Folket på Innhaug

Boken kom ut i 1976, og er den første boken i en firebinds slektshistorie. Boken er frittstående, og kan således leses alene. Forfatteren har også utgitt tre bind som supplement til boken.

Et kort resymé av teksten:

I boka møter vi Oline Olesdatter Innhaug som er datter på gården Innhaug. Sommeren hun fyller nitten år, drar hun sammen med sin faster Magret til støls, og her finner hun sitt livs kjærlighet i skotten Peter Hamilton. På denne tiden var det krig i Europa, og britene var hovedgrunnen til at Norge mistet så mange sjømenn.

Peter forlater Oline etter sommeren, og setter kursen mot hjemlandet Skottland for å forberede hjembygden sin på henne. Problemet er at han aldri kommer så langt, og han ble i krigen, som Oline uttrykker det. Han ble drept av reisekameratene sine da de oppdaget at han var brite. Hjemme på Innhaug går Oline gravid, og venter på at Peter skal komme for henne. Budskapet når henne ubarmhjertig via bygdesladderen. Etter dette er kun datteren, Magret, som holder liv i henne.

Litt om forfatteren:

Anne Karin Elstad debuterte med denne boken i -76, og da var hun 38 år gammel. I dypeste hemmelighet hadde hun skrevet boken for hånd, og om natten. Ideen for bøkene hentet hun fra sin egen slekt. I 1982 fikk hun Bokhandlerprisen, blant annet for den ektehet og oppriktighet leserne kan spore i hennes bøker, egenskaper som kan føres tilbake til henne selv. Da forfatteren skrev disse bøkene, satt hun godt plantet i moteholdningens medvind, men på grunn av den selvsamme ekthet og oppriktighet har hun sluppet bra fra det.
Hun har utdannelse som adjunkt, og arbeide som det i 16 år, før hun hoppet av til fordel for litteraturen. Hittil har hun gitt ut 13 bøker, og den siste, ”Fri”, ble utgitt i 2000. Tematikken i forfatterskapet hennes dreier seg om mellommenneskelige forhold av ulike slag.

Analysen:

I denne boken er temaet hvordan innbyggerne i små bygder behandlet sambygdinger som ikke fulgte de komplekse, uskrevne reglene.

For å konkretisere temaet bruker forfatteren flere virkemidler. For eksempel er ledemotivet, altså en tråd som følger igjennom hele boken, bygdesnakket. Bygdesnakket henger som en pisk over alle i boken. Jeg ser det slik at de sterkeste karakterene i boken er de som klarer å trosse bygdesnakket. Det er mange steder i teksten der bygdesnakket nevnes. For eksempel ble budet om Peters død brakt Oline via bygdesladderen. Knud Ås blir via bygdesladderen dømt til å være faren til Litj-Magret. Vi kan si at bygdesladderen er en måte å dytte handlingen fremover, foruten å være et ledemotiv.

Et annet motiv mener jeg religionen må være. Den følger også igjennom boka som en rød tråd, og har mye for å si for hvordan de forskjellige karakterene oppfører seg. Karakterene straffer seg selv for de sosiale feiltrinnene de har gjort ved tanken på Gud. Dette er Karen et godt eksempel på. Hennes feiltrinn, det at hun ble voldtatt av Knut piner henne og viser at det ikke bare må være andre medmennesker som kan være dømmende, det kan også personens egen samvittighet og tro på Gud.

Komposisjonen:

Åpningen er kort og konsis, og karakteristisk for romanen. ”Året 18o9”. Boken har en skildrende innledning: vi blir fortalt om været og omegn, alt gjort for å hensette oss tilbake i en ikke alt for fjern fortid. Vi får nesten øyeblikkelig vite hvor vi befinner oss: ”..her oppe”, og samtidig får vi vite om uår og tunge stunder, skatter og tiende. Dette er ikke noen bok som forteller idyllisk og bonderomantisk om pene garder, det får vi beskjed om straks.

Frampek finnes det nok av i denne boken, og dette eksemplet er hentet fra det første kapittlet. Gjertrud sitter på burstrappen og lar tankene vandre. Når hun ser husbonden Ole komme mot seg med blodig håndbak, spretter hun opp og hjelper ham med den lille skaden, et sår på en halv tomme gjort med sigden. På deres tid var det nok ikke uvanlig at man skadet seg i det daglige livet, men likevel reagerer Gjertrud veldig hardt. Vi får en følelse av at dette lille såret er det mer ved, enn vi skulle tro ved første blikk. Senere, før han og Gjertrud legger seg, leser de sammen i Huspostillen, og der leser de en bønn som blant annet inneholder setningen som: ” Lad mig som et Barn får hvile i din Favn”. Et barn er uskyldig, og for en sterkt kristen vil dette få komme til himmelen. Favn kan man tolke som trykt og godt, og det finnes ikke noe slikt sted på jorden. Overreagerer jeg?

Og hva skjer ikke mindre enn en uke senere enn av husbonden er syk og må ligge nedpå i stede for å delta på arbeidet? Få dager etterpå dør han.

Et eksempel på tilbakeblikk: Som ung jente hang Karen etter Knut Ås, og var inderlig forelsket i ham. Hennes følelser ble ikke gjengjeldt, og så snart Oline Innhaug ble gammel nok til å trø med i ungdommenes dans, ønsket Knut seg henne. Rasende hev Karen seg med i dansen sammen med Bård, som faren hennes ønsket at hun skulle ekte. Etter den kvelden ble hun forlovet med Bård. Karen sitter og tenker tilbake til dette minnet mens hun bærer det andre barnet til Bård under hjertet.

Hendelsene i boken kommer i kronologisk rekkefølge, kun avbrutt av enkelte tilbakeblikk og frampek. Parallellhandlinger har jeg ikke funnet eksempler av i boken.

Spenningskurver forekommer det mange av i boken, for eksempel begynner en spenningskurve fra det øyeblikket Oline slipper Peter inn på loftet. Denne kulminerer i en liten topp når de to ligger sammen, og fra da av går den igjen oppover. Leserne venter for å se hva som skjer så. Blir Oline med barn? Oppdager faster dem? Hva skal hun gjøre med Knut? En ny topp når den når Peter forlater Oline for å dra hjem til Skottland og forberede hjembygda på at hun kommer, samtidig forteller hun ham at hun er gravid. Vi begynner på en ny spenningskurve etter at han har forlatt henne, siden vi følger ham på veien. Leseren forstår at noe kommer til å skje, for vi kan ikke se for oss at Oline forlater Innhaug til fordel for Skottland. Denne øker og øker etter som vi får vite hvor farlig det er å være engelskmann i Norge på denne tida. Til slutt kulminere også denne. Peter dør for en nordmannshånd, og tankene våre går til hun som sitter hjemme. Igjen begynner en ny spenningskurve, når og hvordan vil hun finne dette ut? Flere spenningskurver mellom de ulike familiemedlemmene dukker også opp. Det var nokså lite spenning i den første delen av boka, men dette tok seg voldsomt opp litt uti den første delen.

De fleste personene har en egen spenningskurve gjennom hele boka, men hovedspenningskurven ligger på Oline og først Peter, og siden Gjertrud. De andre personene har nesten underordnet seg Olines. For eksempel kommer Karen vendepunkt under Olines spenningskurve.

Vendepunkter finnes det også mange av i boka, og disse har jeg bemerket under de personene det gjelder. Eksempler er Gjertrud og Oline, og til en viss del Karen også, selv om vi først hører om hennes forandring lenge etter spenningskurven.

