Norge er et lite land i en stor verden, hvordan vil vi at Norge skal fremstå for andre nasjoner? Ikke alle har hørt om Norge, noen vet at det er et vakkert land med fjell og fjorder og andre det faktum at Norge er en rik oljenasjon. Et positivt rykte er viktig for alt fra handel og turisme til Norges innflytelse på resten av verden. Nordmenn liker å føle seg engasjerte i verden der ute, vi liker å tro at vi er til stor hjelp, og at vi alltid gjør det rette i våre valg og handlinger.

Norge har vært kjent for å være fredsmeklende i vår utenrikspolitikk, vi har stilt opp med hjelpeorganisasjoner, fredsstyrker og vi har støttet FNs fredsarbeid. Vi er verter for verdens største fredsmarkering; Nobels fredspris, dette gir Norge god PR i medier verden over. Norge er medlem av FN, verdens viktigste fredsmeglende organisasjon. Fredsbevarende styrker er vårt viktigste bidrag i arbeidet for fred. Siden 1948 har FN hatt 54 fredsbevarende operasjoner.

FN er bygget opp på det prinsipp at alle land skal ha muligheten til å være medlem. Det er noen betingelser, basert på om landet kan stå til grunne for sine handlinger. Da både innenriks og utenrikspolitisk, med menneskerettighetene som ”mal”. FN er ikke basert på økonomiske formål, og ingen land skal sitte på toppen å ”styre” verden. Allikevel er det noen som har vetorett i FN, stormaktene som dannet FN i 1948.

Norge har tidligere stått sterk som fredsmegleren og vi har vunnet tillit i vår bistandspolitikk. For ti år tilbake tjenestegjorde ca. 1500 soldater i FNs fredsbevarende styrker. I dag stiller Norge med et usselt bidrag, på kun 24 soldater og observatører i fem av FNs fredsbevarende styrker. Dette har flere årsaker, men etter regjeringsskiftet for ti år tilbake skiftet utenrikspolitikken gradvis standpunkt. Regjeringen har gått inn i Nato og EUs felles utenriks og sikkerhetspolitikk, med Bondevik i spissen. For å forstå dette markante ”skiftet” i utenrikspolitikken i Norge, må man se på de ulike politiske retningene. I Norge er det stor uenighet om ulike utenrikspolitiske spørsmål både blant folket og politikerne.

Venstresiden i politikken er fokusert på Norge som en fredsbevarende og meglende nasjon. De er villig til å gi opp Norges allianser for å la vær delta i militære angrepskriger. De ønsker å bruke milliarder av oljefondet, til internasjonal nødhjelp. De vil trekke alle angrepsstyrker ut av Midtøsten, og øke den norske støtten til FN. De mener at det er viktig at Norge engasjerer seg i konfliktområdene i verden, men kun på et fredsbevarende grunnlag. De ønsker ikke EU medlemskap, men ønsker allikevel å utvikle Norges handelspolitikk. De støtter seg til FN som verdensorganisasjon, ikke Nato.

Høyre siden i politikken vil at Norge skal være militært deltagende i konfliktområder. De mener de er viktig for å styrke Norges posisjon i verden, for at Norge skal få være medlem i allianser, og for egen beskyttelse. De vil bevilge mer penger til utvikling og opprusting av norsk forsvar. Høyre siden ønsker utvikling av Norges handelspolitikk og Norge som handelsmakt og oljenasjon. For å være en del av verdensøkonomien må Norge delta i allianser, og gi noe tilbake i form av militær tjenestegjøring, hjelpearbeid og være en støttespiller i Nato og EUs utenrikspolitiske programmer.  

Er det riktig at Norge skal bidra i offensive innsatsstyrker? Norge har de senere år støttet aktivt opp om Det europeiske sikkerhet og forsvarpolitiske samarbeid. Dette har ført til at Norge har vært med i flere angrepskriger med USA og Nato i spissen. Nato er en militær allianse, som ble dannet av supermaktene under den kalde krigen. I dag har Nato nitten medlemsland, der Norge kan nevnes, men de fattige landene får ikke medlemskap og innflytelse i Nato. De fattige landene trenger et nettverk mer enn noen andre. Nato er et nettverk, der de rikeste og mektigste landene lover hverandre ”evig troskap” og beskyttelse. Et land er tryggere når det har en allianse rundt seg, hvis du truer landet truer du også de allierte.

Det hele kan ses på som et spill, der ”Gutteklubben grei” leder an, med terningen i sin hule hånd. Bush og Blair trekker på smilebåndene, terningen treffer verdenskartet og erobringene begynner. Bondevik kan ikke vente til den er hans tur til å slå, omkranset av viktige venner tar han utfordringen, rister på terningen og den slår mot bordplaten. Det er enten eller i dette spillet, enten er Norge med og gjør seg fortjente til godene, eller så er vi ute og står alene i kulden og må klare oss selv. Hva velger vi?

