Innholdsfortegnelse

Forord

Innledning

Tenkeren Bjørneboe

”Idioten” Jonas

Neptun vår klode

Frihetens øyeblikk, Løgnens slutt

Konkusjon

Kildehenvisning

 

Forord

Jeg var i starten veldig usikker på hva jeg skulle ha som særemne, men til slutt bestemte jeg meg endelig for å lese Jens Bjørneboe, noe jeg siden ikke har angret på et sekund. Dette til tross for at jeg sakte men sikkert begynte å forstå omfanget av oppgaven. Og at innledningen til juleferien kom til å bli litt mindre kakebakst enn det ellers ville ha vært. Til tross for dette så var jeg ved godt mot, mesteparten av tiden i det minste.

 

Ironisk nok var jeg bekymret over om jeg klarte å skrive hele 15 sider når det virkelige problemet som oppsto var om jeg klarte å holde meg under 20. Nei det går ikke alltid som man tenker. Langt derifra. Og når jeg til min frustrasjon satte siste punktum bak en 9 siders analyse av Jonas, innså jeg dette ytterst uforutsette problem. Jeg hadde rett og slett for mye å si. Selv følte jeg selvfølgelig at kun det mest relevante var tatt med, men korte det ned måtte jeg. Ingen tvil om det. Og etter mye om og men, fram og tilbake klarte jeg til slutt å få den ned til 8 og en halv side. Drastiske tiltak måtte til. Så jeg satte meg ned og kuttet all overflødig fettmasse og følte selv jeg satt igjen med lite. Men for å sitere Bjørneboe: For mye av dagens litteratur lider av overvekt.

 

Til mitt forsvar, Bjørneboe er ingen enkel mann å fylle på noen få A4 ark. Nei da skal du være ytterst dyktig, eller ytterst udyktig. Uansett så er jeg glad for at jeg valgte han. Heller sitte noen timer eller dager for den saks skyld ekstra når jeg føler at det har vært nyttig enn å velge noe som ikke hadde gitt meg noe. Det høres kanskje ut som en klisjé og er det nok også, men det er utrolig hvor ofte klisjeer faktisk passer inn i det virkelige liv. Sannsynligvis er det derfor de også blir kalt klisjeer.

 

Jeg vil helt til slutt legge til at jeg valgte å ta med diverse sitater og bilder fra Bjørneboe på baksiden av sidene i særemne fordi jeg synes han har laget så mange ting som passer inn i oppgaven min og som jeg personlig synes vil styrke oppgaven. Så len deg godt tilbake i lenestolen din og la deg begeistre av denne usedvanlige forfatteren slik jeg ble det. Noe jeg håper skinner igjennom i denne oppgaven du nå vil få servert. God fornøyelse.

 

Innledning

Jens Bjørneboe er etter min mening en av 1900-tallets mest interessante personer innen norsk politikk. Og selv om han ikke var politisk aktiv i den form at han tilhørte et parti og drev valgkamp så hadde han en stor innvirkning på mange mennesker og har det også den dag i dag.

 

Mye av hans forfatterskap handler om samfunnskritikk og kritikk på menneskeheten. Så min problemstilling er som følgende:

- Hans samfunnsyn

- Hans menneskesyn

 

Jeg vil peke på hva med samfunnet han synes er feil og samtidig hans løsning på dette. Hvordan et idealsamfunn ville ordne seg ifølge hans filosofi. Jeg vil også ha med hans menneskesyn og hva han legger i ondskapsbegrepet som er sentralt, spesielt i boka frihetens øyeblikk.

 

Jeg leste bøkene Jonas, Haiene og Frihetens øyeblikk, den første boken i serien Bestialitetens historie. Og også diverse små artikler og dikt for å få stoffet jeg trengte til en slik oppgave.

 

Tenkeren Bjørneboe

Jens Bjørneboe er, etter min mening, en av moderne tids beste norske forfattere, Han har med sin kvasse samfunns og menneskekritikk truffet mange langt utover Norges grenser, da særlig unge mennesker. Han var en stemme som opponerte mot autoritetene, ofte utrykte han det motsatte av den såkalt etablerte ”sannheten”. I begravelsen hans ga en mann utrykk for det: Hvem skal si det nå da? Sa han. Da mente han det at han nettopp dette. For det er ikke mange som har skrevet like mye som Bjørneboe om urettferdighet, ondskap og smerte i samfunnet. Selv den dag i dag mener mange at hans diktning fortsatt er ytterst aktuell og verdt å lese, både for hans litterære begavelse, men særlig for hans meninger.

 

Jens Bjørneboe ble født den niende oktober 1920 i Kristiansund. Hans foreldre var Anne Marie og Ingvald Bjørneboe. Faren var skipsreder, slik som mennene i familien hadde vært det i generasjoner, og økonomien deres var svært god. Til tross for dette hadde ikke Bjørneboe det godt verken fysisk eller psykisk. Han led av en rekke ulike alvorlige barnesykdommer, og det gikk så langt at han prøvde å ta selvmord allerede som 13 åring. Bjørneboe var en veldig opplyst gutt, og sto på sitt. Dette førte til at han ble han oppfattet som en bråkmaker på skolen. Ikke det at han var en bølle egentlig, men han var rett og slett uenig i så mye av det skolen var, at han ble et irritasjonsmoment. Han ble suspendert to ganger, og tok eksamen som privatist.

 

Allerede som 15 åring pløyde Bjørneboe seg igjennom boken Myrsoldatene av Wolfgang Langhoff. Denne boken omhandler de grusomme overgrepene i de tyske konsentrasjonsleirene. Bjørneboe tenkte nok sitt, og sannsynligvis var det der han først fikk sin medlidenhet med ondskapens ofre som siden fikk så stor plass i hans forfatterskap. Det var tydelig at han ble preget av dette, for når han i ettertid snakket om det sa han det slik: Mens jeg leste, ble solen sort. Siden den gang var jeg aldri virkelig glad. Dette viser hvor personlig han tok ting. Han hadde nok en evne til å sette seg inn i andre mennesker liv, og han reagerte svært hardt på ondskap og urettferdighet.

 

Sammen med moren sin reiste han til Tyskland og fikk der et nærbilde av det han hadde lest om konsentrasjonsleirene. Dette gjorde store inntrykk på ham, og allerede da fikk han ideen om å skrive en bok om ondskap. Dette ble mye senere realisert i bestialitetens historie. Da han kom tilbake til Norge valgte han å bli maler, og han ble en solid en som malte i impresjonistisk stil, men slo aldri riktig igjennom.

 

Krigen kom, og Bjørneboe flyktet til Sverige, der bodde han hos sin gode venn Karl Enquist. Her ble han introdusert med Rudolf Steiners filosofi som gjorde stort inntrykk. Denne filosofien handler om måten man skal undervise på, og Bjørneboe bygger i stor grad romanen Jonas på nettopp dette. Han giftet seg med den tyske jøden Lisel Funk i Sverige og sammen flyttet de tilbake til Oslo når krigen var over. Han startet opp igjen sin karriere som maler, men fant fort ut at dette ikke var hans kall i livet så i år 1945 han begynte å skrive i stedet. Fem år etter begynte han også som lærer på Steinerskolen. Dette var en privatskole som skapt for Bjørneboe. Den ble drevet mye etter Ludvig Steiners filosofi. Filosofien var opptatt av alle er forskjellige, og at man kan ikke lage en måte å lære bort ting på og forvente at den passer alle. Denne kan sammenliknes med den private skolen i boka Jonas, som jeg har analysert.

