Den latterlige eksistensen 

«Loe skriver ofte morsomt, men gjerne på grensen til det melankolske. Situasjonene og prosjektene han skildrer kan være bisarre, av og til absurde. Han evner ofte å sette det komiske i spill selv i alvorlige tematiske sammenhenger.» Dette skriver professor i nordisk litteratur, Per Thomas Andersen, i en artikkel om Loes forfatterskap for Store norske leksikon. (Andersen, 2021) Gjennomgående for Erlend Loes bøker er tematikken om den moderne mannen som opplever fremmedgjøring i samfunnet. Likevel tar  Loe for seg den alvorlige problematikken på en humoristisk måte, slik som Andersen beskriver i artikkelen. 

Humor er en sentral del av mange litterære verk. Virkemiddelet kan ha diverse ulike funksjoner i litteraturen. I noen verk kan humoren skjule sårbar tematikk som er med på å sette handlingen i et større perspektiv. I andre verk kan humor som virkemiddel være med på å provosere leseren. Mens i noen bøker er virkemiddelet brukt kun for å gjøre lesingen morsom. I denne fordypningsoppgaven skal jeg gjøre rede for hvordan Erlend Loe skaper humoristiske trekk i tre av bøkene hans, Naiv. Super, Doppler og Muleum. Jeg vil fokusere på hvilke faktorer som skaper komiske momenter. I tillegg til hvordan funksjon de ulike humoristiske virkemidlene har i bøkene.  

Kjent for sin ny-naivistiske skrivestil er Erlend Loe en stor favorittforfatter i mange norske hjem. Loe ble født 1969 i Trondheim. Han har en universitetsgrad i blant annet litteraturvitenskap og har jobbet som freelancejournalist i Adresseavisen. Typiske trekk for skrivestilen hans er kombinasjonen av komikk og samfunnskritikk. Litteraturen hans kalles ny-naivistisk ettersom språket er relativt enkelt. I tillegg er det utvaskede skille mellom barnslighet og voksenverden gjennomgående for skrivestilen. (Andersen, 2021) I 1993 debuterte Loe med boken han ga navnet «Tatt av kvinnen». Boken «Naiv. Super.» er omtalt som Erlend Loes gjennombruddsroman og ble utgitt i 1996. Romanen var i typisk postmodernistisk stil hvor litteraturen ikke hadde noe fast form eller regler. «Naiv. Super» bidro til en minimalistisk og naivistisk stil gjennom tematikken og språket. 

Erlend Loe har ved flere anledninger oppnådd stor anerkjennelse for sine litterære verk. «Doppler» utgitt i 2004 er en kjent roman som tar for seg en beskrivelse av den moderne mannen. I tillegg til å ta opp samfunnskritiske spørsmål om normer, forventinger og materialismen. Videre har han også skrevet oppfølgerne «Volvo Lastvagnar» og «Slutten på verden slik vi kjenner den». 

I 2007 ga han ut Muleum som er den av romanene hans med den mest påtrengende og alvorlige tematikken, nemlig dødslengsel. Boka har også Erlends Loes første kvinnelige hovedkarakter, Julie. Kritikere fra dagbladet har blant annet omtalt den som en «Tragikomisk Loe-perle» ettersom den dystre tematikken balanseres av til dels mørk humor. (Granberg)

«Humor betyr evne til å oppfatte det morsomme i en situasjon eller sans for det komiske» ifølge Store norske leksikon sin begrepsdefinisjon (snl, 2021). Definisjon av hva som er humor er veldig subjektivt. Det er derfor mange ulike måter å definere begrepet på. For eksempel kan humor også omtales som å være framstillinger eller ytringer preget av en humoristisk sans. 

I litteraturen kan humor brukes til å ta opp vanskelig tematikk og gjøre den lettere å snakke om. Derfor er humor ofte et svært viktig litterært virkemiddel brukt av mange forfattere. Humor kan deles inn i flere ulike sjangere. Satire og ironi er typiske virkemidler for å skape humor i litteraturen. Sammenhenger hvor samfunn, mennesker eller politikk kritiseres på en morsom måte kalles satire. For å underbygge et poeng er satiren preget av overdrivelser og karikaturer. Ved bruk av ironi uttaler man det motsatte av det man egentlig mener, slik at den sanne meningen skinner igjennom (snl, 2021). Ironi som språklig virkemiddel har vært brukt i mange hundre år, men er fortsatt en sentral del av dagens litteratur. 