Personskildringer:

Peter Hamilton (28) er skotte og halvstudert til prest. Han mener at Gud er en lystig person, som slett ikke fordømmer en stakkar på grunn av feiltrinn. Av utseende hører vi at han er mørk, brun i huden av sol og har mørkt, tett og krøllet hår og skjegg. Øynene er brune og fulle av latter. Altså er han en mann som både av meninger og utseende ser ganske annerledes ut i forhold til de norske fjellbøndene.
På religionsområdet er Peter og resten av Olines fjellbygd nokså ulike. Peter mener at Gud er en kjærlig far som tilgir at hans barn går feil av og til (denne samme livsfilosofien kan vi se igjen hos Oline hos presten til dåpen!) Sambygdingene derimot fordømmer dette menneskelige trekket hos alle til å synde.
Oline er nokså lik Peter i lynne, og dette er kanskje en av grunnene til at hun føler seg så nær ham, ”som om hun hadde kjent ham hele livet”. Vi får senere vite at Hans og Oline er like av lynne, og dette skal de ha fra faren sin. Så kanskje er ikke Oline enda ferdig med sorgprosessen etter farens død? Hun ser faren i denne fremmedkaren.
Bygdefolket kan knapt stave seg møysommelig gjennom en Huspostill, så hans skriftkunnskaper er egentlig med på å bygge en kløft mellom Oline og Peter, men siden Oline er nokså barnslig av natur kan det være at hun blir tiltrukket av denne mystiske kunnskapen.
Peter forandrer seg ikke gjennom teksten og Olines kjærlighet tilføyer ham ikke noe. Ikke noe vi hører tilsier at han ble annerledes etter å ha møtt henne. Egentlig er det vanskelig å si noe helt sikkert, siden vi ikke møter Peter før han møter Oline, og siden vi hører lite om han etter at han har forlatt henne.

Oline Olesdotter Innhaug er 19 somre og datter på den store garden Innhaug. Hun er høy og slank. Rundt ansikt med høye kinnbein, og blå smale øyne med sterkt svingte bryn. Hun har tykt gulbrunt hår etter mora, mens hun ellers ligner på farens side av familien. Gjennom boka har jeg forstått at Oline ligner ganske mye av sinn på mora. Mora sies å være en sterk kvinne, men hun henter styrken fra mannen. Oline gjør det samme med Peter. Vi hører at hun er åpen og lettlivet, og ler og tøyser gjerne.

Oline er en barnslig karakter, hun har en tendens til å skyve problemene hun må hanskes med så langt frem i tid som mulig. For eksempel krevde Knut Ås ett svar av henne stølssommeren, men hun ber ham vente til høsten. Selv på høsten passer hun på at gammel faster Magret ligger sammen med henne på loftet slik at Knut ikke kan komme opp til henne og kreve ett svar. Hun forteller heller ikke mora at hun er gravid før mora oppdager det selv og konfronterer henne. Selv da passer hun på å ikke fortelle mora den vanskeligste biten om barnet, at det ikke er Knut som er faren.

Religiøst sett er Oline lik de andre i bygda. Hun mener Gud er streng og straffende, og at synd er nettopp det, synd. På dette synet snakker hun ut med Peter, og han forteller henne sitt syn på Gud. Gud er en kjærlig far, som passer på sine barn og tilgir. Oline er lettpåvirkelig og adopterer dette synet på Gud. Dette kommer klart frem hos presten: Gud er ikke slik alvorlig slik presten ser det.

Hun viser hvor sterk hun er (og sta) når hun nekter å fortelle moren og Magret om hvem som er faren til barnet. Hun tviholder på sin kjærlighet til Peter, og er selvoppofrende (hun tillater at hennes navn blir sladret om, men ikke Peters og det de to hadde sammen, som om det var noe skittent).

Gjennom hele året, fra faren dør, stølsommeren, graviditeten, moras oppførsel, fødselen og dåpen til Magret forandrer hun seg, litt for litt. Det virkelige store vendepunktet kommer først etter at spenningskurven har toppen under litj-Magrets dåp. Som en reaksjon på alt som har skjedd ligger hun til sengs, og det er først nå at hun forandrer seg fundamentalt. Hun beskriver seg selv som trøtt i hele kroppen. Så lenge det var noe å kjempe for og i mot har hun holdt seg oppe, ikke tillatt seg å føle fullt ut den sterke smerten etter Peters død. Nå når alt ordner seg, og barnet er født, knekker hun sammen. Når hun nå reiser seg fra senga igjen har hun endret seg fysisk og psykisk. Hun har blitt mild og voksen, fører seg rankt og har ”stundom ett fjernt alvor over ansiktet”. Latteren som gjennom året har blitt mindre og mindre, har nå forsvunnet helt, for hun vet nå, har følt det på kroppen at livet ikke er noe å le av. Fysisk har sorga etter Peter rissa inn trekk i ansiktet og gjort det særegent vakkert.

Etter dette vendepunktet drar Oline opp på stølen sammen med litj-Magret som nå er to år, for å hjelpe til med stølsslåtten. Minnet om Peter kommer sterkt tilbake til henne, og når Knut oppsøker henne og tilbyr henne og Magret ett hjem, avslår henne. Man kan diskutere om dette er et utslag av barnslighet (husk løftet hun kom med til Peter) eller om det er en uvanlig fremsynsevne som får henne til å forstå at Knut kanskje vil betrakte Magret som ”gjøkungen” som skulle ha vært hans…

Gjertrud Innhaug er matmora på gården, og beskrives som ett arbeidsjern. Ett halvt århundre er hun på begynnelsen av boka, og mor til tre barn: Bård, Oline og Hans Innhaug. Hun elsker sin mann Ole inderlig og han gjør henne sterk til de daglige strabaser ett liv på en gård medfører.

Ole dør etter kort tids sykeleie, stopper Gjertruds liv opp. Hun klarer ikke å gråte ut sorgen, for hun fornekter at han er død. Sorgen hennes forandrer seg til bitterhet over Gud og lagnaden. Hun blir magrere, og det dukker opp flere grå striper i håret.

Når sommeren har gått og stølsfolket kommer ned fra stølen er hun fremdeles slik, og samtidig avvisende ovenfor hele familien, hun holder dem på avstand.

Da Gjertrud oppdager at Oline er gravid med en fremmedkar, klarer hun ikke å ta det inn over seg, hun konsentrerer seg kun om seg selv, og tenker på skammen for både familien og slekta. Fremdeles klarer hun å bry seg om sønnen Hans som kommer hjem til jul, og noe av grunnen ligger nok i at han blir beskrevet som svært lik faren. I juletiden klarer hun å skyve bitterheten noe i fra seg og dette mildner henne i forholdet til Oline.

Også Olines fødsel klarer å mildne Gjertrud litt, og hun skyver ifra seg tanken på seg selv nok til å hjelpe til. Men det virker enda som om at hun tenker på skamma, når hun insisterer på hjemme dåp.

Helingsprosessen begynner ikke før ett år etter at mannen døde. Hun bestemmer seg for å dra til støls for å komme seg bort fra Oline og ”problemet” hennes. Avstanden fra Oline viser seg å være bra for Gjertrud, endelig kan hun begynne å tenke på seg selv, og hun forstår at grunnen til at hun har vært så fæl mot Oline var at hun ikke taklet ektemannens bortgang, og hun begynner å tenke på det som nødverge. Den eneste måten hun kom seg gjennom året var å ikke ta Olines feiltrinn inn over seg. Forandringen skjer sakte, og når hun kommer hjem til gards er det liten forandring å spore i oppførselen hennes. For eksempel da hun forberedte seg på å dra i dåpen kommer hun med et aldri så lite stikk til Oline: ”ja, folkeskikken har jeg da fremdeles”. Det er først i dåpen, når hun hører at Oline har bedt presten om å renvaske Knut hun til det fulle forstår hvilket menneske datteren egentlig er. Hun reiser seg og stiller seg sammen med Oline og resten av familien. Denne enkle handlinga viser mer følelser enn noen noensinne viste foran andre folk, og vil bli snakket om i ukevis fremover, men Gjertrud bryr seg ikke.