 

Bjørneboe trivdes i jobben til tross for at arbeidet var hardt, og at det var dårlig betalt. Han jobbet i tillegg på kveldstid som forfatter. Det tok drøye seks år, men i år 1951, året etter at han begynte på steinerskolen, fikk han utgitt med en diktsamling. Tankene til Ludvig Steiner og erfaringene om steinerskolen surret mer og mer opp i hodet til Bjørneboe, og dette resulterte i romanen Jonas som kom ut i 1955. Her angriper han den offentlige skolen og forsvarer steinerskolen. Men Bjørneboe var ikke sterk psykisk og med den store arbeidsmengden han hadde, ble han rett og slett utbrent. Han fikk etter hvert et stort alkoholforbruk og måtte slutte jobben som lærer. Dette gikk overhodet ikke ut over synet han hadde på steinerskolen.

 

Men Bjørneboe var ikke fornød med og kun kritisere den offentlige skolen, nei det var så mye han hadde å si, så i 1958 kom romanen ”Under en hardere himmel” ut som omhandlet landsvikoppgjøret som han mente var overdrevent strengt. Han dokumenterte grusomme avstraffelser fra norske fengsler mot de som var anklaget for landsvik. Ja det gikk så langt at folk tok selvmord for dette, og det uten dom, i norske fengsler på grunn av mishandling. Krigen var fremdeles ferskt i minne så dette var et sårt tema for mange, og han fikk sterk kritikk fra alle kanter og nærmest som politisk flyktning rømte han til utlandet.

Han oppholdt seg store tider i Italia. Norge er et fint land å reise til utlandet fra sa Jens Bjørneboe da han ble spurt om dette senere, tydelig bitter på det norske samfunnet. Og om ikke dette var nok så måtte han sone en dom for fyllekjøring når han først om tilbake til Norge to år senere. Kanskje ikke så overraskende at han året etter skrev romanen ”Den onde hyrde” hvor hyrden symboliserer fengselsvesenet.

 

Men alt var ikke bare ille for Bjørneboe, på denne tiden traff han også Tone Tveterås som skulle bli hans fremtidige kone. De to giftet seg, flyttet til Enebakk og fikk flere barn. Dette var en noe rolig periode for Bjørneboe, og han reduserte alkoholforbruket betraktelig. Men det var ikke i Bjørneboes vesen å slå seg til ro, nei selvfølgelig måtte Bjørneboe irritere de norske myndighetene igjen og skrev den pornografiske boken ”Uten en tråd” som også resulterte i en rettssak. I rettssalen spottet Bjørneboe nærmest retten og takket pent for reklamen.

 

En tid etter valgte Bjørneboe å begynne med triologien bestialitetens historie, som han hadde utsatt så lenge. Den skulle handle om ondskap og den offentlige versjonen av verdenshistorien. Han begynte nok en gang å få et høyt alkoholforbruk. Bjørneboe ble tydelig deprimert etter arbeidet med denne triologien, og da han var ferdig var det som en stor byrde ble lettet fra hans skuldre. For disse bøkene hadde gnaget på samvittigheten hans helt siden han besøkte Tyskland første gang.

 

Da han kom tilbake til Oslo hadde han det verre enn noen sinne. Alkoholen spilte en større rolle av livet hans enn på lenge, og han hadde det ikke lett. Til tross for dette skrev han boken Haiene, som også tar for seg klasseskiller og grupperinger, og også litt om ondskap. Etter dette datt han mer tilbake til drikkingen igjen, han sov med bomser, drakk med bomser, og var sammen med de svakeste i samfunnet. Han lovte seg selv og vie resten av sin forfatterkarriere til ondskap og også løsningen på dette, den såkalte triologien ”Frihetens historie” skulle han skrive, men dette ble det ikke noe av for året etter valgte Jens Bjørneboe natten. Livet ble for tungt å leve, og han tok sitt eget liv i mai 1976.

 

Og dermed døde en av de store forfatterne i Norge. En av samfunnets største kritikere. Og som det ble sagt i begravelsen hans. ”Hvem skal si det nå da?”

 

”Idioten” Jonas

 

En hovedanalyse

Romanen Jonas kom ut i 1955, fem år etter at han først tok jobben på steinerskolen. Jonas er først og fremst et angrep på den offentlige skolens pedagogikk og et forsvar for den private steinerskolens pedagogikk.

 

Temaet introduseres

Selve romanen begynner med et frampek. Det starter med en annonse i avisen, som forteller at en 8 årig gutt ved navn Jonas har vært savnet i 4 døgn. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med den 7 år gamle Jonas som snart skal begynne på skolen. Vi blir kjent med familien hans, moren Anna og faren Anton. Moren hadde aldri lært å lese, noe hun er bekymret over skal være arvelig. Hun kunne gjøre all type arbeid, men noe papir fra folkehøyskolen hadde hun ikke. Faren hadde vært mye av sitt liv på båt, men jobbet nå som vaktmester, grunnet ryggplager. Vi blir fortalt alt dette i en autoral synsvinkel, der Jonas er hovedpersonen, og selv om vi blir fortalt andre historier som tilsynelatende ikke har noen direkte innvirkning på hovedhistorien om Jonas, så handler alt i bunn og grunn om han, og hans skjebne. Disse små historiene fører til at historien om Jonas løftes, og blir satt i et større perspektiv. Bjørneboe sa selv at romanen ikke ville vært en god bok uten disse historiene som ifølge han er selve boka. De gjør at romanen i større grad handler om samfunnet, og ikke bare om Jonas. For mange av disse historiene vi blir fortalt, handler om andre mennesker som også har kommet på kant med samfunnet.

 

Morens bekymringer slo dessverre til, for Jonas lærte ikke å lese, ikke visste han dette selv, for han lærte leseleksene utenat, og fikk ros av læren sin frøken Bø, og ante fred og ingen fare. Frøken Bø holdt meget av denne lille gutten, og ante ikke at alt Jonas så i bokstavene var former og dyr, og ikke lyder og ord. Vi blir introdusert med overlærer Jochumsen, som er den eneste av lærerne som virkelig blir likt av elevene. Jonas merker at det er to typer unger på vei til skolen, en elv av "normale" unger, og en elv av de som er litt annerledes. Han spurte en eldre gutt om hvem de er og hvor de skulle og han svarte at de skulle på ”iddioten” fordi de ikke kunne lese. ”Iddioten” er da et slengutrykk for hjelpeskolen.

 

Systemet tar Jonas

I starten på andre klasse blir Jonas kjent med Birger, som blir en av Jonas sine få venner. Faren hans er en respektert lege, og er hedning akkurat som Jochumsen. Han har lært Birger de 3 bud som lyder som følger, aldri sladre, aldri være redd for å si hva man mener og til slutt hvor noe hender hjelp alltid den svakeste. Frøken Bø finner ut at Jonas ikke kan lese og drar til Strange for hjelp. Han råder henne til å la ham lese i timene, ofte hver dag. Dette gjør hun, men det hjelper ikke Jonas, nei tvert imot får dette ham til å stamme. Dette blir klassens morrostund hver dag. Allikevel fortsetter hun og etter hvert begynner Jonas og snakke som han leser. Han begynner å sikle, og blir sengeveter, og til og med drømmene som før hadde vært hans venn var nå gjort om til mareritt.

