Innholdsfortegnelse:

Forord og problemstilling

Om forfatteren

Generelt om serien

Analyse av Mannen som elsket Yngve

Analyse av Kompani Orheim

Miljøskildring

Referat av Charlotte Isabel Hansen

Konklusjon

Etterord

Logg

Kilder

Analyse av føljetongen om Jarle Klepp

Da jeg skulle velge ut litteraturen jeg skulle bruke i særemnet hadde jeg vansker med å finne noe jeg kunne ha tenkt meg og arbeide med. Jeg ville ha noe spesielt, noe nytt som ingen andre hadde tenkt på før, men tida gikk i fra meg og jeg hadde ikke tid til å sette meg inn i hva det nå var jeg så for meg. Så det endte med at jeg valgte en serie jeg hadde lest før; føljetongen om Jarle Klepp. Med tanke på hvor lettlest disse bøkene er så har de gitt meg utrolig mye mer enn hva jeg forventet.

Serien er skrevet av Tore Renberg og det er til nå kommet ut fire bøker om Jarle. Jeg har bare valgt å fokusere på de tre første bøkene i serien, Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen, fordi de er mest relevant i forhold til problemstillingen jeg har valgt.

Det er utrolig mye å ta tak i, men jeg har valgt å begrense problemstillingen min til disse punktene:

- Hvordan har faktorer som familie, venner, skole, media og underholdning påvirket identitetsutviklingen til hovedpersonen?

- Hvilket forhold har hovedpersonen til seg selv og sin egen identitet gjennom oppveksten?

Om forfatteren – Tore Renberg

Tore Renberg er en norsk nålevende forfatter født 3. august 1972. Han vokste opp i Madla, en av Stavangers forsteder, sammen med mor, far og bror. Han gikk på Gosen og Madlavoll skole, og tok senere eksamen artium ved Stavanger Katedralskole, også kalt Kongsgård, hvor han gikk samfunnslinjen.

Etter å ha fullført gymnaset satte han seg på M/S Kystveien for å bli student ved universitetet i Bergen, og i løpet av de tre neste årene fullførte han et grunnfag i litteraturvitenskap og filosofi og et mellomfag i litteraturvitenskap hvor han fordypet seg i navneproblematikken i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, som han skrev mellomfagsoppgave om.

Renberg har arbeidet som litteraturkritiker og essayist, med publikasjoner i flere aviser og tidsskrift blant annet Vinduet, Vagant, Kritikkjournalen, Dagens Nyheter, Dagbladet, Stavanger Aftenblad m.m. Han har også vært en aktiv litteraturformidler, blant annet som programleder for tv-programmet Leserforeningen som gikk på NRK 2 fra 1998-1999.

I 1995 debuterte han med kortprosaboken Sovende floke, som brakte ham Tarjei Vesaas’ debutantpris, og han ble snart regnet som en av sin generasjons tydeligste stemmer. I løpet av de neste årene gav han ut en rekke romaner og barnebøker som alle var verdt å merke seg, men det kommersielle gjennombruddet kom ikke før i 2003 med Mannen som elsket Yngve, den første av foreløpig fire bøker om ynglingen Jarle Klepp. Den regnes som et av tiårets mest leste norske bøker, og ble oversatt til flere språk og filmatisert med stor suksess.

I 2005 kom neste roman i historien om Jarle Klepp, Kompani Orheim. Den ble begeistret mottatt i Norge og ble nominert til en rekke priser og fikk tildelt P2-lytternes romanpris. Høsten 2008 kom bok nummer tre, Charlotte Isabel Hansen, som han fikk Bokhandlerprisen for. Den foreløpig siste boken i rekken om Jarle Klepp er Pixley Mapogo, som kom ut i høsten 2009. Den fikk svært delt mottagelse, fra panegyrikk til slakt, noe Tore selv betrakter som ”naturlig for en såpass konfliktsøkende og urolig roman”.

Renberg har også skrevet en rekke filmmanuser, og debuterte med spillefilmen Alt for Egil i 2004. Han skrev også manuset til Mannen som elsket Yngve som ble en stor suksess på norske kinoer, som jeg tidligere nevnte. I filmserien Ekko av Ibsen stod han for manus til den først filmen Edderkoppfesten, sammen med Arild Østin Ommundsen.

