Jostein Gaarder

Jostein Gaarder ble født 8. august 1952 i Oslo. Moren hans, Inger Margrethe Gaarder, var rektor, forfatter og pedagog. Hun skrev mange barnebøker. Faren hans, Knut Gaarder, var rektor. Familien Gaarder bodde nært Ingeriåsen, og der Jostein også gikk på skole.

Som liten var Jostein veldig interessert i filosofi og han stilte ofte spørsmål ingen kunne svare på. Etter hvert som Jostein ble eldre, diskuterte familien ofte ting som filosofi, religion, politikk og kultur. Han ble oppdratt i ett kristent hjem, så store spørsmål som hvorfor man tror, og hva er det egentlig man tror på, var svært vesentlig i diskusjonene rundt middagsbordet.

I tenårene ble Jostein interessert i dette med livet. Hans oppmerksomhet var svært rettet mot døden – Om at vi mennesker blir født og dør hele tiden. At vi lever i en evig sirkel, men vi vet ikke hvorfor. Men han ble ikke irritert over at han ikke fant svaret. Han mente, akkurat som Sokrates, at det var viktigere å finne gode spørsmål enn svar. Slik utviklet han seg til å bli en god filosof.

I 1962, gikk Jostein ut av Ingeriåsen ungdomsskole og inn på Oslo Katedralskole. Tre år etter det, gikk han ut fra Oslo katedralskole med en eksamen i latin.

I 1974, giftet Jostein seg med Siri Dannevig.

Fire år etter at han giftet seg, tok han cand. mag. på Universitetet i Oslo (UIO). Der var han lærer i norsk, idéhistorie og religionshistorie. Samme året fikk paret sin første sønn, Nikolas. Ett år senere fikk Jostein jobb som cand. mag på Valler videregående skole.

I 1981 flyttet familien til Bergen, der han fikk jobb som filosofi- og litteraturlærer på Fana folkehøyskole. Der var Jostein svært høyt ansett og respektert, hos både elever og andre lærere. Det var også rundt denne tiden han begynte å skrive fag- og skjønnlitteratur. I 1983, får paret sin andre sønn, Kristoffer.

I 1991, gikk det opp ett slags lys for Jostein. Han skjønte at han skulle være forfatter og ikke lærer. Han gav opp læreryrket og satset fullt og helt på å skrive bøker. Men litt tvil hadde han nok, for han hadde åpenhjertig sagt til kona, at dette kom de ikke til å bli rike på. Dette året flyttet de også tilbake til Oslo av praktiske grunner.

I 1991, kom den mest kjente boka til Jostein ut. Den hadde han kalt Sofies Verden.

Den er oversatt til 54 språk og trykket i mer enn 20 millioner eksemplarer. Den er også laget til film, musikal, teater, cd-rom og brettspill.

I dag er Jostein Gaarder en svært travel mann. Han reiser mye rundt for å fortelle om hans syn på verden og på livet.

Skjønnlitteratur av Jostein Gaarder:

• 1986 - Diagnosen og andre noveller              
• 1987 - Barna fra Sukhavati
• 1988 - Froskeslottet
• 1990 - Kabalmysteriet
• 1991 - Sofies Verden
• 1992 - Julemysteriet
• 1993 - Bibbi Bokkens magiske bibliotek
• 1993 - I et speil, i en gåte
• 1996 - Hallo? Er det noen her?
• 1996 - Vita Brevis
• 1999 - Maya
• 2001 - Sirkusdirektørens datter
• 2003 – Appelsinpiken

Faglitteratur av Jostein Gaarder:

• 1982 – Kristendommen
• 1982 – Verdens Religioner
• 1983 – ”Allahu Akbar” Gud er størst. En bok om Islam
• 1984 – Livssyn og etikk
• 1989 – Religionsboka
• 1990 – Etikk og livssyn i samfunnslære

Priser og nominasjoner Jostein Gaarder har fått:

• 1990 – Norsk litteraturkritikerlags barne- og ungdomspris
• 1990 – Kulturdepartementets pris for årets beste barne- og ungdomsbok
• 1991 - Kritikerprisen
• 1991 – Sonja Hagemans Barnebokpris
• 1993 – Skolebibliotekarforeningens pris
• 1993 – Bokhandlerprisen
• 1993 – LUCHS 84   (Tysk)
• 1994 – Deutsche Jugendliteratur Preis   (Tysk)
• 1995 – Bancarella-prisen   (Italia)
• 1995 – Flaiano-prisen   (Italia)
• 1995 – Flaiano-prisen   (Spania)
• 1996 – Årets Peer Gynt
• 1996 – Nominert til Brageprisen
• 1997 – Buxtehuder Bulle-prisen   (Tysk)
• 1997 – Festspilldiker i Bergen
• 2002 – Brageprisen
• 2003 – Riksmålforbundets Barne- og Ungdomsbokprisen
• 2005 - Utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Appelsinpiken

Faren til Georg, Jan Olav, døde da Georg var fire år. En dag, når Georg kommer hjem fra pianotimen sin, sitter moren hans, Jørgen, farmoren og farfaren hans i den gule skinnsofaen i stuen. De har noe viktig å gi Georg. Ett brev fra faren hans, Jan Olav, som døde da Georg var fire år gammel.

Første gang Jan Olav så Appelsinpiken, var på en trikk. Hun holdt en stor papirpose i armene, og oppi papirposen, så var det minst to dusin appelsiner. Jan Olav blir svært så fasinert av piken, men veien deres skiller seg når hun går av trikken. Han ble så fasinert at han startet en hel jakt for å finne henne igjen.

