Litt om forfatteren

Arne Garborg (Aadne Eivindson) ble født 24.01.1851 i Time kommune, nord på Jæren. Han var eldst i en søskenflokk på ni. Garborg vokste opp på slektsgården som bestefaren Aadne O. Garborg hadde bygd opp. Garborg lærte seg å lese og skrive allerede som fireåring. Han var «føydd boksjuk» og leste alt han kom over hjemme og på nabogårdene. Faren ble vekt da Arne var åtte år gammel. Felene i hjemmet ble knust, kaffedrikking forbudt, man skulle på død og liv ikke arbeide på søndag. Dette førte med seg at det ikke ble kokt mat eller at fjøsstellet ble gjort. Da Garborg var 19 år tok faren selvmord, dette kom selvsagt til å sette dype spor i ham for resten av livet. Dette kommer vi inn på senere i denne oppgaven.

 

Arne Garborg er en av våres mest sentrale forfattere på andre halvdel av 1800-tallet og dermed også gjennom alle tider. Garborg levde i en tid da samfunnet var i stor forandring og stadig nye åndsstrømninger skyldte over landet. ”Europeer” og ”mellom Nietzsche og Tolstoj” er merkelapper som har blitt satt på Garborg. Han formidlet de to nevnte herrers tanker i verkene Trætte Mend og Læraren. Garborg preget norsk kultur og åndsliv kanskje mer enn noen annen. Garborg førte tradisjonen videre fra Wergeland, Ibsen og Bjørnson for det nasjonale norske. Han stod alltid på de svakes side og forsvarte landet mot fremmed innblanding. Garborg er også en av de største målkjemperne vi har hatt i landet. Han brødfødte seg av å produsere artikler og skrive romaner. Produksjonen hans spenner seg over et vidt felt. Dikt, salmer og skuespill, men først og fremst artikler og romaner. Romanene fra 1880- åras Kristiania har stor aktualitet og modernitet den dag i dag og hans bøker om religiøse spørsmål har opptatt generasjon etter generasjon av nordmenn.. Hans polemikk overgår de fleste; spekket med ironi, humor og sarkasme. Det er ingen tvil om at essayet hadde hatt en annen form om det ikke hadde vært for Garborg.

 

Garborg var stadig vekk på flyttefot og etter at han dro hjemmefra bodde han flere ganger i Kristiania, Kolbotnen i Østerdalen, litt hjemme på Jæren, Tyskland, her i Stokke før han slo seg ned sammen med Hulda på Labråten utenfor Asker. Her bodde han frem til sin død i 1924.

 

 

Fred

Handlingen i Fred er lagt til et bondesamfunn på Jæren i 1860 åra. Det er et samfunn i fundamental oppløsning der den gode gamle trygge bondetilværelsen blir rykket opp med roten, og der den pietistiske vekkelsesbevegelsen er på full fremmarsj som et resultat av dette.

Vekkelsen
Vi blir tidlig kjent med hovedpersonen i boka Enok Hove. Hovedpersonen glir bare rett inn i handlingen. En karakteristikk av Enok kommer først i neste kapittel: en mann på rundt førti år med et alvorlig ansikt og med en nesten barnslig latter.

Romanens tema blir så tegnet opp. Fred er ikke en bok om Fred, men en bok om jakten etter fred. Det er denne sjelefreden Enok går og tenker på da han er på vei hjem etter et ærend i byen. Enok er bekymret for dårlig avling på det nye feltet han har brukt masse penger på å dyrke, han skylder den ene og den andre penger, økende skatter, han skylder ei ku, han skylder gårdsgutten penger til fiske og barna må stadig vekk ha penger til klær og sko. Vi ser her hvordan Garborg gjennom Enoks tanker, skaper et bilde av det gamle jordbruket som er i forvandling med rydning av nye dyrkingsområder og ikke minst at man er på vei over fra det gamle naturhusholdet og over til pengehusholdning. For oss er det vanskelig å skjønne hva de store omveltningene i samfunnet fikk å si for enkeltmennesket. Vi som lever i dag har hele tiden noe nytt å forholde oss til og blir vant med det. Den gangen ble det gamle ættesamfunnet som hadde eksistert i århundrer, generasjon etter generasjon rykket opp med roten på noen få år. Det er bl.a dette som får Enok til å føle seg urolig. Han går rundt som han alltid skal ha gjort noe vondt, er redd, er aldri trygg, kan aldri sette seg til ro. Ikke i sin egen stue en gang.

Den enkelte bonden kunne lite gjøre med de nye omveltningene i samfunnet. Den uroa som dette førte med seg stod vekkelseskristendommen imot ved å forestille seg at det jordiske og materielle er uten verdi og betydning. Bare livet med Gud betyr noe.

Enok kjenner godt til flere pietistiske læremestere. Han har vært på oppbyggelsesmøte hos lekpredikanten Lars Nordbraut, kjenner godt til Pontoppidans forklaring og leser skrifter av botspredikanten Johan Arndt. Det er dette som Enok trur skal gi ham ro. For som det heter i Pontoppidans forklaring: Spørsmål 359: "Hvem sørger Gud mest for? For sine troende barn." og Spørsmål 95: "Er der noen nytte ved at elske Gud? Ja, den største nytte. For vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud”.

Men han føler seg enda som ingen "omvendt" og går rundt og tenker på fortapelse og helvetesfrykt. Enok går også og tenker på noen lyspunkter, nemlig den eldste sønnen Gunnar som snart er ti år og de tre yngre jentebarna. Men Enok tenker også dystert om dette; "Berre ikkje hava’n til avgud" og han er redd for at den neste sønnen han får, skal dø.

Han blir så invitert til bryllup på nabogarden. Nå kan han ikke "omvende" seg før han hadde vært i bryllupet. "….merakkel med den Djevelen. Alltid fann han på noko". Som nærmeste nabo må han bare komme selv om han har lyst til å si nei. Enok føler seg som i en Satans synagoge; det er drikking, felespill, dans og kortspill. For Enok er dette uforståelig hvordan man kan sverme slik for Djevelen for så i neste øyblikk å måtte stå til ansvar for sin dommer. "Og kor gjekk dei då?" Enok slipper heller ikke unna å måtte smake på ølet. Han er redd de vil oppfatte ham som en sytekrok og ta det ille opp om han ikke vil smake på ølet i naboens bryllup. Enok ender opp på fylla.

