Forskjellen på menneskeverd i verdens rikeste land, USA, og et av verdens fattigste land, Kenya, er stor. Hvor stor den virkelig er, tror jeg ingen vet før de har sett alle tenkelige levemåter i begge land. Jeg drømte en natt om å få se denne forskjellen på nært hold, og i sommer gjorde jeg nettopp det. Det var nok en av de dagene da jeg la meg tidlig og sto opp seint, søvnunderskudd tror jeg det kalles...

Det var i midten av august. Sola skinte varmt i Trondheim, og folk begynte å gjøre seg klare til et nytt skoleår. I magen min fløy tusenvis av sommerfugler. For jeg skulle ikke begynne på skole her i Trondheim, eller i Norge for den saks skyld. Nei, jeg pakket min bagasje og gjorde meg klar til den lengste reisen jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Jeg skulle nemlig fly til Santa Monica, en liten by utenfor Los Angeles. Jeg hadde nemlig, og ganske nøyaktig et år tidligere, overtalt mamma og pappa til å la meg få reise et år som student på High School. Og i løpet av kvelden måtte jeg si farvel til alle mine beste venner for et helt år. Heldigvis at det fantes e-post og internett!

Det var fremdeles grått i lufta og duggvått i gresset da jeg sto opp neste morgen. Det var en tanke kjølig, men i øst sendte sola sine morgenvarme stråler gjennom et lettende skydekke. Klokka var bare halv åtte, og de fleste av mine venner lå enda i sin søteste søvn. Jeg stappet en sprengfull koffert og to bager inn i bilen vår, satte meg inn selv sammen med håndbagasjen min, og så var vi på vei mot flyplassen. Nervene mine var i høyspenn. Hva hvis jeg ikke likte vertsfamilien min, eller de ikke likte meg? Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det kom til å gå bra, men det var ikke lett når jeg var så usikker på meg selv. Og på de avgjørelsene jeg hadde tatt et år tidligere.

Sent, sent samme kveld ankom jeg flyplassen Santa Monica Municipal Airport. Der ble jeg møtt av tre forferdelig hyggelige mennesker, familien Johnsen, som besto av far Pete, mor Laura og datter Jenny. Jenny var like gammel som meg, altså så vidt fylt seksten. Sammen med bagasjen min, ble jeg stuet inn i en stor Land Rover, og vi satte kursen mot hjemmet deres.      

Neste morgen våknet jeg av at Jenny dundret på døra mi, klokka var halv ni, foreldrene var dratt på jobb og Jenny skulle på stranda med noen venner. Ville jeg være med? Naturligvis, jeg bare skiftet fort til bikini og tok et eple fra en skål med frukt som sto på bordet. På en to tre var jeg ferdig til å gå, og sammen med Jenny ruslet jeg bortover til stranda, som lå bare et par hundre meter fra huset. På veien møtte vi Jennys bestevenninne, Claire, og ei nabojente som het Ally. Jeg syntes de virket veldig hyggelige begge to, men ble vel kanskje litt skuffet da det så ut som om vi skulle være på stranda sammen med bare jenter. Men da vi kom ned til selve stranda, og fikk lagt oss til rette, kom det fire gutter bort til oss, som Jenny presenterte som Nick, Leo, Jamie og Chris. Alle guttene i Amerika bruker visst forkortelser for navnene sine. Så lurte de på om vi ble med og spilte volleyball, og selvfølgelig gjorde vi det! Vel, i alle fall jeg og Ally. Jenny og Claire ville heller nyte utsikten. Som ikke var så ille… Jeg, Chris og Leo var et lag, mot Jamie, Nick og Ally. Jeg kommer aldri til å bli god i volleyball, men det hindret meg ikke i å ha det moro! Vi spilte i flere timer, bare avbrutt av, ganske hyppige, matpauser med is, brus og baguetter.

Ally ble min beste venninne under oppholdet i Santa Monica. Hun var morsom og snill, og alltid interessert i andre menneskers følelser. Ally bodde hjemme hos faren i et gedigent hus, ikke langt fra Jenny. Foreldrene hennes var skilte, og den portugisiske moren hadde flyttet tilbake til hjemlandet. Allys far jobbet i FN, som en slags fredsmegler eller noe sånt. Han reiste mye i jobben, noen ganger til den andre siden av jordkloden.