 

Jonas ble mobbet for dette. De store femteklassingene skulle se etter om Jonas var tørr hver dag på skoleveien, og det gikk så langt at Jonas smuglet med seg farens kniv, som han viftet med som gal når mobberne kom. Men dette endte med katastrofe for Jonas, han mistet kniven og var sønderknust. Skolens bølle som sto for 80 % av skolens hærverk, Bobbi fant den og ga den tilbake, og et noe rart vennskap oppsto mellom de to. Men livet var nå forferdelig på skolen og han ville straffe seg selv for at han ikke kunne lese. Dette gjorde han ved å stå i en iskald elv og selvfølgelig ble han syk.

 

Regimeskifte

Mens Jonas ligger med lungebetennelse, dør Jochumsen og etterlater seg en stor arv i papirer. Disse tar hans gode venn Werner hånd om. Med Jochumsen borte, og lærer Strange ved rattet er det ikke lenger noe som står i veien for at Jonas blir sendt til hjelpeskolen. Strange snakker med Jonas sine foreldre angående hjelpeskolen, og når Jonas får nyss i dette rømmer han for han vil på liv og død ikke på ”iddioten”. Dermed er vi der boka startet. Med en 8 år gammel gutt, meldt savnet.

 

Dette er høydepunktet i romanen, men jeg syns ikke at det er et typisk høydepunkt som man ofte finner i for eksempel krimromaner. Personlig syns jeg at måten Bjørneboe skriver på ikke er ment for oss til å føle en vill spenning når vi leser den, men heller sitte igjen med noen tanker. Han skrev Jonas nesten mer som et partisk debattinnlegg i skolepedagogikkdebatten enn som en underholdningsroman, selv om jeg synes den er begge deler.

 

Brevene

Mens Jonas er borte, prøver Werner å få trykt Jochumsens artikler i skoleavisen, men overlærer Strange lover ingenting. Da blir Werner så sint at han truer med å vise offentligheten trusselbrevene som Strange hadde sendt Jochumsen. Dette kan føre til at Strange mister jobben og derfor lover han å trykke artiklene til Jochumsen. Werner blir lei seg, han ønsker ikke å kontrollere et menneske på denne måten. Så sammen med sin kone bestemmer han seg for å gi brevene tilbake til Strange.

 

Jonas havnet, som sin far, om bord i en båt hvor han blir funnet av Jungmannen. De to blir gode venner, i den grad det går an for en 8 åring og en voksen mann. Jungmannen føler et slags ansvar for denne Jonas, som nå er så knust at han nesten bare gråter og gråter. Jungmannen lover at ingen skal sende han på ”iddioten”, men at han uansett må reise hjem til sine foreldre. I mellomtiden arbeider søstrene Abrahamsen for Jonas sin sak, de er nemlig vaskere på en privat steinerskole, som fikk medlidenhet med Jonas så de taler hans sak med Johannes Marx, overlæreren på denne skolen. Jungmannen tar Jonas med til foreldrene hans, og blir glad når han der får høre at Jonas har fått plass på denne skolen.

 

Den siste lykke

Jonas møter den nye læreren sin Back og blir svært glad i denne læreren, som på mange måter minner ham om Jochumsen. Og nå gikk det hele mye bedre, han sluttet å stamme, sluttet å tisse i sengen. Og akkurat da treffer han igjen Birger, hans venn fra den forrige skolen. Jungmannen besøker ofte skolen og da mest overlærer Marx, som nå hadde blitt gode venner. Jonas har aldri vært lykkeligere. Han hadde Birger som også startet i klassen hans på den nye skolen, en skole han elsket og han hadde til og med begynt å lese, enda på et svært lavt nivå, men dog. Akkurat da blir lykke snudd til ulykke, for skolen brenner og Back er inni der, Jonas løper inn men klarer kun det og ligge hjelpeløs ved siden av Back. Begge klarer seg, men skolen er ødelagt.

 

Og med det sluttet romanen om den ”dumme” ungen Jonas. Som nevnt tidligere er hovedhandlingen om Jonas godt hjulpet av mange bihandlinger. Dette er blant andre berettelsen om Jungmannens historie og Marx sin historie som også er relevante for hovedhandlingen. Begge er de offer for samfunnet.

 

Disse historiene skapte Bjørneboe for å understreke at Jonas ikke er alene og selv om historiene ikke direkte handler om skolesystemet så handler det allikevel om hva de som har makt kan gjøre mot de som er uten.

 

Jonas:

Jonas er hovedpersonen i romanen, og symboliserer den svake, Jonas blir et offer for samfunnet. Han er 7 år og Bjørneboe skildrer han som en liten gutt. Han overbeviste seg selv om at lærerne gjorde noe med elevene som ble sendt til ”iddioten” så når lærerne kom for å snakke med Jonas om hjelpeskolen ventet han bare på en sprøyte som skulle forandre ansiktet hans. Og kun små barn vil være i stand til å komme på noe sånt.

 

På mange måter er Jonas en genial gutt. Han har en vill fantasi, og han er en oppvakt og livsglad. Jonas utvikler seg svært gjennom romanen, grunnet at omgivelsene skifter, men i bunn og grunn er personligheten hans den samme. Hans rolle er først og fremst å være offeret i romanen, personen man føler medynk med. Jonas er analfabet og med har konsentrasjonsvansker, Andre negative egenskaper har han ikke, og han er en lett en person å få sympati med.

 

Strange:

Strange er på mange måter den ”onde”. Han blir selve symbolet på systemet, hovedmannen for de paragrafbesatte Salamanderne. I tillegg blir han framstilt som trangsynt og sleip. Han er på alle måter en statisk person som gjennom hele romanen kun har en rolle, å drive den offentlige skolen, på en evig jakt på de beste karakterer til glede for flertallet.

 

Marx:

Johannes Marx var en forfulgt tysk jøde som ikke passet inn i det samfunnet han ble født inn i. Han ble tidlig utsatt for ondskap fra flertallet, og ble aldri helt den samme etter det. Marx, Jochumsen, Jungmannen, Back og Werner blir opponenter mot Salamanderne og deres måte å drive skolen på. Og på mange måter så nok Bjørneboe seg selv i Marx. Han var lærer på steinerskolen, og nøt alkohol ofte, samtidig som han slet psykisk. Alt dette hadde han til felles med Bjørneboe.

 

Tenkerne:

Bjørneboe bruker både Jungmannen, Back, Jochumsen og Werner for å få frem egne tanker om temaet. I andre del bruker han særlig Marx til dette. Der forteller han ganske detaljert hvor feilen med den offentlige skolens pedagogikk ligger, og han er den personen som i stor del står for politikken i romanen. Romanen er delt opp i to deler. Del en handler hovedsakelig direkte om Jonas, mens i bok to får Marx og Jungmannen en større rolle. De får sine egne kapitler som forteller om dem og blir gode venner, og har mang en interessant samtale. Deretter kommer Jonas mer sentralt inn mot slutten av romanen igjen. Det viktigste temaet i romanen er skolesystemet, og nå skal jeg servere deg noen eksempler på dette.

 

Jonas klarte ikke å fokusere i timene hos frøken Bø. Han så heller ut på småfuglene, eller gransket treverket på pulten sin i stedet for. Selv om han trivdes så lærte han ikke. Læreren hans merket ikke dette, og skrøt til sine kolleger om at hun hadde lært alle elevene sine å lese. Etter et år merket hun at Jonas ikke kunne lese, og da søkte hun lettvinte løsninger i stedet for å ta tak i problemet, som steinerskolen gjorde. Hun snakket med lærer Strange om Jonas sine problemer, og han sa at hun bare skulle tvinge ham til å lese hver dag og at han måtte jo lære det til slutt. Så lite visste de om barn og hvordan de lærte. Hvis ikke dette nyttet så måtte de bare bli kvitt denne ”dumme” ungen. En typisk lettvint løsning.

