Innholdsliste

Forside
Innholdsliste
Innledning
Biografi
Biografi
”Kunsten å være neger”, referat
”Kunsten å være neger”, analyse
”Men fjernkontrollen min får du aldri”, referat
”Men fjernkontrollen min får du aldri”, analyse
”Bibelen 2”, referat
”Bibelen 2”, analyse
Konklusjon
Kildeliste

 

Innledning.

Til mitt særemne har jeg valgt ut tre bøker av Are Kalvø: ”Kunsten å være neger”, ”Bibelen 2” og ”Men fjernkontrollen min får du aldri”. Dette er samfunnskritiske bøker som Kalvø bruker ironi i for å belyse elementene i de respektive bøkene. Det jeg har tenkt å gjøre er å se hvordan Kalvø belyser samfunnsproblematikk gjennom satire og ironi. Hvordan han med disse virkemidlene får deg til å tenke etter og reflektere over ”verdensproblemene” på en ny og, mener jeg, mer nyansert måte.

Grunnen til at jeg valgte Are Kalvøs bøker til dette temaet var at jeg liker Kalvøs humor og siden jeg selv bruker mye ironi i dagliglivet. Kalvø skriver også mye kåserier og er programleder av ”ukeslutt” på NRK P2, et satireprogram med imitasjoner og sketsjer. I dette programmet er det muntlige framføringer og med tonefall og stemmeleie er det lettere å skjønne ironien og humoren. Jeg skal lese bøker, hvor dette kan bli en smule vanskeligere. Men jeg vil prøve etter beste evne å framstille dette.

 

Jeg ville også ha et særemne som interesserte meg, som jeg synes jeg fikk utbytte av og som jeg sist, men ikke minst, syntes var morsomt å holde på med. Grunnen til at jeg valgte disse bøkene var at de belyser tre ting som er dagsaktuelle: media, kommunikasjon og norske tradisjoner.

 

Ei første problemstilling vil nok være som jeg har nevnt, Kalvøs utpregede bruk av humor eller kanskje mest utpregede bruk av ironi. Så min problemstilling blir: hvilken virkning har Are Kalvøs bruk av humor og ironi på leseren? Jeg vil trekke fram temaene han ironiserer og hvordan han gjør det.

 

 

Biografi, Are Kalvø

 

Født den 31 desember 1969 på Stranda, Sunnmøre og vokste opp på samme plass. Han flyttet til Oslo i 1990.
Utdannelse: Cand. Mag. med mellomfag i sosiologi, grunnfag i kunsthistorie og statsvitenskap.

Har jobbet på full tid med humor og satire siden 1994. For eksempel som:
- Programleder i NRK P2s satiriske ukemagasin ”Hallo i uken”.
- Radiokåsør i NRK.
- Programleder i NRK Nattradioen.
- Tekstforfatter i ”Egentlig” på NRK TV.
- Spaltist i Dagsavisen og Bergens Tidende.
- Stand-up-komiker.

 

Bibliografi

• Absolutt Oslo (1994, pocketutgave 1998)
• Store nordmenn (1995)
• Kunsten å være neger (1996, pocketutgave 2000)
• Men fjernkontrollen min får du aldri (1997, pocketutgave 2000)
• Harry (1999)
• Bibelen 2 (Med Steffen Kverneland) (2002, spesialutgave med          avlatsbrev jula 2002)
• Syden (2002, pocketutgave 2003)
• Greatest hits, vol. 1, the early years (Absolutt Oslo, Kunsten å vere neger, Men fjernkontrollen min får du aldri) (2003)
• Greatest hits, vol. 2, the golden years (Harry, Bibelen 2, 75 sider bonusmateriale) (2004)
• Nød (2004)

 

Kalvø har og bidratt til en rekke skuespill som tekstforfatter sammen med blant annet ”Kvinner på randen” og ”Frittgående Hope” som har hatt stor suksess på TV og scene de siste årene. Kalvø har også bidratt til utallige bøker med sine tekster sammen med tegneserietegnerne: Frode Øverli (tegneserien ”Pondus”) og Steffen Kvernland, multikunstneren Knut Nærum og forfatterne Mari Velsand Tjosås, Janik Kempevold og Vigdis Hjort. Kalvø har også lånt bort stemmen sin til en del lydbøker blant annet 7 ”Hallo i uken” CD-er, lydbøkene til ”Syden” og ”Bibelen 2” i tillegg til lydboka til Knut Nærums ”Krig”.

