Immanens

Avklaring, ut fra Simone de Beauvoirs artikkel, forholdet mellom å være fanget i kjønnsroller og det å være fanget i immanens. Vurdering om immanens er en større byrde for kvinner enn for menn. Vurdering om ’problemet immanens’ vil være løst dersom kjønnsrollene ikke var diskriminerende.

Innledning

Kvinnen har opp gjennom årene vært forskjellsbehandlet av mannen. Kvinnesak var lenge et ikke-tema, og samfunnet var mannsdominert på alle felt. I hjemmet var det mannen som hadde det avgjørende ordet, i arbeidslivet hadde kvinnen ingen adgang. Utdanning var forebeholdt menn. Kvinner var undertrykte og måtte alltid føye seg for mannen. Kvinnen var dømt til å forbli i seg selv, mens mannen fikk utfolde seg fritt. Først i 1913 fikk kvinner stemmerett, noe som markerte at kvinnen var på vei inn i en ny tid. Simone de Beauvoir tar opp kvinnens stilling i samfunnet, og tar samtidig et oppgjør med det undertrykkende synet på kvinner opp gjennom historien. Hun tar opp problemer som kvinner støter på i dagens samfunn. Et viktig spørsmål som de Beauvoir stiller indirekte er om kvinnen virkelig er fri i dagens samfunn.

Den andre

I begynnelsen av artikkelen begynner Simone de Beauvoir å definere kvinnen, og kommer fram til begrepet ”Den andre”. Hun kommer fram til at dette begrepet forutsetter ”Den første”. Den første er mannen. Mannen er den som ser på seg selv som subjektet og på den måten gjør kvinnen til et objekt, den såkalte ”Den andre”. Med dette kommer de Beauvoir inn på nominalisme og dikotomier. Dette er begreper som er det motsatte av hverandre, som for eksempel dag og natt, mann og kvinne. Men dette er også begreper som vi selv har laget, og de er ikke naturgitte. Derfor er det viktig å se på hvordan ”Den første og Den andre” blir definert i artikkelen. ”Den første” er mannen, han er også subjektet. Det er han som betegner kvinnen som ”Den andre”, objektet. Det er mannen selv som definerer seg som ”Den første”, og det krever frihet for å kunne definere andre. Disse meningene bygger på Hegel og hans syn på mennesket som subjekt(Lærebok 2006). Men man kan si at de Beauvoir tar dette synet et skritt lenger.

Menneskeheten er hankjønn, og definerer kvinnen, ikke ut fra seg selv, men i forhold til ham. Hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen, hun er utelukkende det han bestemmer hun skal være. (de Beauvoir 1949 s 11)

Man kan da stille et spørsmål om kvinnens frihet i samfunnet. Hvor fri er virkelig kvinnen? Alle som i dag blir født er i utgangspunktet frie mennesker, men er kvinnene det? Hva er det som i så fall gjør henne ufri?

Begrepet kvinne blir bestemt ut i fra mannen. Det er også han som bestemmer objektet og ”Den andre”. Dette er fordi han ser på seg selv som subjektet. Simone de Beauvoir er interessert i årsaken til hvorfor kvinnen ikke er det som har bestemt; med andre ord hvorfor hun ikke har vært subjektet. De Beauvoir gir et viktig eksempel fra en togkupe. I denne kupeen sitter det en rekke mennesker, og disse ser på seg selv som ”oss”, og resten av de andre passasjerene på toget blir da automatisk ”de andre”. Hun mener mannen gjør det samme ovenfor kvinnen, som da blir ”Den andre”.

Synet på ”Den første” og ”Den andre” er et viktig utgangspunkt i forståelsen av de Beauvoirs syn på kvinnen i kjønnsroller og immanens, noe som jeg skal komme nærmere inn på. I artikkelen tar de Beauvoirs opp synet på kvinnen opp gjennom historien. Hun poengterer at kvinnen alltid har vært undervurdert for sine egenskaper, uten at mannen har gitt noen god grunn for det. De Beauvoir kommer inn på kvinnens biologi som et argument for at mannen har undervurdert henne.

