Innholdsfortegnelse

1.   Innledning

1.1 Problemstilling    

1.2 Kort om Ingvar Ambjørnsen

2. Utsikt til paradiset

   2.1 Handlingsreferat

   2.2 Personkarakteristikk og tema

3. Fugledansen

   3.1 Handlingsreferat

   3.2 Personkarakteristikk og tema

4. Brødre i blodet

   4.1 Handlingsreferat

   4.2 Personkarakteristikk og tema

5. Elsk meg i morgen

   5.1 Handlingsreferat

   5.2 Personkarakteristikk og tema

6. Sammenfattende analyse

   6.1 Ellings bakgrunn

   6.2 Ellings utvikling

   6.3 Hvor går grensen mellom Ambjørnsen og Elling?

   6.4 Elling som Ambjørnsens talerør

7. Konklusjon og svar på problemstillingen

 

Innledning                                                                                                                               

 

1.1 Problemstilling

Elling-serien er blant de største romansuksessene i norsk litteraturhistorie og bøkene har nådd ut til et bredt publikum. Serien har endret manges syn på Ingvar Ambjørnsen som forfatter, og på hvordan det er å være et individ på kanten av samfunnet. Temaet for oppgaven er Elling med de aspektene karakteren beskriver når det kommer til Elling som person, samt temaer som belyses gjennom historien om ham. Av den grunn har jeg valgt følgende problemstilling: Hvordan formes Elling-karakteren gjennom bøkene, og hvilke temaer kommer til syne gjennom hans historie?

 

1.2 Om forfatteren

Ingvar Ambjørnsen ble født 20. mai 1958 i Larvik, men har siden vært bosatt i Hamburg. Han er en velkjent norsk forfatter, og har utgitt verker innenfor en rekke sjangre og litteraturformer, både for barn og voksne.

 

Det stod tidlig klart for Ambjørnsen at det var forfatter han ville bli. (Østlands-Posten, 26. Mai 2006) Videre fulgte et svært variert yrkesliv og kontakt med mange av Oslos subkulturer som har gjort det mulig for han å skrive troverdig fra outsiderens ståsted.

 

Romandebuten kom med 23-salen i 1981 – en dokumentarroman om en psykiatrisk institusjon, som han skrev mens han arbeidet på Frelsesarmeens husvilleherberge i Oslo. Her presenterer han den røffe og usminkede stilen som preger alle hans bøker, enten de er rettet mot barn eller voksne. Han står da selvsagt også bak Elling-serien, som er et av nittitallets litterære høydepunkter, og som for alvor gjorde ham til en folkekjær forfatter, også utenfor hans opprinnelige gruppe av lesere, ”de utstøtte”.

 

Ambjørnsen har hatt en utrolig produksjon, og har skrevet 34 romaner i tillegg til noveller, fortelling og andre mindre verker. Han er dessuten også høyt verdsatt både i Norge og i andre land, og har mottatt utallige priser fra forskjellige hold.

 

2.1 Utsikt til paradiset

 

Handlingsreferat

I den første boka i Elling-serien møter vi Elling, som har levd hele sitt liv i en drabantby i Oslo. Moren hans har nettopp gått bort, og han lever i en tilværelse uten noen form for mening, bortsett fra hans store interesse for daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland. En dag bestemmer han seg for å komme i kontakt med sine medmennesker, men det skjer på et meget spesielt vis. Han går til innkjøp av et teleskop som han retter mot naboblokka. Gjennom teleskopet observerer han små og store detaljer, dikter opp historier og gir de ukjente personene navn. I begynnelsen gjør han ikke annet enn å observere, men etter hvert som han blir ”kjent” med personene, vil han gripe inn i livene deres, snakke med dem og gi dem veiledning.

 

2.2 Personkarakteristikk og tema

Motivet i boka er Ellings underfundige forsøk på å komme i kontakt med andre mennesker. Det er hans ønske om å bli kjent med sine medmennesker som driver handlingen framover. Han vil finne svar på de spørsmålene og historiene han har diktet opp, være seg alt fra om Rigemor Jølsen er den hyggelige bestemoren Elling tror hun er, til spørsmålet om hvorfor Ragnar slår kona si. Han er et nysgjerrig menneske som drives av trangen til å vite.

 

Et annet viktig motiv i handlingen er hva som skal skje med Elling selv. Det virker klart helt fra begynnelsen av romanen, at noe drastisk må skje med livet hans, men det tar allikevel ganske lang tid før noen tar kontakt med ham. Omtrent halvveis ute i boka tar Eriksen fra sosialkontoret kontakt, uten at Elling setter pris på akkurat det.

 

”… han sa det var trist, ja visst var det trist, han ville vite om jeg hadde noen planer?

 

Planer? Stopp en halv! Hva skulle det være for planer? Man setter seg da ikke ned for å legge planer når ens mor nettopp har sovnet inn. Nå trakk han hånden hardt til seg og sa han ville ta kontakt en av dagene…” (Side 88-89)

 

Tilslutt ender historien med at Elling får et mentalt sammenbrudd og blir motvillig kastet ut av sitt eget hjem.

 

Temaene boka tar opp er ikke så enkle å få tak i, men med en så sterk karakter som Elling i historien, sirkulerer temaene rundt ham og hans oppfatning av samfunnet omkring ham. Elling lider av mange former for sosial reservasjon. Ensomhet og isolasjon, sosial angst og fremmedfrykt, er alle begreper som beskriver Ellings sinnstilstand. I tillegg til Ellings personlige problemer, spiller også velferdsstaten og sosialdemokratiet en rolle i boka. Elling er sosialdemokrat på sin hals og skikkelsene i naboblokka – pensjonisten, ekteparet, innvandreren og alenemoren – kan sees på som et Norge i miniatyrform.

 

”På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk. Ensomheten i fellesskapet. Det å leve alene, (eller sammen med mor), representerte for mange den synlige formen for ensomhet, men var denne ensomheten større, mer kvelende enn ensomheten i de barnerike familiene? Var det realistisk å regne med at man kunne oppnå en mer intim form for felleskap enn det jeg hadde følt (og stadig følte) for mine 40 000 ”samboere” her oppe i utkanten av Oslo. Så vidt meg bekjent, nei.”

