En analyse med sideblikk til romanen ”Herman” og Hamsun
Særemne om Lars Saabye Christensens roman "Halvbroren" med sideblikk til romanen "Herman" og Hamsun. Meget bra!
Karakter: 6 (3. klasse, allmenn)
Innholdsfortegnelse
- Handlingsreferat
- Miljøbeskrivelse
- Komposisjon
- Synsvinkler
- Personskildring (Barnum, Fred og Arnold Nilsen)
- Tema
- Hvorfor kan vi si at Herman er en bok typisk for Lars Saabye Christensen sitt forfatterskap, mens Halvbroren er mer atypisk?
- På hvilke måter kan vi se at Lars Saabye Christensen har hentet inspirasjon fra Hamsun i Halvbroren?
August – Arnold
Bruk av Hamsun i handlinga
Hensikten
Forord
Jeg har valgt å skrive dette særemnet om Lars Saabye Christensen fordi jeg interesserer meg for forfatterskapet hans. Den første av hans bøker som jeg leste var ”Beatles”. Da var jeg 15 år og den syntes jeg var både morsom og interessant. Senere leste jeg ”Bly” og i forbindelse med dette særemnet har jeg i tillegg leste” Halvbroren” og ”Herman”. ”Beatles” var faktisk den første ordentlig tjukke romanen jeg leste og den innfridde på alle måter kravene jeg kunne stille. Den var morsom, spennende og hadde god flyt.
Når jeg nå har valgt å skrive særemne om Lars Saabye Christensen er delvis fordi jeg synes han skriver bra og delevis fordi jeg har lyst til å lære mer om forfatteren og bøkene hans.
De problemstillingene jeg vil drøfte i dette særemnet er:
- Hvorfor kan vi si at Herman er en bok typisk for Lars Saabye Christensen sitt forfatterskap, mens Halvbroren er mer atypisk?
- På hvilke måter kan vi se at Lars Saabye Christensen har hentet inspirasjon fra Hamsun i Halvbroren?
Lars Saabye Christensen bøker har mye til felles. For eksempel har han uttalt i et nettintervju at bøkene ”Beatles”, ”Herman” og ”Gutten som ville være en av gutta” gjerne kan ses på som en trilogi. Handlingen foregår tross alt i det samme miljøet og stort sett i det samme tidsrommet. Så vi kan si at det er store likheter mellom bøkene.
Mange lurer på om bøkene til LSC er selvbiografiske og det kan sies å være både rett og galt. Vi kan se mange likheter mellom oppveksten til LSC og handlingen i romanen Beatles. Vestkant-miljøet er det samme, 60-tallet er det samme og hovedpersonen i Beatles tar jobber som LSC hadde i sin tid. Men selv avviser han at bøkene hans er selvbiografiske;
”Jeg brukte min egen oppvekst, dvs. miljøet, musikken, gatene, skolene, som ramme rundt fortellingen. Det er helt klart den romanen som ligger nærmest opp til mitt eget liv. Men det aller meste er diktning. Men noe har skjedd.” LSC i nettintervju på dagblad.no
En annen ting som karakteriserer noen av romanene hans er bruken av frisører i biroller. Vi finner det i tre av bøkene hans; ”Herman”, ”Beatles” og ”Den misunnelige frisøren”. Han sier selv at frisører alltid har interessert og inspirert ham. Spesielt forholdet mellom frisør og kunde som han kaller ”et salgs taust kammerspill”. Christensen henter også noen ganger inspirasjon fra forfattere som har vært forbilder for ham. Som Jan Erik Vold og Knut Hamsun. Sistnevnte kan vi se tydelige spor av i Halvbroren.
|
PRISER
|
LSC har utgitt bøker i 28 år, og han er blitt lansert i mange land. Halvbroren er for eksempel blitt gitt ut i Frankrike, England, Tyskland, Italia, Brasil, USA, Sverige og Danmark. Bøkene har stort sett fått god mottagelse i alle landene, noe som er litt rart siden boken omtaler Oslo miljøet og hvordan det var for 40 år siden. Det burde vel egentlig ikke være så interessant å lese om for en franskmann eller en tysker. Men det at boka faktisk er populær, beviser at den har litterær kvaliteter som går hjem også utenfor Norge.