Han opplever sin kropp som det direkte og normale mellomledd mellom seg selv og en verden som han tror han tilegner seg objektivt, mens han oppfatter kvinnens kropp som en hindring, et fengsel, tynget ned av alt som særpreger den.” (de Beauvoir 1949 s 11)

Man kan på en måte si at mannen ser på kvinnen som objektet, og det ikke-vesentlige. Han setter seg selv i sentrum. ”Han er subjektet, det absolutte, - hun er det Andre.” Hun blir dermed naturlig undertrykt av ”Den første”. Det er viktig å få fram de Beauvoirs meninger om at kvinnen på mange måter ser seg selv avhengig av mannen. De er på mange måter knyttet sammen uløselig gjennom menneskeparet som grunnenhet. På den måten har kvinnen fått sin grunnkarakteristikk: ”Hun er den andre innenfor en helhet hvor de to delene er nødvendige for hverandre”

Man kan da igjen lure på kvinnes frihet og autonomi. Det kan da virke, ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, at kvinnen er fri der mannen tillater henne det. Men er det slik at mannen gjør dette bevisst, eller er dette naturgitt? Det er da viktig å se på måten de Beauvoir ser på kjønnsroller og begrepene immanens og transcendens. Men dette må sees på i sammenheng med synet på menneskets grunnleggende frihet.

Kjønnsroller og immanens

Kvinnen er i en situasjon som de Beauvoir kaller for ”mitsein”. Dette er den nødvendige sameksistens med mannen. Hun sammenlikner mannen med en lensherre og kvinnen som han vasall. Lensherren beskytter kvinnen materielt og økonomisk. Men dette er på mange måter frihetsdempende for vasallen. Med dette kan man si at de Beauvoir kommer inn på kjønnsroller. Kjønnsrollene har nær sammenheng med begrepene objekt, ikke-vesentlig og immanens. For det første så er det mannen som er subjektet, han er den frie som ut i fra sitt eget ståsted ser på kvinnen som objektet. På samme måte ser han på seg selv som ”det vesentlige”, og kvinnen som det ”ikke-vesentlige”. Sammen fører dette kvinnen inn i immanens. Immanens betyr å stagnere, eller forbli i seg selv. De Beauvoir setter spørsmål rundt hvorfor kvinnens frigjøring har uteblitt.

Ut i fra artikkelen så kan det settes opp noen viktige årsaker som de Beauvoir mener er årsaken til nettopp denne uteblivelsen. Dette er for det første fordi denne undertrykkelsen ikke kan tidfestes, den har på en måte alltid vært der. Og da er det vanskelig å se grunnen til hvorfor det skulle være annerledes.

”Dette er fordi delingen mellom kjønnene er noe som har oppstått biologisk og ikke noe som har oppstått en eller annen gang i historien” (de Beauvoir 1949)

For det andre så har kvinnen vanskeligheter med å se på seg selv som en gruppe. Hun ser ikke på seg selv på samme måte som jøder under krigen, afroamerikanere under raseskillet osv.

Begrunnelsen for dette er fordi kvinnen har en nødvendig sammenkomst med mannen, den såkalte ”mitsein”. Dessuten så lever kvinnen i mannens verden. Og det er her de Beauvoir kommer inn på kjønnsroller. 

Man ser motsetningsforholdet i det daglige liv: Kvinnen tar seg av barna, mannen går på jobb. Kvinnen lager middag. Mannen åpner døra for kvinnen når de går sammen, osv. De fleste menn er direktører i bedriftene.

          ”Mennesket er ikke, det blir til.”(de Beauvoir 1949)

Som sagt så tilhører verden mennene, i følge de Beauvoir. Denne verdenen er et sted hvor vi realiserer våre muligheter, og der vi utøver vår frihet. Denne verden er mannens. Dette skaper et sett av forventninger til begge kjønn, som resulterer i et rollemønster. Verden består av et sett med midler vi kan ta i bruk for å nå et mål. De Beauvoir mener at grunnen til at verden tilhører mennene er at midlene man kan ta i bruk for å nå et mål er laget for, og av menn. Derfor blir det vanskelig for kvinnen å tilpasse seg i mannens verden. Men de Beauvoir peker på at det er kvinnen selv som flykter frihetens utrygghet og ansvar. Her kan man trekke en parallell til Kant og maksimer. En maksime kan defineres som en subjektiv leveregel. Kvinnen har på en måte en egen maksime som fører henne inn i hennes kjønnsrolle og immanens. Denne maksimen går ut på at hun har selv latt seg bli bestemt over. Samtidig peker de Beauvoir på kvinnen blir kastet inn i en slik kjønnsrolle gjennom sosialisering, og at hun ikke har noe valg fordi maksimen står sentralt. Denne maksimen fører til immanens.