Han slipper ikke unna dagen etter. Da er det "graudadagen". En skikk at bryllupsfolket kommer rundt på nabogarden. Nå skulle han ikke bare synde selv, men også forføre andre til synd. Han kunne heller ikke lure seg unna nå. "Ha-ha, umvende seg midt i bryllaupet til å få spart eit måltid mat".

Noen dager senere får Enok besøk av naboen Per som forteller at fyllefanten Napolon Storbrekke er død. Enok hadde akkurat som Napoleon vært full i bryllupet og er redd for at han er "neste mann på lista" for Guds vrede. Dette setter en voldsom støkk i Enok og resten av familien. Men Enok ser en mening med det. Han tar dette som et tegn fra Gud, at han mener alvor. "Han bruger snart lidelse, mest velgjerninger og andres exempler, som kan få mennesker til ettertanke".

Enok går nå rett inn i stallen og kaster seg på kne. "Gud hadde tala alvor no". Etter pietistisk vekkelsesmønster graver han etter all synd han har gjort gjennom årene og bekjenner dem for Herren(1). Men han får ikke noe svar og må legge seg under dyna som vanlig med død og helvetes tanker.
Angst- og fortapelsestankene vil ikke slippe og nå begynner også hans kone Anna og lide av grubleriene. Hun vil at de skal gå til alters, men også dette tenker Enok dystert om. "Eta og drikka seg sjølv til doms".
Som vanlig ligger Enok og vrir seg under dyna og har vondt i sjela. Han kommer igjen inn i "drømmerier" om dommedag og fortapelse. Han drømmer at han er på vei ned i den store fortapelse da han blir reddet av Jesus. Nå hadde han sett naglen i Jesu hand. Hele hans pinte bryst blir fylt med fred. "Han ba ikkje lenger med ord; han ba med hele sitt hjarte". Enok står opp og synger Johann Rothes jubelsalme oversatt av Brorson: "Nu har jeg fundet det, jeg grunder, mit salighetens anker". Anna reagerer redd. Han var svært blek og så noe fremmed ut for henne. Han hadde også grått.

 

(1) Jfr. Pontoppidans forklaring spørsmål 680: ”Hva kjennetegner en sann omvendelse? Først anger og sorg over synden. Dernest tro på den Herrre Jesus og troens frukt, som er ny lydighet”. Og 681: ”Kan en ikke trøste seg til tro på Kristus uten først å føle sorg over synden? Nei, den tro som skal gripe Kristus, må vekkes opp i følelsen av vår syndige elendighet. For ellers er vi blant dem som innbiller seg å være friske og sunne og ikke trenger til læge”

 

Den kortvarige gleden
Enok står opp til en vanvittig glede. Nå er han vekt. "Aldri hadde han trutt at livet i Gud var så sælt, ikkje om heile verdi hadde sagt det". Enok skal hele tiden gjøre det han trur er Guds vilje. Han begynner å stå tidligere opp om morgenen og dagene blir innledet med sang og bønn. Enok ser Gud i et og alt nå. "I luft, i jord, i vatn, i eld, i den sterke storm og den milde vind, i arbeid og kvile, i svevn og vaking; berre søkje han der som han var; han var aldri langt burte".

I og med at Enok ser Gud som en "ordens Gud", skal alt det nye bort. Tobakken blir kasta på ilden, Snorres Kongesagaer og "Erindringer fra en Reise i Sibirien» blir stua vekk oppe på loftet, han begynner og kle seg i gamle skinnklær og tresko, og klærne han går i skal ikke være farga. All kritikk som blir retta mot ham fra Anna blir alltid avfeid med Bibelsitater som går hans vei.

I matveien blir også Enok "gammeldags". All kjøpemat skal de holde seg unna og kaffedrikking skal de holde seg langt borte fra. "Hadde det vori Guds vilje at me skulde drikke kaffi, so hadde han lati kaffien vekse i vårt eige land". Mat mellom måltidene var heller ikke Guds vilje.

Enok vil heller ikke lenger låne bort huset til oppbyggelser til den lokale Haugeforsamlingen. "….men tala Guds ord i forsamlingi, det hadde ingin rett til utan dei som av Gud var innsette til det".
Han går også i kirken hver søndag, men slutter med dette da han ikke får med seg alle i kirken. "Men Gud vilde at han skulde vera prest i sitt hus. Til kyrkja kunde han kje få alle med; og når han gjekk burt, var han rædd det gjekk ymist med gudstenesta heime". Enok begynner i stedet og ha timelanger lesninger fra Bibelen og Johan Arndt hjemme i stua for familien.

Gode gjerninger må han også gjøre. Enok drar inn flere "Jesusbarn" og fanter inn i hjemmet for å hjelpe fornødne. For som det står i Matheus 25,35-37: "Dei svoltne gav de mat; dei tysste gav de drykk; dei framande tok de til dykk"; (25,40) og so mykje som de hev gjort mot desse minste brørne mine, det gjorde de mot meg".

Skolen som ellers hadde vært et lyspunkt for barna, blir nå også bannlyst av Enok. Den nye "forklaringa" til prest Wexels som nå blir brukt i skolen, blir bannlyst av Enok. "De veit der skal koma falske Kristi og falske profetar i dei siste tidine". "Denne presten Wexels er nok slik ein falsk profet".
Endelig har Enok fått det som han vil. Han har isolert seg helt ifra omverdenen. Han er tilbake igjen til det gamle patrialske jordbrukssamfunnet. "Endeleg var han heilt laus i frå verdi; no var alt det gamle framfari. Alt hadde vorti nytt; avstengt og fredlyst låg huset hans som eit tempel; no skulde det inkje anna bli å høyre der enn Guds pris og lov".

