I denne teksten skal jeg prøve å ta for meg forskjellige sider ved det å være ung og stå foran valg av utdanning og yrke. Jeg vil i første omgang gi en forklaring på hva jeg legger i ordet ung: Jeg har valgt å legge hovedvekten på de problemene de som skal inn på den videregående skolen møter. I og med at jeg selv ikke er eldre enn 18 år, sier det seg selv at jeg ikke har rukket å få noe særlig innsyn i det de unge møter på når de skal søke seg en permanent jobb for første gang, men jeg vil likevel prøve å ta for meg dette.

Jeg vil starte med å se tilbake til da foreldregenerasjonen sto foran valget av utdanning og yrke, d.v.s. for ca. 20-30 år siden. Da var det ikke like viktig som det er i dag å få seg en skikkelig utdannelse. Det var vanlig å fullføre grunnskolen, men hva som skjedde etter det var opp til hver enkelt; om man søkte seg arbeid eller om man fortsatte med utdanning.

De som søkte seg arbeid rett etter grunnskolen fikk selvfølgelig jobber som «stod i stil med» utdanningen. Imidlertid hadde mange muligheten til å gå oppover i gradene, noe som kunne resultere i at de ikke kom så dårlig ut like vel. Med andre ord: Hvis du ikke skulle satse på videre utdanning måtte du komme deg ut i jobb så fort som mulig. At man så tidlig ble «kastet» ut i arbeidslivet mener jeg førte til at disse ungdommene ble fortere voksne enn ungdommene i dag. Med dette mener jeg at de tidligere fikk lære å ta vare på seg selv. Mange bodde hjemme hos foreldrene sine de første årene, men de ble likevel mer kjent med arbeidslivets forpliktelser, og de fikk erfaringer som få unge i dag har.

En forutsetning for at folk skulle kunne komme rett fra grunnskolen og inn i arbeidslivet er at arbeidsprosessene ikke krevde noen form for spesialkunnskap. Det kommer av at arbeidsprosessene ikke ble utført på samme måte som i dag. I dag er det for eksempel nesten umulig å finne et arbeid som ikke krever noen som helst form for datakunnskap. For 20 år siden var datamaskinen så vidt oppfunnet, og de maskinene som fantes egnet seg lite til bruk i det vanlige arbeidslivet. Det var heller ikke så mange arbeidsoppgaver som ble utført av helautomatiske maskiner. Det vil si at mennesker måtte gjøre disse jobbene, helt eller delvis uten hjelp av maskiner. Når man innenfor enkelte yrker benyttet maskiner i en så liten grad, var det ikke nødvendig å gå ekstra, og kanskje unødvendig, på skole.

Effektivisering er et annet stikkord; markedet krever større produksjon, og med maskiner er dette mulig. Da blir det bruk for færre ansatte, og kun de som kan håndtere maskinene kan få ansettelse. Dette fører til krav om høyere kvalifikasjoner og utdannelse. En annen faktor kan være spesialisering. På grunn av nedsatt konkurranseevne har mange bedrifter blitt lagt ned, mens de som fremdeles eksisterer fra denne tida har spesialisert seg på enkelte produkter eller tjenester. Dette fører til at det blir plass til færre i bedriften, og at de som blir i bedriften er nødt til å være spesialutdannet for oppgavene. Da vil ikke de med lite utdanning slippe til og man blir «tvunget» til å ta videre utdanning etter grunnskolen. Da det ikke ble brukt så mange maskiner, var det flere jobber som ble utført manuelt. Dette gjør at det var en plass til de fleste en eller annen plass i arbeidslivet. Derfor ble ikke konkurransen om arbeidsplassene så hard som den er i dag og det ble ikke så stor arbeidsløshet. Imidlertid blir kravet om utdannelse større når det er kamp om plassene, og det blir strengt tatt umulig å få jobb hvis man ikke ha en solid utdannelse.

Som jeg tidligere nevnte er man i dag nødt til å gå mer enn grunnskolen; videregående skole er et minimum. Imidlertid er videregående i knappeste laget med mindre man velger yrkesfag og kan gå ut i arbeid etter at man er ferdig med lærlingetiden. Da kommer det inn et spørsmål som mange på niende trinn i grunnskolen stiller seg selv og sine foreldre: «Skal jeg velge yrkesfaglig eller allmennfaglig retning.?» Dette spørsmålet blir stilt av tusenvis av ungdommer hver år. Selvfølgelig finnes det de som har bestemt seg for hva de vil satse på.