 

Elling føler han deler et sosialdemokratisk paradis med sine medmennesker, men gjør han virkelig det? Elling og de andre i drabantbyen lever svært adskilte liv, på samme måte som vi andre i det sosialdemokratiske fellesskapet. Staten er vårt felles bindeledd, men for mange stanser interessen og omtanken for andre der.    

 

Fortellervinkelen er personlig. Handlingen og omgivelsene skildres ut i fra Ellings ståsted, og det første vi legger merke til ved Elling-karakteren, er hans ekstreme assosiasjonsevne. Enhver ting som skjer, får en grundig beskrivelse og ofte også en bakgrunnshistorie. Det samme gjelder de menneskene han møter, og spesielt de han betrakter gjennom teleskopet sitt. Historiene kommer på løpende bånd, uavhengig av om personene går inn eller ut av leilighetene sine, hvilke personer de interagerer med eller hva slags gjøremål de bedriver, Elling har alltid en historie på lur.

 

”… Men Lena Olsen gjør det. Hun gjør det mens hun nynner på ”Lucky in the skies with diamonds”. Hun gjør det mens hun tenker på eks-mannen sin. Smiler litt skjevt. Han hadde tross alt ikke bare dårlige sider heller. Sto i med andre, det var så. Men aldri et slag.”

 

Her betrakter ikke bare Elling denne Lena Olsen, han går også inn i hodet hennes, og vi får dermed en beskrivelse av Lena Olsen i Ellings bilde. Denne bruken av personlig synsvinkel gjør at vi som lesere får sympati for Elling. Vi følger hans tankerekker, og dermed får vi et bedre grunnlag å bedømme ham på. Om vi ikke hadde hatt adgang til sinnet hans, ville det vært vanskelig å forstå hvorfor han handler som han gjør. Et godt eksempel på dette er et besøk Elling avlegger postkontoret for å sette inn penger etter sin døde mor. I stedet for å stille seg i kø med en gang, går han heller fram i skranken for å hente et skjema. På den måten kan han ta et kjapt blikk på køene og bestemme hvilken som vil ta kortest tid. Sett utenfra virker ikke dette som en spesielt rasjonell handling, men fordi vi har innsikt i Ellings tanker, forstår vi hvorfor han handler slik han gjør.

 

Elling som person formes og endres i liten grad i denne boka. Livet hans går på mange måter sin vanlige faste gang, til tross for morens bortgang. Han har minimalt med menneskelig kontakt, og det er tilslutt velferdsstaten som tar grep om livet hans. Han klarer ikke å tilpasse seg den nye situasjonen uten sin mor, og av den grunn blir han tatt hånd om, og hans liv tar en ny dramatisk vending, denne gangen til det bedre.

 

3.1 Fugledansen

 

Handlingsreferat

I Fugledansen møter vi igjen Elling. Han er nå innlagt på en psykiatrisk institusjon, kalt Brøynes Kursenter. Her deler han for første gang et ”hjem” med noen andre enn sin egen mor. Elling er ikke veldig fornøyd til å begynne med, spesielt ikke med sin romkamerat Kjell Bjarne, som han beskriver som ”En rotekopp som vikler tilværelsen sammen til en eneste stor og uløselig knute – hele tiden mens hans forsøker å skape orden i livet sitt.” 

 

Boka består av tre deler, der den første og tredje delen finner sted på Brøynes Kursenter, mens del to er en beretning om en tur til Spania som Elling og hans mor foretok. Del to er forfattet av Elling selv, som en del av behandlingen på institusjonen. Som beskrevet tidligere er ikke Elling overstadig begeistret for sin nye livssituasjon, men etter hvert som tiden går oppstår det et vennskap mellom Elling og Kjell Bjarne, og Elling erkjenner etter hvert at han faktisk ikke har det så galt på Brøynes. Alt er likevel ikke helt på styr. Et håpløst kjærlighetsforhold til en pleier og utfordringer knyttet til personer og miljø, er bare noen av problemene han må overkomme.

 

I den andre delen av boka blir vi tatt med tilbake i tid, til Benidorm i Spania, der Elling og hans mor ferierer. Dette synes Elling ikke noe om, spesielt reagerer han på at han ikke ble rådspurt før turen ble bestilt, men etter mye om og men, blir han tilslutt med. I Spania får vi se Elling-karakteren i full blomst. Angst, frykt, sinne, glede og tilløp til idyll om hverandre, men også beretningen om Spania-turen ender på tragisk vis med et manisk anfall.

 

3.2 Personkarakteristikk og tema

Det som hovedsakelig skiller Fugledansen fra Utsikt til paradiset er det utvidete persongalleriet. Elling må nå forholde seg til andre mennesker enn seg selv, samtidig som han skal forsøke å få sine egne tanker under kontroll og livet på rett kjøl.

 

Det gjennomgående motivet i boka er forholdet mellom Elling og Kjell Bjarne. Begge er skeptiske til å begynne med, men etter hvert som tiden går og de fortrolige samtalene blir flere, godt hjulpet av Elling fantaseringer og regelrette løgner, oppstår det et varmt og ekte vennskap mellom de to atypiske personene.

 

”Kyr? Hva var dette for slags meningsløst spørsmål? Jeg bestemte for ikke å svare. Skjebnen hadde riktignok bragt oss sammen her på dette rommet, men jeg hadde ikke til hensikt å bli venn med ham av den grunn. Ikke etter den iskalde velkomsten han hadde gitt meg. Det nyttet ikke å komme og smiske nå. Det toget var gått, det var helt sikkert.” (Side 15) Dette utdraget viser godt Ellings skepsis til nye bekjentskaper og angst for nye sosiale situasjoner og relasjoner.

 

Følgende utdrag viser godt utviklingen han har gjennomgått i forholdet til Kjell Bjarne:

 

” – Si noe da, Elling! Er det ålreit, eller?

Om det var ålreit? Det var fantastisk, og det sa jeg. Hvor mange timer hadde han sittet og tenkt på meg, på romkameraten sin, mens han møysommelig bygget huset, fyrstikk for fyrstikk. Jeg måtte rense stemmen før jeg fikk takket ham skikkelig.” (Side 78) Her ser vi hvordan Elling virkelig setter pris på det arbeidet Kjell Bjarne har nedlagt for å glede ham. Det tar tid for Elling å innse det, men etter hvert forstår han at han har det bedre på Brøynes, enn alene i sin egen leilighet. Kjell Bjarne er nok en viktig del av Ellings syn på Brøynes. Som hans første virkelige venn, hjelper han Elling med å få opp øynene for det som er rundt ham. Den selvsentrerte Elling åpner opp for omgivelsene, noe som i stor grad er med på videre å forme ham som person.

