I det siste har folk blitt mer og mer bevisst atomkrigsfaren som henger over oss hele tiden. Det kan man tydelig se av alle fredsbevegelsene som er blitt stiftet i Europa, og etterhvert også i USA. Hvorfor har så disse fredbevegelsene skutt fram akkurat nå ? Hvis man tar en titt i Dagsrevyen, vil man nok kunne ane svaret : Hele tiden fortelles det om uroligheter og kriger verden over. Nyhetsoppleseren har knapt fått nevnt Irak-Iran- konflikten før han penser over på Nicaragua - bare for å få med alt i programmet. Kort sagt : Vi lever i en urolig tid. Verdensfreden har sjelden v‘ert så truet som nå. Er det da noe rart at folk danner fredsbevegelser ? Terrorbalansen har kommet i et annet lys som en følge av de urolige tidene. Man har begynt å spørre : Hva vil egentlig skje ved en større konflikt der atommaktene USA og Sovjet tørner mot hverandre ? Svaret er skremmende. Hele menneskeheten vil sannsynligvis bli utryddet, og jorda vil bli så ubeboelig at eventuelle overlevende vil misunne de døde. For å sette en stopper for denne grusomme muligheten, må vi få igang en nedrustning. Dette er et greit krav, men hvordan skal vi gjennomføre det ? Første stadium i en slik problemløsning må v‘re å finne årsaken til opprustningen. Hovedårsaken må utvilsomt v‘re den mistilliten som råder mellom verdens ledende statssjefer. Hvis den ene uttaler at han vil virke til nedrustningens fremme, blir det betraktet som grov propaganda av den andre part (noe det også av og til er).

Noe som muligens kan virke inn på det kalde forholdet USA - Sovjet er den nye omleggingen av Kremls strategi overfor Vesten. Tidligere hadde man en tilbøyelighet til rå kraft i forhandlingene. Nå innser man etterhvert at dette ikke gir resultater, og har lagt seg på en mykere linje - ’glasnost’ slår om seg. Hvis Sovjets tiln‘rming overfor USA blir reell, har vi klart å tilfredsstille første fase av problemstillingen, og kan begynne med selve nedrustningsarbeidet. Første del av dette arbeidet må bli å stoppe tilveksten av nye atomvåpen. Til dette har USA utviklet det såkalte freeze-forslaget. Det stiller ingen krav til supermaktenes rakettantall / atomstridshodeantall. Derfor har jeg stor tiltro til dette forslaget som en innledning til virkelig nedrustning. Den bør etter min mening foregå i disse former : Først må det dannes en internasjonal komite (her bør FN benyttes) som kontrollerer at de rakettene som skal fjernes, virkelig blir fjernet og uskadeliggjort. Med denne som kontrollinstans kan man så utjenve styrkeforholdet og senke rakettantallet trinnvis.

Enkelte hevder at den eneste måten å bryte den onde sirkelen på , er å begynne med ensidig nedrustning - slik at den andre part skal se vi mener alvor. Det vil med andre ord si at forsvaret vårt må svekkes. En slik utvikling har jeg ikke tro på. Akkurat det samme gjorde man i Norge før annen verdenskrig - og hva ble resultatet ? Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, hadde vi ikke engang midler til å forsyne Fornebu N‘rforsvar med ammunisjon ! Hadde vi hatt et slagkraftig forsvar, ville flere nordmenn kunnet slåss for det de trodde på; og ikke blitt skutt på Akershus som nazifiendtlige patrioter. Etter krigen framsatte alle nordmenn ett ønske : Aldri mer 9. april ! Hvis vi ser på styrkeforholdet Norge - Kolahalvøya i dag, så har i høyeste grad historien gjentatt seg. Selv med store NATO-forsterkninger vil vi ikke klare å stå imot et angrep. Vi har noenlunde samme situasjon som i 1940 - en farlig situasjon. Vi må innse at historien representerer erfaringer, og i størst mulig utstrekning bruke disse !

Et forslag som med jevne mellomrom har v‘rt aktuelt, er forslaget om atomfrie soner i Norden. Jeg mener dette forslaget er noe ansvarsløst tatt i betraktning at sovjet-russerne jo har store deler av sitt atomvåpenarsenal stasjonert nettopp i dette området. Det hjelper ikke om russerne inngår ikke-angreps-avtaler hvor de lover ikke å bruke atomvåpen mot Norden. Tror man virkelig at disse vil tas hensyn til i en prek‘r krigssituasjon ? Da er det bare den sterkestes rett som gjelder. Se f. eks. på den ikke-angreps-avtalen Tyskland inngikk med Sovjet før annen verdenskrig. Den holdt ikke s‘rlig lenge ! Jeg mener ikke å si at vi må ha atomvåpen på norsk jord i fredstid, men vi må v‘re forberedt på å ta imot atomvåpen i krigstid ved f. eks. å ha utskytningbaser klare, noe som det ikke akkurat oppmuntres til i forslaget. Dessuten vil vi hvis vi nekter å ha atomvaåpen på vår jord i krigstid, bare skyve rakettene over på andre. En lite solidarisk tanke. Vi er tross alt medlem av NATO, og må ta på oss en del av oppgavene i samband med forsvaret av Vesteuropa.

En ting mange mennesker har reagert på, er at man rundt om i Europa har begynt å bygge utskytningsramper før det er vedtatt om rakettene skal utplasseres eller ikke. Det kan virke som om rakettene skal utplasseres uansett hva vedtaket blir. Slik er det imidlertid ikke. Dette gjøres for å vise sovjet-russerne at vi mener alvor med truslene om å utplassere nye raketter hvis de ikke stanser den nesten daglige utplasseringen av SS20- raketter.

Når det er snakk om nedrustning, glemmer vi ofte de landene som har et mindre antall kjernefysiske våpen. Her glemmer vi det viktigste ! Jeg tror det er nettopp disse ’småstatene’ som kan bli den utløsende faktor i en atomkrig. For disse landene, som kanskje bare har to eller tre kjernefysiske sprengladninger hver, vil det ikke inneb‘re selvmord å innlede en atomkrig mot hverandre. Derfor vil de sannsynligvis v‘re raskere på ’atomknappen’ enn statene med store kjernefysiske våpenarsenaler, og vil dermed kunne utløse en verdenskrig hvor de ’store’ blir innblandet.

FN’s nedrustningssesjoner har ofte vist seg å bli de rene maraton-debatter hvor det diskuteres og diskuteres uten resultat. Dette skyldes at FN ikke kan sette noe press på de forhandlende parter. Etter min mening er FN et viktig organ som på grunn av sin internasjonale sammensetning kan vise seg å bli uhyre nyttig i nedrustningssammenheng. Vi må derfor gi FN en større forhandlingsmakt, slik at vi kan få fortgang i forhandlingene. Hvis FN mister mer makt nå, (f. eks. ved at noen land blir utelatt eller trekker seg) kan organisasjonen risikere å få samme skjebne som Folkeforbundet, som omtrent måtte stå og se på at annen verdenskrig brøt ut. Hovedårsaken til folkeforbundets handicap var at USA ikke var med, og USA har noen ganger truet med å melde seg ut av FN p.g.a. kritikken av Israel. Hadde det skjedd, ville FN vært omtrent funksjonsudyktig, og det hadde oppstått en livsfarlig situasjon i og med at supermaktene ville blitt mer isolert fra hverandre.

Jeg mener det er på høy tid vi får igang en nedrustning; men selv om vi befinner oss i tolvte time, må vi ikke gjøre altfor brå trekk. Det kan bli skjebnesvangert !