Naiv. Super

Boken Naiv. Super handler om en mann i midten av tyveårene som sliter med å finne en meningen med livet. På 25 års dagen spiller han crocket mot broren.  Etter et tap raser hele tilværelsen til hovedpersonen sammen. Da bestemmer han seg på alvor for å søke etter om livet har noe mer å by på. Han slutter på universitet. Deretter flytter inn i den eldre brorens flotte leilighet, mot å videresende fakser mens broren er på reise. I et forsøk på å få en slags oversikt over livet sitt, starter hovedpersonen å skrive lister. Listene tar for seg alt fra hva han har sett, til ting han har og ikke har. I tillegg bruker den navnløse hovedpersonen mye tid til å fundere over tid og relativitet. 

Hovedpersonen har to venner. Èn dårlig venn med navn Kent, og èn god venn med navn Kim. Kent er alt han selv ikke ønsker å være. Kim derimot har han jevnlig kontakt med gjennom faks. I et forsøk på å finne noe meningsfullt å fylle dagene med, tenker hovedpersonen på hva som gjorde han glad før. Valget ender på å kjøpe en ball han kaster mot veggen for så å ta imot igjen. Deretter kjøper han et bankebrett fra Brio. Mot slutten av romanen reiser han til New York for å besøke broren sin. Her begynner han endelig å se lysere på livet. New York turen blir en slags øyeåpner som viser at livet har mer å by på enn det han trodde. 

Gjennomgående i Erlend Loe sitt forfatterskap er bruken av humor i romanene hans. I boka Naiv.Super. blir et omfattende tema skrevet på en enkel og morsom måte. Den navnløse «jeg-personen» opplever en fremmedgjøring i det moderne samfunnet. Tilværelsen hans raser sammen da han taper mot sin eldre bror i crocket. «Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig. Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele verden. Det hang ikke sammen.» (Naiv. Super, s.11). Dette viser til hovedpersonens indre konflikt som er gjennomgående tematikk i romanen.  

Til tross for den dype problematikken «jeg- personen» møter på, er Naiv.Super. ansett som en humoristisk og lett roman. Humoren Erlend Loe har skapt i boka er sammensatt av flere faktorer. Sarkasme er en av faktorene som kan skape humor og er gjennomgående i romanen. Begrepet defineres som håning eller latterliggjøring av en person, situasjon eller ting (snl). I boka er det flere eksempler på hvor forfatteren har benyttet seg av sarkasme som virkemiddel for å skape humor. Et av eksemplene er i starten av fortellingen da hovedpersonen blir sittende i sin brors leilighet etter å ha avviklet sitt gamle liv, og gjør narr av den landsdekkende tv kanalen. «Der ble jeg sittende og svette. Jeg hadde gjort en virkelig handling. Dette var ikke tull. Det var ikke TV2.» (Naiv.Super, s. 12) Et annet eksempel er når hovedpersonen beskriver og håner den dårlige vennen sin. «For meg representerer Kent alt jeg forsøker å komme meg bort ifra. Det mørkesiden av mennesket. Hvis Kent hadde rolle i en Die Hard-film, ville han bli knust av en bil eller heis allerede under fortekstene.» (Naiv.Super, s. 57) 

Språket i Naiv.Super. er preget av korte og enkle setninger. Forfatteren bruker aktivt språket for å skape humor. Boka har et særpreg av en morsom og lett setningsoppbygging. Et eksempel er i kapittelet «kyss» hvor hovedpersonen er interessert i en jente. «Ny dag. Nå våkner jeg. Jeg har sovet lenge. Lise har ingen kjæreste.» (Naiv. Super, s. 105) Språket er rett frem noe som bidrar til at man lett får tilgang til hovedpersonens naive tankegang. Til tross for et ganske alvorlig tema blir det formidlet på en humoristisk måte, noe som gjør det lett for leseren å sette seg inn i situasjonen. Et eksempel på dette er når hovedpersonen undrer seg over meningen med eksistensen. «Jeg bare er her. Det er alle andre også. Vi er her alle sammen. Men vi har ikke bedt om det. Det er ikke vår skyld.» (Naiv. Super, s. 80) Et annet eksempel på hvor forfatteren har benyttet seg av en direkte formulering som kan være med å gi boka en humoristisk undertone er setningen «Paul er en satan med tall.» (Naiv.Super, s. 79)