 

Motpol til sin død

Det er blant annet dette overlærer Jochumsen legger i utrykket Salamanderne. For Jochumsen blir som en motpol til dette i starten av romanen og han kunne godt vært en lærer på steinerskolen noe som blir understreket når Marx sier Jochumsen er en stor mann. For Jochumsen nektet å sende Jonas på hjelpeskolen og ble rett og slett vred når de gikk bak hans rygg og fikk de andre Salamanderne i høyere posisjoner til å sende ham et brev om at han måtte det. Han nektet like til sin død som ble i starten på kapittel tre.

 

Et annet eksempel på det å velge lettvinte løsninger ser vi hos personene Bobbi og Ulrik. Begge to er bøller, og virkelig slemme elever. Bobbi gikk på den offentlige skolen, mens Ulrik gikk på Steinerskolen. Bobbi sin skjebne er svært tragisk, og her ser vi hvor onde mennesker kan være. Bandow underviste om andre verdenskrig, og sa at all ondskap har sitt utspring i en rase, Tyskerne. Da var det ikke lett for Bobbi, som nettopp hadde blitt utvist fra skolen på grunn av Strange, og i tillegg var tyskerunge.

 

Tragisk trikk

Han kom nemlig til 17. mai feiringen på skolen, fordi han var ensom, og hadde ikke noen andre ting å finne på enn å dra dit. Men på grunn av Bandows undervisning og 17. mai talen som også handlet om at Norge endelig ble frie for de grusomme tyskerne, så endte dette i en katastrofe. Ungene slo han, med flaggene sine og jaget han lenge. Bobbi var vettskremt, og det hele endte så tragisk at han ble påkjørt av trikken og døde. Og vips så ble enda et problem borte. Dermed ble snittet på den offentlige skolen enda bedre. En ganske enkel plan, kvitte seg med problemungene i stedet for å ta seg av dem, for å få skolen til og se bedre ut på papiret.

 

En ny sjanse

Ulrik led en litt annen skjebne, han gikk nemlig på steinerskolen i Back sin klasse. Denne ungen skapte konstant problemer, og Back blir til slutt, mot sin vilje, tvunget til å utvise han, etter at han sparket en liten jente i en sølepytt. Back var redd for hva som kunne skje hvis de utviste han fordi da han var sammen med Back var han from som et lam. Denne frykten hadde han god grunn til å ha, for skolen var alt Ulrik hadde. Når han ble utvist bestemte seg for å sette fyr på den. Dette er to eksempler på at det ikke lønner seg å skubbe problemer bort. Når man først har ansvar for noe, kan man ikke bare skubbe det vekk. Dette temaet blir også sentralt i Haiene. Back og Marx ble enige om at de skulle ta Ulrik tilbake. De skulle prøve jobbe med han, i stedet for å overlate han til noen andre, eller mest sannsynlig seg selv.

 

Overlærer Strange klarte etter hvert å overføre Jonas til hjelpeskolen. Han hadde et møte med foreldrene til Jonas, hvor han ganske enkelt forklarte at å ha Jonas som elev, ville ødelegge for de andre elevene. For han ville henge etter og til det beste for skolen og karakterene til skolen ville det være bedre å sende ham på hjelpeskolen. Og med dette klarer nesten salamanderne å drepe enda en elev, for som kjent ble Jonas så fra seg at han nesten tok livet av seg selv om enn ubevisst og mer med tanke å pine seg selv enn å ta sitt eget liv. Rett etterpå kom det en avisoverskrift hvor Strange har hevet snittet på skolen og at han ikke lenger har noen problembarn, og heller ingen problem med rettskrivning. Dette kan kun tolkes på en måte, at Strange har kvittet seg med problemene ved å velge enkle løsninger. Han har utvist og overført problembarn til hjelpeskolen, og har derfor kun de ungene som klarer å tilpasse seg systemet igjen. Og siden de er i flertall og siden det er flertallet som alltid har rett så ser ikke media eller mange andre dette som et problem. Nei det er rett og slett systemet som er slik.

 

Sosialisten

Karakterer belønner kun snusfornuften, sa Marx ved en anledning. Barn blir fiender av karaktersystemet, og de vil ikke egentlig lære. Nei de vil bare ha gode karakterer og det er jo naturlig nok. For karaktersystemet får lærerne til kun å kunne ta ting som er i pensum. Og ungene kan kreve at de kun skal gjennomgå dette. Så all annen viten blir bare skubbet bak det de ”vise” i samfunnet har valgt å ha med for lenge siden.

 

Mot slutten av romanen treffer Werner Birger ved gravplassen. Birger steller en liten fugl og dette kan tolkes slik: Fuglen symboliserer den svake, Birger den sterke og mens de fleste ville gå vekk og si, dette er ikke mitt problem og heller sagt at det er den sterkeste som overlever velger Birger det motsatte. Hans far har alltid fortalt ham at han skal hjelpe de svakeste. Dette er tydelig sosialistiske tanker. Birger bruker tid på å lage et rede til fuglen og hjelper den i stedet for å slutte seg til flertallets Darwinisme. Flertallet ja, for Bjørneboe sier ved en anledning at flertallet velger et hvilket som helst flertallsparti i stedet for å tenke ut hva de selv egentlig mener. De gjør ofte som alle andre, redde for å skille seg ut av samfunnet, uansett hvor feil det er.

 

Werner og Birger tar seg av denne fuglen. Og da de kommer til Birgers hus treffer Werner endelig Birgers far og tipser han om å lese sin sønns lærebøker og med stor iver gikk han i gang med dette. Det han så sjokkerte han. Elevene lærte å mishandle dyr ved å sultefore dem. De lærte også de gode sidene ved slavehandel og at Tyskland er ”Røverfolket”. Dette er enda en stor forskjell mellom den private og den offentlige skolen i romanen Jonas. For i steinerskolen lagde de lærebøker selv og den er lagd basert på andre ting enn å fore barn med absolutte sannheter.

 

Avslutning

Som du nå forstår så er det sentrale temaet skolepolitikk, hvordan man takler det at alle barn er individer, at ikke en ting nødvendigvis passer for alle. Man kan ikke bare fore barn med slike absolutte sannheter som at Tyskland er roten til det onde. Nei man må heller hjelpe de unge til å stille spørsmål på ting. Stikke hull på ting og se hvem de er og hva de vil. Det åndelige må for enhver pris ikke drepes. Selv om Bjørneboe i romanen Jonas setter ting veldig på spissen så mener jeg at han har gode poeng. Han maler et veldig svart hvitt bilde av hvordan han mener det er. Og selv om han overdriver så forstår vi alle hva han mener. Denne romanen er det mange som vil ha inn lærerpensumet. Noe jeg er helt enig i.

Neptun vår klode. En analyse av Bjørneboes ”Haiene”

 

Romanen Haiene ble utgitt i 1974 og er en sjøroman av rang. Den begynner med en innledning hvor vi får høre om volontøren Eugene Henderson som står utenfor skipsrederiet Malcolm & Malcolm Glascov. Der feires det halvårsdagen til at skipet Neptun har vært sporløst savnet i fire måneder. Og er nå avskrevet så rederiet fikk erstatning av forsikringsselskapet, deretter begynner første kapittel hvor vi får høre om annenstyrmann Jensen som snart skal legge ut på en seilas på skipet Neptun.