 

En naturlig konsekvens av det utvidete persongalleriet er måten historien fortelles på. Der handlingen i Utsikt til paradiset nesten utelukkende foregår innenfor Ellings hode og skildres gjennom hans indre monologer, er det i Fugledansen langt flere dialoger. Dette gir boka en dimensjon som skiller den fra den forrige, men ikke minst gir dialogene en ny dimensjon til Elling. Vi får nå i større grad se ham utenfra i forskjellige hverdagslige situasjoner, som ikke alltid arter seg i sømmelige former. Til tross for at mye går i riktig retning for Elling, får han også tilbakeslag i form av utagerende oppførsel i vanlige, sosiale sammenhenger. En av disse situasjonene  finner sted ved et besøk i Brøynes sentrum. Elling og pleiersken, Gunn, avlegger byen et besøk for å kjøpe en ny dress til Elling, men Elling synes at ekspeditrisen er for ung og ikke innehar den faglige tyngden som skal til for å kunne være behjelpelig ved et dresskjøp.

 

”Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk fryktelig lyst til rett og slett å legge meg ned på gulvet. La hele verden seile sin egen sjø. Isteden sa jeg at jeg hadde ombestemt meg. At jeg ikke ville ha noen dress. Til helvete med hele dressen, sa jeg.” (side 88)

 

Denne situasjonen viser to sider ved den Elling-karakteren vi møter i Fugledansen. Den gamle Elling (fra Utsikt til paradiset) ville nok i klare og voldsomme ordelag ha sagt akkurat hva han mente om ekspeditrisen, men på grunn av Gunn holder han det inne i seg, og ender opp med å kjøpe dressen. Gunn spiller også en meget viktig rolle i Ellings utvikling i denne boka. Elling forelsker seg raskt i Gunn og innbiller seg like raskt at hun gjengjelder forelskelsen, men ikke kan si det åpenlyst grunnet hennes forhold til mann og barn. Denne forelskelsen er sannsynligvis en kombinasjon av Ellings overtolkning av sosiale signaler fra Gunn og den omsorgsmangelen han har lidd av etter morens død.

 

”… Elling, sa hun, og jeg forstod det på stemmeleiet hennes at hun egentlig ikke hadde det så godt hun heller. – Elling. Bare dette enkle ordet, mitt eget navn, om og om igjen. Som et mantra. Hun tok hånden min, og slik satt vi lenge. Ja hun nærmest klamret seg til min utstrakte hånd…” (Side 12). Allerede her starter Ellings fascinasjon og håpløse forelskelse i Gunn.

 

Enkelte temaer fra Utsikt til paradiset kommer igjen i Fugledansen. Boka kan også leses både politisk og satirisk, og det norske sosialdemokratiet blir igjen et tema, men omtales i denne omgang i litt mer positive ordelag, i hvert fall sett gjennom Ellings øyne. Han uttaler blant annet dette: ”…Jeg bodde gratis på det reneste kurhotellet, mens pengene mine sto i banken og forrentet seg. Eller sagt på en annen måte: Jeg lå og veltet meg midt i velferdsstatens aller feteste smørøye!” (side 61) Kursenteret og byen Brøynes kan også sees på som et nytt miniatyr-Norge, og Elling ender opp som en politisk og samfunnsrefsende karakter i bokas siste del. Riktig nok får han ingen av sine innlegg på trykk i Brøynes-Posten, men det gir ham i det minste et visst innhold i livet.

 

Virkelighetsoppfattelse er også et viktig tema som kommer frem gjennom fortellingen om Elling. Spesielt i forhold til Gunn sliter han med å forstå signalene hun sender. Ellings forsøk på reell kontakt med andre mennesker ender i fortvilelse i Spania og på Julaften på Brøynes, men kontakten med Kjell Bjarne redder Elling fra en ny avgrunn.

 

Elling gjennomgår en positiv utvikling på Brøynes. Velferdsstaten passer nøye på ham, og sørger for at han ikke sklir ut. Han stifter for første gang i sitt liv et nært vennskap, som skal vise seg å bli viktig for hans fremtid. Elling formes til å kunne klare seg på egen hånd, og han tar store skritt mot et mer moderat og normalt liv.

 

 4.1 Brødre i blodet

 

Handlingsreferat

I Brødre i blodet møter vi igjen Elling og Kjell Bjarne. De har nå flyttet inn i en kommunal leilighet i Kirkeveien på Majorstua. Dette er en helt ny situasjon for guttene, og den nye hverdagen byr på problemer. Alt fra handling og restaurantbesøk til telefonsamtaler viser seg å være vanskelig. Sammen med sosialkontakten Frank, tvinges de til å overkomme fobiene og redselen de har for det som er nytt.

 

Forviklingene begynner for alvor i det Elling og Kjell Bjarne finner en beruset og gravid, ung kvinne i trappeoppgangen. Elling er meget skeptisk, mens Kjell Bjarne er langt mer nysgjerrig på denne kvinnen ved navn Reidun Nordsletten. Han innleder etter hvert et forhold til henne, noe som skal spille en viktig rolle i romanen. For Elling fører dette forholdet tilfeldigvis til at han får et personlig forhold til den tidligere poeten Alfons Jørgensen, som han møter i en diktforsamling, og de finner raskt tonen.

 

Videre oppdager Elling at det er poet han er, i det minste i sitt eget hode. Han er en prosjektenes mann, og han går inn for et prosjekt der han legger egenskrevne dikt i pakker med surkål. Boka når sitt høydepunkt med en tur til Alfons Jørgensens sommerhus, der Kjell Bjarne får sitt aller høyeste ønske oppfylt, nemlig å ha samleie med en kvinne. Historien avsluttes så med at Reidun føder en liten jente.