Hovedpersonen er gjennom hele romanen preget av en ironisk distanse til verden. Dette fører til at han har en naiv holdning til omstendighetene rundt. Skrivestilen i  romanen er typisk naivistisk. De kompliserte temaene som eksistens, tid og rom blir forenklet gjennom en relativt muntlig tilnærming. I stil med naivismen tenker hovedpersonen mye tilbake på barndomsidyllen. I et forsøk på å løse sin eksistensielle krise benytter hovedpersonen seg av en  tilsynelatende barnslig løsning, nemlig bankebrett. «Jeg får en god følelse i hele kroppen. Jeg husker bankebrettet som en veldig tilfredsstillende leke. Ting passer sammen. De har en mening.» (Naiv.Super, s. 60) Bankebrettet er gjennomgående i hele romanen. Gjentakelsen av den naive problemløsningen er med på å skape humor, samt en rød tråd i historien til hovedpersonen. I slutten av boka får vi rede på at hovedpersonens bror også har forsøkt å gi den barnslige løsningen en mulighet. «Når jeg pakker ned bankebrettet, innrømmer min bror at han har lånt det et par ganger mens jeg har vært ute.» (Naiv.Super, s. 207)

Et annet sentralt trekk som er med på å skape humor i Naiv. Super er karakterhumoren. Hovedpersonen fremtrer som en tilsynelatende normal person som «møter veggen» i starten av fortellingen. Videre får vi innblikk i hovedpersonens tanker som virker relativt enkle. Listene han lager tar for seg diverse tilfeldige temaer. Tilfeldighetene hovedpersonen utrykker i listene er med å skape en gjennomgående morsomhet i boka blant annet på grunn av vilkårligheten. Et eksempel er i starten av boka når han uten særlig kontekst lister opp hva han ville malt hvis han var maler. På lista står det blant annet «Sykler, ørkener, baller, jenter, klokker, folk som kommer for sent til bussen» (Naiv. Super, s. 55) Hovedpersonens naivitet er en sentral del av bokens karakterhumor. Tanken om at tilværelsen blir mer meningsfull av å banke på bankebrettet viser til hovedpersonens simple håndtering av problemer. «Jeg blir nødt til å banke i skjul. Det er ydmykende. Jeg er jo tross alt voksen. Voksne bør ikke smugbanke.» (Naiv. Super, s. 131) Dette skriver hovedpersonen mens han er på besøk hos broren som ikke er begeistret over bankebrettet. 

Doppler

I romanen Doppler møter vi en tilsynelatende vellykket familiemann, Andreas Doppler. Etter et fall av sykkelen på tur i marka, innser Doppler at han er lei av det såkalte A4 livet hans. Dette får han til å flytte fra sin kone og to barn for å bo i et telt i marka. Her slipper han å tenke på alminnelige ting som hvilke fliser de skal bruke på det ny oppussede badet.  I skogen blir han bestevenn med en elgkalv som døpes Bongo. Doppler prøver først å leve som jeger og sanker, men etter hvert blir behovet for skummet melk så stort at han må gi byttehandel et forsøk. 

Senere i fortellingen møter vi Düsseldorf, sønnen til en tysk soldat. Han blir en tydelig inspirasjonskilde for Doppler da han setter i gang et prosjekt til ære for sin avdøde far. Prosjektet hans går ut på å spikke ut en stor totempæl som skulle være minst elleve meter høy. Videre blir han også kjent med Jernroger som en kveld bryter seg inn mens Doppler er i huset og passer barna. Til slutt blir han kjent med Høyremannen Bosse som ønsker å bli som Doppler. I slutten av boka velger Doppler å flytte lengere inn i skogen, og dermed lengere vekk fra mennesker.

