Innledning

Fra 1950 var Prøysen og Ringsakerdialekten hans allemannseie for barn og voksne i Norge. Han gav den folkelige kulturtradisjonen blant småkårføring som nådde en enestående popularitet, og han var svært produktiv både i lyrikk og prosa med visesamlinger, og flere samlinger med fortellinger. Dessuten var han medarbeider i ukeblad og aviser, spesiellt Arbeiderbladet, og gjorde en betydelig innsats med antologier og oversettelser.

Alf skrev i 1957 boken om kjerringa som ble så lita som ei teskje. Den og de andre bøkene om teskjekjerringa ble en internasjonal suksess.

I dag har Prøysen`s barndomshjem blitt til musèum, og trekker til seg flere tusen turister hvert år. Barndomshjemmet som er ganske sentralt i flere av fortellingene og visene han har skrevet, heter for Prøysen- stua.

Jeg har selv vært der mange ganger. Har også vært på flere andre husmannsplasser eller husmænnsheim.

Som Alf Prøysen sa: ” I prøysen var det som i andre husmænnsheim. Det var ei stor stuga, der sto det to senger etter veggom og ved døra sto det en slagbenk. Så hadde de langkrakk og et skatøll og to trestoler til”.

Grunnen til at jeg valgte Alf Prøysen, er at Rudshøgda der han vokste opp ligger ca 5 km fra der jeg selv vokste opp. Jeg har selv vokst opp med Alf på radioen. Hos oss i Ringsaker og resten av Norge, er han fortsatt en viktig kulturtradisjon.

Jeg skal i oppgaven fortelle om Alf Prøysens oppvekst, når gjennombruddet hans kom, og litt av det han skrev gjennom årene før han døde i 1970.

Bilde 1.01. Her er et bilde av stuen på Prøysen- stua.

Alfs foreldre

Julie og Olaf Andreassen giftet seg 31.mai 1907.

Prøysen var den fjerde husmannsplassen ekteparet bebodde. De kom dit i 1914.

De hadde døtrene Marie og Margit, og de hadde tatt til seg Olaf Evensen, som vokste opp som sønn i familien. Alf kom til verden den 23 juli 1914, kort tid etter at familien hadde flyttet inn i Prøysen.

På Prøysen var de festet til en kontrakt som ga dem bo- og dyrkningsrett mot å betale en årlig avgift som i mellomkrigstidens Ringsaker var ca. 50 kr pr. År.

I offentlige papirer og på kontrakten ble Olaf skrevet inn med navnet Hjelmstad- ”eie”. Olaf begynte sin arbeidsdag klokken 06:00 ”etter bygden” , som det het fordi klokkene på gårdene gikk en time senere enn ”sæinntid”, og hadde da entolv timers arbeidsdag foran seg. Men Olaf var ikke ”stendig”. Han hadde pliktarbeid på Hjelmstad bare om sommeren, og for det ble han betalt med et par kroner om dagen.

Om vinteren lå han ofte borte på tømmerhogst, blant annet i Odalen, og Julie var aleine i Prøysen med ungene.

Prøysen var i lokal målestokk en ganske alminnelig husmannsplass hva arealet til dyrkingen og boforholdene angikk.

Julie og Olaf hadde fristet tilværelsen både Jarstuga, på Ulve og Rosendal før de kom hit, men i Prøysen skulle de bli sine levedager ut.

De tok trolig navnet Prøysen i slutten av 1930-åra, men ble ikke sjøleiere før i 1955, da sønnen Alf kjøpte plassen.

Alf Prøysen på Furu skole

På furu skole gikk både husmannsunger og unger fra bygdas storgårder.

Alf gikk på Furu skole fra 1922 til 1929. Furu lå tre km fra prøysen, og dit måtte ungene ta seg fram annenhver dag. På vinterstiden kunne skoleveien bli både lang og kald for unger som knapt hadde for mye av varmt vintertøy.