 

4.2 Personkarakteristikk og tema

Igjen befinner Elling seg i en ny livssituasjon. Han bor nå sammen med Kjell Bjarne og har et større ansvar for eget liv enn noen gang før. Dette medfører som ventet komplikasjoner og komiske, men samtidig smått tragiske situasjoner. Elling og Kjell Bjarne blir bedt på middag til sin sosialkontakt Frank, som er bosatt i Asker. Snusfornuftig og forutseende som Elling faktisk er, beregner han mildt sagt god tid. ”Hvis man først tuller seg bort, går fire timer fortere enn man aner, og jeg har alltid satt min ære i å være presis.” (side 136) Her ser vi godt hvordan Elling i utgangspunktet er rasjonell, men overdriver, og ender opp med å dumme seg ut. De kom tross alt tre timer for tidlig til middagsselskapet.  

 

Noe som virkelig er med på å forme Elling i denne boka, er forholdet mellom Kjell Bjarne og Reidun. Elling føler at vennskapet med Kjell Bjarne trues av Reiduns innblanding i deres liv, noe han gjør helt klart for Kjell Bjarne. I denne situasjonen ser vi tydelig at Elling fremdeles ikke har lagt fra seg sine mer hysteriske og angstfulle sider. Situasjonen ender med en tirade mot Kjell Bjarne, hvor Kjell Bjarne så tar resolutt grep om situasjonen og legger Elling ned i senga med makt. Denne situasjonen viser også den noe absurde omsorgen Elling og Kjell Bjarne har for hverandre.

 

Sjalusien som preger Elling i begynnelsen av boka forsvinner ikke etter denne situasjonen, og det er faktisk denne sjalusien som åpner nye dører i livet hans. Kjell Bjarne og Reidun inviterer Elling på middag, men Elling avslår invitasjonen på ren trass. Sjalusien Elling opplever er en reaksjon på det han oppfatter som en trussel mot den idyllen han deler med Kjell Bjarne, og etter at han presiserer at han ikke har noe i mot Reidun, ordlegger han seg slik: ”Det jeg ikke likte, var uro i tilværelsen. Jeg ville ikke at det skulle bære for fort av sted med oss, nå da det gikk mot en ny vår for oss og livene våre.” (side 78)

 

Avslaget på middagsinvitasjonen viser seg å være en av de beste og mest heldige avgjørelsene Elling har tatt i sitt liv. På et diktmøte på Café Nordraak møter han Alfons Jørgensen, som senere skal bli Ellings første virkelige venn. Kjell Bjarne ble tross alt på mange måter presset på ham. Vennskapet med Alfons har en avgjørende betydning for Ellings tilværelse og den følelsen av idyll som tidvis preger boka. For Elling blir vennskapet med Alfons en seier i hverdagen. Han har som vi vet, hatt store problemer med å passe inn i samfunnet, med den følge av at hans eneste nære menneskelige kontakt, var hans mor. I Alfons møter han en person med felles interesser og meninger, noe som hører med til sjeldenhetene, grunnet Ellings sære natur.

 

Vennskapet med Alfons fører også til en endring i Ellings syn på Kjell Bjarnes forhold til Reidun, og gir ham en ny elementær sosial egenskap, nemlig evnen til å vise generøsitet. Etter middagsdaten til Kjell Bjarne og Reidun, besøker Reidun Elling for å få en bedre forståelse av Kjell Bjarne. Reidun forteller at Kjell Bjarne oppfører seg tilbakeholdent, og snur seg mot Elling for å få en forklaring. Elling legger fra seg trassen og sjalusien han har følt overfor Reidun og Kjell Bjarne, og legger i stedet inn noen meget fordelaktige ord for Kjell Bjarne. Dette skal vise seg å være utslagsgivende for den videre utviklingen i forholdet mellom Kjell Bjarne og Reidun. Og hva er grunnen til denne generøsiteten Elling viser? Svaret er nok Alfons Jørgensen. Alfons gir Elling en ny dimensjon, og han er ikke lengre like avhengig av Kjell Bjarne, samtidig som han tar en viss risiko, da han ikke har snakket med Alfons siden besøket på Café Nordraak og den påfølgende byturen.

 

Elling blir stadig mer selvhjulpen, og forholdet til Alfons blir stadig nærere etter hvert som historien skrider fram. Dette kulminerer til slutt i en felles hyttetur, der både Kjell Bjarne og Elling, samt Alfons og Reidun, er med. Her blir vennskapet mellom Kjell Bjarne og Elling satt på en skikkelig prøve. Allerede på bilturen ut til hytta i Nevlunghavn oppstår den første konflikten. En politimann med begeistring for amerikanske biler, stopper reisefølget for å ta en nærmere kikk på bilen. Elling føler seg tilsidesatt, og forsøker derfor å overta styringen i samtalen ved å utgi seg for å være en motorekspert. Her kommer igjen sjalusien han føler overfor Kjell Bjarne til overflaten. Han frykter nå for forholdet til Alfons, men i motsetning til tidligere, tar han seg nå raskt sammen, uten å lage altfor mye bråk. Dette er en klar forbedring i forhold til tidligere liknende situasjoner. Samtidig klarer Elling virkelig ikke å gi slipp på angsten og frykten som preger ham. Han stiller seg sterkt kritisk til det faktum at Kjell Bjarne vil dele rom med Reidun, men nå er oppfatningen hans basert på en reell frykt for at Kjell Bjarne skal ta livet av barnet gjennom seksuelle aktiviteter, og ikke sjalusi overfor Kjell Bjarne og Reidun.

 

Samtidig som denne situasjonen virker å dra Elling og Kjell Bjarne fra hverandre, gir den opphav til et rørende vakkert, men samtidig absurd bilde på deres nære vennskap. ”- Når var det du skifta underbukser sist, Elling? …” (side 192) Så følger en lengre argumentasjon mot og bebreidelse av Kjell Bjarne, men Elling gir til slutt etter. ”Jeg ga opp. Resignerte, rett og slett. Han var en gris, men han var min venn. Jeg tenkte, at har jeg blandet blod med ham, så kan han vel saktens få låne underbuksen min, i hvert fall så lenge jeg slipper å trekke på meg hans.”(side 193) Det er ingen tvil om at Elling har tatt store sosiale skritt siden de ensomme dagene i blokkleiligheten, selv om livet han lever, definitivt ikke er helt normalt.