Den 8. mai sitter Boletta og moren i leilighet i Kirkeveien og fyrer opp kaminen med Hamsun og drikker malaga, mens datteren Vera er på tørkeloftet hvor hun leter etter en gammel kjole. Det er der på tørkeloftet at selve handlinga starter ved at Vera blir brutalt voldtatt av en ukjent mann, som har det eneste kjennetegn at han har bare ni finger på den ene hånden. Denne episoden gjør at Vera fullstendig mister livsgleden og at hun ikke sier et eneste ord helt til hun, ni måneder etter, føder en gutt i en drosje. Barnet får navnet Fred av drosjesjåføren, siden han ble unnfanget på selv frigjøringsdagen.
Etter fødselen begynner ting å vende tilbake til det normale. Boletta fortsetter å arbeide på telegrafen og Vera, Fred og «Den gamle» er hjemme. Til å være en 20 åring lever Vera veldig tilbaketrukket, hun er for det meste hjemme. Hun får sitt store sosiale gjennombrudd når hun møter Arnold Nilsen fra den lille øya Røst i Nord-Norge. Arnold Nilsen er en lav mann som kjører rundt en stor gul Buick. Fortiden hans er nokså tåkelagt, det vi vet er at han var sirkusartist på sirkus Mundos og at han nå ”lever av livet”. Selv om ikke alle i familien Jebsen setter pris på at Arnold begynner å oppvarte Vera, gifter de seg og får 4 år etter Freds fødsel et barn sammen. Arnold har bestemte at barnet skal ha det usedvanlige navnet Barnum, og at han skal bli døpt av gamle presten til Arnold på Røst.
Livet til familien Jebsen, blir forandra etter at Arnold og Barnum blir familiemedlemmer. Det skjer dramatiske og vonde ting. Boletta blir alkoholiker og «Den gamle» blir påkjørt og drept. Hun blir påkjørt samme dag som Håkon den 7. dør, mens hun og Fred er på Karl Johanns gate på vei mot slottet for å ta farvel med kongen. Denne episoden fører til at Fred tar etter sin mor og forholder seg taus i 22 måneder. Barnum har det heller ikke så greit i disse årene. Han blir mobbet for sin lave høyde og har ingen venner. Gjennombruddet til Barnum blir når han møter Peder og Vivian på danseskolen. De blir gode venner og sener gifter Vivian og Barnum seg.
Fred er glad i Barnum, Vera, «Den gamle» og Boletta, men han hater Arnold. På grunn av det tilbringer han liten tid hjemme. Om kveldene streifer han gatene i Oslo og gjør mye dumt. Hans hat ovenfor Arnold vokser gjennom hele boka. Helt til han dreper Arnold ved at han kaster en diskos i hodet på ham. Fred har ingen venner (bortsett fra Barnum) før han blir med i en bokseklubb. I den klubben knytter han nær kontakt med treneren sin, Willy. Willy er kanskje den eneste bortsett fra Barnum som får et nært forhold til Fred. Fred er ikke spesielt god til å slå, men han er god til å bli slått. Han ligger til slutt an til å bli norgesmester, men han taper med vilje i den siste og avgjørende kampen. Kort tid etter denne episoden forsvinner han først med en skute til Grønland, som han senere kommer tilbake fra, før han forsvinner ut fra romanen for siste gang på en 28 år lang reise.
Selve hovedpersonen i boka, Barnum, har en vond oppvekst. For det er ikke bare det at han har en far som aldri er der, en alkoholisert bestemor og en problemfylt halvbror som eneste venn, han er også veldig liten av vekst. Siden han ikke har noen venner, og siden Fred ikke alltid er der, begynner Barnum på en måtte å snakke med seg selv. Han tenker seg ut grusomme situasjoner hvor han for eksempel blir uhelbredelig syk. For hvis han ble det, måtte alle de som hadde vært slemme mot ham få dårlig samvittighet og alt ville bli bra. Sånn forsetter det helt til han møter Vivian og Peder på danseskolen. De blir veldig nære venner av den grunn at de har noe til felles; alle har hver sin feil. Barnum er lav, Peder er feit og Vivian ble født i en ulykke. Vivian og Peder blir viktig støttepunkter i livet til Barnum.