Amerika er stort og mangfoldig. Før jeg dro dit, trodde jeg at alle amerikanere var feite, eller anorektiske. Men alle er så forskjellige. Det er svarte, hvite, tynne, tykke, vanlige, sunne og usunne mennesker. USA er verdens tredje største land, det bor ca 260 millioner mennesker her. Så klart at et så stort land må være mangfoldig. Fattige og rike lever side om side. Men likevel lever de aller fleste i en overflod som er vanlig i nord. I de aller fleste i-land lever svært få eller ingen under fattigdomsgrensen. Slik er det også i USA, selv om antall fattige har økt mye de siste årene. Det er cirka 20 millioner fattige mennesker som lever i USA, på gaten eller i slummen, men det er fremdeles 240 millioner som ikke er fattige. Tenk hvis hele Norges befolkning ganget med fem hadde vært fattige da! For omtrent så mange er det jo. Jeg synes det er skummelt mange. Likevel har de aller fleste har råd til mat og klær, selv om det kanskje ikke er siste mote, eller det bare er en burger på McDonalds. Når et menneske blir tvunget til å spise fastfood, fordi man verken har tid eller penger til å lage ordentlig mat, er det ikke rart man legger på seg. Fete mennesker er mer vanlig i USA enn i Norge. Amerikanere på min alder, både litt yngre og litt eldre, er den såkalte burgergenerasjonen. De spiser antagelig ikke så veldig mye mer enn meg, men de spiser så utrolig usunt. Loff med sjokoladepålegg til frokost, godteri og potetgull i friminuttene og hamburger og chips til både lunsj og middag. Ikke rart at flere og flere unge mennesker ser ut som den menneskelige utgaven av bulldosere. Overvektige barn og unge er i dag blitt et alvorlig samfunnsproblem i USA. Rundt 15 % av alle amerikanske barn og ungdom i alderen 6 til 19 år er overvektige. Bekymringen vokser hos foreldrene, og nå skal det amerikanske næringslivet spille på lag med de voksne. Selskaper som lager mat og godteri lanserer stadig vekk nye lettprodukter som inneholder lite eller ikke noe sukker og fett. Men naturligvis gjør de det ikke bare for å styrke folkehelsen, det er et nytt og lovende marked som vokser fram. Selskaper som McDonalds og Kraft Foods utnytter en fortvilt situasjon for foreldre med overvektige barn. De vil tjene på at ungdom skal gå ned i vekt. Og selvfølgelig hjelper det med et sunt kosthold, som for eksempel en salat til lunsj i stedet for hamburger. Men hvis prisene går opp vil ikke de foreldrene som oftest kjøper fastfood til sine barn, ha råd til å kjøpe disse salatene eller produktene uten sukker og fett. Derfor må prisene holdes nede, aller helst må en salat være mye billigere enn en hamburger med chips, hvis ikke vil denne nye livsstilen bli forbeholdt de slanke barna med rike og sunne foreldre.

I USA har man akseptert at fedme er en sykdom. Pasienter får behandling på lik linje med alle andre sykdomstilfeller. I Norge har vi ikke kommet så langt. Den vanlige oppfatningen er at fedme er selvforskyldt. Selv om en av ti er helsefarlig overvektig, får bare drøyt tjue personer tilbud om behandling i Norge. De aller fleste låner flere titalls tusen kroner for å få behandling i utlandet. Samtidig som mange dør av fedme i den nordlige delen av verden, sulter mange i hjel på den sørlige halvkule. I Afrika, sør for Sahara, er de fleste land veldig, veldig fattige. Faktisk er det bare et land i hele Afrika som blir regnet som et i-land, Sør-Afrika. Vi ser bildene på tv-skjermen hver dag, av barn med oppblåste mager og fluer svirrende rundt hodet. Øyne uten håp. Og vi sitter der i de nyoppussede stuene våre, foran den nye tv-en, sitter der og synes synd på de stakkars barna, som ingen er glad i. Men ingen gjør noe. Det er så utrolig deilig å sitte der, uten andre bekymringer enn hva man skal ha til middag neste dag, at man kanskje glemmer å tenke på dem som bekymrer seg over om det blir middag neste dag i det hele tatt. Mange frivillige organisasjoner gjør en flott jobb for å bedre forholdene for fattige mennesker. I dag er det vel knapt et menneske som aldri har gitt noe til de utallige innsamlingsaksjonene som foregår året rundt. Ikke alle vet hva de gir pengene sine til, og flere av prosjektene mislykkes, noe som gjør at titusenvis av kroner går rett i dass. Det var nok ikke det alle de som ga litt av sitt eget for å hjelpe andre, ønsket. Hva om flere organisasjoner gikk sammen og samarbeidet om et og samme prosjekt? Kanskje det kunne blitt en stor suksess ut av det? Noe som fristet til gjentagelse? Jeg vet ikke, men det kunne kanskje vært en ide å samle de største og sterkeste organisasjonene om det samme prosjektet. Hvis det hadde vært løsningen på problemene, hadde ikke verden sett slik ut som den gjør i dag.