Gjertrud går altså gjennom to vendepunkter. Først når mannen dør, så når datterdatteren døpes. Første gangen forandrer hun seg til det verre, og blir kald og stiv, mens det andre vendepunktet forandrer henne tilbake. Det er ikke noe frempek om at dette skulle hende, og ingen var vel klar over at den enkle handlingen hennes Oline skulle få slikt ett resultat. Både moren og Knut tilgir henne jo med en gang. Etterpå klarer hun endelig å gråte seg tom for Ole.

Magrete Bårdsdatter Innhaug går som ugift hjelp på gården, hun er Oles søster og som barn ble hun invalidisert av en ulykke som involverte en hest. Vi får aldri høre hva som egentlig skjedde, men denne hendelsen gav Magrete ikke bare en invalidisert for, men førte til at hun ikke likte å være bland andre enn slekte. Dermed fikk hun aldri noen mann, og ble gående på Innhaug som gammelfaster, først til barna Oline, Bård og Hans, så til litj-Guri, litj-Magret og litj-Ola. Hun er også en god hjelp til Gjertrud, selv om de braker i sammen av og til. Det sies at hun lignet Oline som barn, og hadde noe av det samme lynnet som henne, så dermed får vi nesten et frempek om hvordan Oline kommer til å bli som voksen. Hun er medisinkyndig og er den beste barselkona i bygda.
Selv Magret hadde som ung drømmer, men hun endte opp med å leve livet sitt gjennom barna til Gjertrud og Ole, spesielt Oline og Hans forguder hun, siden de er de som ligner mest på henne selv.
Bygdesnakket merker Magret mye av, derfor sitter hun helst ned når dett kommer fremmede til gards, siden hun da ser helt vanlig ut. Stølen er hennes pustepunkt i livet, og der oppe er den eneste plassen hun føler seg ”riktig” som folk.

Magret er en statisk personlighet. Hun forandrer seg ikke gjennom boken, hun bare er der som en hjelp i fjøs og stabbur for matmora, og som livredder. Blant annet redder hun livet til vesle Guri som for blodsott, med fare for eget liv. Hun er som Oline og Gjertrud en sterk personlighet, men hun har ikke noen mann til å hjelpe henne til å være sterk, dermed er hun enda sterkere enn dem. Hun er den selvoppofrende slektningen. Den som har tid til alt og alle, og som samtidig arbeider hardt.

Karen Innhaug er liten og nett i kroppen, med rødgult hår som ligger i et brus over pannen. Over nesen ligger det et dryss av fregner, og øynene er lysende blå med tette øyenvipper.
Karen er en meget kompleks karakter å skrive om. Hun er stundom svært med i handlingen og andre ganger ikke. Det virker som om at forfatteren bruker henne for å skape spenning i boken. Karen og Oline står i mot hverandre gjennom hele boken. Først med ekteskapet med Bård, som ikke ville ha skjedd hvis ikke Oline hadde fanget Knuts oppmerksomhet. Karen drømmer om Knut for å få utløp for oppdemmede følelser i ekteskapet. Dette svermeriet for Knut får en brutal slutt, når Knut nesten voldtar henne etter at han har vært hos Oline. Før var samvittigheten tung på grunn av fantasiene (hun bedro Bård i sitt hjerte, og Gud liker ikke hor), nå har hun voldtekten på samvittigheten, noe hun egentlig ikke kunne noe for, men hun føler hun har ansvaret for på grunn av fantasiene. Dette er Karens vendepunkt. Mens alt dette skjer er hun gravid. Karen er syk mens hun er gravid, og alt dette får henne til å bli kvass og sær.
Karens vendepunkt forandrer henne til det verre. Hun blir deprimert, og på grunn av følelsen av at hun har syndet prøver hun å bli med på religiøse møter hos haugianerne for å få syndesforlatelse. Skyldfølese og angst rir henne, og hun føler at Gud straffer henne. Det er nesten så hun holder på å bli gal. Datteren Guri, barnet hun gikk med da hun ble voldtatt, blir syk av blodsotten. Selv om hun blir reddet, bryter Karen sammen av alt dette, og når Oline gir mat til en av plasskvinnene blir hun nesten fra seg av sinne. Alt hun gjemt i mange år eksploderer mot Oline. Grunnen til at hun blir sint når Oline gir bort mat, er at Guri fikk blodsotten på grunn av for mye bark i brødet, og her gir Oline bort brød som kan redde sønnen Ola fra å få sotten. Av samme grunn kritiserer hun at litj-Magret er frisk og sunn, og ikke ser ut som om at hun har gjennomlevd en nødsvinter.

Bård Olesønn Innhaug er odelsgutten på 26 år. Staut og vakker, men vennesæl og mild. Bård viser lite følelser, slik er han forskjellig fra faren og søsknene, men han ligner derimot en del på mora når det gjelder følelser. Han har giftet seg med Karen, og sammen med henne har han først sønnen Ola, og litt senere datteren Guri. Bård er forskjellig fra sin egen far og bror, spesielt i lynne. Han viser seg som en autoritær og god husbonde, som får respekt hos tjenestefolket. Han forandrer seg ikke noe spesielt gjennom boka, bortsett fra at hans forhold til Karen blir påvirket av hennes skyldfølelse. Det er han som får lide når hun har en av sine rier, som han kaller det. Da oppfører hun seg ikke ”sømmelig i senga, oppfører seg ikke som et kvinnfolk”.

Hans Olesønn Innhaug er en livdsglad gutt på 23 år. Lys og lett av sinn, noe som vi hører han har etter faren sin. Brunbarka etter slåtten, og med nesten kvitt, krøllet hår der sola har tatt som verst er han en staut ung gutt. Mora holder veldig av ham, også etter at mannen døde og hun er blitt kald og hard. Grunnen ligger kanskje i at han som sagt ligner på faren. Hans gifter seg med ei jordtaus i moras hjembygd i Oppland og flytter hjemmefra.

Ole Bårdsønn Innhaug er vel femti år gammel, og husbonden på den gamle garden Innhaug. Han er en mann med en sterk kristentro, og som elsker kona si. Stort mer får vi ikke vite om Ole, siden han dør såpass tidlig i boka. Han er anonym for oss, og den sorgen resten av familien, spesielt kona, viser for ham virker på oss overdrevet, siden vi ikke fikk bli kjent med ham.

Sammen utgjør Oline og Gjertrud hovedpersonene i boken, med Peter som den bipersonen som har mest å si for Oline, og Magrete den bipersonen som har mest å si for begge to. Oline er den personen som forandrer seg mest gjennom teksten, mora forandrer seg nok også en del, men det var bare midlertidig siden hun ble den samme gamle matmora på slutten av boka som hun var på begynnelsen.

