I den nye læreplanen for norsk i den videregående skole, som kommer i 2007, er det blitt stilt spørsmål om faget skal inneholde eldre norsk litteratur og historie, eller om det skal legges mest vekt på grunnleggende emner som skrivetrening og grammatikk, med mål om at morsmålet skal være et redskap for å lære og forstå de andre fagene.

Mange hevder at vi burde fjerne den kulturbærende delen ut av skolen, og heller satse på grunnleggende læringsmetoder. Men hvis vi fjerner den delen av pensum som dekker den norske litterære og språklige historien, fjerner vi også grunnlaget for det norske skriftspråket, og identitet. Tar vi det bort, mister vi også en del av den allmenndannende kunnskapen.

Siden Norge er en relativ ung nasjon innenfor historie, språk og litteratur, trenger vi noe å assosiere oss med. Det er nettopp dette Snorre Sturlasons diktning, de islandske ættesagaene og vikingene gir oss. Det var nettopp norrøn tid som la grunnlaget for Norges språklige historie og litterære kultur. Da er det dumt at vi skal forkaste en særegenhet som denne.

Vi lever i en verden i dag der forskjellige kulturer smelter sammen, der språk, ord og uttrykk påvirker samfunn og kultur. I Norge i dag lever vi nettopp i et slik globalisert samfunn, der ordene og uttrykkene utenfra stadig forandrer ordforrådet vårt. Vi blir sterkt preget av språklig påvirkning spesielt fra USA og Storbritannia. Denne anglifiseringen merkes godt innenfor massemediene, TV, film og musikk.

Vårt språk og vår kultur er stadig i forandring, derfor er det mange som mener vi burde holde på det mest bestandige vi har, nemlig vår historie, vårt språk og våre tradisjoner.

Det er ikke nok å bygge vårt fundament og vår identitet på et utsagn fra den tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, ” Det er typisk norsk å være god” Det kan godt hende, men det er ikke å komme bort i fra, at flere og flere nordmenn blir distansert fra Norges historie. Det er for risikofylt at vi regner med at foreldregenerasjonen og dagens generasjon klarer å føre det norskeste norske videre til neste generasjon. Det er gjennom skolen og norskfaget vi må opprettholde norsk litteratur og eldre språkhistorie og en kulturbærende allmennkunnskap, for at det skal nå fram til neste generasjon, og ikke viskes ut om noen få år.

Mange er svært uenige i at vi skal beholde norsk litteratur og språkhistorie i skolen. Det er svært få av dagens elver og lærere som har noen relasjoner om den norrøne og Islandske kulturen. Det er så fjernt fra vår kultur, vi har ikke forhold til det den islandske og norrøne kulturen. Den norrøne tradisjon har sitt utspring fra Island, ikke Norge. De som vil beholde norrøn og eldre historie i skolen sier at vi må ta vare på historien, hvilken historie? Islendingene føler et lillebrorskompleks mot Norge og Norden. De mener bestemt at den islandske litteratur og språkhistorie er Islandsk. Island var lenge en ledende nasjonen innen litteratur og kultur i Europa. Det var norske emigranter som bosatte seg på Island rundt 1000-tallet, og plutselig har vi den stolte historien om ” norsk” litteratur og språkhistorie.

Vi lever i en globalisert verden der vi må gi slipp på ”norsk” historie og ta tak i fremmede kulturer. Nordmenn, ” de beste i verden” må slutte å grave etter gjemte identiteter, og heller integrere seg i verdenssamfunnet. Nye ord og uttrykk kommer stadig inn i det norske språket, og vi beveger oss mot en anglifisert verden.

Vi lever i et samfunn der resultater, ferdighet, språk, kunnskap og orientering mot verden rundt oss blir stadig viktigere. Flere og flere nordmenn, spesielt unge blir distansert fra det norske språket og grunnleggende skriveferdigheter. Det er vist at lese- og skriveferdighetene hos det norske folk har blitt dårligere gjennom de siste årene. Talefeil slike som ”sjole” og ”sjino”, er svært utbredt blant de unge i dag.

Noe som faller bort gjennom å ha undervisning i kulturbærende pensum, er nettopp vekten på de grunnleggende emnene. Vi må få skrivetrening og grammatiske øvelser inn allerede i grunnskolen, og det må følge elevene hele veien opp til den videregående skolen. Spesielt i den videregående skole, er det å kunne bruke norsk en forutsetning for å lære og forstå andre fag svært viktig innen utdanning og yrketslivet. Hvis man legger mer vekt på norsk som et ”instrumentfag” enn som et fag som bærer fram kultur og historie, må man gjøre undervisningen mer konsentrert, bedre planlagt, variert og læringsfremmende.

Ovenfor har jeg listet opp argumenter for og i mot betydningen av litterær og språklighistorie i skolen. Jeg syns vi burde beholde den kulturbærende delen av norskfaget. Den gir oss forutsetninger til å forstå og lære andre fag og generell allmennkunnskap. Jeg mener vi burde finne en balanse mellom en konsentrasjon av den kulturbærende delen og den instrumentale delen av pensum. Vi har behov for begge parter for kunne hevde oss innefor utdanning, yrkesliv og sosial sammenheng.