I tillegg til skrivingen har han også vært lidenskapelig opptatt av musikk, siden tidlig i barneårene. Han spiller fiolin, piaono og gitar, og har vært aktiv i en rekke band. Høsten 2007 hadde musikalen Det Tusende Hjertet premier på Rogaland Teater, med tekst av Tore Renberg og musikk av Janove Ottesen, mest kjent fra Kaizers Orchestra. Forestillingen fikk svært gode anmeldelser, og kritikerne nølte ikke med å spå at en ny klassiker i sjangeren var skrevet.

Kort og generelt om bøkene:

Da Tore Renberg skrev Mannen som elsket Yngve var han fremdeles ikke klar over at de neste tre bøkene skulle følge. Nå har han avslørt at Jarle Klepp skal følge han gjennom resten av sitt forfatterliv. Det er ingen tvil om at Renberg bruker sitt eget liv som utgangspunkt i romanene, uten at jeg skal gå spesielt mye inn på dette. Man kan trekke utallige paralleller mellom hovedkarakteren og forfatteren, blant annet fødselsår/dato, den ustabile oppveksten preget av rusmisbruk og vold på Madla i Stavanger, og litteraturstudien i Bergen og ei lita jente.

I et intervju Dagbladet gjorde etter Mannen som elsket Yngve kom ut sier Renberg: ”jeg ønsket meg en roman med en autentisk eim over seg, en av de bøkene der leseren sitter og kjenner at ”dette må bære sant”. Jeg ønsket meg altså ingen distanse, kun nådeløs nærhet” (Krøger 2008). Videre forklarer han at metoden han valgte å bruke var å gå nært på sitt eget liv, så nært han turte gå uten å dermed si at dette er en selvbiografi. Bøkene har et dokumentarisk innslag og researchen han har gjort er utrolig grundige. Han viser stadig vekk til episoder og hendelser som preget tidsrommet han er i for å sette leseren inn i rett stemning. Dersom det i romanen blåste 7. januar 1990 så blåste det også i virkeligheten den dagen.

Analyse av Mannen som elsket Yngve:

Mannen som elsket Yngve handler om en tretti år gammel mann som griper tak i og forteller minnene fra de tre viktigste ukene i sitt liv. I januar 1990 er han 17 år gammel og går andre gym på Kongsgård i Stavanger, Norges oljehovedstad. Hans beste venn og forbilde er Helge Ombo, og sammen hater de alt og alle. De hater listemusikk, EF, kommersialisme, kapitalisme og regner godt over 80 prosent av sine jevnaldrende som imbisile, konservative og uvitende tullinger, og dette synger de om i det punkete og politiske bandet Mathias Rust Band. Jarle har vært sammen med Kathrine i fem måneder, og de er stormforelsket i hverandre. Han bor sammen med sin kjærlige mor Sara, som akkurat har fått livet sitt i orden etter å ha sparket ut sin grovt alkoholiserte og voldelige mann, og besøker faren annen hver helg.

Men så forandres brått alt. Første skoledag etter juleferien møter han Yngve i skolegården, og forelsker seg ved første øyekast. Alle forestillingene han har om seg selv snus på hode. Yngve er en streiting som spiller tennis, hører på pop og snakker om været. Yngve er alt Jarle hater, og han er gutt. Likevel klarer ikke Jarle å få tankene fra Yngve og i løpet av de neste tre ukene han svikter han venner, kjæresten og familien for å være i nærheten av Yngve, og til slutt ender det med at han også svikter Yngve.

Tema:

Renberg tar opp flere interessante temaer på forskjellige plan, men det er ungdomstiden med alt det den innebærer jeg først og fremst skal ta for meg. Kjærlighet, vennskap, legning og identitetsutvikling skildres på ein solid og ikke minst gjenkjennelig måte, uten at Renberg tråkker i alle klisjéfellene som følger slike tema. Boka tar også opp samtidspolitikken som preget verden tidlig i begynnelsen av 90-tallet, da spesielt med tanke på Sovjetunionen, Berlinmurens fall, Gorbatjsov og kommunismen, og hvordan dette preget Norge og den hurtig stigende arbeidsledigheten som moren til Jarle blir offer for. Men dette er tema som jeg ikke anser som veldig vesentlige i forhold til problemstillingen min, så jeg lar det ligge.

