Liker vi egentlig Jordans fotballstore pupper, eller Michael Jacksons ”monsteransikt”? Syns vi det er fint? Er det slik vi har lyst til å bli?

 Plastisk kirurgi blir stadig vanligere. Flere og flere velger å rette på kroppen sin ved hjelp av kosmetiske inngrep. Brystimplantater, ansiktsløftning, benforlengelse. Hvor stopper det egentlig? Er vi virkelig så påvirkelige at vi er villige til å gjøre omtrent alt for å se ut som dagens idealer

Skal verden bli til et sted fullt av perfekte kropper og fjes? Hvis alle går rundt med de umenneskelige proporsjonene til barbiedukker, vil noen egentlig skille seg ut da? Når hele verden er ”perfekt” vil det ikke da bli litt kjedelig?

Plastisk kirurgi har lenge vært et klent begrep blant kjendiser og rikfolk. Men hvordan har det seg at også folk av mer gjennomsnittsstandard spikker og sparer i evigheter for å få vekk ”sine mindre gode sider” ved hjelp av plastisk kirurgi? Alle har en indre drøm om det perfekte, men det er fysisk umulig for alle se ut som supermodeller. Bare tenk på hvordan en verden full av langlemmede, slanke kvinner, og høyreiste, muskuløse menn ville vært. Den dagen verden blir sånn kanskje alt vil dreie seg helt rundt, og det nye idealet da vil være lite og rundt. Når man tenker på hvor mislykket man føler seg, akkurat (hvertfall ofte) på grunn av disse supermodellene er det kanskje verdt å tenke på at de store designerne,som skaper motebildet,ofte er homofile menn, som lager kvinneklær mer tilpasset sitt eget kjønn. Forhåpentligvis vil slike tanker kjøre selvtilliten på gli. For det er jo faktisk dårlig selvtillit som er hovedårsaken til hvorfor man ser på plastisk kirurgi som en løsning. Men hvorfor er dårlig selvtillit et så stort problem? Menneskene har jo alltid vært en påvirkelig art, men er omgivelsene nok til å ødelegge en persons selvbilde fullstendig? Hva er det med vår evige higen etter det som er et konstruert bilde av det perfekte? Kan all skylden legges på omgivelsene, mediene, og de som står bak all reklame og propper hodene våre fulle av dårlig samvittighet om vi spiser noen kalorier for mye? Rynker, cellulitter, bilringer, store neser. Er det vår største skrekk? Er dette gode nok grunner til å bruke tusenvis av kroner på kosmetiske inngrep? For i bunn og grunn dreier det seg jo alltid om skjønnhet. Men det finnes jo også personer med seriøse problemer i forhold til ikke bare eget utseende, men også fysisk og psykisk helse; for store pupper gir slitasje på ryggen, overdreven fedme gir deg store begrensninger i forhold til aktiviteter og daglige gjøremål. Folk kan også være så misfornøyde med seg selv at det kan gi psykiske problemer; langvarige depresjoner og innesluttethet er vel det mest utbredte. Man kan også miste evnen til å gå ut blant folk fordi man føler seg frastøtende på omgivelsene.

Det å rette på seg selv kan også få konsekvenser. Det kan hjelpe i mange tilfeller; er man så utrolig misfornøyd med seg selv at man hindres i å fungere normalt, kan forandring på utseendet ved hjelp av plastisk kirurgi gi deg et bedre selvbilde. Er man mer bekvem med eget utseende blir man mer utadvent og tilfreds. Da kan man f.eks få et bedre sosialt liv, som venner, kjæreste, arbeid og lignende. Det er også en mulighet til å bli kvitt plager som  kompliserer hverdagen, som f.eks overdreven fedme, eller for store pupper som nevnt tidligere. Men det er også negative sider; med dagens overdrevne vekt på utseende er det lett for å bli overflatisk. Man kan dømme f.eks andres intelligens og verdi på grunnlag av utseende. Plastisk kirurgi er et statussymbol som viser at du har penger du kan ”sløse vekk” på slike egentlig unødvendige ting, og dette vil kunne forsterke klasseskillet. Man kan også bli avhengig av plastisk kirurgi; man tar en operasjon, blir ikke helt fornøyd, og tar deretter flere. Operasjonene kan også være mislykkede, og gi deg skjemmende arr, eller dårligere selvtillit enn før operasjonen. Slike inngrep er en stor påkjenning for kroppen, og du kan havne i uheldige situasjoner under operasjonen; blodtap, ødeleggelse av viktige organer som kan delvis, eller helt miste sin funksjon. Økt fare for livstruende sykdommer som kreft og slag kan også forekomme.

Plastisk kirurgi kan være til hjelp for noen, men er det det for alle? Det har vært en enorm utvikling på dette området de siste årene. Personlig syns jeg denne utviklingen er noe syk. Er det meningen at alle skal gå rundt og se ut som umenneskelige dukkekopier? Finnes det egentlig noen i denne verden som er fornøyd med seg selv? Alle har nok noe de vil forandre på, men ville alle gått så langt som til plastisk kirurgi hadde de hatt midler og kapasitet til det? Er vi mennesker virkelig så overflatiske? Jeg tror ikke det ville være noe gøy å leve i en slik konstruert verden. Folk ville jo miste all sin naturlige skjønnhet. Det er jo de små særtrekkene som skal gjøre deg vakker.

Omgivelsene prøver hele tiden å overbevise oss om at alt vil bli så mye bedre om man får rettet på ”en ene lille feilen” som f.eks noen overflødige kilo, eller litt tunge øyelokk. Det er jo ikke rart mange sliter med dårlig selvbilde når man hele tiden får høre at noe annet enn den man i utgangspunktet er, er så mye bedre. Vakre, ”perfekte” mennesker overalt rundt oss viser oss hvordan vi ”bør” være. Men alle er skapt forskjellig, og burde kunne leve et fullkomment liv slik de er skapt. Når små barn slanker seg omtrent til døde, og gamle mennesker gjør alt for å tilbakevinne den evig tapte ungdommen er det noe galt med verdens menneskesyn etter min mening!