 

Brødre i blodet er den mest positive med tanke på Ellings utvikling. Angsten og frykten er i stor grad forsvunnet, og tilværelsen preges av en tidligere ukjent idyll. Sammen med Kjell Bjarne mestrer etter hvert Elling hverdagens små og store utfordringer. Boka tegner et langt mer positivt bilde av Elling, og det oppstår et håp om at det skal fortsette på den samme gode måten, men i bok nummer fire skjer dessverre det stikk motsatte.  

 

5.1 Elsk meg i morgen

 

Handlingsreferat

I Elsk meg i morgen nærmer Elling seg 40. Han bor fremdeles i den kommunale leiligheten, mens Kjell Bjarne har flyttet én etasje opp og blitt samboer med sin kjæreste, Reidun Nordlsletten. Samtidig har han blitt stefar og lykkelig arbeidstaker, i form av panteflaskesorterer. Elling står alene igjen etter at sosialkontakten, Frank, har fått sparken på grunn av trange budsjetter i Oslo kommune. Ensomheten driver han ned i den dypeste avgrunn, der han igjen fanges i sine egne tankerekker, og får tid til å dyrke sine psykoser. Han er forlatt av sin egen blodsbror, og gir seg over til sin egen fortapelse og nedbrytning. Leiligheten og tilværelsen forfaller med ham, og det ender i et uunngåelig sammenbrudd for Elling. Heldigvis for Elling, tar Kjell Bjarne og Reidun ansvar, og får ham inn på rett spor igjen.

 

Elling kommer seg igjen ut i samfunnet, og for første gang viser han en virkelig interesse for det motsatte kjønn. Hans utkårede er en yngre kvinne som arbeider i en pølsekiosk, der Elling er stamkunde. Hennes navn er Lone, og Elling oppslukes helt i begjæret av denne kvinnen.

 

5.2 Personkarakteristikk og tema

Den Ellingen vi umiddelbart møter i Elsk meg i morgen, har mer til felles med den Ellingen vi møter i Utsikt til paradiset enn i Fugledansen og Brødre i blodet. Livet hans er igjen retningsløst, og den faste tilværelsen som har gjort ham så godt, er tatt fra ham. Den nye ensomheten leder ham igjen inn i en tilværelse, der han i stor grad er fanget i sitt eget hode og egne tankerekker. Nå har han heller ikke et prosjekt som driver ham fremover og hindrer at han sklir helt ut, og han gir seg på mange måter over til sin egen fortapelse. Tafattheten som også har vært en av hans største mentale fiender er tilbake, og hindrer ham i å ta tak i seg selv. Evnen han nøysomt har opparbeidet helt siden oppholdet på Brøynes, nemlig evnen til å ta seg sammen, har forsvunnet som dugg for solen.

 

”Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder jeg min verden – så får heller de andre holde på med sitt. Jeg gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føder meg selv… Det var en av de endeløse nettene. Jeg lå der i mørket, og hadde rotet meg inn i tankebaner jeg ikke kunne ta meg ut av.” (side 6)

 

Heldigvis for Elling har han en viss sosial krets, rettere sagt: Kjell Bjarne og Reidun. Disse personene blir helt essensielle for Elling eksistens. Kjell Bjarne har inntatt en akseptert samfunnsrolle, og på mange måter utviklet seg langt forbi Elling. Dette er ikke noe Elling misunner, da han i følge seg selv, lever godt i velferdsstatens favn. Men etter Franks avskjedigelse, hviler ikke lenger velferdsstatens lune hånd over Elling, og han blir reddet av sin blodsbror og eneste venn (når de som ligger i koma er utelukket). For Elling representerer denne redningsaksjonen en ny start i livet, og han har igjen fått muligheten til å bevise at han kan leve som en alminnelig samfunnsborger.

 

”Kort sagt: Lykke. Orden og renslighet. Også i det ekstra soverommet, som jeg benyttet til bibliotek, hersket det pinlig orden. Jeg hadde ordnet alle bøkene alfabetisk, og plassert alle pornofilmene helt nederst i en låsbar skuff. Jeg så mindre og mindre på video og tv, jeg vendte tilbake til min gamle yndlingsbeskjeftigelse, lesningen.” (side 67) I dette utdraget ser vi hvordan Elling har funnet seg selv igjen etter sammenbruddet, der tilværelsen var preget av våkenetter og grusom uorden. I tillegg får han seg et nytt ”prosjekt”: den hyggelige damen som arbeider i pølsekiosken.

 

Hennes navn er Lone, og Elling får raskt opp øynene for henne. På mange måter er introduksjonen av en kvinne i historien en naturlig utvikling av Elling-karakteren. Vi har sett hvordan han takler det å bo alene, bo sammen med noen og inngå relasjoner til andre mennesker, samt hvordan han forholder seg til resten av samfunnet. Men situasjoner knyttet til kjærlighet og kjønnsliv er helt nytt for ham. Den usikkerheten han føler i denne nye situasjonen, er en plausibel årsaksforklaring til de lystløgnene han presenterer på løpende bånd. I samtalene med Lone er han oppvokst på Afrikas savanner, omringet av zulu-krigere, snakker livlig om landsbyens medisinmann, gamle Kedanga, og ender til slutt opp med å bli bortført av utenomjordiske vesener. Det hele minner om innledningen på vennskapsforholdet mellom Elling og Kjell Bjarne, der Ellings historier stort sett ikke var annet enn løgner.

 

Elling har en meget ”vitenskapelig” og beregnende innfallsvinkel til kjærligheten. Han oppdager raskt én av Lones interesser, og begraver seg i det samme stoffet. Hans egenskaper når det kommer til nøysomhet og evne til å fantasere, kommer til syne også i forholdet til Lone. Elling fantaserer og planlegger, og store deler av forholdet til Lone foregår i hans eget hode. Et godt eksempel på dette finner vi etter at Elling har avlagt pølsekiosken et besøk, og funnet ut av det han tror er navnet hennes. Han oppslukes full og helt av begjæret til ”Elise”, og ser for seg hvordan den videre kontakten skal foregå: ”… En sjelden gang lot jeg henne lene hodet sitt forsiktig inn mot min høyre skulder, men jeg strøk henne varsomt over kåperyggen. Akkurat så langt gikk jeg. Aldri lenger. Jeg ville vise meg som voksen og ansvarlig, som en mann fullstendig hinsides unguttenes blinde begjær og krafsende fingre. Jeg ville vise henne min fortrolighet. Vinne hennes tillit.”