Selv om Jarle virker veldig moden for alderen når det kommer til enkelte ting, er det lett å se at han fremdeles er like uerfaren som de fleste andre på hans alder. I motsetning til de fleste klassekameratene hans bryr han seg veldig mye om politikk og har en radikal venstreriktet holdning. Han snakker høyt og lavt om arbeidsløshet og fagforeninger, men når problemet plutselig rammer moren, har han store problemer med å forholde seg til dette. Dette har selvfølgelig en sammenheng med forelskelsen til Yngve, men det er i størst grad alderen som gjør ham så svak i forhold til holdningene sine. Hadde han lest om det i en artikkel, hadde han ikke hatt problemer med å støtte offeret, men når han møter det i hverdagen klarer han ikke å se alvoret i situasjonen og svikter henne. Han kritiserer moren for å ikke ha organisert seg og mener hun er skyldig i sin egen ulykke. Så selv om at han er så kommunistisk som han påstår, virker det bare som et forsøk på å skille seg ut.

Boken tar for seg ungdomsårenes mest sentrale spørsmål; ”hvem er jeg?”. Hvordan det er å måtte finne identiteten sin til tross for stor påvirkning fra venner, foreldre, lærere og andre forbilder, løsrivelse og frigjøring, legning, kultur, med alle følelsene det innebærer. Jarle ble venn med Helge i 10. klasse da de begge, ufrivillig, måtte være med på klassetur på Jæren. Årene før hadde vært forvirrende for Jarle. Han hadde ikke hatt noen ordentlige venner å forholde seg til, bare musikken, litteraturen og en rusmisbrukende og voldelig far. Helge representerte noe nytt for ham, noe som var totalt motsatt av hva det faren verdisatte. Etter den dagen følte Jarle at brikkene hadde falt på plass. Jarle har i hele sitt liv strebet etter å være annerledes, og han ble betatt av Helges radikale livsholdninger. Han begynte å røyke, demonstrere, spille i et høyst politisk og alternativt punkband og var alltid i opposisjon.

Men så møtte han Yngve og Jarle miste fotfestet. Jarle ble rykket ut av de forestillingene han hadde gjort seg om seg selv, han ble forelsket. Man skulle tro at det var det faktum at han var forelsket i en gutt som plager han mest, men det er det ikke. For han er det forandringene han gjør for Yngve som sliter på han, og det at han må pendle mellom den gamle Jarle og den nye Jarle, Yngves Jarle, for å ikke vekke mistanke hos Helge og Kathrine. Han klipper håret, begynner å spille tennis sammen med Yngve og Kathrine, og Duran Duran havner i walkmanen igjen. Han mister identiteten sin og føler personligheten hans blir blekere og blekere. Før han traff Yngve var det akkurat det at han var annerledes som gjorde han til ham. ”Hadde det ikke vært for dem, enten det nå var samfunnet, politikerne, streitingene, familien, de kristne eller di rike, så ville Helge og jeg hatt det vanskelig. Takk og lov for de andre som kunne definere oss som annerledes enn de fleste”. (Mannen som elsket Yngve, side 27).

Personlig har jeg fått inntrykk av at de fleste som har lest boka eller sett filmen mener at temaet helt klart er homofili og legning. Men som jeg sa i tidligere avsnitt reagerer Jarle mye mer på at han forandrer på de innvendige, men først og fremst overfladiske egenskapene som definerer han som person. Det som får han til å gjøre disse forandringene for Yngve er forelskelsen. ”(...) den buldrende, vanvittige, animalske kjærligheten. Den kjærligheten du føler de første dagene og ukene av en forelskelse, den som får deg til dundre fram over slettene, som gjør hendene dine til sabler, som får deg til å hugge ned alt rundt deg: ops! det var den ene kompisen din, ops! det var moren din. Du feier over alt som står i veien for målet, hensynsløst og nådeløst.” (Førsund, 2010). Slik beskriver Tore Renberg forelskelsen i et intervju med Bokklubben, og akkurat slik oppfører Jarle seg gjennom de tre ukene i romanen. Ingenting veier tyngre, ingen forpliktelser som ikke kan brytes, for at han – av alle ting – skal få spille tennis med Yngve. Han svikter bestekompisen og bandet, som skal øve til sin aller første spillejobb på Folken. Han lyver for kjæresten, og han svikter moren som har en vanskelig tid.