Alf var en av de flinkeste elevene i sin klasse. Han kunne lese før han begynte i første klasse. Han var flink til å tegne og ble raskt en mester i å skrive stil. Sjøl hevda han at han skreiv som ei katte som hadde hikke! Alf greide ikke å holde bøkene så fri for flekker som lærinna helst ville. For hjemme på Prøysen fantes det bare et bord. Der skulle alt slags arbeid forgå- også lekselesing!

Alf skrev skolestilen ”en dag jeg minnes godt”. Stilen ble vurdert til særdeles godt av lærer storås.

Alf var ferdig med folkeskolen i 1929 og ble konfirmert første søndag i oktober samme år.

Nå skulle voksenlivet ta til- enten en ville eller ikke.

”Borti gardom” for å tjene måtte både han og mange av kameratene.

Mer utdanning

Alf fikk mer utdanning enn det som var vanlig for husmannsungdom.

Det skyldtes nok også at det fantes noen skoletilbud ikke langt unna hjemmet.

Vinteren 1929/30 gikk han et kurs på Fortsettelsesskolen som holdt til på gamle kirkekretsen skole i Veldre.

Veien dit var lang, men han fikk overnatte hos kjente, dessuten lånte han de nødvendige skolebøkene av ei venninne.

Skoleåret 1931/32 var han elev ved Ringsaker Amtskole. Den lå så nær at han kunne bo hjemme, men var ellers en utradisjonell utdanningsvei å velge for en av husmannsslekt.

Amtskolene var de konservatives svar på den frilynte folkehøyskolebevegelsen, og en skoleprotokoll fra amtskolen i Ringsaker røper at elevene også her var barn av bedrestilte borgere. Men Alf må ha hatt en god skoletid. Han hjalp til med undervisning i folkedans, og tjente de første pengene på sitt talent ved å skrive stiler for medelever. Og det gjorde han for den nette sum av kr 0,18 pr. Stk!

Noe Alf engasjerte seg sterkt i var amatørteater. Det fantes to arbeidsforeninger i bygda, som begge drev med amatørteater. De hadde årlig oppførelser, og Alf var aktiv både foran og bak senen. Han skrev blant annet ”Gifting på Nautebakken”, som ble en stor lokal suksess. Han var sminkør og smurte folk inn med rødt blomsterpapir.

Alfs første linjer på trykk

I 1938 fikk Alf også for første gang sine verselinjer på trykk.

Det var under stor tvil han hadde sendt diktene til vurdering. Han var belest, men derfor redd for at lesefruktene skulle prege det han selv skrev.

Tidligere hadde han sendt tre dikt til ”Hjemmet”,”Allers” og ”Illustrert Familiejournal”, men fikk aldri svar fra noen av dem.

Men så skjedde det. ”Kooperatøren” antok at diktet ”Røde geranier” til sitt septembernummer, og betalte kr 20 i honorar. Diktet var skrevet på riksmål, og var for øvrig et stykke versekunst dikteren senere gjerne vedsto seg. Senere trykte ”Kooperatøren” også diktet ”Opprør”, og i 1939 det første Prøysen skrev på dialekt: ”Skolissene”.

Det endelige oppbruddet fra Ringsaker

14. april 1939 og tid for det endelige oppbruddet fra Ringsaker. Alf Prøysen forlot Ringsaker og plassgrenda for siden bare å komme tilbake på kortere besøk. Men i diktningen ble grenda det vedvarende tilholdsstedet. Det han hadde erfart her, skulle bli en uuttømmelig kilde for et rikt forfatterskap. Ved debuten fikk han betegnelsen ”plassfolkets og drengstuens dikter”, og utover i forfatterskapet beholdt han sin litterære omtanke for mennesker som livsforholdene gjorde mer usynlige enn det som fortjent var.

