I denne oppgaven skal jeg ta for meg både hva kvantitativ og kvalitativ metode er, og hva som skiller dem. Dernest vil jeg ta for meg både fattigdom og psykisk helse og drøfte artiklene i forberedelsedelen, men også se på hvordan de ulike metodene virker på svarene vi får. Jeg vil prøve å reise en del problemstillinger som er relevante, og stille en del spørsmål både knyttet til undersøkelser og metoder, og se på noen etiske og metodiske utfordringer, samt å ta for meg objektivitetsutfordringer. 

Når man ønsker å undersøke velferd og livskvalitet er det sentralt hvilken metode man ønsker å benytte. Ønsker man å tilegne seg størst mulig datagrunnlag vil en kvantitativ undersøkelse gi lite informasjon om mange, mens en kvalitativ undersøkelse vil gi mye informasjon om få. Når man bruker en kvantitativ undersøkelse er målet i hovedsak å kunne avkrefte, eller bekrefte en hypotese. Et eksempel på en hypotese kan være at man spør seg om det er flere ungdommer med depressive symptomer i dag enn for et tiår siden.

Kvantitativ undersøkelser ønsker å avkrefte eller bekrefte en hypotese. Hypotesen kan for eksempel være at ungdommer er mer plaget med psykiske utfordringer nå enn for ett tiår siden. Skal man finne svar på denne hypotesen må man først innhente data som sier noe om forholdene tidligere, dernest ønsker man å foreta en ny undersøkelse. 

Her er det vanlig å benytte å spørreundersøkelser, spørsmålene kan være formulert som «ja-eller-nei-spørsmål», eller de kan være skalerte. Altså at man svarer på spørsmålet på en skala, for eksempel fra 1-5, på hvordan man opplever sin psykiske helsesituasjon. Sistnevnte ville gitt et enda bedre grunnlag for å ta stilling til hvorvidt hypotesen stemmer. Det er også viktig at man har fokus på utformingen av spørsmålene til en slik undersøkelse. Spørsmålet må være så konkret som mulig slik at respondentene ikke oppfatter spørsmålet ulikt. Man må også være bevisst på at man ikke stiller et ledende spørsmål. 

Når det gjelder utvelgelse av respondenter til undersøkelsen i en kvantitativ undersøkelse er det viktig å gjøre utvalget mest mulig representativ, og sørge for å i best mulig grad representere alle grupper. Her er det viktig å ta stilling til faktorer som geografi, kjønn, etnisk bakgrunn, alder og utdanning. En bredere representasjon danner et bedre grunnlag for å kunne generalisere, for eksempel om man skal ta for seg hele ungdomsgruppen i Norge og si noe om deres psykiske helse. Et utvalg av respondenter fra bare Bergen vil ikke kunne gi grunnlag for å si noe konkret om tilstanden til ungdommer generelt i Norge. Det vil likevel alltid være en overhengende fare for at noen grupper blir mindre representert enn andre.

Når det gjelder relabiliteten til kvantitative undersøkelser er det er meget viktig å ha stor nøyaktighet i både innsamlingen og den påfølgende bearbeidelsen av dataene. I dag er det høyere relabilitet knyttet til slike undersøkelser, i stor grad for de undersøkelsene går rett fra innsamling til bearbeidelse av dataprogrammer. Et eksempel på et slikt program kan være Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste sitt program NSDstat.

Når det gjelder validiteten til en kvantitativ undersøkelse er det viktig å se på hvorvidt spørsmålene og informantene er relevante i forhold til problemstillingen, eller hypotesen som er framsatt. En måte å forsikre seg om validitet kan være å gjennomføre en pilotundersøkelse i forkant. 

En kvalitativ undersøkelse har gjerne en problemstillingsformulering som er beskrivende og noe mer spisset en i en kvantitativ undersøkelse. Der en kvantitativ undersøkelse gjerne har en hypotetisk fremstilling som skal bekreftes eller avkreftes, har en kvalitativ undersøkelse gjerne som mål å danne et bredere grunnlag for å forstå de mer underliggende kompleksene som foreligger. En problemstilling som kunne vært stilt knyttet til den hypotese-eksemplet ovenfor kunne eksempelvis vært å stille spørsmål til hvorfor ungdommer sliter mer/eller mindre med psykisk helse i dag enn for ett tiår siden. Man ønsker altså å gå i dybden, og prøve å forstå og tolke hvorfor. En kvalitativ undersøkelse gjennomføres ofte på bakgrunn av data som man har tilegnet seg gjennom en kvantitativ undersøkelse, nettopp for å få flere svar. Der kvantitativ undersøker i bredden, undersøker en kvalitativ undersøkelse i dybden.