 

Hans fulle navn er Peder Jensen, og er født i Hammerfest. Han er hovedpersonen gjennom hele romanen, og alle blir beskrevet gjennom hans øyne. Jensen har lite med selve handlingen å gjøre, han er mer den betraktende tilskuer enn en skaper av situasjoner. Jensen er forfatteren av boka som han selv sa det: Jeg skal nå berette det som så godt som min usedvanlige hukommelse og min beskjedne skriftlige evne tillater meg. Dermed vet vi at skipet skal forsvinne, at Jensen overlever, men ikke hva som skjedde.

 

Seilsettingen

Jensen beretter at skipet la fra kai 21. oktober 1899 med et mannskap fra alle verdensdeler. Styrmennene var hvite folk med makt, mens mannskapet var fra alle deler av verden og uten makt. Det tok ikke lang tid før den første slåsskampen på båten for sted. Den ble utkjempet mellom en javaneser som gikk ved navnet tømmermannen og peruvianeren Carlos. Kampen var voldsom, og ingen andre grep inn. Det hele endte med at Carlos slo tømmermannen bevisstløs. Jensen var skipslege og han gjorde så godt han kunne med å lappe sammen de pasientene han fikk, men utdannet innen medisin, det var han ikke.

 

Kapittelindelingen er noe spesiell. Siden det er Jensen som forteller kan han så å si stoppe handlingen når han vil, og gå over til sine tanker noe som hender ofte. Han forteller oss om havet, om guder, om hans kjærlighet til skipet Neptun som han i sitt sinn kaller for Venus og også mye annet. I ett tilfelle snakker han om sine tanker til det britiske samfunnet. Dette fører til at vi forstår at dette ikke bare er en seilas, men mer et symbol på verden.

 

Overklassens ufølsomhet

Den britiske 14 åringen Pat dingler fra 30 meter etter at 3. styrmannen hadde sendt han opp for å gjøre en jobb. På papiret hadde han fullstendig rett til dette og han nekter til og med å la mulatten James Arrowsmith og en malay å hjelpe Pat ned, fordi dette som kjent ikke var noe pikepensjonat.

 

Tredjestyrmannen slo malayen ned, men Arrowsmith nekter fortsatt å følge ordrer og at han vil hjelpe Pat ned uansett. Og dersom tredjestyrmannen slo ville han slå igjen. Jensen griper inn som overordnet, og gir Arrowsmith order om å hente Pat ned. Tredjestyrmannen ble sur på alle tre. Mayaen fordi han var gul. Arrowsmith fordi han var mulatt og Jensen fordi han nedverdiget han. Noe av det verste en mann av rang kan bli utsatt for.

 

Adopsjonen

Pat som ble reddet ble preget av sine 3 timer, 30 meter over dekket og han fikk sykelig angst, men Jensen hjelper han og er kanskje den første som virkelig har vert snill mot den underernærte gutten fra emperiet Storbritannia. Pat blir avhengig av Jensen og adopterer han som far og Jensen finner etter hvert ut at har man først tatt seg av et menneske nytter det ikke å gi noe, man må gi alt. Absolutt alt må man gi, og man skal ha intet igjen. Det som er litt underlig er at det er den ordknappe kapteinen som opplyser han om det. Kapteinen selv som er medeier av skipsrederiet, og av den grunn så er det ikke overflod av mat på båten. Kapteinen er også norsk, men han er gift med amerikanere og er bosatt i Amerika. Han bryr seg lite om alt annet enn det i sine egne interesser som er nesten utelukkende kapitalistiske.

 

Mannskapet fisker hai. Og den kristne førstestyrmannen kaller det dette: Djevlene fra havet møter djevlene til lands. Tydelig rasistisk og han gjør det ikke diskret heller. Nei han skriker det rett til dem. Samtidig går den syke stuerten over regnskap i sykesenga, og han spør Jensen om han tror den kinesiske kokken stjeler. Fordi han hadde vert på et annet skip med en kinesisk kokk som stjal og at de måtte se på de fakta som lå der. Når en kineser stjeler muskat så kan da en annen kineser stjele pepper.

 

Flere slagsmål

Deretter kom det enda et slagsmål. Denne gangen var det flere mennesker innblandet. Først var det en cubaner og en australier, men etter hvert utviklet dette seg til et masseslagsmål. Styrmennene på skipet brydde seg lite, førstestyrmannen kalte de dyrene fra avgrunnen og at det fikk bare skje. Jensen bestemmer seg for å gå ned å hjelpe, men Arrowsmith sender ham opp igjen fordi det er for farlig for han der. Det ble ikke mange skader av masseslagsmålet, kun noen småskader. Førstestyrmannen ble følgende gal og ønsket dem alle en våt grav før han så Saint Peters vogn og hoppet over bord etter den. Han datt i vannet og ble spist av haiene som alltid følger båten.

 

Klasseskille

Når mannskapet spiser blir maten servert etter rang, styrmennene spiser godt men mannskapet spiser nærmest grisemat. Et veldig tydelig klasseskille altså. For å sitere Jensen: Avgrunnen mellom hersker og slave er uoverstigelig. Arrowsmith og tredjestyrmannen slåss fordi tredjestyrmannen kaller han nigger. Da bestemmer kapteinen at styrmennene måtte gå med skytevåpen tjuefire timer i døgnet. Pat bor fortsatt hos Jensen og har kommet seg kraftig etter at han har spist mat beregnet på styrmennene og fordi Jensen har vært hans lærer og veileder.

 

Nok en gang ble det uro på skipet som utviklet seg til enda et masseslagsmål. Med sikkerhet var det bare Cortez, Arrowsmith, Lilly og Tai-Fun av mannskapet som ikke var med. I tillegg til Pat og de andre ungene på båten. Kapteinen gikk ned og slo i stykker strupehodet på en og slo ned de andre tre som angrep han og med sin fulle rett. Han holdt på å drepe en av de, og hvis ikke det hadde vært for Jensen ville han ha gjort det og. Og med loven på sin side.

 

Mytteriet.

Nå bygget det seg virkelig opp til mytteri, dette er for meg et av to høydepunkt i romanen. Arrowsmith på den ene siden med sin åndelige overmakt samlet mannskapet rundt seg mens kapteinen med sin fysiske overmakt samlet styrmennene. Og det ventede mytteriet kom, men styrmennene slår det tilbake med våpenkraft. Ikke lenge etter kom det enda et angrep som også ble slått tilbake. Men styrmennene overlever ikke et til.

 

Sosialisten

Nå velger Jensen at tiden er inne for at leseren blir introdusert med den tyske sosialisten Helmuth. Han er en 60 åring som er den eneste som blir respektert både av mannskapet og styrmennene. Ja kapteinen hadde til og med spurt han om han ville overta jobben som 1. styrmann, noe han avslo. Helmuth støttet ikke Arrowsmiths mytteri. Han ville heller ha en generalstreik og en fredelig løsning.

 

Men mytteri ble det, og etter det andre angrepet var flere sårede. Jensen fikk Arrowmith sin godkjennelse til å se til dem. Men venner ble de ikke, selv om Jensen på flere måter følte mer med mannskapet enn med styrmennene som han aldri egentlig følte seg som en del av. Allikevel var han en del av systemet og spiste brødet av de rikes bord og ikke smulene som datt ned ved siden av.

