"Vi er oss selv nærmest," er det et ordtak som heter. Dette er noe som på mange måter kjennetegner nasjonalismen også, både negativt og positivt.

Under OL i Albertville -92, var det norske folk i ekstase og gledesrus over våre idrettsfolks prestasjoner og mange medaljer. Livet i Norge var ikke som det pleide i disse dagene. Folk satt hjemme, eller på arbeid, og så på TV, og gatene lå øde. I motsetning til EF - strid og GATT - løsning, der våre delte meninger splitter oss, kom samholdet og nasjonalidentiteten tydelig fram. Sjelden har vel det norske folk vært stoltere av å være norsk enn akkurat i disse dager. Forsøk fra EF si side, en gang i fremtiden å stille felles lag med deltakere fra alle EF - land under ett, er dømt til å mislykkes. En viss nasjonalidentitet må vi ha, med eller uten EF. Gjennom idrettsprestasjoner kan vi hevde vår nasjon, et behov vi tydeligvis har.

Ikke alle klarer å hevde seg og få frem sine meninger, uten å måtte ty til vold.

Etnisk nasjonalisme er et uttrykk som brukes i denne sammenheng, og et godt eksempel er Jugoslavia, der utallige etniske grupper er representert.

Selv om det å leve side om side - på tvers av religion- og kulturforskjeller - teoretisk sett burde være mulig, har ikke virkelighetens Jugoslavia klart å blande sammen og skape et forent jugoslavisk folk. Folk har levd i tilsynelatende fred og fordagelighet, og ventet på det uungåelige.

Bølgen av nasjonalistiske følelser, som igjen har ført til utallige krav om selvstendighet og demokrati, nådde landet med utrolig slagkraft tidlig på

90 - tallet, og resten av Europa innså sjokkert at livet i Jugoslavia slettes ikke var så idyllisk som man hadde trodd.

Jugoslavia er som en møtevei for flere folkeslag. Alt fra sigøynere og muslimer, til albanere og ungarere er representert her, og noe de fleste av dem har til felles, er at de gjør krav på noe de mener å har rett til. Dette bunner i de ønskene vi alle har, men som vi i den vestlige verden er oss lite bevisst. Behovet for å ha et eget land, der man kan identifisere seg med de andre innbyggerne, både kulturelt, språklig, og gjennom lover, religion og tradisjoner. Dessuten behovet for trygghet og respekt, ved å ha noe stedfast og eget. Dette er den grunnleggende tankegangen i nasjonalismen.

Ikke bare i Jugoslavia, men også i mange delstater i det tidligere Sovjet, har folk kriget for å oppnå uavhengighet, mens folk i vestlige industriland har sett på det hele som nærmest ubegripelig og tragisk. Liv har gått tapt, vi har opplevd hat og bestialske overgrep som vi ikke trodde kunne skje i vår siviliserte verden. Nasjonalismens svarte side har skremt oss, og samtidig fått oss til å stille spørsmålet om hvordan vi skal kunne leve i et fargerikt fellesskap, når disse krigene en dag tar slutt. Vil ikke hatet og rasismen ødelegge for oss, og skape enda mer splid? Selv om vi på langt nær har glemt Hitlers tyranni under den andre verdenskrig, og fortsatt stiller oss skeptiske til maktposisjonen til stormakten Tyskland, har vi lært hva krig og hat kan føre til, en lærdom som burde vekke til ettertanke i dag.Av redsel for å blåse liv i nazismen og bli stående i skyggen av et økonomisk dominerende Tyskland, har de øvrige europeiske landene voktet landets utvikling og maktutøvelse. I disse dager ser vi hvordan nazismen har grepet om seg igjen, og skapt både frykt og hat. Ideologien om et høytstående germansk folk slokner aldri, men blusser stadig opp. Det virker ikke som om vi har tatt lærdom av våre forfedres feiltrinn, men er villige til å begå dem selv.

Nasjonalisme kan på sett og vis være ensbetydende med det italienske "facisme," og det tyske "nazisme." Likevel er det en vesentlig forskjell. Denne ideologiretningen nekter andre land uavhengighet, og i motsetning til nasjonalismens politiske program, som går ut på at statsgrenser og nasjonalgrenser bør falle sammen, og at alle har like plikter og rettigheter, dyrker nazismen og facismen et storfolk som skal herske over alle verdige minoriteter. Et lite likhetstrekk er at ytterliggående nasjonalisme og nazisme/facisme gir uttrykk for fremmedhat og intoleranse. Vår evne til å finne syndebukker, når arbeisledigheten stiger, eller ved kriminelle handlinger, er et velkjent fenomen i denne sammenheng.

Den gyldne middelvei finner vi i patriotisme, noe vi nordmenn er flinke til å ivareta. 17. mai er vel et tydelig eksempel på dette. Denne feiringa er ganske unik, sammenlignet med mange andre land. Vi feirer vår nasjonaldag langt mer storslått enn det andre europeiske land gjør, noe som vitner om hvor stolte vi er av vår lille steinur.