I en kvalitativ undersøkelse er det dybdeintervjuer og observasjoner som danner grunnlaget for de dataene man genererer. Vi skiller gjerne mellom åpent intervju, semistrukturert intervju og strukturert intervju. Et åpent intervju er et intervju hvor informanten i stor grad kan svare fritt, og hvor spørsmålene ofte er åpne, eller kommer etter hvert som intervjueren får svar. Et strukturert intervju er et intervju hvor formuleringen av spørsmålene er klart nedskrevet på forhånd, og hvor svar alternativene er veldefinerte. Dette står i kontrast til semistrukturering hvor spørsmålsformuleringen ikke er like nøyaktig skrevet, men i større grad formulert som i et stikkordformat eller som beskrivelser som intervjueren skal ha som utgangspunkt når spørsmålene blir formulert. Det kan også bli benyttet observasjon, enten gjennom passiv eller direkte observasjon. Skjult eller åpen observasjon. Som omhandler hvorvidt man deltar i observasjonen, eller ikke. Kanskje man filmer observasjonen, eller betrakter og registrerer det som skjer på avstand. 

Relabiliteten til en kvalitativ undersøkelse sikres i stor grad ved at forskeren har gjort en grundig prosess ved utvelgelse av sine informanter, og gjennom å stille solide spørsmål, samt å gjengi informantens svar så nøyaktig som mulig.

Det er i svært vanskelig å måle validiteten og reliabiliteten til kvalitativ undersøkelse. Det er derfor sentralt at forskeren har foretatt grundige refleksjoner knyttet til nøyaktighet samt gyldigheten av undersøkelsen. Det er derfor vanlig at man har en egen del som reflekterer rundt nettopp dette når man publiserer undersøkelsen.

For å forstå fattigdom i Norge er det viktig å presisere begrepet. Fattigdom handler primært om at det man mangler for å leve ett fullverdig liv. Da er det viktig å skille mellom to ulike former for fattigdom. Absolutt fattigdom, og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er når man mangler evnen til dekke sentrale behov som nok mat, bekledning og tak over hodet, i Norge er ikke dette et relevant å ta hensyn til. Relativ fattigdom handler om at man ikke har nok midler til å fullt ut kunne ta del i det samfunnet man lever i, eksemplifisert ved at en familie ikke har råd til å la barna sine delta i fritidsaktiviteter eller bursdager. I Norge er det den relative fattigdommen tenker på når vi snakker om fattigdom. 

Når man tar for seg fattigdom i Norge er det ikke bare ulike metoder å ta hensyn til, men også ulike måter å måle den på. Noe som har reist stor debatt. Dette fordi ulike måter å beregne fattigdommen på har mye å si for hvilke svar du får. I en artikkel fra Dagbladet fra 29. juli 2017 fremkommer det en kritikk av måten man måler fattigdom i Norge. Her fremlegger tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at måten vi beregner fattigdom på vil ha markante utslag på hvilke svar vi får om fattigdommen. Isaksen mener at det er problematisk å utelate offentlige ytelser fra regnestykket, dette fordi at man i Norge beregner fattigdommen ut i fra et mål som utelukkende tar hensyn til inntekten, fremfor det helhetlige bilde. Når man skal definere noen som fattig i Norge tar man i bruk en fremstilling som sier at dersom man har under 60% av medianinntekten så er man definert som fattig. Den vil da ikke ta hensyn til andre ytelser som frigir midler, for eksempel vil en reduksjon i barnehageprisen for aleneforsørgere ikke tas med i fattigdomsberegningen, selv om en slik ytelse helt klart vil frigjøre økonomiske midler for vedkommende. I følge SSB ville man halvert andelen som havner under fattigdomsdefinisjonen dersom man hadde tatt hensyn til disse offentlige ytelsene. 