Med begrepet transendens menes menneskets evne til å nå utover seg selv, til å utvikle seg, bruke og tøye evnene sine i dynamisk ekspansjon(Lærebok 2006). Immanens er derimot væren i seg selv, man forblir hvor man er, uten å utvide grensene for sin yteevne(Lærebok2006). De Beauvoir skriver:

Men det som gjør kvinnens situasjon så spesiell, er at hun – en fri og selvstendig skapning som ethvert menneske – oppdager og velger seg selv i en verden der mennene tvinger henne til å ta på seg rollen som den Andre. Alle krav går sammen om å gjøre henne til objekt og vie henne til immanens, stagnasjon, idet hun hele tiden vil bli hindret i sin aktive utfoldelse av en annen bevissthet som den vesentlige og høyeste.(de Beauvoir 1949 s 22)

På den måten kan man ut i fra et historisk perspektiv si at kvinnen blir forbundet med immanens, mens mannen med transcendens. Kvinnen, som lever i mannens verden, har vanskelig for å utfolde seg fordi midlene til dette er forebeholdt mannen. Mannen lever også i immanens, men har det mye lettere for å bryte ut av den, og dermed utøve sin transcendens. Grunnen til at han har det lettere er fordi midlene for å bryte ut av immanens er forebeholdt mannen. Derfor representerer transcendens på mange måter, mannlige egenskaper. Men hvorfor er det slik? Man kan si at det på mange måter er verden som tvinger henne til immanens, selv om hun opprinnelig er et fritt menneske. Det er en nær sammenheng mellom kjønnsroller og immanens. Det er kvinnen selv som påtar seg rollen som den andre, men det skjer på mange måter ut i fra hennes egen situasjon og hennes sosialisering. De Beauvoir utrykker klart at kjernen i kvinnens undertrykkelse er at hennes transcendens svekkes. Hvor er da kvinnens frihet? Et mulig svar på dette er at kvinnens frihet består av trygghet. Men de Beauvoir mener at kvinnen må ta steget fra ufrihetens trygghet og ut i den virkelige friheten.

Man kan spørre seg selv om hva som gjør en kvinne til en kvinne? Er det immanens?

Kvinnen blir, som sagt, gjort til et objekt, det vier henne til immanens. Immanens fører til at hun blir der hun er, hun stagnerer og kommer ingen vei. Hun har ikke like mange muligheter som mannen. Dette svekker hennes frihet. Mennene blir oppfordret til å utøve sin transcendens i utdanning, arbeid og fritid. Og menn har dermed flere muligheter enn kvinner, dermed er deres frihet større. Kvinnen er på mange måter fanget i immanens fordi hun er fanget i en faktisk kjønnsrolle. En kjønnsrolle som hun på mange måter er kastet inn i via sosialisering.

Større byrde for kvinner?

Kvinnen opplever immanens byrdefullt fordi hun stadig vekk opplever en skjult mistillit til henne. Dette hemmer kvinnen. ”Kvinnen må stadig på nytt vinne den tilliten man alt fra starten av ikke har til henne” (Beauvoir 1949). Mannen har ikke et slikt negativt utgangspunkt. Han ser på seg selv som ”den første”, og utfolder sine mannlige egenskaper i samfunnet. Kvinnen blir da på mange måter bare en tilskuer. Men dersom kvinnen ønsker å utfolde sin transcendens, så blir hun raskt stoppet av mannen. Dette er fordi mannen mener at verden tilhører han, og at kvinnen er det ikke-vesentlige.

Mannen har et annet utgangspunkt enn kvinnen. Han blir assosiert med transcendens, og blir oppfordret til å utøve det. Men hva fører denne utfoldelsen av transcendens til?

