deres barns situasjon og forhold til de andre i klassen og ikke minst mobberen(e). Den som blir mobbet må ikke være redd for å si ifra til noen voksne. Det kan være vanskelig å «angi» noen som har slik stor makt over seg, med tanke på hva som vil skje når mobberen får vite at noen har tystet på han/henne. Det bør også slåes hardere ned på mobbing. Mobberen(e) bør få en straff som gjør at de ikke vil gjenta det senere. Uansett hva som blir gjort vil man ikke greie å fjerne problemet helt. Det vil alltid være noen som er «svakere» enn andre og noen som har nødt til å trakassere andre for å vise omverdenen at de er tøffere, bedre eller mere perfekte enn den de mobber. Men egentlig er de redde for at offeret skal bite fra seg og vise de andre at det egentlig er mobbereb(e) som er den svakeste.