Ved avreisen i 1939 var det lite som kunne gi næring til drømmen om å skape seg et virke ved pennens arbeid. Det ventet han en gardsarbeiderpost på Kløfta, krigen var på vei til landet, og det var ikke for husmannsfolk å dyrke lengsler om en tilværelse ubundet av det som vokste på gårdens åkre og enger. Selv etter at Prøysen hadde fått sine første vers på pent, forholdt han seg nøktern til det han måtte ha av ambisjoner på egne vegne.

Alf nærmet seg byen og sitt framtidige virke forsiktig og trinnvis. I to år arbeidet han på gårder i Kløfta og Sørum, noen mils vei fra hovedstaden. Sin første sjanse til å bryte opp fikk han fra Hansy- Petra i Dovrehallen i Oslo. Hun ville ha han som husdikter. Historien forteller at Alf takket ja, pakket og dro, men så brant Dovrehallen idet han sto på terskelen til å ta fatt. Det ble igjen vendereis til gårdsarbeidet. Tilbake til Wøien gård i Asker, dit han hadde kommet i 1941. oppholdet her ble på mange måter startet på det som senere skulle komme. Statens Småbrukslærerskole huset i krigsåra folk som raskt fikk øye på hva som bodde i den unge gårdsarbeideren. Kontakten med studentene her representerte nok et skritt over dørstokken i drengstuen og inn til hovedstadens kulturmiljøer. Alf skulle siden arbeide innenfor sentrale kunst- og kulturinstitisjoner. Men bygda og grågrenda forble gjennomgangsmotivene i forfatterskapet. Byen var et ståsted som bare i liten grad farget det han skapte.

På Sem småbrukslærerskole

På Sem småbrukslærerskole ble det spilt årlige revyer i krigsåra, med Alf Prøysen som ”Primus motor”.

I 1942 spilte Alf i forestillingen ”Semikolon”. Året etter ”I siste liten, med Alf og elevene” som det sto i programmet, satt på plakaten, og i 1944 oppførte de samme ”Mens ugraset gror”.

Tidlig i 40-åra fikk Prøysen publisert nok en skrivefrukt. Novellen ”Fanten” kom ut i antologien 16 mann forteller på Rosen forlag.

Den var skrevet på dialekt, om enn ikke i den fullendte skriftnorm han presenterte i debutboka ”Dørstokken heme” i 1945.

På Sem så også visa som senere skulle bli kjent som ”Julekveldssvis”, dagens lys, men i første omgang med en tekst som formidlet noe om det aktuelle hverdagslivet. ” Lærlingens Avskjedssang” het visa opprinnelig, og forfatteren viste sine sosiale klør tydelig nok: ” Når æille store får sin lærdommen på trøkk/ sitt lærlingen åleine og syng og kjøre møkk” het det i en av strofene. Det var ikke Alf som skrev melodien, til visa som skulle bli innlemmet i julesang-repertoaret landet rundt. Det var Arnljot Høiland.

I ringsaker gikk det gjetord om Alf Prøysens parodieringstalent. Ett av glansnumrene på den lokale revyscenen hadde vært en livaktig framstilling av en lusete kar, der han agerte slik at alle i salen satte å klødde seg. På Semrevyene ble oppgavene større, blant annet en elegant parodi på da tidens største scenesjarmør, Ernst Rolf. Senere, i 1946, ble han hentet av Oslo-studentene til en revy som het ” Ad undas”, der han ennå huskes for sin glimrende framføring av ei vise om Trygve Lie: ” Når man ser det hele lite grann fra oven”

Nyslått forfatter

Prøysens venn Knut Fjæstad som hadde kjent Prøysen siden 1932, da Fjærstad i to uker hadde vikariert på Samvirelaget på Rudshøgda, kom til oppmuntre prøysen til å få Kooperatøren interessert i den unge poeten. Begge to hadde stor felles interesse for litteratur. Så de kom veldig godt overens med hverandre.

De holdt kontakten gjennom brev.