 

Tyfonen

Nå kom vendepunktet i romanen for Helmuth varsler om en kommende tyfon og kapteinen får Helmuth til å overtale mannskapet til å legge ned stridsøksen, men for sent. De rekker ikke å gjøre båten helt klar før tyfonen kommer. Sosialisten Helmuth står ved roret og sammen med kapteinen, andre og tredjestyrmennene og Arrowsmith leder de Neptun gjennom tyfonen. Nå jobber alle sammen og all fiendskap er lagt til side.

 

Skuta driver sakte men sikkert mot land og alle må hjelpe alle opp på dekk. I enhver av oss er det en morder, men også en frelser sa Bjørneboe ved et tilfelle og dette beskriver hva som skjer glimrende. For nå hjalp folk hverandre og ingen tenkte mer på seg selv enn på sin neste. Skipet grunnstøter og kapteinen som var nær i å drepe flere av mannskapet blir nå den største helt. Han går mange turer mellom land og skipet og redder ut nesten alle. Godt hjulpet av Arrowsmith som tar de i land. Når det ble Jensen sin tur så glapp han taket i tauet og drev hjelpeløs, men kapteinen og Arrowsmith fanget seg opp og hjalp han i land. Når han kom på land fant han ut at alle medisinene fortsatt var i lommen hans, men pistolen. Ja den var borte.

 

Den nye begynnelse

Etter dette ble det helt annerledes, de dannet et anarkistisk samfunn hvor alle menneskene var fullstendig likestilte. Ingen tjenere og ingen herskere. Og selv om øya var bebodd av kannibaler så klarte de å holde de på avstand ved at de alle byttet på å ha de to våpnene som var reddet i land så kannibalene trodde at de alle hadde pistoler. En polsk damper kom og reddet dem alle og selve romanen slutter med at Jensen står med Pats brune hånd i sin egen. Han har nå akseptert seg selv som hans fosterfar. De står sammen og Jensen står med sitt egne urolige hjerte i brystet mens de så et uklart nytt århundre i møte.

 

Som jeg før nevnte så drøfter Jensen mange tanker og gjentar historier han har hørt gjennom romanen. En av de gir et fint bilde av et av de sentrale temaene, nemlig klasseskille.

 

Journalisten

Jensen forteller om en avisartikkel han hadde lest som tar for seg fattigdom i byene og de rikes utnyttelse av dette. Det var en enorm arbeidsledighet i store byer og dette førte til at de som fikk jobber var villige til å få svært lite betalt, for som kjent er noe bedre enn ingenting. På en fabrikk ble det satt opp streik, men fabrikken betalte bare streikebrytere og andre arbeidsledige så de gjorde jobben. Så til slutt måtte de avbryte streiken og slavene gå tilbake til fabrikken.

 

Et annet eksempel er Napoleon den 3 som la opp en gate slik et den kunne beskytes av kanoner for å underkue oppstandelser blant folket. Slik hadde keiseren de fattige under kontroll, og fattigdommen kunne fortsatt gjøre nytte for seg som forutsetningen for rikdom. Det er samtidig at byen som var preget av hungersnød var kjent for å ha verdens beste kjøkken.

 

For journalisten gikk på en slik restaurant hvor gjestene ankom sure og melankolske, og uten nesten et ord gikk man til bords. De fleste var preget av en vissen fedme og de tiltalte kelnerne med fornavn, mens de foretrakk å utrykke sine ønsker ved en mild pantomime av matte utrykk. Og nesten usynelige håndbevegelser. De spiste åtte retters middag først og deretter spiste de landsens kost for å bli frisk fra alle delikatessene. Og det er ganske utrolig med tanke på at det hver enkelt spiste på den ene restauranten kunne fore en av de fattige som lå rett utenfor døra hans i tre måneder.

 

Personskildringer

Peder Jensen: Peder Jensen er hovedpersonen i romanen. Han har en lærerutdanning og er det siste av seks slektsledd seilere.. Jensen er en statisk person, for han beskriver alt i ettertid. På et punkt utvikler han seg. Han var veldig bestemt på at alt han hadde var hans uavhengighet, noe han mistet når han hjalp Pat.

 

Pat: 14 årige Pat er den svake i romanen, utsatt for feil i samfunnet, i dette tilfelle imperiet England. Han har vokst opp under fattige kår, og var sjelden mett. Han blir personen vi føler mest sympati med, for han har ingen her i verden.

 

James Arrowsmith: James Arrowsmith blir omtalt som overlegen åndelig, og hans rolle i romanen er å stå opp mot urettferdighet. Dette gjør han ved at han starter et mytteri. Dette kan imidlertid drøftes om var rett eller ikke. Han er ingen statisk person, for han som de fleste skiftet syn når vendepunktet og tyfonen kom. Da ble han mildere stemt til alle, og la bort hevnen og lot godheten lede ham.

 

Kaptein Anderson: Kaptein Anderson er den med høyest rang om bord på skuta. Han har en stor del private perler i lasterommet, han har kommando, han bestemmer og hans ord er lov uansett. Han er symbolet på den rike hvite mann med makt. Han utvikler seg også når tyfonen kom, da ble han uegoistisk og ble helten.

 

Denne romanen handler først og fremst om klasseskille, men også om ondskap, og om hvordan vi skal takle den. Den handler også om hvordan samfunnet skal innordne seg å stå opp mot det klasseskille Bjørneboe mener finnes i verden.

 

Frihetens øyeblikk. Løgnens slutt.

 

Frihetens øyeblikk ble utgitt i 1966, og blir regnet som hans mest originale verk. Den består av en mengde små fortellinger som sammen danner et helhetsinntrykk. Man kan slå opp nesten hvor man vil i denne boka å finne historier som fengsler. Eller tanker fra jeg personen som virkelig får oss til å stille spørsmål ved livet og andre ting. Romanen er den første av triologien til Jens Bjørneboe om Bestialitetens historie.

 

Begynnelsen:

Selve romanen starter med at vi får høre om en jeg person, som har glemt navnet sitt noe han ikke husker igjennom hele romanen. Han er 46 år, mørkhudet og har allerede fått mange grå hår i skjegget. Han jobber som rettstjener og grunnen til det er at han ville prøve å venne seg til urett for slik og takle den bedre. Som han selv sier har han utviklet en egen evne til å tåle ikke bare egen, men også andres urett.

 

Han bor i det lille fyrstedømmet Heiligenberg hvor alle hus, gjerder og innhengninger er bygget i samme stenart. Folkene i denne byen har ingen sang, ingen religion, men de er på mange andre måter skarpe og intelligente. Deres lesestoff er for det meste bankbøker eller sine egne lovbøker for å se hva de kan tillate seg og utsette sin nabo for uten å bli dømt. For når de tenker da regner, adderer eller dividerer de. Noen ganger til og med multipliserer de. De vet nøyaktig hva de kan tillate seg å gjøre, og alle ser på det som sin soleklare rett å berike seg på andre.

 

Sjømannen og sangeren:

Jeg personen er den som ikke hører hjemme her. Han er sjømannen og sangeren, men på grunn av samfunnet jobber han som rettstjener. I rettssalen er han en tilskuer på den evige uforstyrrede urett. Der observerer han hoverdommeren skule et pornografisk blad når han skulle ha fulgt med i saken han dømte. I bladet er det bilde av domprosten, politimesteren, bankdirektøren, den amerikanske ambassadør og dommeren selv og hans familie i situasjoner så svinske at en gammel bordelleier fra Buenos Aires ville rødmet og snudd seg bort. Fullstendig distrahert avsier altså dommeren de fryktelige dommer til både skyldige og uskyldige.