Vi har et forsvar som skal forsvare landet vårt og bidra i konfliktområder i verden. Det er viktig at vi har et forsvar, i dagens urolige verden. Terror er vårt samfunns største utfordring, og det er viktig at Norge er med på å bekjempe trussel, mot sivile og uskyldige mennesker. Norges deltagelse i krigføringer i Midtøsten er et omstridt tema. Det henger nøye sammen med bekjempelse av terror, etter terrorattakkene mot USA 11september 2001. Norge har deltatt med angrepsstyrker i Afghanistan for å stoppe Osama Bin Laden, og hans terrorregime. Ledet av USA og Nato, deltok mange vestlige land for bekjempelse av terrorisme. Det var stor uenighet om Norge skulle delta i denne krigføringen og folket var splittet. Folk mente at det var viktig med bekjempelse av terrorisme, alle viste at det ville gå ut over sivilbefolkningen.

USAs invasjon av Irak ble ført på det grunnlag, at det var bevis for at Irak under ledelse av Saddam Hussain hadde masseødeleggelsesvåpen, og var en trussel for resten av verden. USA ville ha rettferdighet for Iraks befolkning, som i årevis hadde blitt ledet av Saddam Hussain, en grusom diktator.  Mange mente at krigen var basert på for få konkrete bevis, og det ble spekulert i at USA var ute etter Iraks olje. USA fikk ikke planene godkjent av FN, men trosset vårt viktigste fredsbevarende organ. Millioner av mennesker verden over demonstrerte mot krigen i Irak. I dette tilfellet talte det norske folket en klar sak, og vårt lands største demonstrasjon fant sted i Oslos gater. Regjeringen trosset dette, og Norge deltok med innsatsstyrker i Irak. Regjeringen gikk i forkant ut med, at det var klare bevis på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. I mediene ble det skrevet om en regjering, som holdt informasjonen tilbake for det norske folk. I etterkant av krigen har det vist seg at angrepet ble ført på usikre grunnlag. Saddam Hussains regjering falt, men det ble ikke funnet masseødeleggelsesvåpen.

Er det riktig å føre en krig når så mange mennesker stiller seg kritiske? Er demokratiet kun en fasade? Hvor stor betydning har egentlig folkets klare tale? Spørsmålene var mange før, under og etter krigen i Irak. Verdens befolkning var forskrekket etter invasjonen av Irak. Hvordan var det mulig å overse FNs beslutninger og folkets demonstrasjoner?

Den norske innsatsstyrken utgjorde våren 2004, 146 personer. Juli 2004 trakk Norge hovedstyrken ut av Irak, og sommeren 2004 er noen få norske offiserer til stede. Sosialistisk venstreparti har stilt et krav til regjeringen om å trekke alle norske soldater ut av Irak innen 2006. Norge deltar i dag med både fredsbevarende styrker, og innsatsstyrker i ulike områder. Norges hovedområde er Midtøsten; Irak, Afghanistan og Israel. Vi deltar også på Balkan, Sudan og Etiopia/Eritrea.

Norges tilstedeværelse i internasjonale konfliktområder er et omstridt og alltid aktuelt tema. Det handler om at vi følger med på hva som skjer i verden, det handler om maktkamp og det handler om å markere seg. Folket trenger dyktige politikere for å få frem, og representert deres meninger. Det er viktig at politikerne er klare i sitt standpunkt, det er vanskelig å støtte en regjering som fører en politisk dobbeltmoral. Et eksempel på dette er Norges bidrag med våpen til USA og Storbritannia og egenproduksjon av våpen. Samtidig deltar vi med hjelpearbeid og fredsbevarende styrker, der våre egne våpen er brukt. Dette er en sak som danner tanker og spørsmål til ettertanke.

Krigføring i seg selv er grusomt; å drepe uskyldige mennesker for makt og innflytelse er banalt. Hvorfor ser ikke verdenstoppene dette? Er jordkloden en del av deres spill om makt og penger? Man føler seg hjelpesløs der man sitter i sofaen hjemme, og tenker på hvor lite innflytelse man har. Det er vanskelig å godta at noen mennesker skal kunne ha så utrolig mye makt. Det er viktig å huske på at alle har et ansvar for å skape fred i verden, for det er en urolig verden vi lever i. Det er den nye generasjonens ansvar, å prøve å snu om på dette farlige mønsteret. Det er viktig at vi i Norge går frem med et godt eksempel, vi er et lite land i en stor verden, men alles stemmer teller. Alle må gå i seg selv å se på sine holdninger, engasjere seg og ta et standpunkt.