 

Priser Kalvø har mottatt:

• Årets Frilanser 1995
• Vinjeprisen 1997
• Scheibler-legatets hederspris 1997
• Oslo bys kunstnerpris 1998
• Wessel-prisen 1999
• NRKs kreativitetspris 1999
• Sunnmørspostens kulturpris 1999
• Sigmund Skard-stipendet 2001
• Målprisen 2004
• Sunnmørsprisen 2004

”Kunsten å være neger”

 

”Kunsten å være neger” er den tredje boka av Are Kalvø. Den ble utgitt første gang i 1996 gjennom Det Norske Samlaget. Boka har masse illustrasjoner av forskjellige mange forskjellige illustratører.

 

Denne boka skal være en lærebok for negere i Norge. Den viser hvordan en neger/innvandrer bør oppføre seg for ikke å skremme innfødte minstepensjonister. Den viser eksempler fra norske læreverk, hvordan forfatterne trodde at en neger så ut. Boka er utforma som en guide for en fremmedkulturell til å bli en ”likandes kvardagsneger”. Den viser også hvordan du må oppføre deg for å oppnå gunst hos de innfødte i forskjellige landsdelene. Som for eksempel at i Nord-Norge skal du fortelle en grovis med etterfølgende klaps på låret for å bli likt. Kalvø skriver og om hvordan du, som neger, skal leve opp til forventningene fra norske bøker, læreverk, TV og poppsanger.

 

Med boka ”Kunsten å være neger” har Kalvø laget en bok som viser oss hvordan vi egentlig oppfører oss mot fremmedkulturelle, og hvordan barn på sytti tallet trodde at negere var gjennom poppsanger og pedagogiske opplysningsfilmer som for eksempel ”Slik lever de der”. Hvis man ser ut fra tittelen og kapitlene ser boka ved første øyekast ut som en lærebok for negere. Med kapittel som: ”Bli ein likandes neger”, ”I landet til Hottentottane”, ”Kunsten å vere neger i Nord-Norge/Trøndelag/Sørlandet/Vestlandet/Austlandet” og ”Negerguide til norske høgtider” er det ikke rart at noen vil stusse litt på dette. Are Kalvø har her skrevet en bok som han bruker sin kjente ironi og humor for å belyse ulike samfunnsproblemer. Han skriver om norsk fremmedfrykt, det som er typisk norsk og hvordan inntrykk barn på sytti tallet fikk av fremmedkulturelle fra tegneserier og disse pedagogiske opplysningsfilmene.

 

Egentlig er boka ”dedisert” til det som er typisk norsk. Norske tradisjoner som Pizza Grandiosa, imitering av Ingrid Espelid Hovig på fest eller å si uttrykk som: ”Det e bære lækkert” og ”Erre rekti a meg å gjørra detta?” mange, mange ganger. Det Kalvø gjør med boka er at han bruker disse norske særegenhetene og ser på dem fra en utlendings perspektiv, derav bokas utforming: en håndbok for hvordan negere burde oppføre seg for å bli respektert, inkludert og for å unngå å skremme minstepensjonister. Dette kan jeg forklare med et par eksempel fra boka: For eksempel at du må snakke norsk hele tiden for hvis du hever stemmen din på et fremmed språk i leiligheten din, vil selvsagt naboene tro at du er sint fordi sendinga med grov barneporno er forsinket, eller at du skjeller ut tenåringsdattera di fordi hun ikke vil gifte seg med den hårete overvektige førtiåtteåringen du har sett ut til henne.

 

Ikke gå sammen med andre fremmedkulturelle. Da kan minstepensjonistene tro at du er med i en gjeng. Du må heller aldri gå alene. Da kan altså minstepensjonistene tro at du er ute for å selge narkotika til mindreårige.

