Teksten "kan ikke lukke øynene lenger" er hentet fra Dagsavisen den 04-02-02. Skrevet av Karita B. Orheim og Karin Yrvin som er fra Arbeiderpartiet. Teksten tar opp et meget aktuelt tema; Tvangsekteskap.

 Et alvorlig problem blant innvandrermiljøet i Norge, og resten av Europa.

Tvangsekteskap handler rett og slett om grunnleggende menneskerettigheter, som frihet til å velge sitt eget liv, og retten til å treffe sine egene valg. Religion blir som oftest brukt som skalkeskjul i slike saker. Ekteskap mellom søskenbarn er en sammenhengende problem som fører til helsemessige konsekvenser. Myndighetene foreslår dermed en lovendring som skal forby ekteskap mellom søskenbarn.

Tvangsekteskap har vært debattert her i landet siden begynnelsen av 1990-tallet. Men debattene ble i all hovedsak avviklet etter få runder med politikere og et par ledere i innvandrermiljøene. Disse middelaldrende mennene var mer opptatt av å benekte eksistensen av problemene, enn å løse dem. Nå preges derimot debatten av unge kvinner som taler lederne midt imot, og forteller om sine erfaringer på en måte som var utenkelig for tiår siden. Jeg som en norsk pakistansk jente er positivt innstilt på at kvinner og ikke minst muslimer selv nå tar intiativet til å løse problemet .

Lovforslaget til Karita B. Orheim og Karin Yrvin viser til store inngrep i kampen mot tvangsekteskap, men det har også sine dårlig sider ved det. Ved å sette et slik forbud mot ekteskap mellom søskenbarn, kan igjen ta opp retten til å treffe sine egene valg. Mange av dem er født i Norge, og ser på de "gamle" problemene fra et perspektiv som var utenkelig for bare tiår siden. Unge innvandrerkvinner som Jeanette Holm og Nadia tør å snakke åpent om det. Men også disse kvinnene har fått sin motpol i form av Masoome Sobut, en norsk-pakistansk jente som sto frem for å si at det også finnes unge norsk-muslimske jenter som går med slør og følger islam, uten å føle at de er blitt tvunget til det.

Men hvem av dem representerer egentlig oss? Alle vi som er unge, andregenerasjons innvandrere i Norge i dag? Det enkleste svaret er at unge innvandrere i Norge i dag ikke er noen homogen gruppe. De fleste av oss sliter ikke med problemer som tvangsekteskap. Vi har, akkurat som unge med norsk bakgrunn, helt andre utfordringer. Og disse varierer så mye fra person til person og fra gruppe til gruppe, at vi ikke kan la oss representere av et fåtall personer. Til det er vi for ulike.

Men å benekte tvangsekteskap er ikke riktig, men det er heller ikke riktig å si at tvangsekteskap finnes blant ”alle” innvandrere med muslimsk bakgrunn. Nadia-saken skapte uro blant hele befolkningen i hele Norge. Nadia, er en marrokansk jente med norsk statsborgerskap, oppvokst i det norske samfunnet. Hun ble torturert og bortført av sine egne foreldre. Det var helt uakseptabelt, de fleste nordmennene brukte sine fordommer mot innvandrer/utledninger. En fordom som sier at "alle" utledninger tvinger sine barn til å gifte seg. Ingen ønsket å finne ut hvorfor Nadia ble torturert og bort ført av sine egne foreldre? Fleste av oss så saken fra Nadia's synspunkt, men tenkte lite fra foreldrenes side.

Hvorfor det skjedde slikt med Nadia, er en meget viktig spørsmål og det er ganske få personer her i landet som vet hva svaret er. Foreldrene ønsket overhode ikke å torturere sin datter. De ville bare sikre fremtiden hennes, ved å gifte henne bort til en ordentlig mann som hadde en god utdannelse. Hva galt tenkte de? De prøvde å forklare det til Nadia, men hun ville ikke skjønne det. Hun ble helt sta og mente at hun kun skal gifte med den personen hun kjente. Den personen hun ville gifte seg med, var en såkalt flørtete gutt(Playboy). Foreldrene bestemte seg for å ta med dattera til hjemlandet og gifte henne bort. Slikt skjedde det også, men planen ble ikke fullført og Nadia kom tilbake til Norge uten å ha giftet seg. Det foreldrene til Nadia gjorde var ikke klokt nok, de burde ha funnet en annen løsning til situasjonen de ble utsatt for.

Ikke for lenge siden ble også vår kjære Fadime gravlagt, hennes tragiske historie gir oss noe å tenke over; Hvordan det kunne skje? Hvordan kunne en far ta livet av sin egen datter? Hvilke konsekvenser må vi trekke? Og hvilke forholdsregler tar vi nå for å forhindre at det skjer igjen?