I sin kritikk sier Isaksen «Vi skal passe oss for å bedrive regneøvelser for å få folks problemer til å forsvinne på papiret. Det er dypt umoralsk. Men å inkludere verdien av offentlige ytelser i ulikhetsstatistikken vil gi et riktigere bilde av ulikheten i Norge i dag». Her peker han altså på at man riktig nok skal være forsiktig med å finmale den økonomiske situasjonen til dem som har lite økonomisk handlingsrom, men samtidig peker han på det er viktig å ta med de offentlige ytelsene for å danne et riktigere bilde av ulikhetssituasjonen i dagens Norge. Dette stiller også SSB-forsker Rolf Aaberge seg bak. Da Aaberge og kollegaer implementerte offentlige ytelser i fattigdomsberegningen ga det et signifikant utsalg på gini-koeffisienten (brukes til å måle ulikhet i Norge) den gikk fra 0,232 til 0,180. Et tydelig prov på at offentlige ytelser har effekt, og derfor ønsker også Aaberge å endre måten å måle fattigdom på i Norge. Aaberge peker på at man reduserer ulikheter, og nærmest halverer fattigdommen ved å inkludere offentlige ytelser innenfor f. eks. barnehage, skole, pleie- og omsorg m.m. Aaberge deler Røe Isaksens oppfatning om at dagens offisielle statistikk som utelukkende fokuserer på inntekt gir et inkoherent bilde av ulikhets- og fattigdomssituasjonen i Norge.

Dette reiser altså et veldig stort og omfattende spørsmål, hvor mange i Norge er egentlig fattige? Inntektsmedianmålet som benyttes i dag gir altså en høyere andel av fattige enn ved å også inkludere offentlige ytelser. Det er tydelig et stort sprik i de svarene vi får. Offentlige ytelser vil jo være med på å redusere sosiale ulikhet, reduksjon i barnehageprisen for enslige er et godt eksempel på dette. Vi vet jo at barnehagen er en viktig arena både for å sosialisering, og for læring og utvikling generelt. Særlig for innvandrerbarn blir det ofte presisert hvor viktig barnehagen er for å gi barna bedre språk slik at de i større grad skal kunne følge den progresjonen som andre har i utdanningsløpet. Og er det en ting vi vet så er det at utdanning er med på å redusere forskjeller, mens frafall fra utdanning er med å forsterke ulikheter i samfunnet. Det vil derfor være banalt å hevde å offentlig ytelser ikke har effekt på sosial ulikhet, og dernest også fattigdom. Vi må derfor kunne si at dagens fattigdomsregnestykke gir et feilaktig bilde, men det betyr likevel ikke at man ikke skal ta hensyn til inntektsgapet. Det er i dag ett relativt godt kommunisert budskap av en del barnefamilier i Norge har dårlig råd. Det berettes stadig om barn som ikke kan delta i idrettslag eller i bursdager fordi familien har en økonomi som ikke strekker til. Det er et alvorlig problem, nettopp fordi barna det gjelder blir ekskludert fra å ta del i det samfunnet de vokser opp i. 

Visst vi ser på selve metoden når vi skal regne på fattigdom vil det nesten utelukkende benyttes en kvantitativ undersøkelse. Man beregner altså inntekten til alle inntektsmottakere, og har du under 60% av medianinntekten så er du definert som fattig. Både en slik beregning og en beregning som tar hensyn til offentlige ytelser vil likevel ikke kunne gi et fullstendig svar på den relative fattigdommen. Dette er fordi opplevde effektene av fattigdom er vanskelig å måle i bare tall. Opplevd fattigdom er også fattigdom, selv om du har mer enn 60% av medianinntekten. 

Se for deg at du vokser opp på Oslos beste vestkant, din familie har betraklig mindre økonomiske ressurser enn resten av dine klassekamerater. På skolen fortelles det om fine ferieturer, det samtales om fotballcupen de andre har deltatt på, og de andre har iphoner, mens du fortsatt har en mobil uten 4G. Den personen som ikke har råd til alt dette vil føle på helt utvilsom føle på et utenforskap. Det er altså en opplevd fattigdom, selv om inntekten til familien ikke defineres som fattigdom. Gjennom kvalitative undersøkelser kunne man ha dannet et slikt bilde av fattigdommen. En kvalitativ undersøkelse gir rom for å gå i dybden på fattigdommen, mens en kvantitativ metode kun kan ta hensyn til tall, men man kan selvsagt legge inn faktorer som bosted, men man vil aldri fullt å helt kunne danne et korrekt bilde av fattigdommen i Norge. 