Det er ikke bare i Afrika det finnes fattige barn. Også her hjemme i Norge lever flere barn under såkalt relativ fattigdom, dvs at de er fattige i forhold til den norske levestandarden. De har ikke råd til å bli med på de samme tingene som vennene, eller gå ut og spise middag sammen med foreldrene. Kanskje vi skulle hjelpe våre egne før vi tar hånd om andre lands problemer? Er det noen måter å spare penger på som kan hjelpe?

Det er klart at det er nødvendig med helisolerte hus her oppe i det kalde nord, det er klart at det er nødvendig for en forretningsmann å ha en ordentlig bil, selvfølgelig det er nødvendig å ha både det ene og det andre, både telefon og datamaskin. Det er ikke derfor vi lever i overflod. De tingene vi så veldig gjerne vil ha, men så inderlig godt kan unnvære, det er overflod. Og det er de tingene vi kan ha mindre av, det er de pengene vi sparer på kjøp av unødvendige luksusgjenstander, det er det vi kan bruke på å hjelpe andre, som ikke har råd til de mest nødvendige ting som mat og klær.

Grunnen til at flere u-land er så fattige, er at de har så mye gjeld til Verdensbanken. I 1970-årene tok mange u-land opp store lån i utlandet. Lånene skulle brukes til å bygge opp industrien, bygge infrastruktur, utdannelse for landets innbyggere og sykehus med mer. Men ofte ble prosjektene mislykket, de var dårlig planlagt, og uforutsette hendelser var ofte ikke tatt med i beregningen. Da prisene på råvarer falt, samtidig som det ble dyrere å importere ferdigvarer, fikk u-landene betydelig mindre inntekter, samtidig som utgiftene vokste. Dermed fikk flere u-land store problemer med å betale gjelden sin. For at u-land skal få større inntekter, slik at de kan nedbetale gjelda si, bør alle i-landene handle varer direkte fra u-land, ikke kjøpe fra andre i-land.

I juleferien skulle Ally for en gangs skyld bli med faren på en av hans reiser. Selv om hun påsto det kom til å bli utrolig kjedelig, var jeg utrolig misunnelig. Tenk å få reise tre uker til Kenya! Da var det at Ally fikk en av sine lyse ideer, jeg skulle bli med! Allys far ville gjerne det, han gjorde alt for sin datter. Pete og Laura sa det var greit, så lenge jeg fikk lov av mine foreldre, og etter litt lirking fikk jeg det til slutt. Vi gledet oss utrolig mye, både jeg og Ally. Så da alle vaksiner var tatt, bagasjen var pakket og vi endelig satt på flyet, var magen min nesten like full av sommerfugler som da jeg dro fra Norge siste sommer. Allerede et halvt år siden. Så fort tiden hadde gått.