Han vet ikke hva hun heter, eller hvor hun bor, men likevel bruker han hver eneste bit av sin fritid til å lete etter henne.

Så plutselig en dag, går han forbi en café. Han ser inn, og der sitter Appelsinpiken med posen med appelsiner ved siden av seg. Jan Olav går inn og setter seg ned ved boret hennes. De snakker ikke sammen, de bare holder hverandre i hendene, og ser hverandre inn i øynene. Så reiser hun seg, tar med seg appelsinene sine og går.

Han går rundt og funderer på hvorfor hun bestandig bærer på en pose med appelsiner. Kanskje er det fordi hun skal på skitur til Grønnland? Eller kanskje hun bare rett og slett skal spise dem alle sammen…?

Jan Olav går igjen tilbake til å lete etter Appelsinpiken. Han leter hvor som helst, når som helst. Til og med på selveste julaften, så leter han etter henne. Han bruker vanligvis ikke å gå på julegudstjenester, men dette året gjorde han det, i håp om å få se Appelsinpiken igjen. Og det var ikke forgjeves, for hun var på samme gudstjeneste. Etter gudstjenesten får han tak i henne. De snakker litt sammen, og de finner fort ut at den ene er forelsket i den andre. Så må hun gå. Men før hun går, så sier hun til han, at han må klare å vente på henne i ett halvt år.

Jan Olav klarer ikke å vente så lenge. Når han får ett kort hjem i posten, og han skjønner at det er fra Appelsinpiken, så klarer han rett og slett ikke å vente lengre. Han reiser til Sevilla, siden kortet han fikk i posten var stemplet derfra. Når han endelig får møtt henne, så virker hun nesten litt skuffet, siden han ikke greide å vente på henne. Så blir hun enda mer skuffet over at Jan Olav ikke husket hvem hun var.

Han finner ut at Appelsinpiken heter Veronika, og at de kjente hverandre i barndommen. Og han finner ut hva alle appelsinene er til… Hun er kunstner! Hun maler dem så klart. De drar tilbake til Norge. Hun studerer kunst, men s han studerer medisin. Etter noen år sammen, så får de en sønn, nemlig Georg. Den lille familien lever ett lykkelig og normalt liv sammen, helt til Jan Olav blir syk, og dør.

Innimellom historien om Appelsinpiken, så har Jan Olav stilt mange spørsmål til fremtidens Georg. Mange spørsmål om livet og døden. Han har også snakket masse om hva som er viktig og hva som er verdt å bry seg om.

Georg føler at han må få svart på alle spørsmålene, og for å få flettet inn noen kommentarer her og der, så bestemmer Georg seg for å skrive bok sammen med faren.

Analyse

Person- og miljøskildringer:

Georg: Han fremstår som en tenkende og snill gutt. Han virker ofte eldre og mer moden enn det han er, men han har fortsatt de typiske utsagnene og replikkene som en tenåring skal ha. Han kan til tider virke uberørt over at faren faktisk er død, men det er kanskje fordi Georg føler at faren lever igjen, gjennom historien om Appelsinpiken. Det at han skriver bok sammen med faren, får Georg til å virke svært tolerant.

Faren, Jan Olav: Beskrives som en reflekterende og sympatisk mann. De egenskapene finner man jo også igjen i sønnen. Han virker også som en livsglad person, selv om han faktisk vet at han skal dø. Måten han skriver historien på, får han til å virke som ett meget smart menneske.

Appelsinpiken, Veronika: En mystisk og drømmende kunstner. Fremstår som svært forståelsesfull, men også ganske bestemt. Hun har laget visse regler for seg selv, og de reglene holder hun på.

Miljø: Miljøet i boken har egentlig svært liten betydning for hvordan man oppfatter historien. Det legges ikke særlig stor vekt på miljøet i denne boken, slik som Jostein Gaarders bøker ofte gjør.

Særtrekk:

Hele boken skrives i ”jeg-form”, men ”jeg” personen veksler mellom Georg og faren.

Egne tanker:

Appelsinpiken, er som de fleste andre av Jostein Gaarders bøker, en tenkebok. Den setter hjernen i gang og den får deg til å tenke over livet og døden. Boken er nok ment for å få folk til å tenke over livets mysterium og alt som hører med. Det er egentlig en ganske trist bok, siden døden er en stor del av historien. Men den handler like mye om livet, siden livet og døden egentlig er paralleller. Det stilles også spørsmål til hvorfor vi mennesker er satt på denne jord, og om vi har fortjent å være her. Jeg tror nok også at denne boken er ment for å gi folk litt dårlig samvittighet. Gaarder prøver å få leseren til å tenke mer over alle de små tingene som man til vanlig bare tar for gitt. Som hvor vakker en blåveis er, eller hvor våt man blir hvis man hopper i en sølepytt. Boken har en skikkelig bra sammenheng og flyt som får leseren til å bli svært interessert i fortellingen.

Kilder

http://www.josteingaarder.net/

http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/gaarderj.htm

http://www.aschehoug.no/litteratur/top/forfattere/fk/article.jhtml?articleID=8690

http://www.dagbladet.no/kultur/1998/08/15/127822.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Jostein_Gaarder

http://nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/659700.html

http://www.geocities.com/TimesSquare/Arcade/5442/jgaarder.html