 

Hans livsverk:

På fritiden skriver jeg personen på et verk som han selv kaller ”Bestialitetens Historie” som handler om ondskap. Hele livet har han samlet stoff til dette verket. ”Fra mitt liv kan jeg nesten ikke huske annet enn mord, krig, konsentrasjonsleire, tortur, slavearbeide, henrettelser, utbombede byer og halvbrente barnelik”. Slik beskrev han sitt liv. Det er ikke mye direkte handling i boka. Alt som skjer blir beskrevet i jeg-personens øyne, og han forteller om opplevelser han har hatt som har fått han til å få et slikt syn på de små bjørnene som er hans navn på menneskeheten.

 

Heiligenberg er et land som ikke fins, men når han forteller historiene sine så tar de som regel plass i den virkelige verden og har historiske holdepunkter. Stoffet til verket Bestialitetens Historie handler om de små bjørnenes historie og da hovedsakelig Europas historie etter 1900 tallet, men han ser historien på en litt annen måte enn slik historiebøkene beskriver historien.

 

Flyktningen:

Blant annet forteller han om den gangen han var en flyktning i Stockholm, og bodde i en blokk med andre flyktninger. Året var 1939 og de små bjørnene hadde erklært unntakstilstand i alle land, og blitt enige om å drepe hverandre, noe de klarte overraskende godt. Dette er også et godt eksempel på Bjørneboes ironi noe boka er fylt av. I denne blokken var det mest flyktninger fra de alliertes side, men det var også en Estlender som het Otto som var SS mann og stolt av det. Otto forteller at Tyskerne ble tatt imot med jubel når de jaget bolsjevikerne bort fra Estland. De lot til og med Estland ha en egen regjering, og da ble alle ordentlige menn med i SS.

 

Han fortalte også om de grusomme russerne som slaktet alle som hadde hjulpet tyskerne til seier, men ikke lenge etterpå kom tyskerne tilbake og drepte alle som hadde hjulpet russerne til seier. Og nå var det bare ca 1/3 igjen av byen han bodde i og fortsatt var det uroligheter mellom de to makter.

 

Dette er et eksempel på at han skriver det motsatte av hva historiebøkene skriver, for Otto er slettes ikke ond. Mens historien fremstiller SS menn som ren ondskap til tider. Han forteller også om Muosolini. Om at folkemengden i Italia først jublet for han når han kom til makten, deretter hengte de han. Ja hvor underfundige de små bjørnene kan være.

 

Hvorfor?:

Han stiller også spørsmål om hvorfor Skandinavias regjeringer ikke godtok Kinas nye regjering, når de uten spørsmål godtok alle regjeringene til Italia og Frankrike. Kun fordi England og USA ville det slik.

 

Og ikke nok med det. Han forteller at de tyske bjørnene under andre verdenskrig drev vitenskapelige forsøk med andre bjørner. De fleste døde mens resten ble invalide. Vitenskapsmennene hadde intet problem med dette fordi det var fullstendig lovlig og regjeringen deres sponset dette. Så noen dårlig samvittighet hadde de slettes ikke. Samtidig fant smarte amerikanske bjørner ut at de kunne blande uranium og plutonium og skape en atombombe. De brukte hundretusener av japanske bjørner som forsøksmateriale. De amerikanske bjørnene slapp fri, mens de tyske bjørnene ble dømt.

 

Friheten:

Han stiller mange slike verdensspørsmål, samtidig så stiller han spørsmål ved selve menneskenes natur og da begreper som frihet og løgn. Når er vi egentlig frie? Etter sannhetens øyeblikk kommer frihetens øyeblikk sa han ved et tilfelle. Synd at de små bjørnene fant ut at de kunne lyve som de ville ustraffet.

 

En mann i Heidelberg sa at han nå som han er gammel endelig har forstått, men dessverre for sent. Han hadde hele livet sitt hatt en stabil jobb, han hadde en kone og tre barn, men livet han levde var ikke hans liv, men var livet han ble påtvunget. Han ville nå i ettertid heller ha vært en forbryter hvis det nå var slik han var, enn å leve et annet liv enn sitt eget slik han hevdet han hadde gjort.

 

På slutten av boka hender nettopp dette i byen Heiligenberg. Romanen slutter nemlig med at jeg personen forteller om en bølge velrespekterte mennesker som fullstendig uprovosert har blitt massemordere der på stedet. Blant annet var dette en tjuefem årig gutt, frisk på alle måter. Han hadde tatt seg av moren sin hele sitt liv og selv når hun var borte skrev han til henne hver eneste dag.

 

”Ulykker”

Det som skjedde var at han plutselig tok opp et maskingevær som jo var allmenneie og begynte bare å skyte på alle han så. Ingen viste hva det var som utløste dette, og til slutt måtte en kjøpmann skyte han. En annen mann kastet granater inn i en barnehage. Hvorfor de gjorde det får vi ikke vite.

 

Dette var ikke noe som til stadighet skjedde på 60 tallet, men som til stadighet skjer i dag i Amerika og da ofte på deres skoler. Var Bjørneboe virkelig i stand til å vite hva som ville komme ut ifra det han så om samtiden han levde i?

 

Hele boka er stappet av liknende historier som denne og de jeg nå har fortalt er kun et lite utvalg av dem. Den er skrevet rett fra levra til Bjørneboe og handler i bunn og grunn om frihetsbegrepene, hva løgn fører til, menneskenes natur, og ondskap. Han viser også veien ut av dette med denne boka. Bjørneboe prøver å åpne øynene våre å se verdens ondskap for så å ta et oppgjør med den.

 

Frihetens land.

Et eksempel på dette er en drøm han hadde hvor han klatrer og klatrer i erkeengelen Mikaels fjell, og nå han etter enorme påkjenninger endelig når toppen ser han et frodig land i det fjerne. Han vet at dette er landet friheten ligger i og går mot det, men blir umiddelbart stoppet av en usynelig sperre. Han vet at hvis vi mennesker noen gang skal bli frie må vi som forstår lage en tunnel under fjellet for så lede de villige igjennom.

 

Personskildring av jeg personen:

Jeg personen i boka har hatt et hardt liv og er på alle måter preget av dette, han drikker alkohol nesten uten stopp gjennom hele romanen og kjører full blant annet fra Tyskland til Italia. Han har mange likhetstrekk med Bjørneboe selv, blant annet så er det fire land som han besøker og nettopp disse fire land er det Bjørneboe har vært i selv også. Nemlig Norge, Sverige, Tyskland og Italia. Han er også maler noe som Bjørneboe også har prøvd på.

 

I likhet med Bjørneboe så er han til tider særdeles deprimert over verdens grusomheter og bruker alkoholen til å dempe smerten. Han har mange sår på kroppen som fysiske bevis på alt han har vært igjennom.

 

Summa sumarum:

Frihetens øyeblikk handler først og fremst at menneskeheten er villig til å underkaste seg nesten alt og godta det de ser og hører uten spørsmål. Bjørneboe gir oss et valg, delta eller ikke delta. Vil vi være en del av systemet, sitte passive og stenge smerten inne i oss eller aktivt prøve og gjøre en forskjell.

 

Konklusjon

Etter å ha lest de tre romanene, diverse dikt og essays og utallelige avisartikler begynner jeg nå og få et klart bilde av hva Bjørneboe sto for. Han var som før nevnt en opponent mot autoritetene, noe som kommer tydelig frem i det meste av hans forfatterskap. Bjørneboe mente at autoritetene ødela muligheten til å være frie mennesker, og at staten sto i veien for vår utvikling som individer. Sanksjoner, forbud, påbud og tillatelser fikk oss bare til å miste vår identitet og oppføre oss slik som autoritetene ville vi skulle.