Analyse av Kompani Orheim:

Jarle er nå 24 år gammel og studerer litteratur og filosofi i Bergen. Boka innledes med at han får beskjed om farens, Terjes, død, og han og kjæresten setter seg på flyet til Stavanger. Jarle forstår at han mest sannsynligvis blir den som må holde talen i begravelsen, men han har store problemer med å komme på noe godt å si om faren, da familieforholdet- og oppveksten hans var sterkt preget av farens alkoholmisbruk og koneplageri.

Resten av beretningen er tilbakeblikk på hans barndom og tidlige ungdomsår. Tilbake til rekkehusidyllen med carporten, grønnsakshagen og kompani Orheim; den lille kjernefamilien som skulle utholde alt av motgang og farlige utfordringer, basert på krigstidas Kompani Linge. I dette navne ligger et hav av forventninger og familiær lykke og samhold, men det svakeste leddet viser seg snart å være familiefaren. Terjes hang til å omslutte familien i et kompani innebærer også isolasjon, og han bryter med foreldre, søsken og venner. Et gryende alkoholproblem river han sakte men sikkert ned, og etter hvert glipper både han selv og familien fra ham, og alt ender i en brutal skilsmisse.

Jarle går inn for å gjøre det beste ut av verden, han søker trøst i musikken, forelsker seg i jentene, blir etter hvert politisk engasjert og deltar i demonstrasjoner. Det siste han vil er å være en i mengden, men samtidig føler han seg svært alene og usikker i sin alternative livsstil og med alle problemene han møter hjemme. I 9. klasse finner han endelig sin sjelevenn, Helge, og sammen skal de redde verden fra rasismen og alle dens urettferdigheter.

Tema:

Det mest sentrale temaet i boken er rusmisbruk og hvilke konsekvenser det får for den som lider av det og familien rundt. I denne boken har Terje en veldig sterk birolle, så sterk at jeg nesten vill gå så langt som å si at han har en av hovedrollene. Derfor føler jeg at jeg burde nevne at denne analysen burde sees i lys av Jarle, og hvordan han prøver å takle utfordringene farens alkoholmisbruk gir han.  

De første 11 årene av Jarles liv skjønner han ikke stort av hva som skjer hjemme. Det begynner med at han hører stemmer og andre lyder i veggen etter at han har lagt seg, og han skjønner etter hvert at det er moren og faren som krangler. Han klarer ikke å skjeldne hva de sier, men han hører navnet hans nevnes ofte. Jarle begynner å tro at det er hans feil at de krangler, pga av at han tenker for mye på jentene og ikke er flittig nok på skolen. Dette fører til at Jarle blir veldig usikker på seg selv, en usikkerhet som vil følge han resten av sin oppvekst.

Den første gangen Jarle ser faren full er han 10 år gammel. Han våkner plutselig opp midt på natten av dunk og skrapelyder fra stuen. Han går opp for å se hva det er og ser en mannsskikkelse som tømmer kassen med familiealbummene på gulvet. Samtidig som at han ser at det er faren, så kjenner Jarle han ikke igjen. Leppene er tykke og øynene skinner, og han skjønner ikke hva faren driver med oppe så sent på natten. Han sier at han må være stille så han ikke vekker mamma og går og legger seg igjen. ”Når det er mandag, er pappa gjenkjennelig igjen. Det var det Jarle visste. Det var ikke pappa som gikk over gulvet med hovne lepper og skinnende øyne. Det var en annen. Mamma har rart smil synes han, men det får hun bare ha”, (side 39, Kompani Orheim). Etter dette får Jarle et litt anstrengt forhold til faren og han er ikke helt sikker på hvor han har ham hen. Likevel er han mest glad i faren, for han skjønner seg enda mindre på moren. Hun er hele tiden sint og sur og er enig når faren sier at det er dårlig måte å være kone på.