På et så lite geografisk utstrakt areal som det Europe dekker, ser vi et lappeteppe av små land. Disse utgjør et kulturelt og språklig mangfold som det ikke finnes maken til i resten av verden. Nasjonalistiske følelser har god grobunn her, og tidligere kriger har vist oss hvor langt vi er villig til å gå for å oppnå og gjenvinne det vi mener er rettmessig vårt. Grenser har blitt flyttet flere ganger i nyere tid, og i dag ser vi hva dette har ført til. Det nytter ikke å trekke opp grenser, når folk ikke er villige til å godta og akseptere dem.

Vi nordmenn reiser gjerne på ferie til det solfylte Spania, og tar med oss hjemlige vaner, fra et nærmest ureligiøst land, og respekterer ikke skikk og bruk der vi kommer. For oss er det norske normer som gjelder, selv om vi er i utlandet. Dette tyder på liten respekt for andre mennesker, men er også en del av vår væremåte. Vi glorifiserer gjerne vårt eget land, og kritiserer andres, selv om vi egentlig elsker andre kulturer . Vi reiser jo for å oppleve dette!

Vår kjærlighet strekker seg så langt at vi aller nådigst unner utlendingene oppholdstillatelse i Norge. Vårt Norge må forbli norsk! Dette er et ganske humoristisk paradoks, for vi liker jo å se på oss selv som et tolerant og lite rasistisk folk. Kanskje vi synes vi gjør nok for å hjelpe andre gjennom den enorme u - hjelpen vi yter?

Vinteren 1991 døde vår kjære Kong Olav. Dette skjedde samtidig som krigen i Kuwait var i ferd med å bryte ut. Avisene måtte prioritere hva som var viktigst for det norske folk, noe som gjorde at Golf - krigen måtte stille seg i skyggen av vår folkekonge. Det store utland fikk ha sine kriser i fred for en liten stund, mens Norge sørget. Dette viser tilbake på det jeg tidligere nevnte, at "vi er oss selv nærmest." Når noe må prioriteres, kommer nasjonen og det som angår oss i første rekke. Dette er på ingen måte negativt for Norge sin del, for vi er ellers veldig opptatt av å holde oss informert om det som skjer i utlandet, spesielt i Sverige kanskje.

Vi liker å sammenligne oss med "søta bror" i øst, særlig når vi vet at vi gjør noe bedre enn dem. Devalueringen i Sverige er et godt eksempel på dette. Vi ville lære av deres feil, og mente at Norges økonomi var sterk nok til å tåle en støyt. Norge skulle nok klare å heve seg over Sverige ja, men dengang ei.Det gikk samme veien med oss.

Det som er viktig å merke seg her, er hvordan land sammenligner og forsøker å lære av hverandres feil, samtidig som de fremhever seg selv. Dette er typisk innen nasjonalismen.

I disse dager strides det om den økonomiske sonen rundt Jan Mayen. Danmark mener at Grønland bør få det som er rettmessig deres, men betrakter man Jan Mayen som bebodd, på lik linje med andre øyer, har de rett til egen økonomisk sone, slik som tilfellet nå er. Stridsområdet er den delen av sonen som går inn på Grønlands del, og som egentlig utgjør ganske lite for Grønland, men mye for Jan Mayen.

For oss på fastlandet kan dette virke som en liten bagatell, men hvem vet hvor dypt det stikker hos noen. Kanskje en liten ting som dette er nok til å så splid mellom nordmenn og dansker? Vi er i så fall ikke de eneste i Europa.

Tsjekkoslovakia eksisterer ikke mer, men er delt i to. I det som nå heter Slovakia, er det en liten by midt i landet som krever selvstendighet. Det ville bli det samme som om Dovre kommune krevde løsrivelse fra moder Norge. Hva er formålet? Er vi inne i en historisk periode som med rette kan kalles "den moderne nasjonalismen," der selv de mest utvanna folkeslag vil danne egne stater, midt i andre stater, fordi de vil hevde sin egen identitet?

Hvilken rolle spiller EF midt i dette? Formålet med EF er å danne et sterkt Europa, der alle - uansett nasjonalitet - stiller på noenlunde lik linje, både økonomisk og rettslig sett. Vi skal stå sammen mot stormakter som Japan og Amerika. Enigheten er vel stor om at dette er vår framtid, men likevel ser vi en motsatt tendens, der alle vil være uavhengige og selvstendige.

En del trekk ved nasjonalismen gjør et heller dårlig inntrykk på oss, men til forsvar kan sies at begrepet ofte brukes i feil sammenheng. Nasjonalisme er ikke ensbetydende med fremmedhat og rasisme, men kan forklares som ekstremister innen denne ideologien. Vi bruker også ord som "patriotisme" for å beskrive nasjonalistiske følelser, og dette er heller positivt ladd. Likevel er vel ikke nasjonalisme som en slags personlig egenskap noe ubetinget positivt. Det kan ofte virke som om en som fremhever sin egen nasjon for mye, blir betraktet som overlegen og nesten rasistisk. "Du skal ikke tro at du er noe," er det jo noe som heter.