Men hvor lenge vil Enok være på "Tabor". Han blir advart av vennene fra Hauge bevegelsen Lars Nordbraut og Legde- Guri om å ikke være "for sæl". Det kan være Satans list. Naboen Torkjell Tauland som har vært med i Thrane- bevegelsen og sona sin straff for det, setter også urolige tanker inn i Enok. Han forteller om lite gudfryktig oppførsel hos folk som er "innsatt av Gud". Amtmannen og lensmannen er fyllefanter, mens presten og Lars Nordbraut har ikke tatt alt sitt gods og gitt til de fattige. Barna jobber heller ikke like bra på garden som Enok vil. Alt dette er med på å bygge opp en ny uro i Enoks sinn. At lensmannen og amtmannen ikke oppfører seg slik de skal, tar nemlig Enok som Guds straffedom fordi de ikke har oppført seg bra nok.

Despoten Enok
Etter omvendelsen kommer også den "psykopatiske" delen av Enok til syne. Enok bruker ofte riset på den eldste sønnen Gunnar, og Anna er "sin man underdanig". Det gamle bondesamfunnet var et patriarkalsk lagdelt samfunn gjennomsyra av autoritære holdninger. Hver og en hadde sin plass etter hva Gud hadde satt dem til, og Gud hadde satt Enok til å være herre i eget hus.

Det er den eldste sønnen som skal ta over garden. Han skal føre ættekontinuiteten videre. Derfor er det viktig at han får en skikkelig oppdragelse og blir tukta når han ikke oppfører seg godt.

Enok skal på død og liv holde Herrens bud. Ute i bygda blir disse buda stadig vekk brutt. Derfor må Enok stenge seg og sine inne på Hove. Isolasjonen blir allikevel aldri total. Stadig vekk kommer det folk og fant innom samtidig som han trenger ekstra hjelp i våronna.

Autoritet, påbud og straff skal føre de andre på Hove til gudfryktighet. Men dette virker helt mot sin hensikt. Barna begynner i stedet og tenke opprørske tanker og prøver i mest mulig grad og holde en avstand til Enok. Dette fører til en personlig isolasjon for Enok, og det gjør livet enda vanskeligere.

Det jordiske kontra det himmelske
På slutten av romanens innledning blir temaet med jorda på den ene siden og Gud på den andre tegna opp.. "Det er eit sterkt, tungt folk. Som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar skrifti, piner korn av aur’en og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud".

Enok setter det himmelske og det jordiske i et fullstendig motsetningsforhold til hverandre. Alt det jordiske drar mennesket mot malstrømmen. Veien til frelse går derfor gjennom forsaking. For Enok blir dette spesielt vanskelig fordi Gud samtidig taler gjennom det jordiske. Går det godt, er han for et Guds barn og regne. Hvis det går dårlig, er dette tegn på Guds straff og vrede. Når i tillegg hell, lykke og rikdom kan tolkes som Satans fristelser, blir dette spesielt vanskelig for Enok.

Enok kommer fram til at jorda er et lån ifra Gud han må forvalte på best mulig måte. Hvordan skal han gjøre det? Skal han satse på det nye industrielle jordbruket, eller det gamle jordbruket med sparing og hardt arbeid. Enok velger det siste. Men bare for en stund. I kap. 22 mener han at han har misforstått Guds vilje.
"Ikkje mindre arbeidde han i sitt jordiske kall. Han tok til att med nybrotsarbeidet på Årvollen; hadde mistydd Guds vilje, då han slutta med det au. Saman med presten og lensmann Aase tok han til å halde eit jordbruksblad; og her fekk han sjå, at han i mange måtar hadde drivi jordi si soleis, at Gud ikkje kunde få signe arbeidet hans, um han vilde. Og Enok kaupte nymotens plogar og horvir og tok til med beinmjøl og mangt slikt som han fyrr hadde fordømt; for me skulde bruka dei rådine som Gud gav oss."

I kapittel 25 fortsetter denne tendensen.....

Når Enok hadde sine gode tidir, var han modig; han braut upp jord; bygde nytt fjos; kaupte garden hans Rasmiss Skare til sumarstøl; Enok drar på alle slags mulige auksjoner på bruk som har gått konkurs eller for at noen skal dra til Amerika. Han kjøper en gard til sommerstøl; fann på alt og var med på alt; ’yrkjesame og iduge born vilde Gud hava’; ’med verksemd skulde med døyve Djevelen’".

… før det snur

Enok drar også på mange auksjoner som var vanlig på denne tida. Enten på grunn av tvang eller at man solgte for å dra til Amerika. "Kom så heim att med langkjerre full av skrap: kinnemaskin, såmaskin, hakkmaskin, alle slag rare greidur til eit ’rasjonelt hagebruk’… Ho Anna gløymde seg og spurde; ’nei men kva vil du no med alt dette, Enok?’ Han stod eit bil og stirde på det; so skjekkte han med munnen og smikka med fingrane. ’Det er tull alt i hop. Alt i hop!’- ho laut trøyste han det beste ho kunde."

Fantene
I Fred er det flere personer som skaper en slags motvekt til Enoks tungsinn. Blant annet kan Napolon og Salomon Storbrekke, Torkjell Tauland og Salomon Storbrekke, Anna og fantene nevnes.

Av disse er det helt klart fantene som skaper det friskeste pustet med sin livlige fantasi, dagdrømmerier og sin listige måte å omgå Enok på.

Fantene blir introdusert ved at Enok vil gjøre gode gjerninger og innvitere fantefølger til å bo på garden. Men de holder ikke ut lenge: «.....at ein måtte høire på bøner hjå han Enok, og stå tidleg upp; og detta lika kje fanten».

Men det er en som holder ut og det er Fante-Thomas. Thomas får overtalt Enok til å la sønnen Carolus Magnus bo på Hove.

Carolus Magnus som er litt eldre enn Gunnar holder ut på Hove en god stund før han rømmer, men han kommer omgjeves tilbake. Carolus er en ekspert på å hanskes med Enok. Han klarer å lure seg unna hardt arbeid ved å spille sjuk, han lurer til seg mat midt under arbeid, lurer Gunnar for penger og sniker seg unna gudstjenester.