Mange har gjennom ungdomsskolen smertefullt fått erfare at de ikke har anlegg til å meste diverse teoretiske fag, og velger derfor å peile seg inn på noe innenfor yrkesfaglig studieretning bare for å slippe unna mye av de teoretiske fagene ungdomsskolen inneholdt. Disse ungdommene har også ofte interesser som gjør det til en selvfølge å velge et yrkesfag, som for eksempel bilmekanikk, kokk, tegning o.s.v. Med slike interesser blir ofte den nye skolegangen mer interessant, og man trives bedre enn om man skulle gått allmennfaglig retning.

Andre som ikke trenger så lang betenkningstid for å bestemme seg for hva de skal velge, er de som vil oppfylle «barndomsdrømmen» sin. De drømmer om å jobbe med noe spesielt, og velger da det de må for å kunne jobbe med dette. Faren med dette er at de bare ser målet, nemlig det de en dag vil jobbe med. Det de kanskje ikke ser er den veien de må gå for å nå dette målet. Man stiller seg ikke spørsmål som «Er dette et realistisk mål for meg?» og «Har jeg de evnene og egenskapene som skal til for å kunne utføre en slik jobb?». Hvis man ikke stiller seg disse spørsmålene, eller liknende spørsmål; eller at omgivelsene, som for eksempel foreldre, gjør vedkommende oppmerksom på hva som kreves av grunnleggende evner, kan man «møte veggen». Da kan det være for sent å angre hvis man allerede har begynt på utdannelsen. Man har rett og slett kjørt seg fast. Når man da «møter veggen», kan det oppstå problemer som man ikke hadde ventet. Hvis man hele tiden har fokusert på at man skal bli noe spesielt og ikke har sett på andre alternativer, kan det hende at man ikke greier å se på andre muligheter. Dette kan ende med at man ikke greier å peile seg inn på en ny vei. Det er derfor viktig at man ikke har for smalt syn når man skal velge utdannelse. Så hvis man velger noe for å oppfylle drømmene sine, kan det være lurt å ha alternativer i bakhånd i tilfelle man ikke mestrer det man har valgt.

Dersom man ikke har spesielle interesser, talenter eller drømmer, kan valget bli vanskeligere. Da kan det være greit å følge det Sokerates en gang uttalte: «Vær deg bevisst dine muligheter». Man må tenke gjennom hvor man har evnene - «talentene» sine. Det det ofte ender med er at disse velger allmennfaglig retning, selv om de kanskje ikke «passer inn» der.

Et annet problem, som kanskje kan føles som det mest frustrerende, er at man ikke kommer inn på det man søker på. Dette er det bare én årsak til; man har ikke gode nok karakterer. Imidlertid kan dette komme av forskjellige grunner. En grunn kan være at man rett og slett ikke har fått så mye hjelp av naturen; man greier ikke å prestere bedre enn det karakterene viser. Dette er veldig leit for den det gjelder. Det som er enda verre, er at de av disse som søker på yrkesfag og ikke kommer inn fordi karakterene ikke strekker til, ofte ender opp på allmennfag - som sannsynligvis var sistevalget. Disse ungdommene har slitt med teorifag gjennom hele ungdomsskolen, kanskje hele grunnskolen, og når de endelig får muligheten til å «slippe unna» noen av disse fagene ved å velge yrkesfag, blir de stoppet p.g.a. karakterene. Grunnen til at de ikke kommer inn på den bestemte linja er ofte fordi det er så få plasser at kun de med best karakterer kommer inn. Imidlertid kommer de inn på allmennfag uten problem fordi det her ikke er så stor kamp om plassene. Dette er veldig synd fordi de det rammer, de har ikke valgt det de ville ha, men det de må ta det får.

Med reform ’94 har det kommet et nytt fenomen. Alle har rett til å få en skoleplass. Dette kan ha en negativ effekt på ungdommer på ungdomsskolestadiet. Mange tenker ikke lenger enn at det spiller ingen rolle hvilke karakterer man har etter ungdomsskolen, fordi man få en skoleplass likevel. Derfor kan de ta ungdomsskolen litt for useriøst, i den tro at det ikke spiller noen rolle hvordan de gjør det med hensyn til karakterer. Det mange av disse ikke tenker på er hvilken skoleplass man får. Når man er i denne alderen er det mye som skjer med en selv og det rundt seg, noe som i enkelte tilfeller kan ende med at man blir «opprørsk» overfor foreldre, lærere og skole. Det resulterer i at man gir blaffen i skolen og karakterene, og når man i tillegg har reform ’94, med sin «rett til skoleplass», i tankene kan det hele ende virkelig galt for vedkommende.