Her ser vi altså litt av problemet ved kvantitativ metode, gjennom tallene man får generaliserer man hele gruppen som fattig, og når statistikkene som brukes i dag også av enkelte beskrives som upresis vil det også stille spørsmål til både relabiliteten og validiteten til undersøkelsen, interessant nok er det også forskere på SSB som ikke går god for at tallene den kvalitative undersøkelsen kommer opp med gir et riktig bilde, da må man kanskje spørre seg om det er nødvendig å revidere måten vi måler ulikhet og fattigdom på.  

Tatt i betraktning at en del offentlig ytelser går direkte inn under å gi like muligheter, på tross av inntekten vil det være sannsynlig at en statistikk som tar hensyn til både inntekt og ytelser vil gi et mer korrekt bilde av situasjonen. Det er også slik at kontantytelser ikke bare nødvendigvis er positivt for ulikheter.  Det pekes i blant på at en del kontantytelser fører med seg mer ulikhet. I debatten om kontantstøtte ser vi dette, der argumenteres det for eksempel at innvandrerbarn holdes hjemme istedenfor i barnehage, nettopp fordi det genererer mer penger til husholdningen. Samtidig er det kanskje nettopp denne gruppen som ville hatt best effekt av barnehage, nettopp for å gi dem den norskspråklig utvikling som etnisk norske barn har, slik at de senere kan utnytte de mulighetene som ligger i utdanningssystemet, gjerne ved at de bruke utdanningen som et springbrett til sosial mobilitet. En offentlig ytelse som redusert barnehagepris vil i noen tilfeller være en bedre løsning enn å overføre summen til forsørgeren som en kontantytelse. Skal man forsvare kontantstøtten handler de i stor grad om å gi familiene valgfrihet, og det absolutt ikke slik at barn som ikke går i barnehage nødvendigvis føres ut i en fremtidig tilværelse med lavere sosioøkonomisk status, men det er viktig å forstå at kontantytelser ikke alltid er det beste, offentlige ytelser som eksempelvis gir tilskudd til at barn fra lavinntektsfamilier kan delta på fritidsaktivitet vil være en særdeles god motvekt til å redusere ulikheter. 

Når det gjelder fattigdomsforskning så er en del etiske utfordringer knyttet til det, det ene er at fattigdom er stigma. Det å drive kvalitative undersøkelser av fattige er nødvendigvis ikke det enkleste, det ene er å finne dem som vil delta, en annen side er at det alltid vil være en overhengende fare for at svarene som gis ikke nødvendigvis er ærlige, det gjør at et dybdeintervju for eksempel kan være relativt vanskelig å skape et objektivt bilde. En kvantitativ undersøkelse reiser nok først og fremst etiske problemstillinger knyttet til hva som er riktig måling, er det rett å bruke bare inntekten, og er det et slikt mål med på å sette for mange inn i en fattigdomsbås? Gir det kanskje et feilaktig bilde for politikeren som skal foreta valg på vegne av disse gruppene? Hvordan påvirker det for eksempel tiltakene som blir foretatt? Det er en del spørsmål som reiser seg når man har to ulike måter å måle fattigdom på, som gir to ulike svar om fattigdommen. Skal man evt. ha mer kontantoverføringer, eller flere ytelser. Samtidig er dette undersøkelse som media er svært flinke til å publisere, hva gjør det med folks oppfatning om samfunnet, politikken og politikeren? Om det stemmer at man får et feilaktig bilde på ulikheten og fattigdommen i Norge, og den gjengse nordmann som leser aviser tolker at dobbelt så mange er fattig enn hva som er faktum, kan ikke det i ytterste konsekvens føre til at valgresultat blir påvirket, og kanskje på feilaktig grunnlag? Det er alle ganske interessant spørsmål som knyttes til dette. 

I kronikken Generasjonsdiagnosen: hvor sann er sannheten om de deprimerte tenåringsjentene? Skrevet av Marthe Schille-Rognmo rettes det et kritisk blikk over NOVAs (Norsk velverdsforskning) sin undersøkelse Ungdata. Her presenteres det tall om at hver fjerde norsk jente har depressive symptomer og at så mange som hver tredje jente er misfornøyd med seg selv. Schille-Rognmo mener at det må kunne rettes et kritisk blikk over de tallene Ungdata-undersøkelsen presenterer. Hun stiller spørsmål til både hvordan konklusjonen blir til og hva det faktisk er som måles. 