1945 var året da Alf debuterte. ” Dørstokken heme” med 14 noveller- skrevet på stilsikker dialekt og med ”fæintkjeften” og det prøysenske tvinsynet fullt utviklet – utenom hos A.I. Vig på Høvik Bokhandel. ” Bokhandelen på Høvik har gitt startskuddet for en dikter! ” skrev Aksel Sandemose i sin anmeldelse. Nils Johan Rud, som i flere år hadde sett hva det bodde av anlegg i debutanten, erklærte: ” Nå har sveene, plassene og drengstuene fått sin dikter.”

De første åra etter krigen innledet en produktiv og allsidig artistisk periode for Alf Prøysen. Allerede i 1947 var han i ferd med å bli en av landets mest populære radioartister- ”hele Radio-Norges store stjerne”, som han ble kalt av Otoo Nielsen. Den første grammofonplata med melodiene ” Bare Pappa hadde tid” og ” Frøken gi meg himlens nummer” gikk i pressa dette året.

” Drengstuviser” kom på Tiden Norsk Forlag i 1948. Tiden forble siden Prøysens faste forlag. Boka inneholdt 12 viser til tradisonelle melodier, blant annet ” Steinrøysa neri bakken”, ” Hæin Lars æ på Hamar” og ” Griskokktrøsta”, og mange av visene var for lengst kjent gjennom Kringkastingen. Den vesle boka ble en stor suksess og solgte momentant- til en stykkpris av kr 2,60 i 135 000 eksemplarer.

Alf traff Elise Storhaug fra Rena i 1945.

De giftet seg i 1948, og bosatte seg i Nittedakl hos billedkunstneren og illustratøren Borghild Rud.

Hun var Nils Johan Ruds søster og skulle i årene framover bli en nær samarbeidspartner.

Ekteparet Prøysen fikk barna Elin (født 1948) og Kjetil (født 1951), og skulle etter hvert bosette seg i Nittedal for godt.

(Bilde 9.06). Alf, Elise og Elin.

Alf, Norges nye radioartist

Alle etterkrigstidens unger visste hvem Alf Prøysen var.

I 1951 ble han ”onkel” i radioens barnetime, og den trivelige kjenningsmelodien om den gode sparegrisen skulle gå på etern med jevne mellomrom fram til 1970 og enda lenger.

På utallige turneer landet rundt sto ungene fremst ved podiet for å se ”onkel Alf” på ordentlig.

De hadde dessuten fått sin egen barnespalte i Kooperatøren allerede i 1950.

Under vignetten ” Klimpreklonken” skrev Alf regelmessig, og demonstrerte også her det som gjorde han til en forfatter og en barnetimeonkel etter ungenes hjerte: Sin helt spesielle evne til å ta barn alvorlig, til å se hele verden fra barnas ståsted og så å si fortelle i deres høyde.

Trost i taklampa

"Hu skulle itte mane folk tel å vara trufaste ved jorda, hu skulle danse og glitre og trekke de andre etter seg. I fjorten daer skulle a vara fin dame som de andre tala på og misunte og strekte seg imot. I dag var det fyste dagen. Og når den var over, hadde a tretten att. Blanke, varme soldaer, der a skulle svinge seg i blåklokkeviku'n."

Fra "Trost i taklampa".

Prøysens eneste roman, Trost i taklampa, kom ut i 1950.

Romanen var en presis og innforstått skildring av grende-ungdommens kår.

Alle kjøpere og lesere diskuterte det rammende litterære innlegget i dabatten om ungdommens flukt fra landsbygda til byene.

Boken ble en av de største norske skjønnlitterære suksesser i tiden etter 2 verdenskrig.

Alf brukte ekte dialektbruk og folkelig realisme og humor. Det gjorde han til en populær visedikter.

Trost i taklampa er hans eneste roman. Den ble folkelesning og er både dramatisert, filmet(1955) og oppført som musikkspill (1952).

Trost i taklampa gir en humoristisk skildring av ungdommenes flukt fra landsbygda, og er krass sosial satire rettet mot storbønder og bygderomantikk.