 

Bjørneboes frihetsbegrep består i at vi først må bryte med autoritetene og ta egne valg uten at makten og ledelsen valgte for oss. Men Bjørneboe mente heller ikke at friheten var ubegrenset, nei han mente friheten sluttet der direkte handlinger skadet andre.

 

Verden er kapitalistisk og det meste kan kjøpes for penger, og det er alltid folk på toppen som har makt over mennesker, og som Bjørneboe selv sa det. Makt betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte. Han så på det som urettferdig at noen skulle eie så mye og bestemme så mye, mens noen ikke eide nåla i veggen og knapt eide seg selv. Samfunnet fikk oss til å godta at verden var sånn uten å stille spørsmål, og det skjer allerede i skolen, hevder Bjørneboe. Vi lærer absolutte ”sannheter” som passer samfunnet, men lærer ikke å tenke selv. Tvert imot så dreper skolen enhver form for åndelig frihet, hevdet han.

 

Bjørneboes løsning på disse problemene var å danne et anarkistisk samfunn, hvor ingen er herskere og ingen tjenere som det sto i Haiene. Anarkismen er en politisk teori og bevegelse som hevder individets rett til uinnskrenket selvbestemmelse som bekjemper enhver form for herredømme. Sentrale tenkere er Pierre Josef Proudoun, Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin. Direkte oversatt betyr nemlig anarkisme ”Uten hersker”, men borgerskapets oversettelse er Kaos. Og i romanen ”Frihetens øyeblikk” kommer jeg personens anarkistiske tanker fra drømmene som han kaller for lander Kaos.

 

Anarkistene avviser behovet for en stat og vil ikke ha lover som forteller dem hva de skal eller ikke skal gjøre. De vil ikke ha en ledelse av noen form for den bare vil virke undertrykkende. Men de vil heller ikke ha et kapitalistisk samfunn som preges av darwinisme, altså den sterkestes rett. Nei for de mener at et slikt samfunn kun fører til konkurranse og egoisme, og kan derfor ikke forenes med felleskapstankene vi ifølge dem trenger.

 

Anarkistene mente også at pengemakt innskrenket individets frihet, for dette blir frihet for de få. Nemlig de som har penger. De ville heller ikke ha en kommunistisk stat som ifølge dem er like undertrykkende. Et så stort statsapparat fører til tvungen solidaritet og friheten til hvert enkelt individ blir borte. Men anarkistene ville heller ikke ha et lovløst samfunn. De vil ha et minimum av lover. Jeg tror nok at Egners kardemommelov kan sammenliknes med det.

 

Disse tankene gjennomstrømmet det bohemske samfunnet, som opprinnelig stammet fra Frankrike. Bohemene er særlig knyttet til 1800 tallet. I Norge er Christiania Bohemen kjent, men mye viktigere var Berlin-bohemen med folk som Strindberg og Vigeland. Bohemene besto av barn fra overklassen som kritiserte borgerskapets måte å leve på. De var ressurssterke og flinke folk, og av den grunn rammet kritikken mer enn om den kom fra de svake som ikke hadde noe valg. De var også ofte kunstnere og de mest følsomme, de som hadde den gave eller forbannelse og føle med de svakes smerte.

 

Så hvis man da setter Bjørneboe inn i en mer europeisk sammenheng så er det lettere å plassere han i en gruppe, for på mange måter var han en bohem. Han kom fra en rik familie fra borgerskapet, som deltok aktivt i byens selskapsliv. Når han tenkte tilbake på dette kalte han det et skuespill hvor all menneskelig, anstendighet og verdighet blir ødelagt, mens den borgerlige maske hele tiden, inntil siste åndedrett blir opprettholt. Han kritiserte altså deres måte å leve på. Typiske bohemske trekk. Og dette sammen med hans anarkistiske tankegang fører meg til den konklusjon at han er en ensom bohem. For det var ingen bohemske grupper når Bjørneboe levde så han opererte som en bohem alene.

 

Bohemene peker også på et bestemt tema som Bjørneboes forfatterskap også i stor grad peker på. Nemlig Jeg-ets forhold til verden utenfor. For Bjørneboe er særdeles interessert i individet. Han mener at dagens system oppfordrer til egoisme og at systemet undertrykker så mange mennesker slik at de ikke får mulighet til å utvikle sine evner. Vår rikdom undertrykker de fattige fordi rikdommen vår er bygd på det prinsippet at noen må være fattige som grunnlaget for vår rikdom. Dette var akkurat hva Bjørneboe mente var urettferdig og han spådde at så fort de undertrykte sluttet og sloss seg innbyrdes ville det skje som i romanen Haiene. En revolusjon.

 

Som Bjørneboe selv sa det: Når de undertrykte kommer til makten, blir de selv undertrykkere og ikke bedre enn sine fiender. Men som kjent så var det ikke slavene sev som klarte og oppheve slaveriet, nei det var opplyste mennesker som så hvor urettferdig dette var, og kanskje er bohemene en versjon på dette. Og at de rike anser det som en for stor pris og betale. Så er vi egentlig frie? Er alle det? Dette er jo et av de sentrale temaene Bjørneboe tar opp i romanen Frihetens øyeblikk. Han sier vi er altfor flinke til å lukke øynene for vi ikke vil se sannheten, men at vi kun via å innse urettferdigheten kan vi bli fire mennesker.

 

Vi lærte ingenting annet enn det å sikre oss et bekvemt liv i en så eventyrlig løgn at den sikkert måtte være sykdomskapende sto det i Frihetens øyeblikk. Han ser altså på selve samfunnet som en konkret sykdom av egoisme og løgn som vi må kvitte oss med. Vi må la sannheten seire og kvitte oss med undertrykkerne og følge det gode i oss.

 

Når man selv spurte Bjørneboe om hvordan man skulle få dette til så hadde han intet klart svar. Han sa at det verken kunne løses med eller uten vold. Bjørneboe vil gjerne ha en revolusjon, men den må komme innenfra og bygges på det gode i menneskene ikke det onde. Den må skapes bygt på individets frihet, men samtidig sosialistisk. For det var målet.

 

Så helt kort fortalt. Bjørneboe ville som de gamle bohemene skape et anarkistisk samfunn. Menneskesynet hans besto i det at han ville la hvert enkelt menneske få lov til å utvikle seg i et slikt samfunn og dermed utvikle sin egen identitet. I ondskapsbegrepet legger han løgnen sentralt og også egoisme. Disse to egenskapene frarøver mennesket friheten ifølge Bjørneboe.

 

Kildehenvisning

Kilder

 

Et forfatterhefte om Jens Bjørneboe fra Biblioteksterminalen.

 

Romanen  ”Jonas”

Romanen ”Haiene”

Romanen ”Bestialitetens Historie”

Essayet    ”Unge lovovertredere”

Diktet               ”Mea Maxima Culpa”

Leksikonet ”Studia”

 

Samt internettsidene:

 

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LTS.Vis_Seksjon?vp_SEKS_ID=464963

http://politiskidehistorie.cappelen.no/1/9/

http://en.wikipedia.org/wiki/Main_Page

http://www.geocities.com/kunst_prosjekt/bj_rneboe.html

 

 

 

Jeg gjør i hvert fall min gjerning i tro på fremtiden, og at det positive skal seire over det negative.