Karakterene i Erlend Loes Doppler setter et tydelig preg på den humoristiske siden i verket. Hovedkarakteren Andreas Doppler fremstår som en alminnelig familiefar i starten av boka. Han opptrer slik samfunnet ønsker at han skal, helt til han går lei av flinkheten. Doppler gjør derfor opprør mot samfunnets normer i et forsøk på å finne meningen med eksistensen. Krisen til Doppler blir komisk ettersom den blåses ut av proporsjon til det punktet hvor ingen tilsynelatende normale mennesker ville gjort som han. Karakteren til hovedpersonen er en sentral del av romanens komiske side. Han fremstår som relativt enkel i måten han tenker og oppfører seg på. I tillegg er han veldig direkte i uttalelsene sine, noe som bidrar til en humoristisk tone i boka. Et eksempel på Dopplers usensurerte uttalelser er i starten av boka når han tisser mens Bongo ser på. «Livet har lært meg at jeg kommer dårlig ut hvis jeg forsøker å skjule sannheten, så jeg kan like gjerne fortelle det først som sist: Jeg har et stort lem. Hva kan jeg si. Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort, kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt». (Doppler, s. 13)

            Bifigurene i Doppler er også essensielle for den humoristiske tonen i det litterære verket. Disse karakterene bidrar til komikken og til bokens underliggende tema, samfunnskritikk. Jernroger er en betydningsfull bifigur. Han er innbruddstyv og møter Doppler i et mislykket innbruddsforsøk i Dopplers hus. Gjennom karakteren hans føres to vanligvis uforenlige motsetninger sammen. Jernrogers karakter er derfor sentral for bokas komikk. For eksempel er forbindelsen mellom jobben hans og den strenge arbeidsmoralen lite trolig, noe som gjør det komisk. «Kan jeg ikke friste med noe sterkt engang?» spør Doppler. Hvor på Jernroger svarer «Ikke når jeg jobber.» (Doppler, s. 74) Kontrastene mellom Jernrogers valgte «yrke» og moralske vilje er en kilde til humor, noe som fører til at han ikke oppleves som en antagonist i historien. Eksempel på dette er når han forteller Doppler retningslinjene han følger. «Jeg forsøker å gjøre det skikkelig. Jeg undersøker på forhånd og går bare inn der jeg vet det er noe å hente. Rører ikke personlige ting. Ødelegger aldri noe. Jeg vet hvor bittert det er når tyver har vært hjemme hos folk og rotet til alt.» (Doppler, s. 75) 

            I tillegg til karakteren er språket i Doppler sentralt for å skape humor. Særegent for Erlend Loes forfatterskap er det tilnærmede muntlige språket. Skrivestilen i Doppler er preget av enkle og direkte formuleringer. Et eksempel finner man i bokas åpningssetning «Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si.» (Doppler, s. 9) Slike bagatelliseringer av essensielle ting er gjennomgående i hele fortellingen. Sett i kontrast til bagatelliseringen, bruker Loe også overdrivelser aktivt for å skape humor med språket. «På kjøkkenbenken ligger den aller største Tobleronen som kan kjøpes for penger. Den veier fire og en halv kilo, er over en meter lang og tykk som låret mitt.» (Doppler, s. 51) Overdrivelsene setter ting på spissen noe som skaper komikk i språket. 

            Gjentakelse som humoristisk virkemiddel er hyppig brukt i romanen. Andreas Doppler snakker gjennomgående om hvor lei han er av det flinkhetspregede samfunnet. I tillegg er han lei av å være flink selv. Gjentakende får man rede på at flinkhet var hoved utløseren til at han flytter hjemmefra. «Jeg har gjort så mye. Jeg har vært så flink. Jeg har vært så satans flink. Jeg var flink i barnehagen. Jeg var flink på barneskolen. Jeg var flink på ungdomsskolen. På gymnaset var jeg avskyelig flink, ikke bare faglig, men også sosialt. […] Jeg studerte flinkt og fikk meg en superflink kjærestes som jeg giftet meg med på en flink måte blant flinke venner etter man hadde tilbudt meg en jobb som var så flink at den viste fingeren til andre flinke jobber.» (Doppler, s. 39) Bare i dette avsnittet repeteres ordet flink 12 ganger. Gjentakelsene er i likhet med overdrivelser med på å sette ting på spissen. I dette tilfelle er det hvor ekstremt flink Doppler har vært. Noe som nevnes ved flere anledninger. «Jeg forsøkte å være flink igjen. Til og med når jeg er alene og har bestemt meg for ikke å være flink, er jeg flink. Det er en sykdom.» (Doppler, s. 43) 