 

Til tross for at det er en positiv undertone som preger Elling etter ”gjenfødelsen”, er han ikke helt tilregnelig, noe som tilslutt velter hele forholdet til Lone, og til dels også forholdet til Kjell Bjarne og Reidun. ”Onkel” Elling tar med Mojo, Reiduns datter og Kjell Bjarnes stedatter, på tur. Han er en alvorlig mann som klamrer seg til det normale, i frykt for å skli ut over kanten. Allikevel mister hanfotfestet og forsvinner for seg selv og omverdenen. En slik situasjon oppstår på turen med Mojo, og han klarer ikke å skille mellom rett og galt, og kommer ikke hjem før sent på kvelden, noe som fører til et krav fra Reidun, om at Kjell Bjarne må holde seg unna Elling.

 

Bokas slutt er tragisk, men åpen. Elling er blitt invitert hjem til Lone, og alt går i grunn pent og pyntelig for seg, men når Lone viser fram fotoalbumet sitt, går det over styr for Elling. ”… Så nå ble jeg sint. Ordentlig sint. Grep henne rundt håndleddet og krevde en forklaring. Her og nå ville jeg vite hvor mange menn hun hadde hatt før meg. Hvor mange liter sperma hun hadde skyflet i seg. Jeg ville ha et nøyaktig regnskap for all tre kroppsåpninger!” (side 261) Det viser seg altså at til tross for den utviklingen Elling har gjennomgått siden tiden i blokkleiligheten, er det noe alvorlig galt med hans sosiale evner og kunnskaper. Han oppfatter Lone som en billig tøs, etter at drømmen og fantasien om hennes absolutte renhet brister.

 

Elling-karakteren i Elsk meg i morgen er på sett og vis en blanding av Elling fra Utsikt til paradiset og Elling fra de to andre bøkene. Han har falt ned i avgrunnen igjen, men kommer seg raskt på beina, grunnet vennskapet med Kjell Bjarne. Videre er han relativt ubekymret i sin fremferd overfor Lone, i hvert fall sammenlignet med den personen han var i Utsikt til paradiset, med sin sosiale tilbakeholdenhet og angst.

 

6 Sammenfattende analyse

 

6.1 Ellings bakgrunn

For å virkelig kunne forstå Elling-karakteren, er det to spørsmål en må forsøke å besvare: Hvorfor, og hvordan er Elling blitt den karakteren han er blitt? Her er det mange teorier som kan diskuteres, og svaret er minst like sammensatt som spørsmålet.

 

Til å begynne med vil jeg ta for meg Ellings barndom og oppvekst. Det er ikke altfor mye Elling forteller om denne tiden, men det lille som sies, sier ofte en hel del. ”Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert stein på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok seg selv med.” (Utsikt til paradiset, side 6) Elling ble farløs allerede før han ble født, grunnet en arbeidsulykke der faren forulykket. Det kommer klart fram i dette utdraget hvordan Ellings mor reagerte på farens bortgang, og hvordan hun trakk med seg Elling inn i reservasjonen og tafattheten. Basert på dette, er det ikke unaturlig å anta at Elling ikke ble forsøkt aktivisert av sin egen mor. Noe som er med på å forklare den sosiale tilbakeholdenheten Elling så tydelig viser.

 

Elling ble også utsatt for til dels grov mobbing i sin barndom. Det følgende utdraget gir et godt bilde av hvordan situasjonen kan ha fortonet seg i Ellings oppvekst: ”Det var ikke mye moro å gå i dusjen etter endt gymtime. Ni lange år på skolen har lært meg at det ikke var bryet verdt å stole på noen. ”Bøyen,” kalte de meg. ”Zorro.” ”Sikk-sakk-pikk.” Lemmet mitt gikk ikke i sikk-sakk! Det svingte litt mot venstre, det var det hele.” (Utsikt til paradiset, side 113) Her gir Elling direkte uttrykk for at han har vanskelig for å stole på noen. I denne forbindelse ser det ut til å ha en direkte sammenheng med den mobbingen han ble utsatt for som barn og ungdom. I tillegg kommer det fram at han heller ikke hadde noen fremtredende rolle i kameratflokken, i den grad de kan regnes som Ellings kamerater. ”Fra min faste plass i utkanten av kameratflokken i skolegården hadde jeg latt det gå sport i å sette andre på ideer som de senere tok for å være sine egne.” (Brødre i blodet, side 154) Dette er en evne Elling har tatt med seg inn i sitt voksne liv, og spiller dessuten en viktig rolle i flere av bøkene. Den måten han ”spleiser” Reidun og Kjell Bjarne på er et godt eksempel.

 

Kombinasjonen av en farløs oppvekst, en tafatt mor og en skoletilværelse preget av mobbing, virker å ha lagt grunnlaget for den Elling-karakteren vi møter i bøkene. I tillegg mener jeg at det er på sin plass, å stille spørsmål om hvorvidt Elling har en diagnostiserbar psykisk lidelse.

 

En tanke som har slått meg er at Elling kan ha Aspergers syndrom. Symptomer på dette syndromet er blant annet begrensede sosiale ferdigheter og begrenset sosial forståelse, begrensede og repeterende mønstre av atferd og interesser, samt en forbedret visuell og auditiv persepsjon (evnen til å registrere, tolkning og organisering av sanseinformasjon). Elling viser gjennom bøkene en utrolig evne til å oppfatte detaljer, uavhengig av størrelse og relevans. Verken beboerne i naboblokka eller Lone slipper unna hans skarpe oppfattelsesevne: ”Hver gang hun hadde avkrevd meg det aktuelle beløpet, nevnt pølsens pris i en bydende tone, hadde jeg lagt merke til at hun forsøkte å drepe en dialekt.” (Elsk meg i morgen, side 30) Senere i samtalen legger han også merke til at Lone har rene negler, i det hun kaster et lite blikk ned på dem. Denne ekstreme persepsjonen kommer også frem i Utsikt til paradiset, i en samtale med sosialkontakten ved navn Eriksen: ”Han ga meg hånden og sa noe om mor, jeg la merke til at hadde hår i ørene. …” (Utsikt til paradiset, side 88) Det er med andre ord ingen tvil om Ellings oppfattelsesevne.