Noe som går igjen som en rød trå gjennom forfatterskapet til Garborg er kampen for de svake og fattigdomsbekjempelse. Alle skulle ha mat på bordet. I kapittel 18 lar han Fante-Thomas fortelle læreren Tønes Tørrland hvor råttent samfunnet er. Han forklarer hvordan hele hierarkiet er bygd opp. Fra konge til arbeidsmann forestilt utpå en planke over et hull. «Alle etter sin orden og stand og innstiftelse so som Gud hev sett dei i verdi». Men arbeidsmannen har ikke nok penger til å klare seg og må derfor ty til ulovlige midler for å klare seg. Til slutt vil planken råtne og det vil gå til bunns i hullet med alle sammen.

Og det er til slutt ulovlige midler fantene tyr til. Fante-Thomas og Carolus stjeler sølvet på Hove. «Ein var kje fant, so lengi det var sylv på garden», tenker Enok i kapittel 2. Nå er han robbet for det hellige arvesølvet. Det viser seg for Enok at til og med sølv som har ligget på kistebunnen i flere generasjoner ikke lenger holder seg i ro. Fante-Thomas og Carolus blir til slutt tatt, men har påført Enok stor skade. Ikke bare hadde de visst at sølvet var flyttbart, men det var også stjålet av folk han hadde forsøkt å hjelpe.

Anna
Romanen er skrevet med en autoritær synsvinkel, en allvitende forfatter, slik at vi ikke bare får se tragedien på Hove fra Enok sin synsvinkel. Vi blir også tatt med i Anna og Gunnars sjeleliv.

Anna er det første offeret som må begynne å lide på grunn av Enoks grublerier. Hun prøver å balansere Enoks tungsinn, men lykkes ikke med det.

Etter Enoks ideer med å dra inn «Jesusbarn» og fantefolk blir arbeidet hardere og tyngre for Anna. Hun føder også vesle Paulus og får dermed enda et lite barn å ta seg av. Ennå mens Enok er vakt og lykkelig, blir Anna mer og mer oppgitt. Kaffedrikkinga som har vært en av få store gleder, blir også frarøvet av Enok.

Anna prøver også å forsvare seg mot Enoks sterke seksualdrift. «’Du snakkar mykje um å fornekta seg sjølv,’ sagde ho til ham ein kveld, de hadde lagt seg; ‘det er rart, at du kann halda på med dette då’». Hun får bare bibelord til svar: «’Du veit vel’, kom det endelig ‘kva Gud sa til Adam og Eva’: ‘vorder frugtbare og formerer eder’. Og me skal gjera hans vilje i alt. Me må berre bede um å få gjera det med retta sinn og ikkje av nokon kjøtslyst’».

I brev fra Garborgs gode venn Jon Line til Lars Eskeland vinteren 1928 er Line inne på at den sterke seksualdriften kan ha vært en av grunnene til galskapen hos Eivind Aadneson som er Enok Hove i mangt.

Anna prøver også tildels å beskytte barna mot Enoks sinne, og ser alltid lyst på det når det kommer besøk innom, som kan tale Enok til fornuft.

Selv om Anna gjør seg opprørske tanker iblant, er hun som oftest lydig mot Enok.

Gunnar
Gunnar er den eldste sønnen på garden og er ti år når vi blir kjent med ham og femten da boken slutter. Så Fred varer over en femårsperiode. Enok er meget streng med Gunnar og bruker ofte riset når han prøver å lure seg unna arbeid, sovner under andakter, eller er ulydig mot far sin. Verden blir veldig fort urettferdig for Gunnar når de andre barna på garden slipper lettere unna arbeid og juling enn ham selv.

 

Selv om Carolus av og til lurer ham, gjør han også hverdagen ofte lettere for Gunnar. Han forteller historier og lærer dem nye leker. Carolus fantaserer og forteller Gunnar om livet i Arabia, hvor fint det hadde vært å jobbe på en seilskute, om bylivet og om Amerika. Alt dette samt det harde og strenge livet hjemme på Hove bidrar til at Gunnar til slutt spør far sin om å friste lykken inne i byen. Gunnar får lov av Enok til å dra. Enok tenker negativt om alt nå. Alt som går dårlig, er Guds straff.

«Alle underlige ting fann han på, og gali var alt; den eine dagen hadde han ‘kasta Gunnar ut på verdens hav til åte for Hinmannen’; den andre dagen var det Gud som vilde ‘frelse Gunnar frå far hans’; ‘han såg’, at eg øydelagde han, både til likam og sjæl; og so måtte han ta han ifrå meg’’. Stundom var det Gunnar , som hadde vori so vitug; ‘vitug kar! Han så det gjekk gali med meg, og at Gud hadde forbanna meg, best å halde seg burte, so kom då kje han på bygdi!

For Enok går det en vei; nedover. Stadig flere stikker innom og forsøker å hjelpe, deriblant doktoren, men til ingen nytte. Enok går med høylytte selvmordstanker så det går på livet løs for de andre. Til slutt blir det sendt bud etter Gunnar. Gunnar blir forskrekket da han ser faren sin:
«Utvaska og uraka, med det våte håret klint inn til hovudet, umvridin i andlitt, blå og bleik, reint nådæmd, augo rausprengde, stive og store,- såg han soleis ut at son hans knapt kunne kjenne han att».

I og med at Gud bare er en straffer for Enok nå, prøver han å få Gunnar til å overtale ham at det ikke fins noen Gud: «Lensmannen trur kje på Gud, og han hev godt; doktaren trur kje på Gud, og han er feit som ei ku, fantane trur heller ikkje på Gud; - å nei, den som hadde det so godt som fantane».

Gunnar blir helt rådløs og føler seg helt maktesløs og med dårlig samvittighet drar han inn til byen igjen. Han hadde aldri trudd det stod så dårlig til hjemme.

Gunnar har dessuten rotet seg opp i et stort problem. Han har fått en løsunge med ei han ikke kan tenke å gifte seg med. Han tør heller ikke komme hjem med løsungen til Enok. Amerika er derfor eneste muligheten for Gunnar.