Miljøskildringer:

Skildringene av været er hyppige, og beskriver måned for måned. Handlingen tar jo plass på en bondegård, og dette er jo svært naturlig. Men, sammenhengen mellom været som er beskrevet og personen som for øyeblikket blir skildret er sammenfallende. For eksempel så får vi vite en stølsmorgen at månedsskiftet er her, og det regner og er kaldt. Samtidig sliter Oline med tanker om prest og synd, og hun velger dette øyeblikket til å bryte sammen og snakke ut med Peter om det. Samtidig får vi et lite minne om at månedene går fort, og at snart er heimferdelsdagen og dagen da Peter må dra her.

Livet som blir skildret er slett ikke bonderomantisk som Bjørnsons Synnøve Solbakken, men allikevel fikk jeg en slik stemning da jeg leste boken.

Bondegården og livet der blir beskrevet utførlig, og vi får forståelsen av at livet på en fjellgard i 1809 slett ikke var en dans på roser. Vi forstår hvorfor kvinnene i boken er så sterke. I bygden er gården Innhaug regnet for en av de fineste, og folket der er ”godt folk”.

Språk og andre litterære virkemidler:

Hele romanen er skrevet på trønderdialekt, noe som gjør at språket bidrar til å flette rammen rundt handlingen på bondegården, og gir den et litt troverdig skjær. I dialogene og replikkene er en sterkere utgave av dialekten brukt, noe som gjør de litt vanskelig å forstå enkelte ganger.

Skildringene av hvordan de forskjellige karakterene ser ut, gjøres av karakterene i boken, noe som er gjort slik at vi vet hva de karakterene sier er selektivt. For eksempel tenker Bård på Karen og mener hun ikke er alvors vakker, men pen nok for ham. Samtidig hører vi jo at Knut kaller henne vakker-Karen. Oline derimot får vi med en gang beskjed av flere personer, uavhengig av hverandre og til forskjellig tidspunkt, er veldig vakker. Dette gjør karakterene mer menneskelig av seg.

Synsvinkelen til forfatteren er variert. Av og til er vi i tankene og handlingene til en person, andre ganger utspiller en scene seg foran øynene våre der forfatteren skildrer objektivt. Men dette er bestandig gjort med omhu, slik at leseren nesten ikke ser at det varierer. For forfatteren varierer ofte, og lar aldri samme synsvinkel være for lenge.

Hun behersker mange ord og uttrykk fra denne tiden som også er med på å gi teksten en slags historisk tilsnitt. For eksempel hører vi at Peter vart i krigen. På det gamle bondelandet kviet man seg nemlig for å bruke ordet død, i stede benyttet man ord som: han vart, han dro, han er ikke sammen med oss lengre osv. Dette er litt fascinerende, for slik kan vi se hvordan ellers godt voksne mennesker bruker tradisjonen og binder den sammen med religionen. For eksempel på julenatta, Magret oppdager tomme agner som har falt ut av sengene. Dette er ett dårlig tegn får vi vite.

Magret

Ett kort innholdsresymé:

Boka handler om lausungen Magret som var 2 år gammel da den forrige boken sluttet. Hun vokser opp, og lærer seg tidlig at folk ikke er riktig ”snille”. Vi følger henne gjennom de harde barneårene, og de enda hardere ungdomsårene.

Magret prøver gjennom boka å hevne seg på bygda, gjennom å tiltrekke seg andre pikers gutter. Dette er til slutt noe som feller henne, og er den direkte grunnen til giftemålet på slutten av boka.

Analysen:

Temaet i denne boken mener jeg er videreført fra boken ”Folket på Innhaug”, hvordan innbyggerne i små bygder behandlet sambygdinger som ikke fulgte de komplekse, uskrevne reglene. Grunnen er at hovedpersonen i boka er som nevnt Magret, og hun er ”lausunge”.

Bygdesladderen er fremdeles et fremtredende motiv. Det er dette som ligger for grunn til at bygda oppfører seg slik mot Magret som de gjør.

Olines frier, fribonden Lars er med på å konkretisere temaet. Han byr Oline hus og hjem, på tross av Magret. Når han tilbyr å gifte seg med henne, så vises det at noen i bygdene ikke bryr seg om folkesnakket.

Noe som også konkretiserer temaet kan sies å være forholdet Bård Karen. Siden jeg ikke tar for meg Karen i denne analysen, skal jeg ikke si mer, men tenkte at jeg bare skulle nevne det.

Bygdas oppførsel mot Magret er også et motiv. For eksempel når Magret i seks syv års alderen har begynt på skolen (omgangsskole) og skal hilse på husfrua på gården: ”Magret så blankt opp i øynene på kona og smilte, men hun smilte ikke igjen. Ikke tok hun Magret skikkelig i hånda heller, var bare så vidt borti fingrene hennes.”

Komposisjonen:

Åpninga begynner med at det er Magrets første skoledag. Hun beskriver hva hun ser, og alt hun tenker er skrevet med et barns oppfattningsevne.

Tilbakeblikk forekommer det av og til i boka. For eksempel forteller barnet Magret oss om en hendelse, nok noen år tilbake i tid. Hun lekte sammen med Jørn og Erik på gården Ås, og hun forteller at Jørn terget henne og trakk henne i flettene. Erik kom henne til unnsetning, og vi får oppfatningen at Jørn, han er ”trollete”, mens Erik er ”snill”. Vi får samtidig et lite frempek om det som skjer nærmere slutten av boka, når Jørn gjør henne gravid og Erik gifter seg med henne. Altså forekommer frempek.

Spenningskurver er det også flust av i boka, spesielt Magrets. Leseren lurer på når hun vil høre sannheten om faren sin. Får hun vite det av mora, eller på bygda? Denne bygger seg stadig opp gjennom boka, for leseren blir stadig påminnet om at Oline ikke har sagt det til litj-vekja. Når Magretsfaster snakker til Oline, om at barnet snart burde få vite hvem faren var (hun er 13) avviser Oline dette. Vi blir minnet om at Oline er en barnslig karakter som gjerne utsetter og utsetter ubehageligheter.
Når Ingeborg forteller Magret kommer det et stort klimaks. Magret forstår at alle andre enn henne har visst dette. Hun ”skjønner alt”, som hun sier. Vel hjemme prøver Oline å forklare Magret kjærligheta hun hadde til Peter, men hun når ikke inn til Magret. En spenningskurve er slutt.

En annen spenningskurve oppstår når Magret blir Jørns elskerinne. Vi, leserne, trekker likhetstrekk mellom Magret og Oline, og lurer på hvor lang tid det vil gå før hun blir gravid. Klimakset skjer, Magret blir gravid. Jørn lover å gifte seg med henne, men bedyrer at det nok vil bli vanskelig med mora. Flere dager går, og ettersom Magrets uro stiger, stiger vår. Likhetstrekk mellom Olines venting på den forulykkede Peter spretter frem i hodet. Når Jørn endelig kommer er det ikke med godt bud, og vi får et nytt klimaks. Samtidig begynner leseren å bekymre seg igjen. Hva skal det bli ta ho Magret?

Alt som skjer er kun avbrutt av frempek og tilbakeblikk, noe som gjør teksten kronologisk. To parallellhandlinger har jeg funnet i denne boka. Først skildres hvordan Magret opplever slaktningen av kalven hennes, så flyttes handlingen tilbake, og forfatteren skildrer Magret i den samme situasjonen. (Side 30).

Vendepunkter forekommer i denne boken, og et eksempel finnes under karakteristikken av Magret.

Karakteristikker:

Magret Petersdotter Innhaug. Som 15 åring er hun høy, kraftig bygd, men reisningen og gangen får henne til å virke lita og sped. Svart tykt hår samlet i fletter. Øynene er dype og tette, med tette svarte øyenvipper. Hun deler folk inn i de ”snille” og de ”slemme” fra hun er barn av. Hun har et voldsomt sosialt behov, og strekker seg mot alle som barn. Etter som hun blir eldre føler hun at folk tar avstand fra henne, og hun trekker seg mer inn i seg selv. Vi følger henne fra hun er rundt seks år, til hun er tidlig i tyveårene.