 

Når det kommer til Ellings sosiale ferdigheter er det mye en kan si, men han viser stadig vekk at han står tilbake på det sosiale plan. Samtidig viser han også at han har en viss forståelse for sosiale mekanismer. For eksempel når han spleiser Reidun og Kjell Bjarne, samt når han manipulerer de andre guttene i skolegården.

 

På en annen side viser han igjen symptomer som er forenlige med denne lidelsen, når vi tar for oss hans mange vaner og rutiner, samt sære ensrettede interesser. Han har for eksempel hatt den samme kveldsmatsvanen i over 30 år: ”Alltid fire skiver. Alltid kneippbrød. Ikke alltid ferskt kneippbrød, men kneippbrød. … Men tilbake til kveldsmaten. Fire brødskiver. Et raust lag med margarin. To med fiskepudding. Ett med gaudaost. Ett med saltpølse.” (Utsikt til paradiset, side 72) For ikke å glemme hans ekstreme interesse for Gro Harlem Brundtland: ”Gro i vind. Gro i regn. Gro i sol og Gro i skygge. Fast i fisken som en sjøløve. Uredd, sta og morsom. Men fremfor alt trygg.” (Utsikt til paradiset, side 9.) Alle disse symptomene er forenelige med Aspergers syndrom. Uansett om Elling har Aspergers syndrom eller ikke, er det rimelig å anta at han lider av en form for Autismespekterforstyrrelse (En paraplybetegnelse på lidelser knyttet opp mot Autisme).

 

Det er ikke mulig å fastslå hva som er forklaringen på hvorfor Elling er som han er, men mangelfull sosialisering, mobbing og eventuelt en psykisk lidelse, kan være mulige forklaringer.

 

6.2 Ellings utvikling

Elling gjennomgår en massiv utvikling fra tida i blokkleiligheten og fram til den selvstendige tilværelsen i leiligheten i Kirkeveien. Han får seg venner, egen leilighet og til og med en kvinnelig bekjent, noe som virker fjernt når en møter Elling for første gang.

 

Allikevel klarer jeg ikke å gi slipp på tanken om at Elling på mange måter er tilbake til utgangspunktet i avslutningen av Elsk meg i morgen. Alfons ligger i koma og Kjell Bjarne har fått et ultimatum av Reidun: Elling eller meg, og som ventet velger Kjell Bjarne, Reidun. Elling står tilbake alene med sin egen leilighet og veldig lite ellers. Dette skjer til tross for den beviselige utviklingen Elling har gjennomgått. Han er blitt et langt mer sosialt menneske, og mange av hans tidligere fobier er borte, men allikevel blir han forlatt av sin eneste venn. Om dette skylders Elling selv eller Kjell Bjarnes primitive lyster, er ikke godt å si. Men det som er sikkert, er at Elling har et langt bedre utgangspunkt for å klare seg i samfunnet denne gangen.

 

6.3 Hvor går grensa mellom Elling og Ambjørnsen?   

Når en analyserer et hvilket som helst litterært verk, må en skille mellom forfatter og forteller. I samtlige av bøkene om Elling, er det Elling som fører ordet, uten noen form for støtte av fortellerkommentarer. Elling er både sin egen og mulig også Ambjørnsens stemme. Ambjørnsen har opp gjennom sitt forfatterskap rettet til dels skarp kritikk mot deler av det norske samfunnet, og Elling-bøkene er preget av det samme.

 

Dessuten er det ikke helt fjernt å dra noen direkte linjer mellom Ambjørnsen og Elling. Ambjørnsen er en særing, og i hans tidlige romaner har han ikke stått tilbake for å bruke situasjoner og hendelser fra sitt eget liv. Ambjørnsen har selv uttalt (Østlands-Posten 26. Mai 2006) at han var en stor leser allerede som barn, og slukte alt det han kom over. ”Du kan trygt si det var et lesende hjem… Sånne hylende massefellesskap har aldri vært noe for meg, poengterer han. Jeg var alltid beskjeden og tilbakeholden i ungdommen.” Dette er to klare paralleller mellom forfatteren og hovedpersoner. Elling er som vi vet en typisk leser, og interesserer seg for litteratur og politikk. Samtidig har vi sett hvordan oppveksten hans var preget av sosial tilbakeholdenhet. Basert på dette kan en si at Ambjørnsen har hentet inspirasjon til Elling fra sitt eget liv.

 

6.4 Elling som Ambjørnsens talerør

Ambjørnsen er som jeg allerede har nevnt en svært samfunnskritisk forfatter, og har en litterær brodd som skiller han fra de fleste samtidsforfatterne i Norge. Elling-serien er intet unntak, men kritikken er ikke så åpenbar som den var i f. eks 23-salen. I Elling-bøkene er kritikken mer skjult, gjerne kamuflert i Ellings lange monologer og tankerekker. I tillegg er det også rom for tolkning; hva er ment som kritikk, og hva er ikke mer enn en del av Ellings natur?

 

Ambjørnsen som forfatter har ingen stemme i bokserien. Det er Elling alene som må bære fortellerbyrden på sine skuldre, noe han klarer med glans. Elling er kvikk i vendingene, og slenger om seg med kommentarer og spissformuleringer om omgivelsene rundt ham. Disse kommentarene kan av og til være så krasse og spissformulerte, at de er vanskelige å ta seriøst. Men sannsynligvis er mange av disse sparkene til samfunnet ment som åpenbar kritikk, spesielt når en legger forfatterens fortid og tidlige verker til grunn. La oss ta for oss noen eksempler:

 

”På en annen side hadde jeg ofte tenkt på – og irritert meg over – hvor lite det moderne mennesket kan holde ut, rettere sagt er villig til å tåle. … Jeg hadde vært gretten på mor fordi hun ba meg stikke ned på senteret og handle for henne. Gretten og tverr fordi det stormet litt ute. Det passet meg ikke å gå ut i det været. Selv om de varene hun ba meg hente faktisk var den middagen hun helt alene skulle lage til oss. Latterlig. Forkastelig. For hvordan hadde folk levet i dette landet helt opptil nylig?” (Utsikt til paradiset, side 89-90) Elling tar her utgangspunkt i seg selv, før han innlemmer hele det norske folket, inkludert våre forfedre. Det gjøres klart hvordan våre arbeiderklasseforfedre og deres ledere bygde landet mot det velstående sosialistiske demokratiet vi har i dag. Og hva er det vi sitter her og klager over? Jo, det er som regel bagateller: Handleturer og støvsuging, stabling i oppvaskmaskin (vi vasker ikke opp engang), tur med hunden, alt sammen ”problemer” den norske befolkningen støter på daglig. Denne småligheten belyses gjennom Ellings sinn og stemme, men jeg er sikker på at dette er velrettet kritikk fra Ambjørnsens side. Spesielt når en tar hans Hamburg-eksil i betraktning. Norge er nok på mange måter for trangt for Ambjørnsen. Både når det kommer til den oppmerksomheten han ville opplevd her, samt de holdningene som preger den norske befolkningen.