(Bilde 11.08). Tegningen av Alf med gitar på boken Trost i taklampa.

Lørdagsstubber i Arbeiderbladet

I 1950 begynte Alf Prøysen med en fast spalte, “Lørdagsstubben”, i Arbeiderbladet. Det var oftest en kort novelle, men kunne også være personlige fortellinger eller viser. Han samlet sjøl noen av stubbene i to bokutgivelser; “Utpå livets vei” (1952) og “Kjærlighet på rundpinne” (1958). Nils Johan Rud redigerte på 70-tallet fire samlinger med prosastubber og en samling viser og vers fra Arbeiderbladets spalter. Lørdagsstubbene var alltid illustrert av Borghild Rud.

Slagere og viser

1950-tallet er tiåret for de store plateslagerne signert Alf Prøysen og Bjerne Amdahl. Og Nora Brockstedt var den som i første rekke gjorde «Sønnavindvalsen», «Tango for to», «Mari du bedåre» og mange flere til landeplager.

Fra 1954 til 1962 redigerte Alf Prøysen en visespalte i «Magasinet For Alle» hvor leserne skulle sende inn skillingsviser og gamle viser. Mange av disse sang han inn på plate, blant annet «Lille vakre Anna» og «Tordivelen og flua».

I anledning av at han fylte 50 år (1964), ble det gitt ut «Tolv viser på villstrå» illustrert av Hans Normann Dahl. Blant de tolv visene uten melodier finner vi bl.a. to kjente viser på trykk for første gang. Det er «Du ska få en dag i mårå» med bare ett vers og refreng og den første versjonen av «Romjulsdrøm».

Utover på 60-tallet skreiv Alf Prøysen flere av sine mest kjente og kjære viser, som «Så seile vi på Mjøsa», «Jørgen Hattemakers vise» og «Æille har et syskjenbån på Gjøvik» (utgitt i «Så seile vi på Mjøsa» 1969).

Min oppfatning av boka er at Prøysen forteller om sin barndom som husmannsunge i 1920 åra i Ringsaker.
Småhistoriene er lunt og varmt fortalt i et muntlig språk.
Vi hører om livet på husmannsplassen i arbeid og leik, om skolen, dyra og nye tider med bil, radio (krystallapparat),film, fly og traktor (motor). Men det rareste av alt, syntes guttungen Alf, det var at "det kunne vokse opp et havrestrå med tjuge aks når en bare hadde lagt et frø i jorda!"
Fine miljøskildringer i Prøysenstil.

Boka har et kulturhistorisk innhold med mye nostalgi både i tekst og bilder.

Teskjekjerringa

"Det er ingen sak å greie seg , sjøl om en er lita , når'n veit åssen en skal behandle dem en møter," sa hu til seg sjøl. "De lure skal en lure, og de feige skal en skremme og de sterke skal en klø bak øret.
Men for triste menner er det bare et råd som hjelper, og det er blåbær på pannekaka."

Fra "Teskjekjerringa på Blåbærtur".

I 1957 kunne norske barn for første gang stifte bekjentskap med Teskjekjerringa i boka «Kjerringa som ble så lita som ei teskje». Men kjerringa var likevel kjent fra før. Hun hadde opptrådt i Barnetimen for de minste i 1955. Samme året sendte Alf Prøysen inn et bildebokmanus med tegninger av Borghild Rud til det svenske forlaget Rabén & Sjögren som hadde utlyst en konkurranse om nye nordiske bildebøker for barn.

Manuskriptet nådde ikke opp i konkurransen, men forlaget ønsket å gi ut flere fortellinger om Teskedsgumman, som hun heter på svensk. Og i 1956 kom den første svenske boka om «Gumman som blev så liten som en tesked», året før den kom i Norge. Ulf Peder og Inga Olrog hadde oversatt historiene og Björn Berg debuterte som barnebokillustratør med fortellingene om «gumman».