Men brått endrer situasjonen seg. Sara kommer for å legge seg sammen med Jarle, etter at Terje har slått henne over ansiktet. Jarle skjønner med en gang hvordan det virkelig står til hjemme når han ser det opphovnede ansiktet til moren. Han forstår nå at det ikke hjelper å rydde rommet, men likevel ble det ikke enklere. Tidligere skyldte han på mørket, det var da alle disse rare hendelsene skjedde, men nå forsto han at det var faren som var skyld i alt. Uforutsigbarheten i livet var ikke lenger mystisk som de dype, mørke skogene og eventyrene, den var hard og konkret, og den handlet om faren hans. Men han lærte å følge morens eksempel, det var best å holde munn, for det var slik de voksne gjorde.

Det var Terje som oppfant kallenavnet til familien, Kompani Orheim. Det blir bare verre og verre med årene, og en uke bestemmer Sara og Jarle sei for at de trenger en helg fri fra ham. Under den helgen alene går det opp for ham hvor mye han har ødelagt for seg og familien. Han gjenoppdager gleden han følte de første årene sammen med Jarle og Sara, og bestemmer seg for å slutte å drikke. Men tillitten til Sara og Jarle er skjør, og han skjønner at det kommer til å ta en stund før de har ordentlig troen på han igjen. Med dette som grunnlag planlegger han en tematur om andre verdenskrig til Rjukan, for å redde familien. De skal gå i fotsporene til Kompani Linge over Hardangervidda, med minimalt med utstyr og proviant, samholdet skal redde dem. Ironisk nok fører turen som skal føre dem sammen igjen, til familiens fortapelse. Jarle tror ikke at denne nye, snille og omsorgsfulle versjonen av faren kommer til å vare, og setter kontinuerlig Terjes tålmodighet på prøve. Til slutt rakner det for Terje, og han slår løs på Sara. Der og da bestemmer Sara seg for å skille seg fra mannen.

Forholdet mellom far og sønn har altså siden den gang Jarle forsto hva som skjedde i familien, vært veldig skjørt og ustabilt. Etter hvert som han begynner å bli eldre blir behovet for å markere distansen han føler for faren sin sterkere. Jarle begynner å opponere mot han ved å henge med de folka som han merker faren snakker generelt lavt om, de som er litt mindre stelt. Leif Tore er en klassekammerat av han som bor i et ganske fillete boligområde, og gjennom han begynner han å få opp øynene for musikk. Han begynner å søke trøst i musikken, han føler at den er det eneste som forstår hva han gjennomgår.

Det er også gjennom musikken Jarle begynner å bry seg mer om politikk og om det som skjer ute i verden. Han er 13 år gammel og på bilferie med mamma og pappa i Tyskland. I jula hørte han Band Aid synge ”do they know it’s Christemastime?” på radio, og den 13. juli 1985 blir Band Aid til Live Aid. Samme dag skal familien besøke tante Jenny i Dresden, og Jarle vet at han ikke kommer til å slippe unna det. Likevel trosser han faren for første gang i sitt liv, og Terje skylle Jarles hode ned i do. Selv om at han ikke får sitte igjen på hotellrommet og se konserten føler han likevel at han seiret på en måte, ved å tørre å gå i mot farens vilje. Han fikk kjenne urettferdigheten på kroppen, og han nyter å være en del av den.

Året etter forandrer holdningene hans seg dramatisk, i det han hører The Smiths for første gang på Radio Luxembourg, knitrende over Atlanterhavet. Dette var noe helt nytt, noe helt annet enn populærmusikken han tidligere hadde viet all fritiden sin til. Han kjøper sin første The Smiths singel, ”The boy with the thorn in his side”, og han føler seg virkelig som gutten med en torn i sin side, og det handler ikke lenger om å elske det alle andre elsker.

Energien han bruker til å opponere mot alt stammer trolig fra tingene som skjer hjemme. Han har aldri tidligere hatt behov for å markere seg noe særlig på skolen, men en dag drar faren hans alkoholismen sin hakket lengre og er ravende full mandag morgen, bestemmer Jarle seg for å gjøre hele skolen bevisst på noen rasistiske flygeblader som går sendes rundt på Gosen. Vanligvis ville man trodd at noe slikt skulle slite på et barn, men Jarle snur på det og bruker det til sin egen fordel, hvilket jeg synes er beundringsverdig.