Den opprinnelig gitte friheten er bare til stede i mennesket som evne til å oppdage muligheter. Først og fremst gjennom aktiv handling og viljeinnsats realiserer kvinnen sine valg. (Lærebok 2006) Mannen er den som oppnår frihet først, siden han er subjektet. Der er en nær sammenheng mellom det å være subjektet og friheten. Det er først og fremst fordi det er den frie som bestemmer, og den frie er subjektet. Et eksempel på det er ”Herren og knekten”, der herren er subjektet og den frie og bestemmer over knekten. Derfor må kvinnen se på seg selv som et subjekt for å være fri. Og for at hun skal se på seg selv som et subjekt må hun utøve transcendens, ved å bryte ut av immanens. Derfor forbindes også transcendens med frihet. Men å bryte ut av immanens er det store problemet for kvinnen, dette er vesentlig vanskeliggjort fordi alle midlene for dette er forebeholdt menn. Simone de Beauvoir nevner utsagnet til Benda i Rapport d’Uriel:

Mannen kan tenke seg selv uten kvinnen. Hun kan ikke tenke seg selv uten mannen. Og hun er ingen ting annet enn det mannen bestemmer; derfor blir hun kalt kvinnekjønnet, noe som betyr i det alt vesentlige fremstår for mannen som et kjønnsvesen: for ham er hun kjønn, ergo er hun det på en absolutt måte.(Ex.phil 1 2006 s 237)

Dette belyser kvinnens frihetsstilling. Hun er på mange måter fanget i immanens pga sitt kjønn, og dermed ikke fri. Dette er fordi mannen oppfatter henne slik, hun blir hele tida forbundet med immanens, og da får man på en måte en sosial aksept at kvinnen skal være immanent. Dette er på mange måter helt feil, men er et resultat av kjønnsrollene. Dersom man ser nærmere på begrepene transcendens og immanens og deres betydninger i kvinnen og mannen slik jeg har nevnt ovenfor, så ser vi at immanens forbindes med noe negativt og transcendens som positivt. Det å forbli i seg selv er negativt, mens å utfolde seg selv positivt og skaper samfunnet.

Det er på mange måter mannen som er årsaken til at immanens blir hennes byrde, og i at hun i det hele tatt blir forbundet med immanens. Dette er fordi midlene for å utfolde seg selv er laget for, og av menn. Føler mannen seg truet av kvinnen? Mange vil nok mene dette, men man må se dette i sammenheng med det historiske og betydningen av kjønnsrollene. Det kan på mange måter oppfattes naturlig at mannen går på jobb, mens kvinnen er hjemme, steller og lager mat. Mannen føler seg truet når kvinnen inntrer hans arena, med andre ord: at hun går inn i arbeidslivet. Dette er et resultat at kjønnsrollene går i arv. Men det er viktig å si at utviklingen i samfunnet visker ut skillene kjønnsrollene som er i samfunnet.

Gjensidighetsprinsippet

Dersom man ser på samfunnet i dag så ser vi at kvinnen har kommet mye lengre i å utøve sin transcendens. Kvinner har fått en mer sentral rolle innen utdanning. På høyskolene og universitetene er det et flertall av kvinner. Disse gjør det jevn over også bedre på eksamen enn mennene(html). Men dersom man ser på dette fra et annet perspektiv så ser vi at det hele tiden foregår en kamp mellom kjønnene. Kvinnen og mannen blir på mange måter omtalt som to forskjellige vesener. Kjønnskvotering er i dette tilfellet viktig å nevne, fordi det er et forsøk på å skape likhet mellom kjønnene. Men dette er ikke nødvendigvis den rette måten å gjøre dette på fordi man da bare tar utgangspunkt i selve kjønnet, og ikke kvalifikasjonene til personen.

Simone de Beauvoir skriver følgende om hvordan man skal komme til en løsning på konflikten mellom kjønnene:

Dramaet kan bli overvunnet ved den frie anerkjennelse av hvert individ i den andre, ved at enhver stiller samtidig seg selv og den andre som objekt og subjekt i en gjensidig bevegelse. Men vennskapet, sjenerøsiteten, som realiserer konkret denne anerkjennelse av friheter er ikke lette dyder; de er sikkert menneskets høyeste oppnåelse, det er derigjennom det finner sin sannhet: men denne sannhet er en kamp som stadig på nytt begynner og avsluttes den fordrer at mennesket stadig overvinner seg selv(Viestad 1991 med henvisning til de Beauvoir). 

Man kan si at et likeverdig forhold oppstår når begge anerkjenner hverandre som subjekter, samtidig som begge er den Andre for hverandre(Viestad 1991). Kjønnsrollene er fortsatt diskriminerende, og man har enda en oppfattelse av subjekt og objekt mellom kjønnene. Et eksempel på dette er når kvinnen blir utsatt for plystring, tuting o.l. fordi hun er pen. På den måten oppfatter mannen henne som et kjønnsobjekt(Viestad 1991). Selv om kvinnen i dag er mye mer likestilt enn tidligere så er det fortsatt slik at kjønnsrollene er diskriminerende. Mange har fortsatt den oppfatningen at det er kvinnen som skal være hjemme med barna. Dette viser at mange er av den oppfatning at kvinnen skal være immanent. Mens mannen skal utfolde sin transcendens slik han ønsker.