Denne første boka ble en suksess i Sverige, og solgte i 7000 eksemplarer på de tre første ukene den var i salg.

Teskjekjerringa oppnådde stor popularitet i Sverige, og Alf Prøysen laget en del historier spesielt for de svenske bøkene. «Gumman» hadde hele tida en sterkere posisjon i Sverige enn i Norge, og markedsføringen og salget til utlandet gikk gjennom det svenske forlaget Rabén & Sjögren. Dermed fikk også Björn Bergs tegninger en spredning utover Sveriges grenser, for det var stort sett disse som ble brukt utenom tegnere fra de ulike utgiverlandene. Borghild Ruds teskjekjerring har holdt seg i Norge, men har vært noe brukt i Danmark.

Bøkene om Teskjekjerringa er hittil oversatt til 18 språk. Her er forsiden fra en utgave av "Kjerringa som ble så lita som ei teskje" på tyrkisk - som du ser, er kjerringa litt annerledes!

Teskjekjerringa har også gått til filmen og teateret. Først i julekalenderprogram i svensk fjernsyn i et par omganger med Birgitta Andersson som «gumman» og med Carl Gustav Lindstedt som mannen hennes. Avisen Expressen kåret den første julekalenderen i 1967 til årets beste barneprogram både i radio og fjernsyn.

Det var i disse programmen Birgitta Andersson brukte uttrykket «Götapetter!» når hun ble lita. Og det har fulgt «gumman» i bokform i Sverige siden. Noen av de svenske TV-programmene om Teskjekjerringa er også blitt sendt på norsk fjernsyn.

Japansk tegnefilm ble det også i 1983, men her har figuren lite til felles med originalen.

Riksteateret har flere ganger satt opp forestillinger basert på Teskjekjerring-historier med Linda Tørklep som kjerringa.

Boka beginner med at det var ei kjerring som la seg får å sove om kvelden, og for så å våkne neste dag som kjerringer pleide å gjøre. Men da var hun så liten som ei teskje.

Teskjekjerringa skal alltid gjøre noe viktig som å gjøre et ærend eller besøke noen da hun blir lita.

Hun får hjelp av bade dyr og mennesker.

Hun kan få mus til å gjøre reint i kroker og hull, få katter til å vaske opp og hunder til å re opp senga.

Og da hun som mest trenger hjelp kan bade mugger og steikepanner bevege seg.

Teskjekjerringa har det alltid travelt, stadig er det noe hun skal utrette, snill og hjelpsom som hun er.

Som sagt er Teskjekjerringa alltid snill og hjelpsom. Ting som blir lovet bort blir ikke glemt eller bare gjort av andre personligheter i boka.

Teskjekjerringa kan bade spå i kaffegru, og være barnevakt, selv om hun blir lita som ei teskje. Hun handler raskt og bruker hodet raskere enn andre, spesiellt mannen sin.

Hun bruker også hodet da hun kommer opp i spennende og farlige situasjoner.

(Bilde 13.10). Teskjekjerringa.

En produktiv forfatter

Alf Prøysen var en produktiv forfatter med mange jern i ilden og aktiv til det siste, ikke minst i en mengde radioprogrammer i NRK. Fjernsynet trivdes han ikke så godt med, men han lagde noen barneprogrammer og en serie med visegjester i studio. Sommeren før han døde var han med på innspilling av en serie fjernsynsprogrammer om sitt liv og diktning.

Samtidig hadde han levert inn manuskroptet til den boka som skulle bli «Det var da det og itte nå» med utgangspunkt i en radioserie om barndommen hans. Den kjente bildeboka om “ Snekker Andersen og julenissen ” med Hans Normann Dahl tegninger var også klar til utgivelse. Begge disse bøkene kom ut i 1971.

Alf Prøysen døde av kreft 23. november 1970, og ligger begravet på æreskirkegården på Vår Frelsers gravlund.

