Klokken nærmer seg syv i London. Solen titter forsiktig fram over hustakene i storbyen. Byen våkner sakte, men sikkert. Det er julaften og alle har det travelt, nesten alle i hvert fall. Folk ser ut som små damplokomotiver, der de farter bortover i kulden. Midt i all travelheten, på en benk, ligger det en mann og en liten hund. Juletiden er ekstra tung for slike folk. Ikke bare på grunn av kulden, men på grunn av synet av mennesker. Mennesker uten andre be-kymringer enn å bli ferdig med julehandelen i tide. Lykkelige mennesker som har et hjem å feire jul i, en familie, et liv som er verdt å leve.

Mannen på benken er en middelaldrende mann. Han har et slitent og herjet ansikt. Han har på seg noen gamle, slitte klær. Ved siden av seg har han en hund som er liten og spinkel. "Skal vi se om vi finner noe å spise," sier mannen til sin følges-venn. Hunden bjeffer henrykt, som om den forstod hvert ord han sa. De er heldige i dag. De finner en gammel, men intakt, matpakke som noen har kastet fra seg. Dette er søppel for noen, og et måltid for andre.

Mens de sitter på benken og nyter maten, kommer det en familie på tre gående forbi. Med triste øyne tenker han: "Det er meg, det var meg, før jeg fikk problemer." Mannen på benken hadde også en kone og en sønn, men så kom proble-mene. "Djeveldrikken" som en gift tok den fra han alt han hadde. En gift man ikke klarer å la være å klamre seg til. Giften skulle få han til å glemme, men han mistet livet. Det livet som var verdt å leve.

Dagen går, mannen og hunden sitter der på benken og beskuer hverdagen. De kan ikke gjøre annet. Det er for sent å prøve å komme seg "på beina" igjen. Dette er og blir hverdagen deres. Det gjelder bare å gjøre det beste ut av det. Det gjelder å holde ut, så kanskje ting kan bli bedre en dag. Kanskje noen vil hjelpe han "på beina" en dag. Selv om det er hans egen skyld at han er der han er, så klarer han ikke å komme ut av det alene.

Mannen tenker tilbake på den gangen han hadde jobb, den gangen han var George Smith, da han hadde kone og barn, en familie. Den gang betydde han noe, han var ikke bare en fremmed mann på gaten. Men han taklet ikke alt stresset med hverdagen. Han tydde til flasken for å glemme problemene. Så en dag døde konen og barnet i en bilulykke. Han var føreren, han kjørte ukonsentrert og krasjet med en annen bil. Han var "heldig" og overlevde. Etter ulykken mistet han alt og havnet på gaten. Det eneste lys i hverdagen han hadde nå, var familiens hund, som stod trofast ved sin herres side. De to skulle overleve og komme tilbake, men det ble med håpet. Ettersom dagen går og det blir kveld, setter kulden inn i byens gater. Det er kaldere nå enn det har vært på lenge. Kulderekord, sies det blant folk. George legger merke til at hunden skjelver. "Fryser du, kamerat?" spør han og ser engstelig på hunden. Hunden er hans eneste venn, den eneste som ikke føler avsky eller forakt når den ser på han. Han ser George Smith, andre ser en uteligger, en fyllik. George klap-per den og sier: "Kom igjen, vi klarer dette." Senere stilner gaten, natten legger seg over London som et mørkt og kaldt teppe. Hunden skjelver fortsatt av kulde. "Ikke frys, du må ikke fryse. Her ta jakken min," sier George og legger jakken rundt hunden. Hunden ser på han med et takk-nemlig blikk som sier mer enn tusen ord. Men nå blir George kald. Han begynner å fryse. "Jeg er sterk, dette går bra," tenker han og legger seg til å sove på benken sammen med hunden. Han vet at det er farlig, det han gjør. Man han kan ikke la sin eneste venn fryse i hjel. Etter en stund sover de begge. Still-heten ligger over i byen, i gatene og hver eneste mørke krok.

Neste morgen er det første juledag. Gatene er tomme. Folk er hjemme og feirer jul sammen med familie og venner. Det er en kald morgen, bakkene er dekket av rim som glitrer i solen. Det er vakkert... Den totale stillheten får et brudd i det fjerne. Den avbrytes av noen stemmer. Triste og sørgelige stemmer. Stemmer fra noen som bærer bort en middelaldrende, fremmed mann og hans hund.

Karakter: S