Et annet tema i boken er skam og samvittighet. Den dårlige samvittigheten Sara føler når hun forstår at det ikke går an å holde Jarle utenfor lengre, og at hun må utsette den uskyldige guttungen for det helvete mannen hennes lager for familien. Hun har også dårlig samvittighet for at hun ikke tør å skille seg fra mannen, i frykt for hva andre måtte si. På 80- tallet var skillsmisse ikke særlig vanlig og det var svært skamfullt å stille den svakheten til skue for resten av verden å se. Dette er en av grunnene til at Sara nøler slik med å skille seg, slik mange i dag ville ha gjort for lenge siden dersom de hadde blitt utsatt for noe sånt.

Miljøskildring, begge bøkene:

Begge bøkene er veldig like når det gjelde miljøet og hvordan han setter leseren inn i det, så har jeg valgt å analysere dette sammen.

Tore Renberg har lagt mye vekt på miljøskildring når han skrev disse to romanene. Han ønsket ingen distanse mellom leseren og fortellingen, bare rå ærlighet og nådeløs nærhet. Som hjelpemiddel tar han i bruk sin egen erfaring, det rår ingen tvil om at han skriver om det han kjenner og har opplevd selv. Han er en mester i å skildre omgivelsene, i både store trekk og den minste detalj, uten å miste leseren eller den gjennomborende realistiske stemningen. De detaljerte beskrivelsene gir heller historien litt ekstra energi og blir mer autentisk. Det var nok ikke en tilfeldighet at han valgte Stavanger som scene. Han vokste jo opp i byen og kjenner den like godt som sin egen lomme, så det ble nok et naturlig valg. Forfatteren gir miljøet det fokus det fortjener, uten å nødvendigvis ta det med videre i historien.

”Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. (...) E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er.” (Mannen som elsket Yngve, side 9). Slik lyder begynnelsen på det første kapittelet i boka, og resten av kapittelet fortsetter i samme stil. Med denne innledningen setter han leseren momentant inn i tidsepoken handlingen utspiller seg i. Han bruker alle faktorene som hører med; politikk, TV, nyheter, stil og ikke minst musikk. Forfatteren sitter med imponerende kunnskaper om hva som preget 80-, tidlig, 90- tall politisk og underholdningsmessig, og han bruker flittig element fra arsenalet sitt.

Renberg bruker også musikken alene som hjelpemiddel når han skal skildre miljøet. Musikk er en av Jarles store lidenskaper, og en samtidig som den er en del av hans politiske agenda bruker forfatteren den som stemningssetter. I ”Mannen som elsket Yngve” begynner hvert kapittel med et lite sitat, som gir leseren et lite hin om hva som kommer til å skje. Disse sitatene er som regel en verselinje fra en kjent musikktekst, men det hender også at det er sitat fra andre kjente forfattere eller andre kjente profiler.

Kapittel 12, Falsk, innledes med et lite utdrag fra Pojken med hålet i handen av Kent; ”Jag är pojken som sköt raketen i min egen hand”. Allerede før kapittelet har begynt vet leseren at noe kommer til skje. Jeg tolket utdraget som om at Jarle kommer til å ødelegge for seg selv med dobbeltspillet sitt, og riktig nok er det akkurat det som skjer. Det er i dette kapittelet Jarle svikter moren, Kathrine, Helge og bandet for å spille tennis med Jarle, for så og blir tatt på fersken. Han greier så vidt å rette opp feilen igjen, men skaden har allerede skjedd og tillitten alle har til han som venn, kjæreste og sønn er blitt brutt.

I tillegg lar han også noen ganger miljøet skildre tankene noen av karakterene sitter med, som for eksempel når familien er på Hardangervidda. Sara beskriver vidda som et uendelighetslandskap. ”Det er noe overmodig og trassig over denne naturen, ugjestmildt og monotont”. (side 367, Kompani Orheim). Bakke etter bakke, det ene vannet etter det andre, den forstemmende følelsen av at det skal dukke opp noe bak neste bakketopp, men det gjør det aldri, bare en ny bakketopp i det fjerne. Jeg tror også at dette er en beskrivelse på forholdet hun har til mannen sin. Han gir henne tomme ord om å slutte å drikke, men håpet om at det kommer til å skje dør sakte ut.

Kort referat av Charlotte Isabell Hansen:

”Hva skal verden med enda et barn? Trengs det enda en lyshåret og hjerteglad bekymring, som skal undre seg over hvor langt borte månen er, som skal bry det skjøre hodet sitt med hvorvidt blomster kan gråte, og hvem det er som plukker bladene ned fra trærne når det er blitt høst?”, (side 26, Charlotte Isabel Hansen.)

