I 1966 kunne telefonselskapene tilby sine brukere et helt nytt, og, et revolusjonerende produkt, nemlig mobiltelefonen. Et produkt veldig annerledes fra mobilen vi har i dag, men allikevel en mobiltelefon. Den var tung og stor, og skulle man ha den med seg måtte den ligge i bagasjerommet i bilen. Ikke veldig praktisk, men et stort fenomen på den tiden. Mobilen slo allikevel ikke igjennom før i 1990-årene. I 1990 hadde 173.000 personer mobil, men dette antallet nesten tredoblet seg, og innen 1993 hadde hele

350.000 gått til anskaffelse av denne tingesten. Samtidig jobbet telefonselskapene på spreng med å tilpasse nettverkene, noe som førte til at det ble enklere og mer tilgjengelig med mobil etter hvert som årene gikk. Telefonene ble bedre og bedre, og stadig billigere.

De fleste i Norge i dag har en eller annen type mobiltelefon, og det er nesten ingen grenser for hva denne lille saken kan brukes til. Ved siden av å ringe med den kan vi sende og motta meldinger, ta bilder, filme, gå på internett osv. Listen er lang.

For ungdom er det blitt en viss status i dette å ha mobil. Jeg er selv 16 år, og alle i min omgangskrets har en bra mobil. Det er viktig å ha sin egen telefon, ettersom den hjelper deg til å holde kontakten med venner og familie. Den er en stor del av hverdagen, og viktig når avtaler og planlegging for helgen skal gjøres. Man kan vel nesten kalle mobilen en del av deg, og du føler deg naken uten din følgesvenn.

Jeg vil ikke si det er direkte kjøpepress når det gjelder mobiler, men det er klart man helst skal ha tilgang til MMS, fargeskjerm og kamera.

Som sagt, mobilen har mange funksjoner. En av disse er kamera. Man kan ta bilder og filme, med nesten like bra kvalitet som et vanlig kamera. Selvfølgelig er dette positivt på noen måter. Klart det er deilig å ha en mobil som samtidig er et digitalkamera. Da har man muligheten til å knipse bilder hvor som helst. Problemet kommer da denne muligheten blir misbrukt. Vi får stadig vekk høre om tilfeller hvor kriminelle handlinger er blitt filmet eller fotografert, for deretter å bli sendt videre. Politiet ser på dette som et stort problem, og det er et problem som stadig vokser.

Noe annet som har blitt stort innenfor mobilindustrien, er såkalte chattekanaler. Her kan personer i alle aldre, og med ulik bakgrunn, komme i kontakt med hverandre. For mange er dette fint. Vi har alle hørt om tilfeller hvor to ensomme mennesker treffer hverandre gjennom mobilen, og siden lever lykkelig sammen. Men de fleste har vel også hørt om tilfeller hvor denne ordningen har slått feil. Kvinner, og et mindretall menn, mottar slibrige meldinger og telefoner fra andre. Som oftest pleier dette å gå over etter hvert, men noen ganger blir man nødt til å koble inn politiet. Heldigvis har de ansvarshavende for disse tjenestene strammet inn reglene.

Så er det dette med mobil og tilgjengelighet. Er det positivt eller negativt? Det er positivt fordi man har mulighet til å være tilgjengelig tjuefire timer i døgnet, hvis det er ønskelig, og det er lettere for foreldre å holde kontakten med sine tenåringer en sen lørdagskveld. Dette føles betryggende for begge parter. Er man ei jente på vei hjem en sen kveld, er det alltid greit å ha mobilen i hånden. Da vet man at ”redningen” ikke er langt unna om noe skummelt skulle skje. Et eksempel på dette er en artikkel VG skrev 5. juni, som forteller oss at 4 av 5 jenter bruker mobilen som en slags livvakt. - De jeg har snakket med, forklarer at de bruker mobiltelefonen for sin egen del, for å holde kontakten med andre når de går i folketomme områder. På den måten signaliserer de til potensielt skumle menn at de har kontakt med andre, sier førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim, Berit Skog.

Men hva med strålingen vi så ofte hører om? Er det sant at det å snakke i mobiltelefon er skadelig? Med jevne mellomrom kommer det forskningsrapporter som hevder det er farlig, men et par uker etterpå kommer det gjerne flere rapporter. Disse konkluderer med det motsatte. Hva skal vi tro på? Den elektromagnetiske stråling som skjer når vi snakker i mobil, er på godt norsk, hodet som blir varmet opp. Å snakke i mobiltelefon er det samme som å putte hodet i en mikrobølgeovn, bare ikke med fullt så sterk effekt. For mye snakking i mobil kan på langsikt gi deg hodepine, kreft, grå stær, og sentralnervesystemet kan bli påvirket. Utenom dette er det lite forskere vet. Dette kan vel ikke kalles annet enn negativt?

SMS er utbredt blant det norske folk. Da det først ble lansert, trodde man ikke dette kom til å bli mye brukt, men dette viste seg å være feil. Spesielt blant ungdom er denne tjenesten populær, og man skriver gjerne på en litt spesiell måte. En typisk SMS-melding fra en tenåring til en annen kan lyde ”Hllo! Wassup? Snkkt md Lars istd, hn r md i mrgn. Snx.”. Dette såkalte ”språket” er så utbredt at noen elever glemmer seg bort og bruker det i skolestiler og på prøver, fordi det faller seg naturlig. Det er nok ikke så mange voksne som benytter seg av denne skrivemåten, men SMS sender de. Det gjør vi alle.

Ja, mobilen har både negative og positive sider, som alt annet. Før jeg begynte på denne oppgaven mente jeg det positive veide opp for det negative. Etter å ha gått gjennom litt forskjellige sider, mener jeg fortsatt det. Alt ved mobilen er ikke rosenrødt, men hva er vel det? Ingenting er perfekt. Mobilen gjør millioner av mennesker en stor tjeneste hver eneste dag, og dette gjør opp for det som ikke er fullt så bra. Den lille saken har dannet et lite samfunn rundt omkring seg, og enten vi liker det eller ikke så er den kommet for å bli. Selv er jeg fornøyd med det, og konkluderer med at mobil er bra!