I undersøkelsen er ganske omfattende, alle landets fylker er med, nesten 400 kommuner er med, og utvalget er nok ganske så representativt. Det kvantitativ undersøkelse som tar utgangspunkt i et spørreskjema. Det kronikkforfatteren stiller seg kritisk til er nok hvor vidt tallene speiler den virkelige sannheten. Det er også svært mange spørsmål i denne undersøkelsen, 158 ulike spørsmål, hvorav 19 av dem er knyttet til psykisk helse. Det man kanskje bør spørre seg om ved et så høyt antall spørsmål er hvorvidt man rekker å reflektere grundig nok over de spørsmålene som stilles. Det kan også, ut ifra kronikken hentydes at det er ordlagt på en slik måte at det kan være noe førende for svarene man får. Forfatter nevner ord som «slit», «plaget», «problem», «bekymret», «ensom», «håpløs», «anspent», «redd», «engstelig», «nervøs», «skuffet» og «vanskelig». Ord som de fleste norsk ungdommer kan vedkjenne seg i noen grad at de opplever. Får du en dårlig karakter, ja da opplever du nok å bli skuffet, nærmer det seg eksamenstiden, ja det er du kanskje litt engstelig og anspent. Det er viktig at man skiller mellom forbigående og vedvarende opplevelser knyttet til dette. Blir du eksempelvis mobbet er det nok en overhengende sannsynlighet for at du opplever vedvarende redsel, men du kan jo oppleve redsel som er forbigående også, du har kanskje en redsel knyttet til å ha muntlig presentasjon. 

Det reiser igjen et spørsmål om hva slags resultater du får, og evner respondenteten i stor nok grad til å reflektere over de spørsmålene som stilles når det er så mange av dem? En slik omfattende undersøkelse gir nok en pekepinn over situasjonen knyttet til for eksempel psykisk helse blant ungdom i dag, men en så stor undersøkelse gir også en del feilsvar. Det kan være fordi spørsmålene er for ledende, at de ikke er presise nok, eller at respondenten oppfatter spørsmålet annerledes enn hva som var tenkt av forskerne. 

Et interessant argument fra forfatteren er at det forfektes på ene siden at det foreligger mørketall, mens det på den andre siden hevdes at det er utydelige skiller mellom psykisk helse og vanlige ungdomskriser. Her kan vi trekke frem Erik Eriksons psykososiale stadier[i]. Erikson mener at alle mennesker går igjennom visse kriser i livsløpet sitt. Fra de tidlige barneårene handler det om tillitt, eller mistillit. Senere selvstendighet eller tvil, initiativ eller skyldfølelse osv. Det som omhandler kriser i ungdomstiden omhandler i stor grad identitet eller rolleforvirring. Legger man Eriksons teori til grunn er det åpenbart at ungdommer som er i en epoke hvor identiteten skal forankres er i en sårbar fase, og finner man ikke helt ut av sin identitet eller rolle så vil det helt klart skape en del reaksjoner hos vedkommende. I Ungdata-undersøkelsene fremkommer det at så mye som hver tredje jente er misfornøyd med seg selv, opplever du en identitetskrise er det ikke unaturlig å tenke at det kan gi opplevelser av mislykkethet. Hvem er jeg, hvem vil jeg være, hvem skal jeg være? Det er ganske komplekse spørsmål ungdommer må igjennom. Fra du begynner på ungdomsskolen, til du er ferdig med videregående er en kritisk fase for ungdommer. Og er det ikke da påfallende at en del strever nettopp å finne ut deg selv? Akkurat dette er noe alle har gått igjennom, både dagens ungdommer, og forhenværende ungdomsgenerasjoner. Likevel gjenspeiler ungdata-undersøkelsen en økning i unge jenter med misfornøydhetskomplekser og med depressive symptomer. Skyldes det at unge i dag utsettes for et større press, at det er stort fokus på karakterer, på kropp, på utseende og på statussymboler? 