Et år er gått fra forrige gang Jarle delte livet sitt med oss. Han er 25 år og fremdeles litteraturstudent i Bergen, og nyter sin akademiske tilværelse. Litteraturprofessoren han Rober Göteborg ser på han som en lysende begavelse og blir opphøyd av alle som er verdt å merke seg ved universitetet, og han er i et intenst og utelukkende fysisk forhold til den smellvakre Herdis Snartemo. Studentlivet tilbyr Jarle alt han har drømt om, og livet er herlig.

Men så får han et brev fra politiet som forandrer hele livet hans, han var blitt far. I 1990, på en kjempefest, hadde han våknet opp med Annette Hansen ved siden av seg. Han husker det knapt, og han har aldri snakket med henne etter den hendelsen. Sju år senere får han vite at den kvelden altså hadde resultert i et barn, og nå fikk han beskjed om å ta vare på jentungen sin i fire uker, mens moren var i Syden.

Renberg beskriver den totalt hjelpeløse og nyslåtte farens herlige og morsomme, men også tankevekkende opplevelse. Jarle har til nå sett for seg en lysende framtid i litteraturens tjeneste, kanskje som skribent og kritiker ved selveste Morgenbladet, men denne jenta gjør at han begynner å still spørsmål om hva som er viktig i et menneskes liv. Skal man strebe etter karriere, akademisk dannelse og de store, litterære spørsmål, eller er selve lykken så enkel som og lev i triviell nåtid?

Denne boken har jeg ikke tatt særlig mye stilling til da jeg tok for meg problemstillingen, selv om den også er høyst aktuell. Men det ble for mye stoff å svelge, og oppgaven ville blitt alt for lang.

Konklusjon:

Jeg håper jeg har belyst de viktigste faktorene for karakterutviklingen til Jarle, og satser på at jeg ut i fra dette klarer å svare på problemstillingen på en fullverdig måte.. Man kan se at familieforhold har hatt veldig mye å si identitetsutviklingen til Jarle, mer enn det vanligvis gjør, med tanke på farens alkoholmisbruk. Han har vokst opp i ustabile omgivelser, og har i halvparten av sitt liv trodd at det var hans feil at moren og faren kranglet. Dette har ført til at Jarle er veldig usikker på seg selv og i forhold til omgivelsene, men det har også styrket han og gjort han veldig ambisiøs, selv om man ofte ser at han har vansker med å kanalisere den energien. Dette går igjen tilbake til den usikkerheten han vokst på seg.

Det faktum at han ikke fikk noen ordentlig venn bestevenn før i 9. klasse, gav ham mye tid til å utvikle sine egne interesser uten særlig stor innflytelse fra andre. Musikken ble tidlig viktig for Jarle, og populærmusikken han var så opptatt av i begynnelsen gav han en følelse av tilhørigheten han savnet. Det var ikke før i tenårene at han brukte musikken for å markere skillet mellom seg selv, faren og resten av klassekameratene.

Det er ingen tvil om at Helge har hatt utrolig stor påvirkning på Jarle i ungdomstiden. Før han blir kjent med Helge har han ikke noe politisk standpunkt, og all påvirkning han får er fra den så kalte ”besteborgerlige” faren som er veldig konservativ og kritisk i forhold til venstresiden. Men Helge forteller Jarle om et bedre Norge, og for å oppnå det må det kjempes. Jarle er ikke særlig kritisk til det Helge har å si og svelger hvert ord. Målet hans er å oppnå samme politiske kompetanse og standpunkt som Helge, som beskriver seg selv som en kommunist med klare anarkistiske innslag. Slik skildres Jarle følelser da han snakker ordentlig med Helge for første gang: ”... det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.”,(side 111 i Kompani Orheim).

Grunnen til at han sluker alt Helge sier har nok mye med at han aldri har hatt et særlig godt forbilde å forholde seg til. Etter at han forsto hvordan faren virkelig var har Jarle ettertrykkelig prøvd å markere og forstørre distansen mellom de to, og Helge tror lidenskapelig på alt det Terje forbanner. I tillegg deler guttene den samme voldsomme interessen for alternativ musikk, tung, klassisk og venstrevridd litteratur, og sist men ikke minst iveren for alt de foretar seg.

