For ikke mer enn tre år tilbake fikk vi ved hjelp av en statsminister satt fokus på hvor dårlig det står til med det psykiatriske helsevern i Norge. Statsministeren den gang ble selv utsatt for denne sykdommen, og man fikk i ettertid forelagt en opptrappingsplan, hvor det skulle bevilges 24 milliarder kroner over 8 år for å bøte på de dårlige tilstandene i helsevesenet.

De store psykiatriske institusjonene her i landet får ikke mer penger til drift under den statlige opptrappingsplanen for psykisk helse. Pengene skal i hovedsak gå til utbygging av de kommunale institusjonene, desverre viser det seg at dette arbeidet ikke er kommet så langt i forhold til de midler som til nå skulle vært overført. Følgene av dette er at man har sterkt psykotiske pasienter som står i kø to til tre måneder før de får hjelp eller behandling av noe slag, noe som er uverdig for de som rammes, like fullt som det er uverdig for Norge å være bekjent av en slik politikk. Det er også et faktum at underskuddet i mange av landets store institusjoner gjør at de må steng deler av året, og sende pasientene på hospits hvor de verken får oppfølging av lege eller tilsyn av helsepersonell for øvrig.

En ny rapport utarbeidet av SINTEF viser at det er store forskjeller både i behandling, tilbud og resursbruk. Folk med psykiske lidelser får svært ulikt tilbud avhengig av hvor de bor i landet. Ulikhetene i tilbudene kommer av at det i hovedsak brukes svært ulike summer i de forskjellige delene av landet, og at det i stor grad kommer an på hvor flinke de forskjellige institusjonene er til å få mest mulig ut av skattebetalernes penger.

Det er også dokumentert at nordmenn spiser lykkepiller eller antidepressiva for 510 millioner kroner i året. Det finns heller ingen oversikt over hvem brukerne er, og om de virkelig trenger pillene. Dette tallet gjelder for 1999, og forteller også at vi har fordoblet forbruket av slik medisin i løpet av de siste 10 år i Norge. Avdelingsdirektør Thor Rogan i Sosial og helsedepartementet har nylig utalt at man bør være kritisk i forhold til det store forbruket av slik medisin, men han sier også at det nødvendigvis ikke betyr at medisinen blir brukt feil. Samtidig med dette er det utgitt en rapport fra Norges forskningsråd, som slår fast at de milde tilfellene av depresjoner blir overbehandlet av allmennpraktikere, mens de alvorlige tilfellene ikke fanges opp. Rogan mener at grunnen til den utstrakte bruken av disse pillene ligger i at allmennpraktikerne må bevisstgjøres i forhold til behandling av denne type sykdom, og at mangelen på spesialister må være med å ta sin del av årsaken for dette. I mellomtiden hersker det tung strid i mellom fagfolkene om det virkelig er feilbruk eller ikke.

Allerede i 1997 var det i henhold til stortingsmelding nr. 25 bestemt økt satsing på psykisk helsevern. Denne meldinga fikke enstemmig tilslutning 17 Juni samme år, og man fikk nye lover som skulle sikre en god bruk av resursene. Disse lovene sier blant annet at ingen skulle risikere å falle utenfor systemet, og hvordan både kommunene og fylkene skal kunne yte den hjelp som trenges til riktig tid. I tillegg fikk fylkeskommunene økt ansvar for det psykiske helsevern, på den måten at antall sengeplasser opprettholdes, og at distrikts psykiatriske senter bygges ut, samt at kapasiteten ved de polikliniske avdelingene økes. Fylkeskommunen skal dessuten ha ansvar for spesialbehandling, og skal i tillegg også bistå kommunene i utviklingen av lokale tilbud, som er best mulig tilpasset den enkeltes behov.

Personer med psykiske lidelser må få del i velferdsgodene. Dette krever gode kommunale tjenester og det må gis tilbud om allmenn helsetjeneste, bolig, arbeid, fritidsaktiviteter og hjelp til å mestre hverdagen. Mange vil klare seg med begrenset hjelp, noen vil ha behov for omfattende bistand. Kommunene må etablere et samordnet omsorgs og velferdstilbud uten at dette ender opp i noen form for spesialtjeneste.

At statsministeren den gang stod fram, med et problem som for mange fremdeles er vanskelig, er for så vidt prisverdig, men med 20 år med nedbygging av de stor institusjonene er det klart at Behandlingstilbudet for folk med disse lidelsene, har sviktet i alle ledd. Landets største brukerorganisasjon har et apparat, som lenge har stått klar til en større praktisk innsats for psykiatrien Det blir derfor Vanskelig å forstå, hvorfor de bevilgede midler fremdeles står mer eller mindre ubrukt.