At Gunnar drar til Amerika, samt og at ryktene om at Gunnar har fått en løsunge når Hove, blir for mye for Enok. Han gir seg over til psykosen og de «grå mennene» som driver han ut i vannet som han ikke kommer opp igjen fra.

Naturskildringer
Fred innledes med en storslått naturskildring av det evige havet som slår inn mot Jærlandskapet og om hvordan folket som bor der har innredet seg. Det er slik Garborg setter rammen for fortellingen. Med et slags oversiktskapittel over Jæren. Garborg skal fortelle et familie- drama og for han var det ikke bare viktig å analysere menneskene i form av kultur, men også natur.

 

Garborg bruker bevist naturen til å forsterke personenes indre sjelsstemning og som verktøy til å forklare personene.

 

Naturskildringene fungerer også som motvekt mot den noe ellers tunge depressive handlingen. Friske skildringer av skog og mark bidrar til å gjøre romanen ”lesbar” i den grad at romanen ikke bare blir trist og mørk. Men i et slikt paradiskapittel for selv ikke naturen være i fred. Carolus Magnus ødelegger fugleegg. Det destruktive mennesket har selv i et slikt landskap trang til å ødelegge. Carolus Magnus sin destruktivitet vender utover mot naturen og andre mennesker, mens Enoks snur seg innover.

Enok ender sine dager som kjent i et vann og skildringer av disse er gjort opp gjennom romanen for å bygge opp mot slutten.

 

Selv om en del naturskildringer skaper en indre uro hos personene er likevel summen av disse positive.

 

Naturalisme

Garborg kalte selv boken for ”min naturalistiske jærroman” og det er ingen tvil om at arv og miljø spiller en vesentlig rolle. Litterærviter A.H Winsnes har likevel en innvending mot at romanen er naturalistisk: ”Alt er sett innenfra. Og det samspill mellom natur menneske, landskap og sjel, som her fremstilles, er ikke etter den naturalistiske miljølæres oppskrift”.

Hvordan lese Fred?

Gjennom hele livet hang det igjen i Garborg at han hadde dratt fra gard og hjem, og ikke blitt bonde. ”Banna vere den pontoppidan- spener- lutherske ukristendom som dreiv meg burt frå arv og ætt og folk og gjorde meg til ein drivande styrelaus pråm på ville votn”. Brodden her mot den pietismen han møtte i barndommen er tydelig. Han kaller det ikke en gang kristendom, men kristiandom. For Garborg var det en nødvendighet å ta et oppgjør med dette i Fred, ”det mørkaste i livssoga mi”, for i det hele tatt å overleve.

 

Fred er et oppgjør med pietismen og farens selvmord, en bok om sosial avmakt og vekkingskristendom i et samfunn under omforming, en bok om jordbruksøkonomi og en psykologis analyse av hovedpersonen. Men den er også sluttverket i første del av Garborgs forfatterskap som handler om det moderne menneskets fall. I bøkene frem til Fred hadde han analysert det moderne mennesket og samfunn, og det hadde bare gått dårligere og dårligere med hovedpersonene. I Fred kommer det moderne menneskets endelige fall; selvmordet.

 

Hvorfor tar Enok til slutt selvmord? Er det fordi Gud bare er en straffer og verken han eller Gunnar vil ha noe med ham å gjøre, eller er Gunnars flukt den endelige bekreftelsen for Enok Hove at Gud ikke fins. Tor Obrestads nyanalyse av Fred åpner for den siste løsningen. Grunnet på nye brev fra Garborgs gode venn Jon Line til Lars Eskeland fra 1928, som ble oppdaget i 1993. Kjærligheten til Gunnar er det eneste bånd igjen til Gud og når han drar sin vei, mister Enok det siste holdepunktet som er igjen til Gud. Enok har ikke bevisst svikta Gunnar, han har hele tiden trudd han har gjort Gunnar godt.

 

Så når Gud er borte som det eneste og siste holdepunktet i tilværelsen, hva gjør man da? Man må klare å skape seg en mening i tilværelsen. Dette påpekte Garborg allerede mange årtier før Sartre. Men dette makter ikke Enok og han har derfor bare en utvei igjen.

 

Selv om Enok Hove er hans far Aadne Eivindson i mangt er han også et selvportrett av Garborg selv. Garborgs tidligere romans skikkelser som Daniel Braut, ”meg sjølv, bare noko veikere” og Gabriel Gram er han selv slik han ikke ville være. Enok Hoves liv ender slik det fort kunne tatt veien for Garborg, hvis han ikke hadde skrevet seg fri, og i tillegg skapt mening i tilværelsen som forfatter, målmann, journalist, polemiker og statsrevisor.

 

Bøkene om Hove-sønnene
I Fred hadde Garborg tatt et voldsomt oppgjør med pietismen. Han hadde dessuten skrevet seg fri og kunne nå ta for seg en historisk gransking av kristendommen. Dette resulterte i Læraren, Den burtkomne Faderen, Jesus Messias og Heimkomen Son. I disse verkene kom han med et alternativ til den usunne kristendomsforståelse som han mente pietismen representerte(2). I de tre følgende bøkene om Hove-slekta: Læraren (1896), Den burtkomne Faderen (1899) og Heimkomen son(1908) følger vi sønnene til Enok Hove; Paulus og Gunnar Hove. De to representerer to utgaver av Garborg. Paulus er slik han drømte å være, mens Gunnar er slik han var.


Læraren
De spillende:

Paulus Hove, stud. theol., gardmann.
Helga, kona hans.

Jens Eide, cand. jur., lensmann
Tore Eide, timbremann og bonde
Lars Nordbraut, gamall «lærar»
Per Aase, gardmann
Gudleik
Tabitha
Ei eldre kone
Maren Doktar
Gurina, gjente hjå Paulus
Sakførar Rabbe
Doktar Aas
Skrivaren
Unge- Salomon Storbrekke, Jonas       
Rudleveik

og andre auktionsfolk
Brøra og systrar

Handlinga i Læaren er også lagt til Jæren. Paulus Hove har blitt utvist fra teologistudiene på grunn av «idel utukt og fyll». Han har tatt over farsgarden, «omvendt» seg og blitt en religiøs leder i Åse-grenda. Han er 29 år og gift med Helga, som snart skal ha barn.