På 11 års dagen til Barnum får han en gammel skrivemaskin av Fred. Barnum bruker skrivemaskinen til å starte en karriere som manusforfatter, og det er med denne han skriver sitt første manuskript; ”Den lille byen”. Barnum skulker mye på ungdomsskolen og blir fort sparka ut fra videregående, men han skriver veldig bra og vinner til sammen to priser for to manus, der en av prisene er for årets beste manus. Senere blir også Peder involvert i Barnums forfatterskap, ved at han blir økonomisk ansvarlig. Men selv om Barnum har potensial til å skrive, greier han ikke helt å levere. Noe av skylden til det er at han har et alkohol problem, og at livet hans faller fra hverandre sammen med at han skilles fra Vivian og at Fred blir borte.
Boka ender dramatisk med at Fred vender tilbake etter 28 år, Vivian føder sønnen Thomas som Barnum ikke kan være far til, Peder omkommer i en bilulykke i Berlin, Vera blir innlagt på mental sykehus og Barnum blir ferdig med livsverket sitt, manuskriptet ”Nattmannen” som handler om Fred.
Miljøbeskrivelse
Vi befinner oss i all hovedsak i Oslo, noe som er typisk for Lars Saabye Christensen sine romaner. Vi besøker andre steder også, men det bare et av dem som har noen betydning for handlinga i romanen, og det er den nordnorske øya Røst hvor Arnold Nilsen ble født. Beskrivelsen av de geografiske stedene har ikke tatt stor plass i romanen. Leiligheten til familien Jebsen i Kirkeveien blir beskrevet noen få ganger i boken og da er det nokså vagt. For eksempel ”de brune møblene lå tungt i skyggen” og ”av den harde tikkingen fra uret i entreen”. Det kommer tydelig fram at LSC ikke legger veldig stor vekt på å beskrive omgivelsene, men menneskene og deres handlinger.
Det sosiale miljøet i denne boken er også typisk for LSC. Vi har en arbeiderklassefamilie i Oslo, som i ”Beatles”, ”Herman”, og ”Gutten som ville være en av gutta”. Et kjennetegn på dette miljøet er den hyppige bruken av kallenavn på folk, spesielt på lærene. Vi møter navn som Tønne, Pappen, Egget, Knokkelen, Hjulet, osv. Det er heller ikke uvanlig i LSC bøker at barna (hovedpersonen) i familiene har et tidlig møte med alkohol, som i ”Beatles” og ”Halvbroren” har en destruktiv effekt på hovedpersonen.
Komposisjon
Boka er delt opp i 6 deler; ”Det siste manuskript”, ”Kvinnene”, ”En koffert med applaus”, Barnum”, ”Fetning” og ”Det elektriske teater”. Disse delene består av kapitler, og det er til sammen 45 kapitler. Boka følger ingen fast tidslinje, vi hopper ofte fram og tilbake i tid. For eksempel er den første delen, ”Det siste manuskript”, et frampek, hvor vi befinner oss helt i slutten av handlinga i boka. Den neste delen ”Kvinnene” tar for seg live til ”Den gamle”, Boletta og Vera etter krigen og voldtekten helt fram til fødselen. Neste del er ”En koffert med applaus” er den delen som går lengst tilbake i tid. Den tar for seg oppveksten og flukten til Arnold fra Røst og hans møtte med Vera. Neste del er den lengste på hele 362 sider, og den heter ”Barnum” handler utelukkende bare om Barnum fra dåp til han skal til Berlin på filmfestival. ”Fetning” er den neste delen og i den delen får vi lese manuskriptet ”Fetning”. Den siste delen er ”Det elektriske teater” er en mer detaljert beskrivelse av Barnums liv fra han og Vivian blir samboere til han dra på filmfestivalen i Berlin.
Synsvinkelen i denne boken bytter mellom å være retrospektiv med Barnum som allvitende forteller til å være nåtid med Barnum som observatør som forteller hva som skjer akkurat mens det skjer. Vi ser tydelig forskjellen på de to synsvinkelen når de blir brukt. I det retrospektive perspektivet så kan Barnum gå inn i hodene på folk å si hva de tenker. Når Barnum forteller i presens, går han bare inn i sitt eget hode og forteller hva han tenker i tillegg til at han selvsagt refererer hva andre mennesker sier og gjør.