Et svar kan være at psykisk uhelse er overkommunisert, og at det hersker en åpenhetskultur hvor det er blitt helt legitimt å hevde seg berørt av både mislykkethetsføleser og depressive tilstander? For det er påfallende at dagens samfunn er mer åpent hva gjelder psykisk helse, noe som tidligere var tabubelagt, og noe som i stor grad var internt forbeholdt. Likevel er det nok en bred enighet om at det er desto mer positivt med åpenhet fremfor tabubelegging av temaet psykisk helse. Likevel må vi anta at det å være berørt av psykisk uhelse er noe som rører seg i populærkulturen. Det finnes bloggere i hopetall som har delt sine historier om psykiske utfordringer, og det finnes en rekke andre både offentlige og vanlige mennesker som deler sitt. Det har nok en del innvirkning på tallene i ungdata-undersøkelsene. Dessuten er alle disse beretningene en subjektiv fortelling. Og det vil også svarene til respondentene være. De er en subjektiv opplevelse, og det vanskeliggjør objektivitet i tallene til ungdata. Samtidig kan det også stilles spørsmål ved om spørsmålene i undersøkelsen er noe ledende, det vil i så tilfelle gjøre at undersøkelsen mister noe av sin objektive fremstilling, det kan være at forskerne for eksempel har en hypotese om at dagens ungdom er mer påvirket av psykisk uhelse nå enn før, og at de derfor utformer spørsmålene nettopp for å bekrefte dette. Psykisk helse er for øvrig et tema som også reiser gjenstand for mye etiske vurderinger. Man kan jo ikke si at ungdommer bare misforstår seg selv, og faktisk ikke er depressive, man må heller ikke skape et overdrevent bilde av norsk ungdommer som depressive. Det er også her slik at man kan påvirke politikk på feilaktig grunnlag, fordi disse tallene vekker bekymringer. At så mange unge jenter tilsynelatende har depressive symptomer og mislykkethetsfølelser er urovekkende, og det er viktig at man prøver å danne et mest mulig riktig bilde, og ikke minst at man prøver å identifisere hvorfor det er slik. Slik at tiltakene blir riktige. Samtidig må man kanskje være litt betenkt, for ungdomstiden er krevende tid for de aller fleste, og man skal ikke stirre seg blind på statistikk som forteller oss at ungdom i dag er depressive og misfornøyde, tvert om bør man kanskje prøve å se på at det forteller oss om at ungdommer er i en kritisk fase i livet, noe av tallene vil nok reduserer seg selv med tiden. Det store spørsmålet er nok først og fremst å identifisere dem som ikke har en forbigående negativ følelse, og at man evner å sette inn de tiltak som treffer best. Men det er vanskelig felt å vite hva som er rett i. 

Denne oppgaven har tatt for seg en rekke ulike elementer, oppsummert vil jeg si at det fremkommer en del utfordringer knyttet til hvordan man måler fattigdom, og det fremstår som dagens måte å måle fattigdom på gir et ukorrekt helhetsbilde. Samtidig finner jeg noen ulemper ved at man bare fokuserer på kontantytelser som et tiltak for å utjevne forskjeller og fattigdom. I tillegg har jeg prøvd å se litt på opplevd fattigdom, altså den fattigdommen som ikke faller innunder noen statistikk. Jeg har også prøvd dra frem en del komplekse spørsmål knyttet til fattigdom, og forskningen knyttet til det. Når det gjelder psykisk helse har jeg prøvd å få frem at måten undersøkelsen utformes på kan være med på å gi noen misvisende svar, men jeg har også prøvd å underbygge at slik undersøkelser også gir en verdifull pekepinn på psykisk helse blant unge. Jeg har også forsøkt å forklare hvorfor det er så mange unge jenter som føler seg mislykket og hvorfor så mange har depressive symptomer, både sett i lys av åpenhetskultur, men også sett i lys av livsfasene, og der har jeg prøvd å integrere Eriksons psykososiale stadier for å prøve å forklare hvor en del av ungdommers opplevelser av depressive symptom og mislykkethet er helt naturlig i ungdomsgruppen. Helt til slutt har jeg prøvd å reise en del spørsmål og utfordringer i et litt flytende resonnement knyttet til psykisk helse, blant annet knyttet til bl.a. overkommunikasjon, påvirkning og subjektivitet. 

 
[i] Eriksons teori https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eriksons_%C3%A5tte_aldre&redirect=no

Dagbladet 29.07.2017 https://www.dagbladet.no/nyheter/menerhalvparten-av-norges-fattige-egentlig-ikke-er-fattige/68538648 Forskning.no. 2017 

Kronikk: http://www.forebygging.no/Kronikker/-- 2015/Generasjonsdiagnosen-hvor-sann-er-sannheten-om-dedeprimerte-tenaringsjentene/