            Andreas Dopplers avsky for folk er et annet sentralt gjentakelsesmoment. Det kan trekkes linjer mellom hovedkarakterens direkte tone og gjentakelsene i boka. «Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier.» (Doppler, s. 31) I likhet med overdrivelser er det å sette ting på spissen et essensielt element for bokas humoristiske trekk. Det absurde er stadig et hovedfokus i fortellinga. Karakterene er nokså fjerne fra virkeligheten, likevel kan man til et visst nivå relatere seg noe til dem. Situasjonene i boka er så absurde at det hele blir svært komisk, til tross for tematikken. Et eksempel er forholdet mellom Andreas Doppler og elgkalven hans Bongo. Forholdet fremkommer i starten av boka. For å få mat ser Doppler seg nødt til å skyte en elg. Det blir stående igjen en elgkalv som Doppler tar under vingene og gir navnet Bongo. Doppler tillegger han flere menneskelige egenskaper noe som fører til at hele relasjonen er uvirkelig og absurd. «Stakkars Bongo kjenner meg ikke igjen. Det er uansvarlig av meg å drikke så mye med et barn som ham i nærheten. Jeg er tross alt hans foresatte og jeg setter et pinlig dårlig eksempel.» (Doppler, s. 96) 

            Hovedpersonen anser sitt eget liv som absurd. Han opplever en følelse av meningsløshet i en ellers absurd hverdag. Ved å sette baderomsoppussing opp mot krigen i Irak viser Doppler til en mangel på følelse av sammenheng. «I ukesvis irriterte det meg at de ikke bare hadde kunnet vente til vi var ferdige med å pusse opp badet med å starte bombingen der nede. Jeg tenkte pokker ta dem. […] Vi tegnet badekarets plassering for hverandre og satte opp lister med pluss og minus for både det polske og det svenske mens bombene suste over Eufrat, eller kanskje Tigris, eller begge …» (Doppler, s. 27) Satire og ironi er tydelige virkemidler i sammenligningen. 

            Boken Doppler bygges på samfunnssatire. Dette er en komisk måte å kritisere samfunnsforholdene vi står ovenfor i dag. Som nevnt er kampen mot det flinkhetspregede samfunnet er gjennomgående tema i boka. Det kommer tydelig frem at Doppler har sett seg lei av alle samfunnets normer. Han strekker seg til ytterpunkter for å unngå å tilfredsstille forventinger fra samfunnet. Dette blir ekstra komisk da han forsøker å stoppe datteren Nora på seksten, fra å bli overstyrt av flinkhet slik som han. Et av eksemplene på dette er under et foreldremøte på Noras skole. Alkohol blir et tema da klasseturen til Baltikum diskuteres. Doppler er den eneste av foreldrene som syntes ungdommene burde få lov å drikke. «Kom igjen, sier jeg. La de unge få lov til å slå seg litt løs. La dem drikke seg sanseløse og bare med nød og neppe finne hjem til hotellet på morgenkvisten» (Doppler, s. 67) Dette er et eksempel hvor samfunnskritikken kamufleres med humor.  

            Satiren er sentral ettersom den skaper et humoristisk trekk i boka, samtidig som den tilfører muligheten for refleksjon. Et annet satirisk moment romanen dekker, er «bruk og kast- samfunnet» Doppler tar oppgjør mot den materialistpregede hverdagen sin når han velger å leve så primitivt som mulig i skogen. Unntaket er skummet melk fra ICA-avtalen og stjålne varer fra den enslige mannen Düsseldorf. Dette anser han som en nødvendighet. Boka tar også et opprør mot kapitalismen og høyresiden, noe som kommer frem gjennom møtet med Jernroger. «Jeg liker dette området. Mye verdisaker og få alarmer. Lengere oppe er det høyereland og alarmer over alt, men her nede stemmer folk SV og tror på det gode i mennesket samtidig som de vasser i penger.» (Doppler, s. 74) Her kritiseres det at de som tror på det gode i samfunnet er de som blir utnyttet. 

Muleum

I boken Muleum av Erlend Loe fra 2007 møter vi forfatterens første kvinnelige hovedperson, Julie. Boken starter med at hun mottar en skjebnesvanger tekstmelding: «Vi styrter. Elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa.» Meldingen sendt fra luftrommet over Sentral-Afrika fører til en dramatisk livsomveltning for Julie. I flyulykken mister hun både moren, faren og broren helt uventet. 18 år gammel sitter hun alene igjen i en stor villa på vestkanten sammen med den polske flisleggeren Krzysztof. Etter ulykken får hun i oppgave av psykologen sin å skrive dagbok. Psykologen omtaler Julie som «psykogeir». Til tross for at hun sitter igjen med store mengder penger, ser ikke Julie lengere noe mening med livet uten familien. Julie bestemmer seg derfor for å avslutte sitt eget liv. Etter et mislykket selvmordsforsøk reiser hun rundt i verden og møter diverse folk. Gjennom dagboken får man være med på Julies reise mot å ende livet. 