Kenya ligger i Øst-Afrika. Omtrent tre fjerdedeler av befolkningen arbeider i jordbruket, selv om turisme utgjør den viktigste inntektsposten. Kenyanerne dyrker mais, bønner, hvete, søtpoteter og sukkerrør til eget bruk. Rundt hovedstaden Nairobi er det betydelig industri etter afrikansk målestokk. Alt i alt greier landet Kenya seg bra. Befolkningen vokser, ikke fordi det fødes flere barn, men at flere overlever sine første leveår, og befolkningen lever lengre. Borgerkrig og hungersnød er vanlige foreteelser i Afrika. Både politisk uenighet og konflikter mellom stammene fører ofte til krig. Mange dør under krigene, og minst like mange dør av sult. Matproduksjonen har ikke holdt tritt med den voksende befolkningen. Folk flest har vært vant til å dyrke bare akkurat så mye mat at de kan klare seg til neste høst. Blir det uår, kan titusenvis av mennesker sulte i hjel i løpet av noen måneder.

Allys far, George, kjente en mann som han pleide å besøke hver gang han var i Kenya, noe som skjedde opptil flere ganger i året. Blant de høye og stolte masaiene bodde Kerwa. Han var ingen fattig mann, sett med afrikanske øyne. Han hadde råd til mat hver dag, rent vann fikk han til familien, og de hadde til og med en ku og noen sauer og geiter. Kerwa følte seg rik. Han bodde i en leirhytte, stor og romslig for familien med to koner og ti barn. I et uthus ved siden av bodde dyrene. Selv om hver dag bestod av det samme, opp i otta og ut på jordet bak landsbyen for å arbeide, ga arbeidet frukter. Han sørget for at familien aldri sultet, i alle fall to måltider hver dag. Og selv om livet ikke ga ham de store utfordringene, var han fornøyd. Og da det en tidlig morgen for over tjue år siden dukket opp en sulteforet, hvit mann utenfor hytta hans, ja da viste Kerwa sin godhet og gjestfrihet, tok den stakkars mannen med innenfor døra og gav ham en bit av familiens lille frokost. Den gang hadde ikke Kerwa vært så rik, eller så stor blant landsbyfolket. Han gav fra det lille han hadde til en som for øyeblikket hadde mindre. Den handlingen ble starten på et langt og gjensidig vennskap. Derfor har George bestandig med seg litt ekstra mat, eller noe annet nyttig, til familien som betaling for at han får være hos dem.

Stemningen rundt leirbålet om kvelden var magisk. Trommene sang, bålet flakket og menneskene danset sin faste stammedans. Jeg og Ally satt stille, innpakket i tepper og bare nøt hver eneste kveld. Det var stupmørkt, og ganske kjølig. Så etter en liten stund ved bålet for å prøve å få varmen i oss, noe som ikke gikk, gikk vi og la oss. Jeg kunne høre masaiene tromme og danse seg inn i natten. Jeg husker jeg tenkte at jeg var så utrolig heldig som fikk oppleve to så forskjellige verdener, så forskjellige kulturer, på et og samme år.

Godene i verden er delt opp veldig urettferdig, med all den rikdommen og overfloden som florerer i nord, og den så ofte hjerteskjærende fattigdommen våre brødre og søstre i sør lever i. Jeg føler meg så maktesløs, det er som om det ikke vil hjelpe noe av det jeg gjør. Men så klart det hjelper, hvorfor skulle man ellers gjøre noe? Det nytter å hjelpe. Så lenge jeg har gått på Charlottenlund barneskole, og helt sikkert lenge før den tid, har skolen hver høst hatt Redd Barna -uke. Elevene har samlet inn penger klassevis, alle har lært om et nytt afrikansk land hvert år, og hørt på foredrag fra en av Redd Barnas utsendte. Fredag den uka har alle elevene møtt opp til skolejogg, varmet opp med aerobic fra sjuendeklasse, og sunget Redd Barna-sangen, Barn hjelper barn. Det er en stolt rektor som hvert år har kunnet overrekke Redd Barna en sjekk på rundt 30 000,- kr. Alle pengene går direkte til fattige barn. Barn som ikke har råd til å ha tv eller data. Ikke har råd til hus i flere etasjer, en stue full av bøker eller den siste moten i alle klær. Når vi først har råd til å ha alle disse tingene, da er det vel ingen grunn til ikke å bruke dem? Nei, la oss bruke våre luksusgjenstander med god samvittighet, bare vi prøver å gjøre noe for andre etterpå, eller aller helst før.