 

Ambjørnsen tar også for seg nordmenns fremmedfrykt og nedvurdering av andre kulturer som er representert i Norge. ”I hundre korte år hadde vi overlatt dette med valg av partnere til den såkalte frivilligheten… Og hvor lå lykken i å sjekke opp noen i grisefylla, for så å ende opp som fraskilt og gjeldstynget, tre år og to barn senere. Hvorfor drev man og hetset pakistanere og marokkanere fordi de gjorde det eneste fornuftige, nemlig å sørge for at barna deres ble gift med skikkelige folk…”(Elsk meg i morgen, side 25) Den vestlige verden har en klar tendens til å nedvurdere andre kulturer, både når det kommer familiestruktur og styresett. Den individuelle friheten, som er en grunnleggende vestlig verdi, gjennomsyrer alle deler av vårt samfunn, og vi regner det for å være best for demokratiet og samfunnet. Dette ser en klart i den vestlige verdens syn på arrangerte ekteskap i andre kulturer. For er det virkelig slik at vi selv vet best? Våre foreldre har tross alt en meget god kjennskap til oss, og på noen måter kjenner de også bedre, enn det vi kjenner oss selv. Ambjørnsen kan godt ha tenkt i liknende baner, men det er selvfølgelig vanskelig å fastslå.

 

Det finnes også fragmenter av kritikk som er så hemningsløse og vulgære at de er vanskelig å ta alvorlig, men som like fullt kan være ment som samfunnskritikk fra Ambjørnsens side. ”Jeg var glad vi var blitt kvitt Frank. Jeg var glad for at Oslo kommune endelig hadde forstått verdien av å spare penger. Legge ned helt og holdent kunstige arbeidsplasser. Frank hadde vært en snylter på felleskapets kasse. En snusmumrik som fikk fett betalt for å gå rundt og blande seg i andres liv og virke.” (Elsk meg i morgen, side 24) Her bruker Elling sterke ord for å beskrive hva han synes om Frank. Samtidig kan det sees på som en kritikk av unødvendige arbeidsplasser i staten, som koster mer enn de gir.

 

Slike kritiske monologer og uttalelser går igjen gjennom alle de fire bøkene, selv om bok to og tre har en mer positiv undertone enn to andre. Elling har det bedre og utvikler seg i en positiv retning, ivaretatt av velferdsordninger, i form av behandlingsinstitusjoner og stønadsboliger. Fra et slikt synspunkt kan en si at Ambjørnsen har et mer positivt syn på velferdsstaten i Fugledansen og Brødre i blodet, enn i de to andre bøkene.

 

7 Konklusjon og svar på problemstilling

Elling er en utrolig komplisert litterær karakter, og det krever en innsats for virkelig å kunne forstå ham. Jeg har forsøkt så godt jeg har kunnet, og jeg mener jeg har tegnet et relativt presist bilde av en av mest spennende karakterene i norsk samtidslitteratur.

 

Elling gjennomgår en rivende utvikling fra den situasjonen han var i etter morens død, og fram til den selvstendige tilværelsen med Kjell Bjarne, før det hele faller i grus mot slutten av den siste boka. Elling formes av sine omgivelser. Brøynes og Gunn, Kjell Bjarne, Reidun, Frank og Alfons, alle har hatt betydning, og vært med på å forme Elling til en mer normal og veltilpasset person i vårt samfunn.

 

Når det kommer til temaene i bøkene, er det mye å ta tak i. Det store fokuset på velferdsstaten er det ikke mulig å komme unna. Bøkene om Elling er på mange måter et skråblikk på velferdsstaten, et humoristisk et sådan, men kritikken er der like fullt, slik det ble vist i kapittel 6.4.  

 

Andre temaer som går mer på Elling selv, står også klart frem. Ensomheten og lengselen etter å høre til gjør seg spesielt gjeldende i bok en og fire, mens i bok to og tre, er Elling en del av et felleskap. Det er uten tvil dysfunksjonelt, men for Elling er det mer enn nok. Introduksjonen av en kvinne i Ellings liv bringer også frem kjærligheten som et tema i bøkene. Ellings søken etter kjærlighet ble klart allerede tidlig i Fugledansen, men det var dømt til å gå galt.

 

Elling er en karakter det er lett å bli glad i. Som leser, håper en virkelig at det skal ende godt for Elling. Til tross for at mye faller i grus for Elling i Elsk meg i morgen, er han et langt mer utviklet menneske, og langt rikere på erfaringer og opplevelser. Noe som peker i den retningen at han kanskje kan klare å stable et relativt normalt og stabilt liv på beina. 

 

Litteraturliste

 

Primærkilder

Alle Elling-bøkene er forfattet av Ingvar Ambjørnsen

Utsikt til paradiset (1993), Cappelen

Fugledansen (1995), Cappelen

Brødre i blodet (1996), Cappelen

Elsk meg i morgen (1999), Cappelen

 

Sekundærkilder

Gillberg, Christopher. (1998) Barn, ungdom og voksne med APERGER SYNDROM: Normale, geniale, nerder? Oslo. Gyldendal

 

Hansen, Kjell-Willy. Østlands-Posten 26. mai 2006, side 17-22.

 

Jacobsen, Toril og en ukjent medforfatter. (23.07.2001) Særemne om Ingvar Ambjørnsen og bøkene om Eling. Lokalisert på verdensveven 10.10.2010: http://www.daria.no/skole/?tekst=1237