 

 I det andre kapitlet tar Kalvø, som sagt, opp myter rundt mørkhudete, hovedsakelig afrikanere, slik de har blitt fremstilt av både kjente og kjære forfattere som for eksempel Thorbjørn Egner, men også i pedagogiske opplæringsfilmer og reisebrev fra oppdagelsesreisende i Afrika på 20- og 30-tallet. Jeg kan ta noen eksempler fra Sonni Krags ”Blant løver og negrer i Afrikas indre”: ”Uganda-negrene er ganske forskjellig fra ’våre’. De er store, stygge og kullsorte. Alle sammen er omvendt til en eller annen religion, den muhammedanske, den katolske eller den protestantiske, og resultatet er det verste tyvpakk på jorden.” Dette inntrykket fikk norske skolebarn og voksne av Afrika, at de innfødte der var stygge, dumme og kriminelle. Noe av denne ”lærdommen” henger fortsatt igjen hos de som var unge på den tiden. Barnelærdom har den tendensen til å sitte igjen i bakhodet. Det er nok derfor Kalvø bruker minstepensjonistene som eksempel flere steder i boka. Han bruker nok minstepensjonister som en samlebetegnelse i stedet for ”gamle folk.”

 

Kalvø starter det første kapitlet med: ”Alle negrar er heilt like. Slik er det ikkje med nordmenn.” I de foregående kapitlene har Kalvø dratt fram det som er typisk norsk. I dette kapitlet drar han fram typiske ting for folk i de forskjellige landsdelene. Egentlig drar han fram de mest kjente stereotypene i de forskjellige landsdelene, slik folk fra Sør-Norge kanskje har et stereotypt bilde av folk fra Nord- eller Vest-Norge og visa versa. Jeg kan ta noen eksempler fra kapitlet: ”Dei norske artane.” ”Dersom du skal halde fram med samtalen med den innfødte nordlendingen, bør du lære deg nokre lokale gloser. Dei viktigaste er: Dæven han tykje, søringa, kvota, maskevidda og hestkuk.” Her belyser han ironisk hvordan mange folk sør for de tre nordligste fylkene tror at språket i disse fylkene er, litt satt på spissen, men likevel ikke så langt fra sannheten.

 

Det fjerde og siste kapitlet er en ”negerguide til det norske”. Det vil si en kort gjennomgang av norske vaner i høytidene, synet på kongen vår, tv-tradisjoner og litteratur. Av høytidstradisjonene trekker Kalvø fram julebordet som en hovedskikk som negeren må lære seg til punkt og prikke. Han skriver: at på julebord tenker nordmenn tilbake til dårligere tider da de ikke hadde mat, og desto mer de tenker jo mer blir de sikre på at noen kommer til å ta fra dem maten. Svensker, tyskere, EU eller naboen. Det er derfor de får det for seg at de må spise opp all maten på en gang. Dette er jo helt korrekt, men kanskje ikke av den grunnen han nevner i boka. Kalvø har tatt med noen eksempler på hva du bør vite om sjangrer innenfor norsk litteratur. For at negere skal kjenne igjen sjangrene har han tatt med noen typiske titler på bøker fra de respektive sjangrene:

 

Typiske boktitler i

• Slektsromaner: ”Slekta på Inngard”, ”Inngardsslekta”, ”Folket på Inngarden”
• Oppvekstromaner: ”Gutta”, ”Stones”, ”Skyskraperhelvete”
• Krim: ”Bro bro brille”, ”To i spann”, ”Kvinnen i vinduet”
• Kvinnekrim: ”Bro bro brille”, ”To i spann”, ”Mannen i vinduet”
• Den postmoderne romanen: ”Lengsel alltid kanskje”, ”Noen ganger denne. han” osv.

 

Det Are Kalvø gjør i denne boka er å ta det ”norske” og setter det i en annen kontekst enn vi er vant med. På denne måten ser vi våre tradisjoner og skikker på en annen måte, som gjør at vi blir mer bevisst på dem. Kalvø setter det hele litt på spissen og blander inn humoren sin i tekstene, som gjør at man klarer å oppfatte ironien i boka. Siden han setter sakene såpass på spissen er det egentlig ikke vanskelig å skjønne den.

 

”Men fjernkontrollen min får du aldri”

 

”Men fjernkontrollen min får du aldri” er den fjerde boka Are Kalvø har skrevet og den ble gitt ut på Det Norske Samlaget. Boka er illustrert av Knut Nærum, bedre kjent som fast medlem i ”Nytt på nytt” på NRK1.