Tidlig i boka av føler vi at Magrets og Olines skjebne kan sammenlignes. Oline har kjempet mot bygda på grunn av lausungen Magret, mens Magret kjemper mot bygda på grunn av at hun ER lausungen.

Som syvåring oppfatter Magret at alle skal dø. Hu kommer løpende hjem fra skolen, og ser Bård slakte kalven ”hennes”. ”Og døden er en kvit hårpank med blod på, og det lønner seg ikke å bli for glad i noen for da dør en litt sjøl når andre dør..” Denne hendelsen gir henne resten av livet mareritt, hun ser for seg faren, moren, faster og andre liggende på bakken med Bård stående over med en blodig kniv.

Et lite vendepunkt i forholdet mellom Oline og Magret skjer når hun er 13. Magret har fått vite at hun er lausunge av Ingeborg, og oppsøker mora for å få høre sannheten. Når Oline prøver å forklare, føler Magret kun skam. Vi kan se tydelige likhetstrekk mellom Oline-Gjertrud konstellasjonen i den forrige boken. Magret blir mer voksen av dette vendepunktet, hun blir mer uavhengig av mora, og de får aldri det samme nære forholdet de hadde før. Hun gjemmer på sårheta hun føler, og blir mer voksen og forstandigere enn Guri. Trassig svarer hun skarpt på påtale fra Ingeborg og gjengen hennes, slik at de til slutt slutter å terge henne.

Når Magret fyller 15 er det dags for at hun skal gå til konfirmasjon, og hun opplever i denne tida hva makt egentlig er. Fra hun har vært ung har hun strebet etter samme slags makt som Ingeborg har, og ved den fysiske utviklingen i puberteten får hun denne etterlengtede makta, over bygdas unge gutter. Hun kan hevne seg. Og det gjør hun.

Hennes ungdomsår er fylt av lek med guttene, som er tiltrukket av henne. Disse setter ut falske rykter om henne, mens jentene er fylt av sjalusi og hat mot henne.
Johan, Jørn og Erik er de hun trekkes mot. Johan på grunn av ekte kjærlighet, Erik på grunn av den trygghet han representerer og den oppreisningen hun som hans hustru vil få i bygda, og Jørn på grunn av hevn mot Ingeborg, hans forlovede. Samtidig ser hun i Jørn alt det onde som har skjedd i livet hennes, selve ”bygda”. Når hun så blir med barn er det tydelig for henne selv, at den hevnen hun hadde satt til å ramme Jørn, nok mest rammet henne selv. Det likhetstrekket vi tidligere så med Oline og Marget er tydeligere nå. Onkelen til Jørn og Erik er Knut Ås.

Etter ei tid ordner alt seg, og Erik ber henne gifte seg med ham. Magret går inn i ekteskapet med åpne øyne, og ser tydelig optimistisk på fremtida. Hun mener at hun kjenner Erik såpass at hun vet at han ikke vil holde barnet imot henne (og det) all si ti. Når gutten er født, hører vi at Erik har problemer med å takle det. Han er tydelig sjalu på gutten. Magret bemerker også denne vekheta til Erik, og hun irriteres av dette. Vi får forelagt oss et av motivene i den tredje boken.

Oline:

Oline Innhaug er blitt eldre i denne boka, hun er fremdeles vakker å sjå til hører vi, men hun er helt tydelig kun en biperson. Hun utvikles ikke noe gjennom boka, men er der som en støtte til Magret.

Oline er lik Magretsfaster. Den skakke foten hennes og Olines lausunge får begge oppmerksomhet i bygda, men Magret får medynk, mens Oline blir hundset.
Oline har problemer med å finne sin plass i bygda: ikke kan hun sitte med de eldre og konene, og ikke hører hun sammen med de unge lengre. Hun er plassert utenfor sirkelen.

I Oppdal besøker hun av og til broren Hans, og her treffer hun ofte Lars Toresøn, en enkemann. Han frir til Oline, og hun er på nippet til å takke ja, da Karen plutselig dør etter barselen. Oline setter ønsket for slekta fremfor alt, og hun går inn i rollen som matmor på Innhaug. Slik gir hun avkall på oppreisningen et ekteskap med Lars ville ha gitt henne i bygdas øyne.

I bygda oppfatter vi at det fremdeles finnes noen av de gamle venninnene hennes som ikke helt har slått handa av henne, og disse besøker hun. Under disse besøkene undrer hun seg. Hun ser de gamle venninnene som er blitt slitne og bitre av for mange barnefødsler, at de ikke fikk den mannen de ønsket seg, og hun lurer på hva egentlig de har vunnet med giftemålet, som hun helt tydeligvis har tapt.
Filosofisk er hun også blitt på sine eldre dager, når hun undrer over de lover som menneskene har skapt for seg selv, og mål som mennesket har satt på det som kalles lykke.

Oline er som sin mor et skikkelig arbeidsmenneske, og hun nyter å arbeide seg sliten før hun går til sengs. Helgene og høytidene er derimot verst. Hun føler ikke gleden over å kvile som de andre kvinnene, og hun føler seg rastløs og oppjaga. Grunnen kan ligge i at hun føler det som om at hun betaler for seg selv og Magret ved å arbeide. En annen grunn er savnet hun har etter Peter, å dele høytidene med ham.

Fremdeles er Oline en barnslig karakter, hun har i alle år holdt seg oppe ved tanken på den hevnen hun skulle ta over bygda med å fortelle navnet til Magrets far når Magret gikk til komfimasjonen. Hun sier selv at dette var det eneste som holdt henne oppe, da de andre på gården gikk til nattverd, noe som var forbudt for henne av den forrige presten. Men når hun snakker med dattras konfirmasjons prest, for å ordne dette, sletter han håpet hennes ut med: ”ja det skal ikke snakkes for høyt om”. Oline blir nesten slått ned at dette. Hennes drømmer har blitt knust en for en, og hun lurer på om hun kun er en vek drømmer. Men like etterpå retter hun ryggen og lover seg at dette alikavel skal ut over bygda.

I denne boka er Magret nesten en selvstendig hovedperson. Med dette mener jeg at Oline som her er karakterisert ikke er like mye frempå som Gjertrud var i den første boka. Også de andre bipersonene har økt sin betydning. Blant annet Bård og Karen. Faster-Magret derimot er mindre med enn i bok en.

Miljø:

Oline tenker igjennom livet på gården, slik det var før og slik det er nå. Hun forteller oss at i ungdommen hennes var det glede og hygge på gården. Noe av grunnen til forandringa er jo dødsfallet til husbonden Ole, og det at mora vendte henne ryggen ett helt år. Men hun forstår at med Karen ”fløtta tungsinnet inn på gården”, rundt henne er det nesten synd å vise glede. Dette preger hele livet på gården, og merkes best når Hans kommer hjemom en tur.

Været har en funksjon også i denne boka, den viser blant anna karakterenes sinnstemning. For eksempel når Litj-Magret er syv år, og kommer hjem fra skolen:
”Dagen er kald og rå, frostskodda ligger i kvite flak over elva. På vannpyttene er det sprø is, det singler som små dombjeller når hun trør i dem. Langs stien står hundekjeks og bregner pynta med rimslør, sparker hun borti dem regner kvite stjerner ned. Graset gråter kvite stjernetårer. Stakkars is som hun tramper sund, og stakkars gras som gråter kvite tårer. Så hopper hun over vannpyttene, og sparker ikke i graset mer”.
Dette eksempelt viser ikke kun den lykke Magret for øyeblikket føler over dagen, men også gir det oss et bilde av hennes personlighet. Hennes medfølelse for naturen som hun skader, og som et barn gir hun den menneskelige følelser.