Han holder jevnlig oppbyggelsesmøter og det er på et av disse han tar det endelige oppgjøret med den pietistiske syndsdyrkinga. Før har han forkynt at syndsbekjennelse og anger over synden, er grunnlaget for alt sant kristenliv. Men dette har ikke ført noen vei, hevder Paulus. Han holder så frem det han mener er den riktige kristendomsforståelse:
«Ja for dette er kristindom-: ikkje ord og talemåtar, ikkje bot og bønir, ikkje syting og sukking, heller ikkje er kristindom mjuke kjenslur, eller eit utanpåheilagt liv, eller å gå i kloster og stjengje seg ute frå verdi eller å gå og gjæte sine syndir; nei! Kristindom er: å rive seg laus ifrå verdi og fylgje Jesus! det er: halde lovi som han gjorde, vera fullkomin liksom han var fullkomin! Kann du ikkje, so vild du ikkje? Alltid når me ikkje vil, finn me ut at me ikkje kann. Og med denne lygni hev me dikta kristindommen ut or verdi!

Den kristendommen som her forkynnes går altså ut på å følge den nye «loven». Loven om å være fullkommen som Jesus var fullkommen. Frelsen er heller ikke lenger knyttet til nåde, men det å ville. Ville følge Mesteren.

Etter å ha holdt talen, setter han så ideen ut i livet. For Paulus er det å være fullkommen som gjelder, og for å oppnå dette må han selge alt sitt gods og gi det til de fattige. Derfor selger han odelsgarden, forlater Helga og flytter inn i ei lita hytte. Selv om han blir konfrontert av hans svoger Tore Eide om å ikke selge garden, svarer han at han må rive seg løs fra verden som er Jesu krav. Han blir også konfrontert med at han gjør den kommende sønnen odelslaus. Men den Jesus som Paulus står ovenfor er ham som sa: «Om noen kommer til meg og ikke hater far og mor og kone og barn og brødre og søstre, ja, til og med sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel» (Luk. 14,26). Og det er nettopp det han gjør når han forlater Hove og flytter inn i Kvernhusheidi.

Med salget av Hove, er Paulus offerkrav fullbyrdet. Han har nå løsrevet seg for å kunne bli en Jesu disippel. Paulus er en mann med drag på damene og innom kommer jenta Evelinde som tidligere var medlem av Paulus sin menighet. Hun er forelsket i Paulus, men Paulus vil at hun skal gifte seg med Gudleik. Helga, som har en mistanke om at det er på grunn av Evelinde at han har forlatt henne, stikker innom på Kvernehusheidi akkurat da Evelinde er på besøk. I fortvilelse tømmer hun i seg opiumsflasken hun har med seg, og dør i Paulus armer. Skuespillet ender med at myndighetene, som oppfatter Paulus som en farlig mann, tar affære og bringer ham inn til avhør.

Sunn og ekte kristendomsforståelse?

Spørsmål som umiddelbart dukker opp er om den kristendom som Paulus forkynner er en sunn og riktig kristendom ut ifra Det nye testamentet. Garborg sa selv at med Paulus ville han vise en sann kristen, og hvordan det ville gå en slik kristen i det norske kristelige samfunn. Han ville rett og slett bli mer uglesett enn en fritenker. Det er ikke vanskelig å forstå at Paulus blir oppfattet som en farlig mann, når han bl. a uttaler seg på denne måten til pietistene Per Aase og Lars Nordbraut: «Eg segjer dykk: anarkister og sosialister gjeng fyre dykk inn i Guds rike!»

Paulus bekjenner at han var en fariseer før han kom til sin nye kristendomsforståelse. Fariseernes kjennemerke er som kjent, at de på død og liv skulle holde loven. Derfor kom de i et motsetningsforhold til Jesus, som de anklaget å ta for lett på loven. Det Jesus vil ha, er barmhjertighet og ikke offer. Han sier til fariseerne hva slags barmhjertighet han vil ha: «Dere sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulle hatt fra meg gir jeg til tempelet, - ham hindrer dere fra å gjøre noe for far og mor.»(Matt. 15,5 og Mark. 7,11). Hatet skal altså vendes mot det som hindrer en i å gjør Guds bud, og for Jesus er alle bud oppfylt i det ene bud, å elske Gud og sin neste som seg selv. Alle Jesu overtredelser på sabbaten går derfor ut på det ene: barmhjertighet mot sin neste er overordnet alt annet. Paulus ofrer Helga for å holde det han mener er Jesu krav, men han gjør akkurat det motsatte av det Jesus mener. Paulus sin forkynnelse er en lov- forkynnelse: «Haldt lovi som han gjorde, vær fullkomin liksom han var fulkomin.» Paulus har omgjort Jesus til en morallærer alene, og dermed har han i virkeligheten innført fariseismens lovtrelldom i kristendommen. Derfor er han fortsatt en fariseer, selv etter omvendelsen.

Paulus forkynner også en kristendom som er grunnet på kjærlighet til sin neste. Etter å ha forlatt Helga har han stadig håp om å få henne igjen og han sier stadig hvor høyt han elsker Helga. Han vet også at det er galt at mann og kone skilles. Likevel setter han alt over styr som binder han og Helga sammen. Paulus trur det er offerviljen som er Guds kall til ham, akkurat som en fanatiker setter han alt annet til side enn det ene for øyet.