I likhet med andre bøker av Erlend Loe har han vinklet alvorlig tematikk på en humoristisk måte. Tematikken i Muleum er relativt dystert ettersom den tar for seg meningsløshet gjennom en suicidal hovedperson. Romanen inneholder alt fra komiske setninger til komiske settinger. Språket i romanen er særdeles betydningsfullt for hvordan forfatteren skaper humoristiske trekk. Boka er skrevet i dagbok form. Hovedpersonen Julie er ironisk og direkte i måten hun formulerer seg på. Ordvalget hennes bidrar til et muntlig og absurd språk. Eksempler på dette er blant annet setninger som «Jeg er dritt lei folk som vil meg godt.» og «Helvetes helvete». Et annet eksempel på hvor hun formulerer seg direkte, er når hun har knyttet en knute på tauet hun skal henge seg med. Da skriver hun «Knuten ble dødssolid.» (Muleum, s. 30) Bokstavelig talt.

Sarkasmen i språket setter et tydelig preg på stemningen. For eksempel skinner den tydelig igjennom når Julie har fått tilbud om jobb i magasinet Selvmorderen. «Nå er redaktøren nettopp død (surprise) og så lurer de på om jeg vil ta over. Det er visst et problem de sliter med hele tiden.» (Muleum, s. 51) Gjennom hele boka leter Julie etter en måte å dø på, og det er savnet av familien som driver henne. Likevel klarer Loe å gjøre at den alvorlige tematikken blir lettere. Ved komiske situasjoner og Julies absurde tanker blir det befriende å kunne le av det alvorlige. Et annet eksempel på hvor hun formulerer seg direkte, er når hun har knyttet en knute på tauet hun skal henge seg med. Da skriver hun «Knuten ble dødssolid.» (Muleum, s. 30) Bokstavelig talt.

 Hun er også sarkastisk ovenfor religion gjennom å latterliggjøre Gud og gudstjenester. I mens hun er på flyplassen oppsøker Julie om det kan være noen religioner som passer for henne, men hun stiller seg kritisk til de alle. «Den nederlandske gudstjenesten var best. Jeg skjønte ingenting av det presten sa. Og da ble det med ett spiselig og til og med fint.» (Muleum, s. 173) Et annet eksempel på den sarkastiske holdningen ovenfor religion er når hun tenker på å be til Gud om at ting skal ordne seg. «Jeg husker fra skolen at den kristne guden ikke liker at man tester ham, han vil at man ubetinget skal ha ham og ordene han har gitt oss gjennom bibelen for god fisk» (Muleum, s. 79)

Karakterhumoren er sentral i Muleum. Hovedkarakteren er styrt av absurde tanker. I tillegg er selvironien hennes et ledende humoristisk trekk i romanen. Et eksempel er når hun har utført sitt første selvmordsforsøk ved å henge seg på skoleforestillingen. «Neste gang skal jeg kjøpe et gammeldags rep helt uten elastisitet og ikke nymotens klatretau fra skandinavisk høyfjellsutstyr.» (Muleum, s. 47) Her bruker hun selvironi som humor i en egentlig veldig alvorlig situasjon. Et annet eksempel hvor hun har selvironi er etter hun ikke klarer å gjennomføre sitt siste selvmordsforsøk. Denne gangen tar hun småflyet til hennes nye venninne Consuelo, for deretter å skulle styrte det i ørkenen. Når dette ikke går skylder hun ikke på noe annet enn seg selv. «Jeg kunne bare styrtet meg i havet, men naturligvis valgte jeg ikke enkleste løsning. Jeg skulle være ambisiøs og spesiell og måtte til Afrika. Og nå betaler jeg prisen for det.» (Muleum, s. 235)

Karakteren til Julie er spesielt med på å skape humor gjennom hennes absurditet. I tillegg fremstår tankene hennes som veldig vilkårlige. For eksempel får hun en absurd tanke om hvordan hun kan dø, uten at det blir for morbid for henne. «I hele dag har jeg hatt utrolig lyst å tegne Muhammad. […] Nede i landene brenner de danske og norske flagg og det hele er fullt kaos […] Kanskje hvis jeg lager noen Muhammadtegninger og trykker dem i Selvmorderen, så kommer det en muslim og tar meg av dage. Det virker forlokkende. Nesten for enkelt. Men det spørs om muslimer leser Selvmorderen. De har neppe lov til å ta livene sine gjetter jeg.» (Muleum, s. 63) Her henviser Loe gjennom Julie til karikaturstriden fra 2005. Gjennom henvisningen gjør hun seg opp en absurd tanke om hvordan hun enkelt kan ende livet. Tanken er så absurd at den har lite rot i virkeligheten, noe som gjør det humoristisk.