Disse spørsmålene er meget aktuelle, og de bør enhver av oss tenke igjennom!

Fadime sa i en tale hun holdt for 3 måneder siden:

Sitat: "Jeg har betalt en høy pris. Jeg er lei meg fordi jeg ble tvunget til å forlate min familie. Min familie tapte både æren og en datter. Dette kunne vært unngått." Sitat slutt.

Dette er enkle ord med dypt innhold.

Med dette gir Fadime kulturkonflikten mellom enkelte minoritetsforeldre og deres barn, et ansikt som viser at manglende dialog og forståelse mellom foreldre og barn – skaper alvorlige konflikter. Dette synliggjør også behovet for en åpen, inkluderende og demokratisk debatt om de problemene som foreldre og ungdom med minoritets bakgrunn sliter med. Her er vi alle nødt til å ta et ansvar!

Utfra min egen erfaring og bakgrunn vet jeg at møtet mellom to kulturer kan for mange arte seg som den reneste kollisjon, hvor en befinner seg midt i det hele. Avstanden mellom den kulturen vi er en del av hjemme og den vi lever i på skolen, arbeidsplassen og ellers i fritiden, kan til tider virke nærmest uoverkommelig. Vi unge som har en annen bakgrunn enn den norske opplever å bli trukket og presset i flere retninger. Ved valg av livsstil og søken etter en egen identitet, står vi under et konstant krysspress. En balansegang er i mange tilfeller svært vanskelig å få til.

Situasjonen blir enda vanskeligere når viktige livsbeslutninger som for eksempel inngåelse av ekteskap skal tas. De unge opplever at de ikke blir tatt med på råd som tross alt gjelder deres fremtidige liv. Når de ikke klarer å etablere noe kontakt og forståelse med de voksne slik at deres stemme også blir hørt, gir de opp og ber om hjelp uten ifra. Dette er helt uakseptabelt for foreldrene, noe som fører til at  situasjonen tilspisser seg ytterligere.

Den viktigste utfordringen for begge parter blir i en slik situasjon å komme sammen i en forhandlingsposisjon hvor problemene kan tas opp. Det er viktig at begge partene er åpne for hverandres måter å tenke og leve på, slik at de sammen kan komme frem til en løsning.

Jeg vet at dette ikke er noen lett oppgave, men jeg er sikker på at det som er den rette veien å gå, hvis vi vil unngå mange av de kulturkonfliktene som oppstår som følge av spenningsforholdet mellom foreldre og ungdom med min bakgrunn.

Det fundamentalet her er altså at de unge det gjelder og deres foreldre klarer å etablere gjensidig tillit,  dialog og samarbeid som gjør at de har muligheten til å ta opp sine problemer med hverandre og deretter klare å løse dem på egen hånd.

I den sammenheng er respekt for likeverd og gjensidig imøtekommenhet meget viktig! Det betyr i klar tekst at de unge med sin egen velvilje bør kunne ta sine egne valg. Jeg synes det er viktig å slå fast at alle mennesker skal respekteres og behandles som likeverdige, uavhengig av om vi er menn eller kvinner og uavhengig av hvilken religiøs eller etnisk tilhørighet vi har!

Tallene for tvangekteskap er dessverre for store , men de viser ikke hele sannheten. Islam blir ofte brukt som skalkeskjul mot argumenter i saker om tvangsekteskap, her vil jeg med klare og enkle ord undrestreke at tvangsekteskap overhodet ikke har noen med religionen Islam å gjøre. I koranen står det tvang ikke er tillatt, at enhver har frihet til å bestemme over seg selv. Tvangsekteskap, arrangerte ekteskap er en tradisjon som for ikke så lenge siden også fantes her i landet (100 år tilbake), men siden det fremdeles finnes blant innvandrergrupperinger i Norge i dag, ser vi at det er noe med kulturelle bakgrunn. Tvangsekteskap står fremdeles sterkt ikke bare muslimske kultur, men også andre deler av Sør-øst Asia , som India, Nepal og Bhutan.

Men det vi alle må skjønne er at, det er en kjempe stor forskjell på tvangsekteskap og arangert ekteskap.

Selv møter jeg stadig nordmenn som vil diskutere tvangsekteskap med meg, som om det er et problem jeg og alle unge muslimer opplever. Det viser hvor viktig det er at enda flere kan stå åpent frem og fortelle om sine erfaringer som ung muslim i Norge. På den måten kan det skapes et bredere bilde av en svært sammensatt gruppe. Men det må gjøres noe straks, før det skjer noe slikt igjen med en annen kvinne!!!