Jeg skulle i oppgaven fortelle om Alf Prøysen`s oppvekst, når gjennombruddet hans kom, og litt av det han skrev gjennom årene.

Så klart kunne jeg ha skrevet uendelig mange sider om Alf. Han ga oss så mye fin folkelig kulturtradisjon som en person kan gjøre, gjennom sang og musikk. Men å finne stoff var et stort problem. Føler at jeg har fått med meg det mest viktige.

Litteraturliste

- Alf prøysen- Et portrett i tekst og bilder: Tiden Norske Forlag , av Torhild Viken og Jan Haug.

- Internett.

- Marie Lundberg (Bestemor).

Vedlegg 1

Alf Prøysens barnebokutgivelser etter utgivelsesår

(illustratør i parentes)

Lillebrors viser (Øystein Jørgensen), 1949

Musevisa (Willie Nordrå/Kjell Midthun), 1949/1996

Teddybjørnen og andre viser (Willie Nordrå), 1951

Skøyerviser (Willie Nordå), 1952

Rim og regler fra barnetimen (Johan Vestly), 1954

Geitekillingen som kunne telle til ti (Berg/Zahl Olsen/Øien), 1957/1975

Julekveldsvise (Borghild Rud), 1957/1998

Kjerringa som ble så lita som ei teskje (Borghild Rud), 1957

Alle tiders gullhøne (Nils Aas), 1959

Teskjekjerringa på nye eventyr (Borghild Rud), 1960

Sirkus Mikkelikski (Hans Normann Dahl), 1963

Den grønne votten (Borghild Rud), 1964

Teskjekjerringa i eventyrskauen (Borghild Rud), 1965

Fra Hompetitten til Bakvendtland (Tore Bernitz Pedersen), 1966

Teskjekjerringa på camping (Borghild Rud), 1966

Teskjekjerringa (Bjørn Berg), 1968

Teskjekjerringa på julehandel (Bjørn Berg), 1970

Snekker Andersen og julenissen (Hans Normann Dahl/Jens Ahlbom), 1971

Teskjekjerringa og Kvitebjørn Kong Valemon (Borghild Rud), 1972

Min store bok om teskjekjerringa (Borghild Rud), 1975

Den vesle bygda som glømte at det var jul (Stödberg/Øien), 1975/1991

Skomakerdokka (Mette Newth), 1975

Jul med Prøysen (Borghild Rud), 1981

Julebok for barn (Kari Grossmann), 1985

Nå skinner sola i vinduskarmen (Kari Grossmann), 1987

Fortellingene om teskjekjerringa (Borghild Rud), 1988

Teskjekjerringa på blåbærtur (Bjørn Berg), 1989

Teskjekjerringa og elgen (Bjørn Berg), 1990

Teskjekjerringa og den skjulte skatten (Bjørn Berg), 1991

Teskjekjerringa på basar (Bjørn Berg), 1992

Fra Sparegrisen til Romjulsdrøm (Tore Bernitz Pedersen), 1992

Jenta som lærte kongen å spise havaregrøt (Jan-Kåre Øien), 1992

Den vesle gutten og julenissetoget (Jan-Kåre Øien), 1992

Halvmeter’n (Jens Ahlbom), 1994

Blåbærturen (Eva Eknes), 1995

På eventyr med teskjekjerringa (Borghild Rud), 1995

Da soplimen og skravlebøtta reiste til månen (Kjell Midthun), 1996

Musa i bua og andre muntre musehistorier (Kjell Midthun), 1997

Da jeg var liten (Kjell Midthun), 1997

Vedlegg 2

- Blåbærturen

- den første løvetann

- Du skal få en dag i måra

- Hompetitten

- I bakvendtland

- Julekveldsvisa

- Musevisa

- Næsning på Hamarmarte`n

- Nøtteliten går på skolen

- Steinrøysa neri bakken

- Så seile vi på Mjøsa

- Å du gode sparegrisen min