I et innlegg i Dagbladet 14. desember 1984, uttrykker Theo Koritzinsky ganske sterkt sine meninger om Norges apartheid politikk når han spør om Norge ikke snart burde gi seg selv nobelprisen i hykleri.

Med dette sikter han til Norges dobbelmoral overfor Sør-Afrika, hvordan vi med den ene hånden deler ut fredspriser til ivrige apartheid motstandere, og med den andre hånden styrer norskeide skip med olje til Sør-Afrika. Dermed, mener Koritzinsky, fremmer vi apartheid systemet samtidig som vi ’hjelper’ dets motstandere. Kunne vi vært nøytrale og holdt oss utenfor, og allikevel gjort samme ’nytten’? Hadde vi vært nøytrale, hadde vi ikke for årsaket verken det ene eller det andre. Slik som det er nå, gjør vi nok imidlertid mer skade enn vi hjelper. Vi lurer oss selv hvis vi tror at det er en stor hjelp for Sør- Afrika å dele ut fredspriser i hytt og vær. Det meste som skjer, er at fredsforkjemperne øker sin selvtillit, nø som selvfølgelig er positivt. Det øker nok forhåpentligvis også de svartes optimisme i Sør-Afrika en del. Vi viser at de ikke er helt alene, verden husker dem! Men stort mer enn å øke deres selvtillit gjør vi ikke.

Som sagt så hjelper vi nok selve krigsmakten mer enn dets innbyggere. Tenk bare på hvor avhengig den Sør-Afrikanske regjering må være av den oljen de kjøper av oss og andre. Jeg får lyst til å spørre om det samme som Koritzinsky, "hvor mange apartheidmotstandere i Sør-Afrika og Namibia er drept av våpen skutt ut fra tanks og fly med norskfraktet olje som drivstoff?". Koritzinsky, eller jeg, kan nok ikke regne med å få nø svar på dette spørsmålet. Selv om det hadde vært mulig å regne ut, hadde nok ikke mange turt å komme med svaret, for tallet ville sikkert ha hatt mange sifre.

Av Koritzinskys artikkel kan det virke som om problemene ville være løst hvis vi boikottet oljeleveringen til Sør-Afrika. Hadde problemet vært så lett å løse, ville vi nok (håper jeg) ha sluttet å levere Sør-Afrika olje for lenge siden. Hovedsaken er bare den, at Norge dessverre ikke har monopol på oljefrakt. Vi er ansvarlig kun for en brøkdel av verdens oljeproduksjon/levering.

Hvis så det usannsynlige skulle skje at vi sluttet å frakte olje til Sør-Afrika, ville det nok ikke gå lang tid før flere nasjoner ville sloss seg imellom om våre tidligere olje-avtaler med Sør-Afrika. Men vi ville iallfall gå foran med et godt eksempel. Kanskje ville også andre avgjørende oljeleverandører gjøre som oss.

Det jeg imidlertid mener er viktigst, er at Norge aktivt engasjerer seg i internasjonale fora som f.eks. FN. Norge yter en stor tillit i FN som vi må bruke til å påvirke de andre medlemslandene til å slutte samlet opp om en boikott av oljeleveranse til Sør-Afrika. Selv om Sør-Afrika sikkert alltid vil ha visse tilganger på olje, ville de kanskje bli modne for forhandlinger hvis de merket at de fikk verden mot seg. Men, man må passe på å ikke ta for hardt i. Det er ikke kun Norge som har skylden i at de grusomme forholdene i Sør-Afrika og Namibia ikke ser ut til å forbedre seg. De hvite innbyggerne i Sør-Afrika, spesielt de med penger og makt, må også bære en del av ansvaret. Kunne de yte større motstand mot landets politikk, ville det sikkert ha en viss innflytelse på landets regjering. På dette området mener jeg at også Norge bør kunne spille en viktig rolle. Vi må prøve å påvirke den hvite befolkningen til å innse at apartheid-politikken er uholdbar for landets fremtid. Hvis landets svarte befolkning skal leve i stadig angst mot de hvite, vil det etterhvert resultere i en boble av hat som vil vokse og vokse. Etterhvert som denne boblen vokser, vil den ha lettere og lettere for å sprekke. Uansett hvor lenge boblen holder, må til slutt det tragiske skje at den sprekker, nø som vil resultere i et fullstendig blodbad. Jeg ser imidlertid med en viss skepsis på at vi vil kunne klare å påvirke de hvite Sør-Afrikanerne nevneverdig, i hvert fall alene. Jeg tror at også de hvite, særlig de rike og mektige, ser med stor respekt og kanskje frykt på regjeringen. Det er nok ikke mange av de hvite som er villige til å risikere makt og ære for de svartes rettigheter. Som nevnt tidligere, må vi prøve å få resten av verden til å innse at uten handling fra vår side, vil Sør-Afrika gå mot det uunngaælige ’kollaps’!

Når det gjelder argumentasjonen synes jeg at Theo Koritzinsky går ganske rett på sak, uten ’dobbelte meninger’ og ironiske setninger. F.eks. sier han, "Ola nordmanns ene hånd tildeler biskop Tutu fredsprisen. Med den andre hånden styres norskeide skip med olje til Sør-Afrika". Dette er et rett-frem språk som man ikke trenger å tolke som et dikt for å finne ut hva det er ment å bety. De fleste skjønner språket hans etter å ha lest det kun en gang.

Etter min mening er setningene hans holdbare, det er ikke mange setninger hvor han tror, går ut ifra eller regner med ting. Forekommer dette bare få ganger, gjør det ikke nø. Men nøn har en uvane å skrive det flere ganger i hvert avsnitt, og det kan virke ganske forvirrende og uprofesjonelt. I det hele tatt en god skribent med et naturlig og lite forvirrende språk.