Julie gjør ikke bare narr av seg selv, men hun latterliggjør også de andre personene i boka. Dette er en annen side av bokas karakterhumor. Blant annet gjør Julie narr av karakteren Krzysztof, den polske flisleggeren. Gjennom å kommentere at han alltid legger fliser, latterliggjøres også den norske oppussingstrenden. I tillegg er Julie glad i å gjøre narr av bestevenninnen Constance. Naiviteten og hesteinteressen er gjennomgående ting Julie lager morsomheter av. «Constance har faktisk problemer. Hun vet ingenting om noe. Hun aner aldri hvilken vei klokken skal stilles når det blir sommertid. Hun kommer til å havne på kjøret den dagen hun forstår at hun ikke kan leve av å være hestejente» 

Gjentakelse er også et mye brukt virkemiddel som er med å skape humoristiske trekk i boka. Når det kommer til gjentakelse i språket, er et godt eksempel side 233. Hele siden er dedikert til ordet «Faen!» som blir gjentatt 126 ganger etter hverandre. Dette er med på å underbygge Julies følelse i øyeblikket. Siden med gjentakelsene har også en funksjon i og med at den knytter sammen to ulike situasjoner. I det ene øyeblikket skal Julie til å krasjlande et fly med intensjon om å dø. «Takk for alt-not.» Dette går ikke etter planen. Neste side fortsetter med å gjenta ordet «Faen!» 18 ganger til. Deretter skriver hun «Det er mye som tyder på at jeg nok en gang har klart å ikke dø.» (Muleum, s. 234)

            Felles for alle tre bøkene er tematikken. Følelsen av fremmedgjøring i det moderne samfunn er gjennomgående. Hovedpersonene i bøkene sliter alle med å finne ut hva som egentlig er meningen med livet. I Naiv. Super opplever hovedpersonen at tilværelsen ikke lengere har noe sammenheng. I et forsøk på å få perspektiv tyr han til alternative løsninger. Han flytter vekk fra der han bor, og slutter på studiene. Dette kan sammenlignes med hovedpersonen Andreas Doppler, i boka Doppler. Han flytter også vekk hjemmefra og slutter i jobben, i håp om å få mer mening med tilværelsen. Det samme gjør hovedpersonen i Muleum. Julie finner ikke lengre noe mening med tilværelsen etter at familien omkommer i en flyulykke. I likhet med de to andre nevnte karakterene til Loe vender også Julie ryggen til det hun kjenner. Likevel tyr hun ikke til bankebrett eller marka, hun kaster seg rundt på en skjebnesvanger verdensomspennende reise. 

 I tillegg til at hovedpersonene opplever en eksistensiell krise, er naivitet også et sentralt emne i de tre bøkene. I Naiv. Super bruker hovedpersonen som nevnt barnslige løsninger som et bankebrett i søken etter sammenheng. I likhet benytter hovedpersonen i Doppler seg av det som virker som den enkleste løsningen ved å bare dra fra problemene. Dette vurderes som naivt ettersom det å dra fra problemene ofte ikke løser utfordringene man står ovenfor. I Muleum derimot er det bifiguren Constance som fremstår naiv. Hun mener at en hund eller ridetur kan løse Julies omfattende eksistensielle krise. Dette fremstår i likhet med de andre to eksemplene som en naiv løsning. 