Språk:

De personene som er viktige for handlinga beskrives av en av karakterene i boka. For eksempel i skolestua den første dagen Magret er der, ser hun på tvillingene Jørn og Erik Ås og beskriver dem for seg selv. Vi forstår at de er viktige for handlinga fremover i boka. Av og til kan beskrivelsen av personer være gjort av forfatteren, men de indre egenskapene til personene lar hun karakterene ta seg av. For eksempel er det kun Magret som sier at Jørn er trollete og Erik snill. Kun ett eksempel har jeg funnet der forfatteren karakteriserer via den direkte talen. Dette skjer når Oline snakker med presten om Peter og Magret.

Når barnet Magret er i fokus i boka, gjør forfatteren det hele mer troverdig ved å gi henne et barnslig språk, for eksempel: ”Dokk slo i hel kalven min, gjor’ dokk.” Eller ”Han e dø kalven nu så”. Også i den indirekte framtillingen har forfatteren fått med seg at det er et barn som tenker: ”Guri og Ola har morbror Bård til far, de..”.

Også bannordene er brukt for å skille mellom de kvinnlige og mannlige karakterene. For eksempel hører vi Jørn seie: ”Nei, for fan..”, mens Erik sier” Fan han inderlig i helvete”. Vi hører kun en gang Magret banne, når hun får vite av Ingeborg hvem faren hennes er: ”fan, snufser hun. Ser seg redd rundt, har aldri banna høgt før”.

Av dette ser vi at dialogene er svært viktig for handlinga, det er dette som driver dem fremover, og der det er mulig bruker forfatteren realistiske dialoger.

Synsvinkelen skifter meget gjennom boka. I noen kapitler er det gjennom Magret vi ”ser”, i andre Oline og Bård. Til og med andre karakterer kan få synsvinkelen av og til, som for eksempel den gangen da Erik ser Magret bade på stølen. ”Men oppe i et skogholt står Erik, klumsa av det han ser”. Dette gir et lite frempek at Erik kommer til å bli en sentral person senere i handlinga.

Budskap:

De samme feilene blir begått, du kan ikke verge ditt barn fra å begå de samme feilene som du selv gjorde. Som Magretsfaster sier til Magret; hun hadde sett Jørn komme til gards, men hun hadde måttet la Magret gjøre sine egne feil, og lære av dem. Det hadde ikke nyttet å prøve å verge henne.

Nytt rotfeste

Magret er nå i tyveårene, og sammen med sin ektemann Erik flytter hun og sønnen Mons til ei fjordbygd på Nordmøre. Her slår de seg ned på et bruk og driver dette. Boka handler om det stadig vanskeligere samlivet med Erik, og om livet på et fjordbruk i 1830-årene.

Diverse om boka:

Den ble skrevet i 1979 av Anne Karin Elstad, og er den tredje boken i Innhaug-serien. Den er en kulturhistorisk slektshistorie om folket på Innhaug.

Litt om forfatteren:

Debuterte som forfatter i 1976 etter å ha virket i mange år som lærer og pedagogisk veileder.Foruten serien om slekten Innhaug (som var hennes debut) har hun også skrevet andre bøker.

Nåtidsromanene om Lena (”Senere, Lena” m.fl.) blir best beskrevet som en folkelivsskildring. Det var for denne hun fikk bokhandlerprisen i –82. ”Fri” ble utgitt i 2000, og er den siste boken om Lena. Tematikken i forfatterskapet hennes dreier seg om mellommenneskelige forhold av ulike slag. "Julie" handler om de sentrale ting i livet, fremstilt på en enkel og uforstilt måte, med varme og sjenerøsitet. Boken er om kvinnen Julie som er født ved århundreskiftet. Vi blir fortalt om hennes liv, karriere og kjærlighet, men også sorger.

Analysen:

Jeg mener temaet i boka er at man lett finner rotfeste i geografien, mens det tar lengre tid før man får rotfeste i sinnet.

En av de tingene som konkretiserer temaet er Magrets barnløshet. Hun får kun det ene barnet: Mons med Jørn, og ingen med Erik. Hvis Magret hadde født ham et barn ville samlivet til Magret og Erik bedret seg, og de to ville ha slått seg bedre til ro på den nye plassen. Når barnet Mons blir sendt til fostring på Innhaug blir den lille familien innflytter en generasjon til.

Samlivet til Magret og Erik er et annet forhold som konkretiserer temaet. De slår seg ikke til ro sammen. Barnet Mons, Eriks skade som gjør han halvt mann og deres forskjeller seg i mellom bidrar til å gjøre forholdet spent mellom de to. Et lykkelig liv er en ting som gjør at man trives sammen, og slår seg til ro. En gang truer til og med Magret med å ta sønnen Mons med seg tilbake til Innhaug, på grunn av tilstanden mellom de to.

Tradisjonene er noe som kan konkretisere temaet. Hvis man tilpasser seg tradisjonene på nye plasser, glir man lettere inn i miljøet. For eksempel smørkoppen som kårmannen Lars skjærer ut til Mons og gir ham den første jula han opplever. Den er et stykke fysisk gods, med lange tradisjoner knyttet til gården Vik, som binder familien til gården.

Bygdesladderen er et motiv i denne boken også. På grunn av bygdesladderen får Magret problemer med å bli godtatt av de andre i bygda. Det det sladres om er at hun oppførte seg som en ”flokse” som ungdom. Når Magret hører dette blir hun trist, men kårkona Guro og tausen får vite sannheten. Denne sprer de godt til nabogårdene, og snart hører hun ikke noe mer om dette.

Komposisjonen:

Boka begynner som om at det ikke var noe opphold i tid mellom ”Magret” og ”Nytt rotfeste”. ”De går tidlig til ro denne kvelden, vil være kvil til reisa”. Magret blir liggende og tenke tilbake på ungdommen og opplevelse. Vi kommer rett inn i samlivsproblematikken mellom Magret og Erik, og ser hvor forskjellige de er.

Det forekommer ikke så mange frempek i boka, men de forekommer. For eksempel forstår vi i åpningen at ikke alt er fryd og gamme mellom Magret og ektemannen. At det er problemer av mer praktisk art som venter på dem på det nye bruket forstår vi også. For eksempel når de kommer inn på stølen etter å ha reist en uke for å komme frem, stølen er forferdelig skitten. Magret lengter tilbake til Innhaugstølen, sammenligner de to og forstår at her må det mye arbeid til.

Vi får også et frempek om misunnelse fra Eriks side når han ser Magret og Mons sitte sammen og dele morgenen på stølen.

Tilbakeblikk skjer for eksempel når Magret ligger og tenker tilbake til fortiden i begynnelsen av boka. Hun tenker på Johan, det de delte, og sinnet hun slengte i ansiktet hans etterpå.

Hendelsene i boken kommer i kronologisk rekkefølge, kun avbrutt av enkelte tilbakeblikk og frampek. Parallellhandlinger har jeg ikke funnet eksempler av i boken.