Det verste som kan skje er at rådgivningen fra skolen feiler. Hvis rådgiveren ikke gir den informasjonen og de rådene som er aktuell for hver enkelt, men bare gir en overfladisk informasjon om videregående skole kan det bli gjort valg som er mindre heldige for de det gjelder. For at en ungdom skal kunne velge det som er rett for han, må han få lagt fram all informasjonen som er om de forskjellige mulighetene så man unngår feilvalg.

Noe som kan påvirke valget i både positiv og negativ retning er foreldrene innflytelse på barna. Det er sannsynligvis de som kjenner «den håpefulle» best. De har selvfølgelig meninger, ideer og håp knyttet til barnets valg. Alle foreldre vil at deres barn skal få seg en utdannelse som sikrer dem en jobb i fremtiden. Imidlertid er det ikke sikkert at barnet har de samme meningene og tankene som foreldrene om hva som er det beste valget. Hvis foreldrene ikke respekterer barnets interesser, kan det ende med at de vil presse barnet til å velge noe det ikke har lyst til. Noen barn vil ikke skuffe foreldrene sine ved å gå i mot deres meninger og «krav», selv om de vet at foreldrenes meninger ikke er korrekte. Da endre de opp med en skolegang og utdanning de ikke trives med, og i verste fall ikke greier å fullføre. På en annen side er det foreldrene som kjenner barnet best. De vet om dets styrker og svakheter. De kan derfor være med på å avverge et eventuelt feilvalg av linje og fag. Hvis barnet er for oppsatt på at det skal bli noe spesielt eller at det satser på en utdanning som kanskje ikke passer for det, kan foreldrene bidra med sine meninger og tanker for at barnet skal tenke seg om to ganger for noe valg blir gjort.

Når det gjelder valg av yrke, så ligger veldig mye av valget i hva man velger av utdanning. Problemet kan være at man forandrer mening eller interesser senere i livet. Det kan være utrolig vanskelig å være 15 år og vite at det valget man gjør vil påvirke hva som skal skje med en resten av livet. Selvfølgelig er ikke hele livsløpet lagt opp når man har valgt hvilken linje man skal gå på på den videregående skolen. Hvis man velger allmennfag, har man et hav av muligheter. Problemet kan være at man drukner i dette havet; man greier ikke å bestemme seg for hva man vil gjøre. Da er det mange som tar seg et friår på folkehøgskole, drar i militæret eller bruker et år på å ta opp fag for å få litt mer tid å bestemme seg på.

Når man omsider har bestemt seg for hva man vil, og kommer seg gjennom den utdannelsen som er nødvendig, har man endelig kommet til det punktet at det er aktuelt å søke seg jobb. Hvis man ikke har valgt en utdannelse som tilsier at man bare kan bli én ting, kan man jo prøve seg innenfor forskjellige yrker som man er kvalifisert til. Her er det vel først og fremst interesse som veier mest, men i dagens samfunn kan det være lurt å ha en «ta-det-man-får-innstilling». Jo mer arbeidserfaring man har, jo bedre ligger man an hvis man en dag skulle komme over «drømmejobben». Hvis man har en «potet-utdannelse» kan det være aktuelt å prøve forskjellige ting hvis mulighetene byr seg.

Selv mener jeg at man bør tenke nøye gjennom hva man skal velge når det gjelder utdannelse. Man kan selvfølgelig velge en utdanning som tilsier at man kun kan få noen få yrker, men det kan være smart å ikke binde seg helt. Slik som det er i dagens samfunn, at ting forandrer seg såpass fort som de gjør, så er det vanskelig å spå hvor enkelt eller vanskelig det blir å få seg et yrke med den utdannelsen man velger. Jeg mener at man skal velge utdannelse først og fremst ut fra hvilke interesser man har, men man bør også være realistisk og tenke på hvor store sjanser man har til å få seg et yrke innenfor dette området. Man bør ta vare på de sjansene man får og ha alternativer hvis det ikke går som man har planlagt.