Et annet likhetspunkt i Naiv. Super, Doppler og Muleum er kjernen i det absurde. Absurde situasjoner og karakterer er sentrale i bøkene. I Naiv. Super virker hovedpersonens tankegang relativt merkelig. Fasinasjonen med barndomslekene setter et absurd preg på stemningen. I tillegg til at listene han lager også til dels fremkommer vilkårlige og absurde. I Doppler er det relasjonene som er direkte urealistiske og dermed absurde. Forholdet mellom han og elgkalven Bongo er som nevnt ingenting annet enn merkelig, ettersom han behandler han som sin egen sønn. Relasjonen mellom Doppler og Jernroger er også utenom det vanlige. Et eksempel på det absurde er når Jernroger bryter seg inn i Dopplers hus, hvor på Doppler svarer «God kveld i stuen.» I boka Muleum er det hovedpersonens mange tanker om hvordan hun kan dø som virkelig gir den absurde stemningen. Et eksempel på en slik tanke er når Julie drar til en hønsefarm i håp om å bli smittet av fugleinfluensautbruddet hun hadde lest om i avisa. 

Den største fellesnevneren for de tre romanene er aspektet problemstillingen min belyser. Humoristiske trekk er sentralt i de fleste bøkene til Erlend Loe, Naiv. Super, Doppler og Muleum er ingen unntak. Det er forskjell i hvilke humoristiske trekk som dominerer bøkene. I Naiv. Super er hovedpersonens vilkårlighet og naivisme noe av det mest sentrale for humoren. I tillegg er gjentakelsene i form av lister og løsninger viktig for komikken i boka. Når det kommer til Doppler derimot kan karakterhumoren fremtre som det mest betydelige humoristiske trekket. Karakterene er bemerkelsesverdige og skaper humor både alene og i relasjon til de andre karakterene. Samfunnsatiren har også en viktig rolle for humoren i Doppler. Dette forekommer det ikke like mye av i Naiv. Super og Muleum. Sarkasme og hovedpersonens selvironi er dominerende humoristiske trekk i boka Muleum. I ulikhet med de to andre bøkene nevnt ovenfor, bærer Muleum er preg av en mørkere humor.

            I denne oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i hvordan Erlend Loe skaper humoristiske trekk i bøkene Naiv. Super, Doppler og Muleum. Humor kan brukes som et viktig virkemiddel når mer alvorlige temaer skal belyses. Erlend Loe er et geni på å bruke komikken til å lage en humoristisk sjargong på bøkene. Alle bøkene inneholder komiske virkemidler som karakterhumor, ironi, sarkasme, satire og et morsomt språk. Virkemidlene bidrar på ulikt sett og vis til å skape humoristiske trekk i romanene. Språket til Loe er som nevnt relativt særegent. Til tross for at bøkene er bygd opp forskjellige, merkes det at forfatteren bak er den samme. Det muntlige språket skapes av en direkthet og minimalistiske setninger. Dette er en viktig fellesnevner i bøkene. Sett i betraktning av alle tre bøkene er språket definitivt et ledende trekk som er med på å skape den humoristiske stemningen. 

Til tross for at humor er subjektivt, klarer Loe å skape humoristiske trekk som kan nå ut til mange. Naiv. Super, Doppler og Muleum er tre nokså ulike bøker. Likevel er det en rekke fellestrekk som skaper morsomheter. Meningsløshet og fremmedfølelse er sentral tematikk som er tilsynelatende alvorlig. Humoren har blitt tilspisset de ulike situasjonene, noe stemningen i bøkene bærer tydelig preg av. Balansegangen mellom seriøse emner og det komiske aspektet bidrar til at budskapet i bøkene kommer frem på en god måte. Sarkasme, karakterhumor og språklige virkemidler er gjennomgående trekk som åpner opp for refleksjon over tilværelsen. For kanskje har Andreas Doppler rett. Kanskje burde vi slutte å være så forbanna flinke til enhver tid? 

Kilder:

Andersen, P. T. (2021, april 15). Store norske leksikon. Hentet fra snl.no: https://snl.no/Erlend_Loe

Eide, O., Garthus K. M. K., Græsli, B. H., Schulze, A-M. og Ystad, R. H. (2014). Intertekst Vg2. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Granberg, A.-J. (u.d.). Cappelen Damm. Hentet fra cappelendamm.no: https://www.cappelendamm.no/forfattere/Erlend%20Loe-scid:1308

Loe, E. (1996). Naiv. Super. Oslo: Cappelen.

Loe, E. (2004). Doppler. Oslo: Cappelen.

Loe, E. (2007). Muleum. Oslo: Cappelen.

Rødseth, I (2007) En god latter: en analyse av komikken i Erlend Loes Doppler og Volvo Lastvagnar (masteroppgave) Universitet i Oslo

snl. (2021, November 07). Hentet fra snl.no: https://snl.no/humor