Spenningskurver finnes det flere av i boka. En begynner på turen fra Fjellbygda til Fjordbygda. Tore og Erik snakker sammen om betalinga av bruket til de forrige eierne. Tore reagerer på en måte som gjør både Magret og Erik usikre. Grunnen til dette får vi vite når Erik ymter frempå om skjøtet til gammeleieren. Han kan fortelle at alt av penger ikke er betalt. Erik på sin side hadde fått løfte om henstand fra Tore. Dette skaper mange problemer for Magret og Erik, og klimakset skjer først etter fire år, da Erik får lånt nok spesidaler til å kjøpe ut kårfolket.

Mens Erik får lest opp skjøte hos sorenskriver tenker han på hvem som skal arve alt etter ham. Når han bittert kommer til konklusjon at uansett om Magret får flere barn, er det Mons, Jørns sønn, som kommer til å få odelen. Her begynner en ny spenningskurve, da leseren undrer på hva som vil skje vider med hensyn til Mons. Erik har allerede tidligere demonstrert misunnelse ovenfor gutten. Etter hvert som tiden går, øker kurven. Erik er for streng mot Mons, og makter helt tydelig ikke å være far. Kurven skyter i været, når vi hører at Erik sender femåringen Mons til skogs som gjeter. Etter som tida går lager forholdet mellom Mons og Erik seg. Men så slår Erik opp en gammel skade han hadde som barn. Brokk. Dette gjør at han ikke kan ta i med tunge tak, og han blir bitter på arbeidsmennesket Magret. Han lasser også på med arbeid til Mons, og til slutt ser Magret ikke anna råd enn å sende han til fostring. Det som fører frem til dette klimakset er at Erik slår Mons på grunn av slurv i arbeidet.

Personskildringer:

Magret Petersdatter Vik

Høg og slank, men kraftig over skuldrene av hardt arbeid. Svart hår, som vanligvis er samlet i en tykk flettekrans rundt hodet. Krøllene har samlet seg over panna og ved ørene. Dype, store brune øyne med lange øyenvipper. Høye kinnbein og bestemt hake viser en sterk vilje og myndighet. Hun har sterke følelser i både sorg og glede. Hard kan hun ofte være.

Hennes fortid er vond. Uekte barn av en skotten Peter Hamilton og attpå datter til Oline Innhaug til Innhaug, som gikk for å være den frommeste og ”fineste” av alle gårdene i hjembygda. Om henne har bygdesladderen gått løst, og i hennes ungdomstid gikk hun for å være svært løs på tråden.

Som karakter er hun svært sterk, og forskjellig fra mannen Erik. Hun er mannhaftig, og går ikke av veien for å hjelpe til med det tradisjonelle mannsarbeidet. Arbeidsmenneske er hun, og etter som årene går strever hun med å tjene penger, som hun gjemmer for å kjøpe den andre halvparten av bruket. Dette for å oppfylle en drøm om å etterlate en hel gård til odelssønnen.

Hun tror på lagnaden: ”rundt henne og tre menn spann lagnaden trådene sine og forma det som skulle bli livet hennes. Johan, som hun elsket, men ikke ville ha. Erik som hun kjente godhet for. Han som var tryggheta og skulle løfte henne opp til et skikkelig liv. Jørn, bildet av det ukjente mørkret i henne, mana frem av vondskapen livet bød henne.

Samtidig er religionen sterk i henne, og fra barnsben av har Gud for henne vært en farsfigur, for henne som ikke har hatt noen, og vi kan si det slik at Magret har det selvsamme gudssynet som sin far. Men etter som tiden går, blir syndene vanskelige å bære. Hun begynner å se på Gud som en streng dommer. Spesielt løgna om hvem som er far til Mons, som står i kirkebøkene er hard. Til slutt ser hun ikke anna råd, enn å skrifte til presten. Dette skjer etter ei hard tid med skyldfølelse, ofte har hun skoftet hardt tiltrengt søvn med å be til Gud. Hun har blitt oppfarende og bisk, og forholdet til Erik er verre enn noensinne. Spesielt siden hun føler barnløsheten som Guds straff. Mons er satt bort til fostring på Innhaug, og hun savner ham.
Hos presten forteller hun alt som har skjedd med henne, siden barndommen til Jørn. Han trøster henne, ikke med egne ord, men leser en bønn fra bibelen.

Her skjer vendepunktet til Magret, den byrden som hun har bert på i flere år er hun endelig fri for. Dette er ikke noe som kan heles over natten, men hun er på rett vei fra den dagen hun snakker med presten. Etter skriftet kjennes også barnløsheten og bitterheten mot Erik lettere å bære på.

Etter vendepunktet føler hun seg tryggere, hun er ikke lenger redd for bygdesladderen, siden det blir så smått imot alt det hun har opplev den siste tida. Nu når skyldfølelsen er tatt bort føler hun at hun har styrke til å bedre samlivet. Nok dager er tilbrakt i bitterhet.

Erik Monsen Vik

Lyst krølla hår og skjegg. Kortvokst og tettbygd. Etter at Erik ble syk igjen, har han lagt til seg et forsiktig gangelag, og ei forsiktig holdning. Før var han og Magret jevnhøye, men nå virker Magret høyest.

Erik er en vek personlighet, og han vinner som oftest over Magret ved å se vekt og bebreidende på henne, slik at hun til slutt må gå til ham og be om godt vær. Derfor føler hun det som om at han bruker vekheta si mot henne, og dette gir henne en følelse av å bli ydmyket. På grunn av dette tennes et ulmende sinne hos henne.

Magret og Erik er egentlig ganske ulike, og han pines av misunnelse ovenfor det Magret og sønnen har. Han er rask til å bli sur på henne, og etter at han blir syk blir han vanskelig å ha i hus. Erik er ikke spesielt før i papir saker, og når Magret hører at han blir lurt for jord under kjøpet av gården, tar hun saken i egen hånd.

Erik er en dugelig bonde, og nevenyttig som få. Etter noen år tyr grannene til ham for å få hjelp. Selv etter at han slår opp brokken, og bygdesnakken forteller at han er veikhelsa, nyter han respekt. Få vet bedre hvordan en gård skal drives, og hvor kreftene best settes inn. Selv om han ikke er mye til sjøkar.

Vendepunktet for Erik skjer når han bryter opp den gamle brokkskaden fra han var ung. Tidligere var han fredsommelig og godlynt, nå blir han mer og mer urimelig. Tverr og mutt mot Magret og urimelig mot Mons.

Ut av misunnelse og sinne ovenfor Mons, oppfører han seg urimelig ovenfor gutten. Ikke klarer han å forsone seg med at odelsgutten hans er hans brors sønn, men enda verre er det nok når det viser seg at han ikke kan få andre barn, og at han er halv kar. Allerede som femåring sender han gutten på gjeting i fjellet, og etter som årene går blir han mer og mer urimelig. Når Magret sender ham av sted til fostring på Innhaug, er det deres forhold det går ut over. Både Eriks sinne og Magrets savn tærer på henne.

I åra etter at Mons ble sendt bort, har både Magret og Erik problemer. Han kjenner seg innimellom fortvila, ensom og arm. Han ransaker seg selv og forstår at han har mye av skylden for slik som livet har blitt. Ennå elsker han henne, slik han alltid har.

Ingen av de to hovedpersonene forandrer seg noe særlig gjennom boka. De to vendepunktene jeg har beskrevet er de eneste som fantest, og karakterene forandrer seg ikke særlig mye under de heller.