Spørsmålet er da om immanensproblemet ville ha vært løst dersom kjønnsrollene ikke var diskriminerende?

Det er ikke nødvendigvis diskriminering som er kjernen i immanensproblemet. Det er heller viktigere å ta utgangspunkt i at mann og kvinne er begrep som vi selv har skapt oss, og at det da ikke nødvendigvis skal være at kvinnen er immanent. Man kan heller si at immanens finnes i begge kjønnsroller og at kjernen i problemet er midlene for å nå ut av dem. Disse midlene bør være likestilt for begge kjønn, slik at immanens ikke skal være en tilstand man er dømt til å forbli i. Diskriminering og undertrykkelse er ikke noe selvvalgt, men det er ikke det som er hovedpoenget i immanensproblemet. Dette problemet vil uansett finne sted selv om man ikke hadde hatt kjønnsroller, fordi så lenge man ikke ønsker å ta i bruk midler for å nå ut over seg selv, så blir man i immanens. Et eksempel på dette er at man får ikke noen god jobb dersom man velger å ligge på sofaen i stedet for å utdanne seg. Man blir på stedet hvil, dersom man ønsker det. Men det bør være slik at midlene for å nå ut over seg selv skal være like, noe som de i dagens samfunn på mange måter er.

Man må kunne bryte med den gamle tradisjonelle myten at ”Kvinner hører hjemme på kjøkkenet”. Samfunnet utvikler seg i denne retning, men utviklingen går sent. Dette er nok et eksempel på at kvinnen tradisjonelt blir oppfattet immanent. Dersom den tradisjonelle oppfatningen av kvinner og menn hadde vært visket ut, så ville immanensproblemet ikke lenger være forbundet med selve kvinnen, men det enkelte individ ut i fra måten individet selv ønsker å velge sin rolle i samfunnet.

Frihet er et viktig holdepunkt for å løse problemet immanens. Friheten er i kvinnen, som i mannen. Kjønnene må gjensidig se på hverandre fra et annet syn enn det diskriminerende kjønnsrollene tilsier. De må respektere hverandre som likeverdige og frie mennesker, de må se på hverandre som subjekter og ha like muligheter.

Avslutning

Kvinnens situasjon i dagens samfunn har forbedret seg på mange plan. I første omgang så er likestilling innen arbeidslivet og styreverv blitt et langt viktigere tema enn tidligere. Langt flere kvinner tar også høyere utdannelse. Dessuten så har kjønnsrollene gått inn i en utvikling som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollene. Det har blitt langt mer allment respektert at det i mange tilfeller er mannen som er hjemme med barna og kvinnen jobber.

Simone de Beauvoir satte noen viktige holdepunkter innenfor kvinnesaksforkjemping. Hun kan anses som en likhetsfeminist. Hun tar med boka ”Det annet kjønn” et oppgjør med de gamle holdningene ovenfor kvinnen. Samtidig retter hun søkelyset mot kvinnens stilling i samfunnet, og synet på kvinnen ut i fra en mannlig synsvinkel. ”Det annet kjønn” tar opp daglige situasjoner og syn på kvinnen ut i fra en realistisk synsvinkel, og er skrevet for å forandre samfunnet. Kvinnens frihet som et selvstedig vesen er et viktig poeng for de Beauvoir.

Kildehenvisninger

Simone de Beavoir. Det annet kjønn. 1949. Oversatt av Rønnaug Eliassen og Atle Kittang. Oslo 1996. De norske Bokklubbene.

Else Viestad. Kvinneteoriens nøkkeltekster: En tolkning av noen sentrale ideer i Simone de Beauvoir ”Det annet kjønn”. Universitetet i Oslo 1991.

Ariansen, Bostad, Mathisen og Rabbås Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo 2006. Side 199-203

Ariansen, Bostad, Mathisen og Rabbås. Exphil 1 Tekster i filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo 2006

http://www.universitas.no/?sak=47382

Seminarundervisning med Geir Brandvik den 10.03.06