Likevel føler Jarle mye usikkerhet i forhold til vennskapet til Helge. Selv om han har vokst på seg mye kunnskap og selvtillitt siden de ble venner må han finne seg i å stå i skyggen av bestekameraten. Dette er en kinkig situasjon for Jarle. Hvis han valgte å droppe Helge ville han være ingenting, og når han er med Helge er han alltid nummer to. Men han velger å se på det som om at han i hvert fall er et sted, og håper at folk etter hvert innser at han ikke er nummer to, men Jarle, og at han også har noe å by på.

Etterord:

Til slutt vil jeg bare nevne at det, til tross for alt arbeid, har vært en utrolig morsomt og interessant oppgave å jobbe med. Man kjenner seg stadig vekk igjen i hva Jarle og de andre karakterene foretar seg, og jeg anser meg nesten priviligiert for å ha fått lære å kjenne karakterene i boken såpass godt. Det er ikke ofte man tar seg tid til å gå så dypt inn i bøker og virkelig tenke over hva det faktisk er man leser, så det har vært svært spennende.

Logg:

Nå har jeg ikke fullstendig oversikt over hva loggen skulle omfatte, men jeg får vell bare gjøre et forsøk. Mye av dette er nevnt i forordet til oppgaven, men her kommer det igjen;

Som jeg sa hadde jeg litt problemer med å finne noe bra stoff å jobbe med. Jeg hadde opprinnelig tenkt meg noe nytt og friskt, men jeg fikk dårlig tid og måtte velge meg noe lett å jobbe med. Dette er jeg faktisk ubeskrivelig lettet over at jeg gjorde, for det var utrolig mye arbeid, selv med så lett litteratur. Jeg kan ikke si at jeg ikke har en spesifikk grunn til at jeg valgte denne serien. Siden jeg hadde lest den før, satte jeg den med en gang som plan B, dersom det skulle gå skeis med førstevalget som jeg aldri kom frem til.

Problemstillingen min var ikke klar før etter jeg hadde lest bøkene, men jeg hadde alltid en skisse i hodet av den. Jeg følte at det ble naturlig å ta for meg karakterutviklingen til hovedpersonen når det var snakk om denne serien, hvor det jeg vil kalle hovedverket er en oppvekstroman (Kompani Orheim).

Uten at jeg vet hvordan jeg har klart meg med denne oppgaven, føler jeg at jeg ikke hadde valgt et særlig vanskelig tema. Det som var vanskelig var det å analysere karakterutviklingen til en karakter på bare 5000 ord! Så ja, jeg er en smule skuffet over besvarelsen i og med at det er så mye mer jeg skulle ha nevnt angående tema, og jeg måtte jo fullstendig utelukke store deler av hva en analyse opprinnelig skal omfatte. Dette var nødvendig for lengden på oppgaven sin skyld, som til slutt ble litt over 5212 ord. Jeg ser for meg at jeg lett kunne ha skreve 5000 ord til.

Kilder:

Hovedkilder;

- Tore Renberg:

- Mannen som elsket Yngve, 2003, Forlaget Oktober.

- Kompani Orheim, 2005, Forlaget Oktobe.

- Charlotte Isabel Hansen, 2008, Forlaget Oktober.

Sekundærkilder;

- 04.06.09, Sunniva Skålnes:

http://www.daria.no/skole/?tekst=11330hh

- 01.04.10, Joachim Førsund:

http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=118260

- 06.06, Filmstudieark, film&kino:

http://www.filmweb.no/filmogkino/multimedia/
archive/00122/mannen_som_elsket_y_122554a.pdf

- 14.10.08, Ida Kjølnes:

http://www.magasinett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=373:bok-mannen-som-elsket-yngve&catid=20&Itemid=64

- 10.09.2008, Cathrine Krøger,

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/09/10/546418.html

- 05.04.10, Tore Renberg biograif:

http://www.torerenberg.no/sider/biograf2i.html

- 05.04.10, Wikipedia, Tore Renberg:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Renberg

- 18.10.08, Finn Stenstad:

http://tb.no/kultur/selvironisk-alvor-1.1464834

- 05.06.05, Mia Hidle:

http://www.aftenbladet.no/kultur/bok/article202795.ece