Miljøskildringer:

De foregående bøkene tar plass på i en fjellgård, mens denne boken er den første i en fjordbygd. Dette har forfatteren tatt hensyn til under skrivingen, og bemerker mange forskjeller mellom jordbruket på en fjellgård og bondegård. Dette bidrar til å gjøre boken mer troverdig, siden rammen rundt handlingen er så fullstendig. Ett eksempel får vi under skjæringen av høyet. Erik lasser på åtte kammer med høy på ett lass, og blir irettesatt av drengene sine, som lurer på om han skal skryte på seg mange lass første året. Det viser seg at ett sommerlass skal inneholde ti kammer høy. Når Erik lurer på hvorfor, er forklaringen enkel: fjordingen er sterkere enn hestene i fjellbygda.

Været spiller en rolle også i denne boken. Været nær havet er mer omskiftelig og lunefullt enn været på fjellet. Dette oppdager Magret med en gang hun kommer til bygda, og hun slår fast at dette været passer bedre hennes sinn. Vi oppfatter det slik at været på fjellet er ”stivnet”, og representerer fortida, det som ikke kan forandres. Været i fjordbygda representerer fremtida, som formes foran øynene på folk.

Naturen kan også symbolisere en sinnstemning: ”hun skutter seg, trekker kastet sammen over akslene. Kjenner det nå, har ikke merka det før, det rå, ugne draget i lufta som varsler at høsten er her.”

Fire år etter at Magret har sendt vekk Mons sitter hun og tenker. ”hun skutter seg, trekker kastet tettere sammen over akslene, strekker hendene fremover mot varmen.” Når hun tenker etter, føler hun det som om at hun har gått med frosten i seg det siste årene. Den bet seg fast det året hun reiste med Mons. Et eksempel på at også været utrykker den direkte sinnstemningen hovedpersonen er i.

Brukets omegn spiller også en rolle for Magert. Hjemme på Innhaug har hun i alle år hatt en egen plass, hvor hun kunne gå for å være alene. På det nye stedet finner hun seg en likedanne plass, som hun ofte tyr til for å være alene og tenke.

Miljøbeskrivelsene og naturbeskrivelsene blir fortalt av karakterene i boka, aldri av forfatteren. På denne måten vet vi at det vi får vite er selektivt, og noe som karakterene opplever.

Miljøets eneste betydning i boka er å bygge opp en ramme om handlingen og gi liv til karakterene. Nærheten mellom individene og omgivelsene er så innvevd at det bidrar til å gi bøkene en realistiske grunntone.

Språk:

Når Erik og Magret for første gang ser bygda, deres fremtidige hjem, kaller Magret det vakkert. Hun setter en definisjon på ordet, og vet med seg selv at dette er et spesielt ord, som kun skal brukes om gjennomgripende stunder. Senere hører vi at kårkona Guro bruker ordet, om en dagligdags hendelse. Ikke bare viser dette forskjellen i sinnet til de to, men også hvor forskjellig dialekten deres er.

Replikkene har en sentral plass, som det som driver handlinga fremover. Vi kan si at det er nettopp dialekten og den muntlige tonen i fortellerens fremstilling som skaper nærhet mellom leseren og karakterene. Dialogene i boka er skrevet på nordmørsk, mens tankereferatene står på bokmål (med enkelte kunstneriske friheter). Dette bidrar til å veve handlinga og stedet (bondegården på Nordmøre) sammen, og teksten får et troverdig skjær.

Synsvinkelen til forfatteren varierer lite i denne boka. For det meste ligger den hos Magret, men av og til tar Erik over. Stilen er som oftest autoral, det er fortelleren som refererer hva karakterene føler, tenker osv.

Forfatteren tar hensyn til hvem det er som snakker, barn eller voksen. Replikkene til barnet Mons er mer barnslige både i innhold og struktur enn replikkene til de voksne.

Budskap:

Kor vanskelig det egentlig er å rive et menneske opp med rota, og så prøve å slå seg ned en annen plass. Dette er ikke bare et problem bygdeungdommen i dag står ovenfor, når de flytter fra landet og inn til byene. Også før i tida var det vanskelig.

Problemstilling:

”Vis hvordan Anne Karin Elstad fremmer sine kvinnesakssynspunkter gjennom disse bøkene”

Mannsrollen kontra kvinnerollen:

Denne stillingen tematiseres på fire måter gjennom bøkene. Den ene måten er øvrighetas syn på kvinner. Dette har vi et eksempel på fra boka ”Magret”. Erik og Magret er innom presten for å skaffe seg flyttepapirer. På Eriks lapp står en hilsen fra presten og ønsker om en god fremtid. Noe slikt står ikke på Magrets lapp, og hun bemerker dette for seg selv. Hun kan ikke forstå at det å være mann er så mye bedre enn å være kvinne, hun mener selv at kjønnene burde være likestilt.

Giftemålet er også en måte å vise hvordan kvinners anseelse øker og minker. Oline kan i ”Magret” ikke forstå hva hennes medsøstre har vunnet på giftemålet. Bortsett å få en mann. Hun undres også hva de egentlig har vunnet, som hun må ha tapt. Når hun tenker på å gifte seg med bonden Lars, er begrunnelsen oppreising med hensyn til bygda. Man er ikke noe uten en mann.

I ”Magret” har Magret blitt påvirket av moras holdning til giftemål, og hun bestemmer seg allerede tidlig for at hun skal ha et godt gifte. Denne holdningen følger henne mange år fremover, og hun angrer egentlig ikke før i slutten av ”Nytt rotfeste”, når hun igjen møter Johan, hennes sanne kjærlighet. Vi kan også se at bygda reagerer annerledes mot henne når forlovelsen med Erik Ås blir annonsert. Hun skal ”bli noe” i bygdas øyne. Hun er ikke lenger et uekte barn, hun er Eriks forlovede.

I seksualiteten skinner en helt tydelig kjønnsrolle frem. For eksempel i ”Magret” hører vi om seksuallivet til Karen og Bård. Bård mener at Karen til tider oppfører seg usømmelig i senga, mens andre ganger tigger hun og ber for seg.

Også i det ekteskapelige forholdet mellom Erik og Magret hører vi det samme. Selv om Magret er en sterk kvinne, klarer hun ikke ”å nekte Erik”, selv om hun ikke føler for det. Kjønnsrollen sier at kvinnen skal være tilbakeholden og ikke direkte vise at hun liker det som skjer, men hun skal heller ikke gjøre direkte motstand. Det er mannens rett og kvinnens plikt.

Siden Magret ikke liker å ”ydmyke” seg på dette viset reagerer hun også svært sterkt nå drengen Trond utnytter den mentalt tilbakestående tausa Anna. Ikke bare føler Magret seg som en mor for tausa, men også føler hun sterkt mot det diskriminerende mannssamfunnet.

Vi kan si at kjønnsrolle mønstret tematiseres gjennom Magrets og Eriks samliv. Mannen i huset var husbonden, mens kona skulle føde barn og ellers lyde ham. Kvinnens status som kvinne er lav, men statusen vurderes snarere ut ifra hvor mye nytte mannen har av henne.

Vi hører at flere ting blir regnet som karfolkarbeid, for eksempel slåtten. Det er kvinnen som skal gå etter å breie med riva etter dem. En gang demonstrerer Magret at kvinner kan gjøre mannsarbeid like godt som enhver mann: hun griper fatt i ljåen og slår høyet. Dette blir hun sterkt kritisert for.

Det er Magrets reaksjoner på det som skjer som er det viktigste. Selve forholdet at livet var mannsdominert er ikke hovedpoenget. Hovedpoenget ligger på at Magret ikke kan forsone seg med at mannen er mer verd enn kvinnen, og at han kan bestemme over henne. Vi oppfatter Magrets reaksjoner som en måte å utrykke forfatterens egen mening: Kvinnen er like mye verd som mannen.