Men hva er det så Paulus har for øyet? Umiddelbart har salget av garden ført til lite godt. Paulus sitt hjem har gått til grunne og kona sitter hjemme med Paulus sin uvenn Per Aase som har kjøpt garden. Det første han gjør er å hjelpe Maren Doktar med å rydde en jordflekk og skaffe henne ei ku. Men det kunne han gjort selv med garden i behold. Det Paulus drømmer om er et fullkomment samfunn og det må han gå foran og vise veien for. I en samtale med svogeren Jens Eide tenker han seg det slik: «Eit rolegt og vent og hyggjelegt bygde- eller grendeliv,- eit broderlegt liv millom likemennar som held av kvarandre og hjelper kvarandre og liver fredleg saman utan lensmennar eller andre herrar yvi seg,- det er den kristelige samfunnskikk.» Paulus går med andre ord inn for et kristent kommunistsamfunn, men denne kommunismen skiller seg fra annen kommunisme; «kommunisme lærer folk å krevja; kristindom lærer folk å gjeva». Paulus forkynner ikke i så måte en helt ny kristendom som aldri har eksistert før. Fullkommenhetsidealet har eksistert gjennom hele kirkens historie.

Garborgs syn på synden
Garborg var vokst opp med Pontoppidans forklaring som den riktige kristendomsforståelse. I Pontoppidans forklaring svartmales mennesket til de grader: Spm 382: «Hva ble da følgen av dette syndefallet? Alt ondt. Tapet av gudsbildet, og i stedet for det den avskyelige likhet med Satan og trelldom under ham med fordervelse både for sjel og legeme. Kort sagt: Døden både åndelig, legemlig og evig.» I reaksjon mot dette pessimistiske menneskesynet går Garborg i fullstendig motsatt retning og ser mennesket som i bunn og grunn godt. Synet på synden hos Garborg er ikke synden som en religiøs krenkelse av Gud, men den er kun knyttet til moral. I sin ungdom kom han derfor på den merkelige tanken om å «synde» for å komme i den rette kontakt med Gud, for uten synd, ingen anger, nåde og tilgivelse. Til opprør mot dette går hans nye kristendomsforståelse kun ut på moralsk vilje og fullkommenhet. Og han kan derfor evangelisere for et fullkomment samfunn. Men Garborg har ikke skjønt hva som egentlig er syndens vesen; nemlig viljens feilretning mot Gud. Garborg ser kun synden som moralsk ufullkommenhet. Med pietismens moraliserende kristendomsforkynnelse kan den ikke fri seg fra å ha innført et lite snev av fariseisk lovtrelldom i norsk kristenliv, men Garborg kommer seg ikke ut av denne hengemyra fordi han går til motsatt ytterlighet og kun ser på frelse som et krav om moralsk fullkommenhet. Det som da Pontoppidan med rette måtte ha å si om synd og frelse kunne derfor ikke Garborg tilegne seg. Paulus Hove har derfor tømt kristendommen for dens religiøse innhold og forenklet den til human-etikk.

En farlig mann

Ved siden av det religiøse spenningsfeltet står det politiske. Flere i bygda vil ha Paulus innvalgt på Stortinget. Både de konservative embetsmenn, kulturfattige kapitalister, bøndene og de eiendomsløse vil ha Paulus innvalgt. Embetsmennene for å bevare makt, mens de eiendomsløse vil ha bedre levekår, og bøndene og de nye kapitalistene hungrer etter politisk makt. Så man kan si at Paulus først blir en del av et maktspill i det nye norske bygdesamfunnet som oppsto på slutten av 18-hundretallet, der mange av de nye klassegruppene som hadde oppstått, ville bruke Paulus. Men Paulus vil ikke gå inn på det politiske felt og kommer stedet med sin nye kristendomslære. Han blir derfor en trussel mot de med politisk makt og de som hungrer etter det, fordi de ikke slipper unna den nye moralske læren han forkynner. Han gjør seg nå til en talsmann for de eiendomsløse, samtidig som han har gitt avkall på politisk makt. Det som gjør Paulus til en spesielt farlig mann, i forhold til andre av datidens opprørere, er at han stiller seg på de svakes side med en religiøs forankring. Prosessen som blir satt igang mot ham i 5. og siste akt, har egentlig et politisk utgangspunkt, men teologien blir brukt mot ham som et påskudd og skalkeskjul for å ta ham.

 

Den burtkomne faderen
Læraren ble på ingen måte endestasjon i Garborgs liv på vei til religiøs klarhet. På slutten av nittitallet var han igjen inne i en dyp sjeleangst.

I Den burtkomne Faderen møter vi igjen Gunnar Hove, som dro til Amerika på slutten av Fred. Boken er skrevet på samme måte som Trætte Mænd, der han lar hovedpersonen fortelle gjennom en dagbok. Men i forhold til Trætte Mænd er den ironiske distansen til hovedpersonen borte. Hele boken former seg som en syndsbekjennelse for det forfeilte liv han har levd. Gunnar vil vende tilbake som den fortapte sønn i evangeliet, men han har ingen Fader å vende tilbake til. Gunnar oppsøker både prester, verdens vise, og de med visjoner og fremtidshåp for å finne Faderen, men han finner ikke frem. Han samler så sammen penger for å dra hjem til familien for å få tilgivelse av dem, men ættegarden er solgt og familien spredt. I Den burtkomne Faderen ligger det en dobbelbetydning; både hans far og Gud er borte. Men han møter sin bror Paulus som nå ikke er like ufravikelig og hard. Han har lært mye siden sist vi møtte ham i Læraren. Han har innsett at han ikke er voksen nok til å være lærer for andre, hans fullkommenhetskrav har blitt dempet og han har innsett hvor stor del synden er av et menneskelig liv. På Paulus begynner Gunnar og tro, og det gir ham håp om frelse, men håpet brister. Heller ikke Paulus klarer å føre Gunnar frem til Faderen.