 

Denne boka er utformet som en TV-kveld i bokform med: hallodame, talkshows, nyheter, serier, reklamepauser og forbrukermagasin. I boka er det mye illustrasjoner, mye av boka er egentlig mer en tegneseriebok enn noe annet, men jeg tror det er nødvendig for å få den rette effekten. Med denne boka vil Kalvø rette kritikk mot mediebransjen. Også i denne boka bruker han ironi og satire for å vise og peke på ganske så opplagte ting innenfor TV-bransjen som er så vanlige at vi ikke lenger legger merke til dem.

 

I første kapittel ser vi på nyhetene. Dette er et program som går flere ganger om dagen på de fleste TV-kanaler. Først ser han på nyhetsreporterne. De blir sendt ut på kort varsel til de mest horrible steder. Skjer det en katastrofe et sted, kan du være sikker på at det er reportere der om ikke så veldig lenge. De drar dit folk flykter fra. Og når de er kommet seg dit begynner de å rapportere. Det Kalvø har sett på her er at det de rapporterer er akkurat det samme som programlederen i studio sier. Reporteren gjentar rett og slett det programlederen sier. I boka har Kalvø satt opp en slik samtale mellom en reporter og en programleder. Og man kjenner seg igjen. Andre mediefolk som har er under lupen i boka er de gravende journalistene. Det er gjerne de som får de største oppslagene i tabloidavisene. I boka blir de framstilt gjennom dagboken til Kong Harald V, hvor Jon Gelius er på jakt etter ham. Kongen forteller: ”I flere dager har en høy mann fulgt etter meg. Det må visst være noe veldig viktig. (…) I dag kom mannen opp til meg og spurte: ”Vil Kongen si at Kongen har hatt en fin tur?” Var det alt han ville? Neste dag var jeg førstesideoppslag”. De er altså hele tiden på jakt etter den minste sak å skrive om. Kalvø skriver og om hvordan nesten katastrofer og nesten sex skandaler blir førstesideoppslag. For eksempel: Danseren Joaquin Cortes som for noen år siden kysset dronning Sonja på hånda. Grunnen var at Cortes hadde hatt et forhold til nesten nakenmodellen Naomi Campbell som hadde prøvd å ta livet av seg like før på grunn av problemer i forholdet med nettopp Cortes. Et annet eksempel er at Gro Harlem Brundtland en gang hadde samtaler med en utenlandsk topp-politiker som hadde vært utro. Begge eksempler ble førstesideoppslag. Også nesten-katastrofer blir slått stort opp i norske aviser. Dette har Kalvø eksemplifisert med en artikkel om nittitre år gamle John Ward som sovnet stille inn på et sykehjem i Australia. Ved siden av artikkelen er det et bilde av en pølse med teksten: ”Denne pølsa dreper!” ”Ward var en skikkelig matmons. Han spiste mat hver dag.” Videre forteller artikkelen om forskjellige mennesker som er blitt påkjørt og drept eller myrdet, hvor rettsmedisinere senere har funnet ut at alle de drepte har det til felles at de spiste mat rett før de døde. ”Matspisere i hele verden er redd for at det samme vil skje med dem”. Små hendinger som blir slått opp i media kan altså få snøballen til å begynne å rulle.

 

Andre kapittel heter ”det forbrukarvennlige kapitlet”. Her har Kalvø vurdert hvor stor nytte du har av forbruker- og livsstilsstoffet i aviser og TV. Denne boka er om ikke annet satirisk. Han forteller det som det er, med et lite glimt av humor. Ironien kommer godt frem og han greier å få oss til å se disse ”problemene” på en helt annen måte. Det han tar opp er hvordan media forteller oss hvordan vi skal leve, hvordan vi skal sole oss, hvordan kjøpe pornoblad, hva et samleie er, grunnleggende innføring i hvordan systemet med penger som byttemiddel fungerer og så videre. Han sier at folk som ikke vet dette er som regel barn og konkluderer med at forbrukerjournalistikk har størst nytteverdi for barn som ikke tør å kjøpe pornoblad.

