Rovdyrkonflikten er et aktuelt tema i TV og aviser for tiden. Denne konflikten er allikevel ikke ny. Rovdyr har alltid blitt sett på med en viss frykt. En kan si at rovdyrkonflikten startet allerede i den yngre steinalder. Da var det blitt vanlig med husdyrhold og beiting på Østlandet. Store bestander av bjørn, ulv, jerv og gaupe levde fritt i skogene våre. Driftsformen i husdyrholdet tilpasset seg i stor grad denne situasjonen med intensiv gjeting.

Tidlig i det forrige århundre ble det ført hard jakt på den norske rovdyrbestanden. Dette førte til at bestanden ble sterkt redusert. Både bjørn og ulv var i flere tiår nesten forsvunnet fra de norske skogene. På 1970-tallet ble både ulv og bjørn fredet, og tidlig på 1980-tallet fikk både jerven og gaupa fredningsstatus. Dette førte til en viss økning i rovdyrbestanden, som igjen gjorde sitt til at rovdyrkonflikten tilspisset seg. Mange gårdsbruk har måttet slutte med sauehold som følge av rovdyrene. Fra 1939 til 1998 har nærmere 100 000 gårdsbruk gitt opp arbeidet med husdyr og isteden satset på mer lønnsomme driftsmåter.

Konflikten består i hovedsak av to interessegrupper. På den ene siden finner vi bøndene som vil redusere rovdyrbestanden fordi rovdyra oppfattes som skadedyr. Bøndene mener at enkelte bestander begynner å bli så store at jakt må tillates, hvis det skal være mulig å drive sauehold i landet. På den andre siden står myndighetene og dyrevernere samlet for å øke antall rovdyr. Et mål i den norske miljøpolitikken har vært å bevare mangfoldet av arter i naturen, og myndighetene betrakter bestanden av de største norske rovdyra som direkte truet. Disse dyra er derfor totalfredet.

Klarer ikke bøndene å få gjennomslag for sitt forslag om å fjerne fredningsstatusen på rovdyra, kan det føre til at enda flere sauebønder slutter med sauehold. Bøndene mener at dette igjen kan føre til urbanisering og hindre målet staten har om å opprettholde spredt bosetning. Dyrevernerne sier i denne sammenheng at vi mennesker ikke har rett til å utrydde rovdyrene. De som driver med sauehold må klare å innrette seg etter rovdyra og ikke omvendt. Mange bønder går derfor på tvers av loven og bruker retten til å verne om egne dyr som et argument for å skyte bjørn, ulv, jerv og gaupe.

Selv om myndighetene og dyrevernorganisasjonene er imot jakt på rovdyr, kan vi ikke se bort i fra at de skaper problemer for bøndene. Mange bønder har opplevd å finne dyra sine liggende brutalt drept i skogen. Fortvilelse og frustrasjon brer seg selvsagt hos mange bønder. Sauedrap fører med seg mange problemer. Ikke bare føler en del bønder seg maktesløse, men for noen kan det også føre til både psykiske og økonomiske problemer. Sau som blir drept av rovdyr blir erstattet av staten, dermed får ikke bøndene noe økonomisk tap. Mange bønder mener allikevel at kravene om erstatning er for strenge og erstatningssummen for liten. Mange tenker ikke på at det kun er en liten del av sauebestanden som blir tatt av rovdyr. De fleste forsvinner av helt andre årsaker. En fjellskrent kan for eksempel utgjøre en større trussel mot sauen enn rovdyr.

Myndighetene mener også at det er ønskelig med lavere tapstall for sau, men det bør kanskje tenkes i andre baner enn å oppheve fredningen av rovdyrene. Undersøkelser som Miljø og Landbruksdepartementet har gjort viser blant annet at å ta inn sauen tidligere fra beite, og å flytte til den tryggere beiteområder er effektive tiltak for å få ned tapstallene. Bønder i områdene som er mest plaget av rovdyr kan kanskje vurdere andre inntektskilder og tenke på muligheten for å legge om driften. Noen bønder har til og med flyttet hele saueholdet sitt fra Østlandet til Vestlandet for at budskapen skal unnslippe rovdyrene.

Slik situasjonen er i dag kan vi risikere å utrydde rovdyrbestanden i landet vårt, og det har vi mennesker verken råd eller rett til. Hvis det oppstår interessekonflikter er det vi menneskene som må vike til fordel for rovdyrene. Hvis vernetiltakene oppheves helt slik bøndene ønsker det, er det en stor sjanse for at Norge om noen år vil ha en faretruende liten rovdyrbestand igjen.

Personlig mener jeg at det må være plass til rovdyrene i den norske naturen. Hvor stor skade kan egentlig en relativt liten rovdyrbestand gjøre? Utgjør de en virkelig trussel i Norge? Er det riktig å kalle rovdyr for udyr, fordi den dreper for å overleve? I motsetning til menneskene har ikke bjørn, ulv, jerv og gaupe muligheten til å være vegetarianere. Jeg tror ikke vi kommer utenom en fortsatt fredning av de største rovdyrene. Mitt håp er at bestanden av rovdyr kan klare å øke i årene fremover.

Historien kan fortelle oss at denne konflikten startet for mange hundre år siden. Da sto rovdyr og mennesker i en mer direkte konflikt med hverandre og rovdyrene utgjorde en trussel for folk. I dag er konflikten mer nyansert og mange mener noe om saken. Hovedsynspunktene kan deles i to ulike interessegrupper som mener ulikt om vern av rovdyr. Konflikten har nok derfor ingen rask og enkel løsning, men med litt smidighet kan vi kanskje klare å ivareta både bøndenes og myndighetenes interesser.