Det om stenger for Gunnar er det livet han har bak seg. Når han nå går gjennom sitt regnskap over livet finner han ut at det meste står på tap, bare noe kommer på debet. Han har en umettelig trang til tilgivelse, men Gudsbilde som han ble kjent med som barn, der Gud er en straffer, henger igjen. Familien er borte, så det blir bare å be om bot ved gravplassene deres. Han kommer frem til at han trenger en skriftefar og det er nå denne rollen Paulus skal bekle. Gunnar forteller lillebroren sin alt og en stor byrde blir båret av hans skulder. Paulus får Gunnar til å tru at dersom du trur på et menneske så trur du på noe mer, og trur man på det gode så trur man også på noe mer. Og det er Paulus Gunnar begynner å tru på. Han ser deler av Jesu skikkelse i ham og kaller ham derfor for Sant Paal. Men frelse klarer ikke Paulus å føre frem til Gunnar. Den frelse som Paulus formaner er fortsatt tuftet på levd liv: «det rette liv byggjer Guds rike». Paulus sitt svar til meninga med livet er å være til hjelp for andre, jobbe og gjøre det gode. Men for Gunnar er dette til ingen hjelp da han ikke har livet foran seg, men døden.

Selv om Paulus har kommet videre ifra sist vi møtte ham i Læraren, er fortsatt hans kristendom blottet for religiøst innhold. Den er uten den Kristus som Det nye testamente bærer budskap om. «Å, at du ikkje lenger er på jordi» slutter et dikt fra Den burtkomne Faderen. Men det er nettopp det den kristne tro går ut på, at Jesus fremdeles lever i verden som den oppstandene Kristus. Paulus forkynner ikke at han er forsoneren som har makt til å tilgi alle synder. Paulus har ord som vekker håp hos Gunnar, men ikke utover det livet han har forspilt. For Gunnar er det for sent og boken ender med at han dør i en bakke på vei opp til en varde, som symbol på at han ikke nådde frem.

Heimkomen son

I Heimkomen son møter vi alle de tanker som har preget Garborg gjennom hans religiøse livsstrid. Han har fått sin egen hytte på Jæren og føler seg som den hjemkomne sønnen, selv om han ikke hadde nådd frem til Faderen. Men han lar hans store drøm Paulus nå frem. Og det Paulus når frem til er det som har vært Garborgs store drøm gjennom store deler av livet; å fremme et livsgrunnlag for det norske folk, der kristendom og norskdom går sammen hånd i hånd. Dermed hadde Garborg før han skrev Heimkomen son nådd frem til et avklart religiøst og politisk standpunkt. Derfor er mye av den kunstneriske spenninga borte. Mange regner en gang ikke med Heimkomen son som en del av den skjønnlitterære produksjonen til Garborg. Garborg var 57 år da han skrev og hadde igjen mange år foran seg, men hans dikterkraft ebbet sakte men sikkert ut og stoppet opp skrive annet enn artikler og dagbøker etter dette.

Boken starter med at vi blir kjent med en ny person; Haavard Haatun. Heimkomen son består delvis av hans egne tanker om Paulus Hoves kristendom, og direkte nedtegnelser av hva han hørte Paulus selv forkynne. Nedtegnelsene består av korte kommentarer han hørt Paulus forkynne over det Nye testamente. Noe særlig nytt ifra Læraren eller Den burtkomne Faderen er det ikke, men Paulus fremstår som roligere og mer voksen. Han har innsett at han var en fariseer og at det var fullstendig feil å forlate Helga. Det offerkrav gjaldt ikke ham alene, men i ekteskapet. Oppgjøret med pietismen er eller ikke ferdig. Det er en glad kristendom Paulus forkynner. Han forsvarer både fele, teater og kunst.

Det andre som Garborg er spesielt opptatt av er hvordan jorden skal komme best mulig til nytte. Garborg var svært fascinert av den amerikanske sosialøkonomen Henry Georg. I Heimkomen son lar han Paulus forkynne hans tanker for det norske folk. Garborg mener å ha funnet grunnlag for at Georgs jordlære er i samsvar med Moses jordlære, som igjen er forenlig med Jesu brodertanke. Garborg var en innbitt anti- kapitalist og mente at jorda måtte være tilgjengelig for alle. Jorda skulle ikke lenger være handelsvare. Hver familie skulle få utdelt et jordstykke som de betalte en fast avgift på, dette skulle finansiere statens utgifter. Utover dette skulle det ikke være noen skatt på produksjon. Dette skulle stanse den store utvandringene fra bygda og inn til byen og Amerika. Garborg angra seg hele livet for at han forlot jordbruket. «Jorddyrking er den eneste sanne kultur» har han uttalt. Han fikk i stedet forkynne jordbruket.

På slutten av boka skildrer han et norsk jordbrukssamfunn slik han ønskte det skulle være. Paulus føler en vanvittig glede over å arbeide med jorden: «Jordbruk er gudsteneste». Historien om Hove- slekta og Paulus ender i en vanvittig idyll når han lar Paulus vende tilbake til hjemgården og føle seg som den hjemkomne sønn. «Heimkomen son er eg. Faderen hev eg funni; og i barndomsheimen stend eg, og stend fri». Søstersønnen Einar og kona Ragnhild tar over garden slik at Hove blir verende i slekta.

Med Heimkomen son har Garborg pekt ut den vei han mente det norske folk skulle følge og var fornøyd med det: «Eg hev peika ut den Leidi eg trur det maa gaa, um det skal bera fram yvi,
og dermed for eg vera nøgd. Det er ikkje alle som vinn so langt».

 

 

Kilder

 

Garborg:

Fred(1892), Skrifter i samling 1-12 H. Aschehoug 1980 og 2001.

Læraren(1896), Den burtkomne Faderen(1899), Heimkomen son(1908) einskildband, Skrifter i samling 1-12 H. Aschehoug 1980 og 2001.

                    

Litteratur:

Tor Obrestad: Arne Garborg, Ein biografi

Gyldendal 1991

 

Tor Obrestad: Om Fred og Nihil

J.W. Cappelen 1994

 

Erik Ponoppidan: Sannhet til Gudfryktighet

Sannhed til Gudfryktighed 1736

Indremisjonstrykkeriet 1959

 

Pater Finn Thorn: Garborg og kristendommen

H. Aschehoug 1972

 

Sveinung Time: Forfattere i nærlys,

H. Aschehoug 1979 Arne Garborg

 

Artiklar: Å lesa Garborg i dag

H. Aschehoug 1981

 

Analyse av Trætte Mænd: http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/522001/index-3.html