 

Siste del av boka er rettet mot underholdning på TV. Denne delen er mest tegneserier der Kalvø og Nærum karikerer de mest kjente sjangrene i TV-underholdning som: såpeoperaer, ungdomsserier, situasjonskomedier, dramaserier fra NRK, talkshows, skjult kamera og portrettprogram. Han peker på de mest kjente ”virkemidlene” i de forskjellige programmene. At såpeseriene har mange forskjellige karakterer som alle har noe til felles, folk i koma, utroskap og så videre. Som sagt er denne delen av boka lagt opp som en tegneserie, så de må nesten selvoppleves for å få med seg poengene.

 

”Bibelen 2”

 

Bibelen 2 er den sjette av i alt åtte bøker som Kalvø har gitt ut. Han ga den ut i 2002 gjennom Det Norske Samlaget. Tegneserietegneren Steffen Kverneland har tegnet og illustrert.

 

Boka skal være en fortsettelse på den litt mer etablerte ”Bibelen 1”. Boka handler om at Jesus kommer tilbake, og valgte Scandic Hotell Triaden i Lørenskog, Norge som et passende sted å gjøre dette på. Boka følger Jesus gjennom de månedene han prøver å samle tilhørere rundt om i Norge. Han prøver, med god hjelp fra ”alle”, å komme i kontakt med menneskene i landet, med forskjellig grad av suksess. Jesus samler seg etter hvert 12 disipler som skal hjelpe ham. Jesus trenger fra første stund en hjelpende hånd med å nå ut til sine ”barn”. Han ansetter, som en av disiplene, Inge Birger Rijkaard fra kommunikasjonskonsernet MissionAndValuesStorytellers AS for å hjelpe han med kommunikasjonen, siden religionspropaganda ikke utføres på samme måte i dag, som i Jesus’ glansperiode.

 

Hele boka er bygd opp på samme måte som ”eneren”, med evangelier og   apostlenes gjerninger. Disse blir fortalt av de som møtte han, de som påsto de møtte ham, de som intervjuet ham og de som jobbet som medierådgiverne hans.

 

”Bibelen 2” er som de foregående bøkene samfunnskritiske på en eller annen måte. I denne boka gyver Kalvø løs på dagens mediesamfunn. Han har noe å si om nesten alle aktørene i bransjen: IT-konsulenter, Fredrik Skavlan, medierådgivere, tegneserietegnere, Dagbladjournalister, leserbrevforfattere og den vanlige mann i gata. Alle disse har sine egne evangelier hvor de forteller om sitt møte med den naive menneskeelskeren ”Jesus.” Dette er på ingen måte en ondsinnet parodi på Jesus, men heller et forsøk på å vise oss hvilken makt media har og hvor avhengig ”Jesus” ble av den for å få spredt sitt budskap. I boka ser ”Jesus” tilbake til sist gang han var her på jorda og hvordan han da nådde ut til folket og ser at det ikke blir gjort på samme måte. Språket har i første rekke forandret seg, og dette må han kontakte medierådgivere for å greie. Kommunikasjonsveiledning er i for seg ikke noe nytt, men det er først de siste årene denne bransjen har vokst seg stor. I boka er det kommunikasjonsselskapet ”MissionsAndValuesStorytellers AS” som tar kontakt med ”Jesus” for å hjelpe ham med å kommunisere med folket. I sin lange e-post til ”Jesus” bruker de masse fremmedord og gjentar seg selv hele tiden. Hele e-posten kunne vært oppsummert på et par linjer. Slik kan man kjenne igjen fra politiske uttalelser og møter. ”MissionsAndValuesStorytellers” sender mange slike e-poster og de sier alle det samme. Kalvø har også paralleller til den eldre versjonen av bibelen. Deriblant de tidligere nevnte evangeliene etter IT-konsulenten/media/Jesus/resepsjonisten på hotell Triaden og så videre. Han bruker også navneordspill med trekk fra ”Bibelen 1” for eksempel rom piken som ”Jesus” får et nært forhold til; Marianne Magerholm (Maria Magdalena). Det er ikke bare de store mediene det blir ironisert over i denne boka. Også små lokalaviser i Skattstrømsfjord får gjennomgå. Da ”Jesus” besøkte bygda på sin norgesturné skrev Skattrømsposten: ”(…) Etterpå talte ordførar Vanja Visnes (V) ved bygdas store turistattraksjon, Stattrømssteinen. Ordføraren la vekt på at steinen er den åttande største av sitt slag i fylket, og at den har stått på samme plass i bygda heilt sidan han blei flytta under ein dugnad i 1984. Avdukinga blei utført av Bjarne Langstein, son av bygdas eigen Arne Langstein som kom på sjetteplass i kombinert-NM i 1947.” Slike overdrivelser er alle kjent med fra sine lokale aviser og radiostasjoner. Det blir også, i boka, laget dokumentarer om ”Jesus”, kritiske sådan. I denne delen av boka karikerer Kalvø og Kverneland forskjellige sjangrer innenfor mediesirkuset: leserbrev, biografier, tegneserier, intervju, sanger og stand-up komikk. Her blir virkemidlene trukket fram og humoren kommer mer til syne, enn ironien gjør. Dette gjelder cirka siste halvdel av boka. Sist i boka finner man sangtekster som ble laget av norske artister under oppholdet til ”Jesus”. Morten Abel laget en sang (Jesus is in the room) som i boka kom med Abels uttale: ”Jesus is in the room (Hhhhhh jæhæsæs issindaha ruhuhuhuhuhumah), And he is looking my way (Ænisukimawehehehe)”. Tungtvann laget en rap om ”Jesus’” band: ”tollarar og syndarar”: ”fire fæle fyra styra mæ hyra. Det va så fælt så de styra med hyra de fyran. Som spelte i Bodø og ble stående i myra. Med flere fyra som styra me hyra i myra.”

 

I denne boka er det altså kommunikasjonen som får unngjelde. Kalvø har skrevet en satirisk bok om kommunikasjonen oss mennesker imellom og hvilke fordeler og ulemper det har.

 

Konklusjon

 

Hovedproblemene Are Kalvø tar opp i bøkene sine er: media, kommunikasjon og norske tradisjoner og væremåte.

 

Are Kalvø har tatt opp tre ”problemer” i bøkene: ”Kunsten å være neger”, ”Men fjernkontrollen min får du aldri” og ”Bibelen 2”. Hvilken virkning har Are Kalvøs bruk av humor og ironi på leseren? Kalvø har en egen måte å framstille disse problemene på og peke på ganske så åpenbare ting som de fleste rett og slett overser. Han bruker en blanding av ironi og satire som gjør at man ler av det han skriver, men også får deg til å tenke ”sånn er det jo faktisk!” Disse er helt vanlige ting som man vet er der, men som man aldri tenker over. Slike ting som for eksempel norsk fremmedfrykt eller norske aviser trang til å hause opp småting eller hysje ned større ting.

 

Da jeg analyserte bøkene, så jeg at ”Men fjernkontrollen min får du aldri” og ”Bibelen2” har mange fellestrekk. De handler egentlig begge om media eller den fjerde statsmakt som det også heter, så jeg har trukket noen paralleller mellom disse to bøkene.

 

Jeg har hatt stor glede av å arbeide med tre av Are Kalvøs bøker. Under lesingen har jeg ledd mye og virkelig kost meg. Selve skriveprosessen har gått sakte, men sikkert fremover mot produktet. Under denne prosessen har jeg utviklet meg språklig sett og fått trening i å skrive. Jeg mener jeg har utviklet meg såpass at jeg har gått tilbake til det første jeg skrev og forandret det. Jeg har også registrert meg som medlem på Are Kalvø sin hjemmeside www.arekalvo.no. Her har jeg fått masse hjelp til særemnet. Han har faktisk en egen kategori på hjemmesiden som heter ”Særoppgåve” hvor han skriver: ” Dersom du er ein dei arme stakkarane som skal skrive særoppgåve om bøkene mine, så får du her hjelp til nesten alt det du måtte lure på. Eg trur du finn det meste ein eller annan stad på desse sidene, men eg har også forslag til andre plassar å leite etter stoff. Lykke til med arbeidet. Våre tankar går til dei nærmaste.”

 

Kildeliste

 

Internett:

• www.arekalvo.no
• www.dagbladet.no
• www.skolenettet.no
• www.propaganda.net

 

Litteratur:

• ”Bibelen 2”
• ”Men fjernkontrollen min får du aldri”
• ”Kunsten å være neger”