Den retrospektive førstepersonssynsvinkelen har vi delene ”Kvinnene”, ”En koffert med applaus”, ”Barnum”, ”Fetning” og store deler av ”Det elektriske teater”. Mens vi har førstepersonssynsvinkel presens i ”Det siste manuskriptet” og i siste kapitel i ”Det elektriske teater”. Grunnen til at LSC har valgt at nesten hele romanen skal bli fortalt av selve hovedpersonen i preteritum, er at det er mye lettere å skrive historien på den måten. Han gir oss nemlig hele tiden frampek om ting som kommer til å skje. En litt spesiell ting er at Barnum i to av delene (”Kvinnene” og ”En koffert med applaus”) forteller om hendelser fra før han ble født. Så det han forteller oss i de delene har blitt fortalt senere, men av hvem? Svaret på det spørsmålet finner vi i epilogen, hvor Barnum møter Fred igjen på rommet til Vera på Gaustad sykehus. Når Barnum spør Fred hvorfor han kom tilbake svarer han ” – For å fortelle deg alt dette”. Så på sin 28 år lange reise har Fred samlet samme hele historien til Jebsen-Nilsen familien og så har han fortalt den til Barnum som forteller den videre til oss.
Barnum er hovedpersonen i boka. Det er ham handlinga sentreres inn på og det er ham det er skrevet mest om. Barnum blir etter hvert en veldig sær person. Han behandler mennesker dårlig, og han mister noen ganger kontroll over hva han sier og gjør (for eksempel takketalen han holder når han får pris for best manus som kun består av tre ord: ”Faen ta dere”). Bakgrunnen for dette tror jeg vi finner i at han ikke hadde jevnaldrende venner før han blir 13 år. I starten framstår han som en grei person, han har alltid en veldig trang til å si sannheten (spesielt til Vera), han finner aldri på noe bråk selv og han er veldig sympatisk. Det er først når han møter Peder og Vivian at han begynner å finne på tull. Et eksempel er når Peder og Barnum i en alder av 13 år drikker seg fulle på en flaske campari, mens de er på sommerhytta til Peder sammen med foreldrene hans. Dette er Barnums første møte med alkohol, det stoffet som senere forandret ham fullstendig.
Barnum blir som kjent manusforfatter av yrke. Han er ikke veldig produktiv, men de manusene han lager er veldig gode. I løpet av boka skriver han fire manus, to av dem vinner han priser med og et av dem får kjempebra respons, men ingen blir til film. Det får Barnum til å føle seg mislykka. Et særlig tilbakeslag får han når han får vite at manuset ”Fetning” som vant prisen for ”Årets beste norske manus” ikke blir til film.
Hvorfor har så LSC valgt at hovedpersonen i boka skal være en liten, tilbakeholden og sjenert gutt, som senere i boka utvikler seg til å bli en egoistisk alkoholiker? Jeg tror det er fordi han ønsker å vise hvordan miljø og arv kan forandre et menneske. Det er flere faktorer som spiller inn på forandringen av Barnum. Han har for eksempel en far som nesten aldri stiller opp, en alkoholisert bestemor, oldemoren blir påkjørt og drept, han blir mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen og når Fred til slutt forsvinner begynner han å se syner. To ganger i løpet av en kveld ”ser” han en filmklipper som har navnet Fleming Brant. Fleming var klipperen i en film som skulle bli «Den gamles» internasjonale gjennombrudd, men som det aldri ble noe av. Grunnen til at Barnum ser Brant er at han er bestefaren hans og Barnum likt å tenke seg at den ukjente bestefaren hans skulle følge han rundt og passe på ham. Han finner ut at det er Brant som er bestefaren hans i en samtale med Vera:
”- Jeg innbilte meg altid at bestfar var trikkekonduktør, at han passet på meg hver gang jeg tok trikken. - Slutt nå, Barnum. Plutselig kommer jeg på noe, jeg begynner å le. Mor spør irritert - Hva er det nå. - Fleming Brant, hvisker jeg. - Han må være Bolettas mann, din far. - Det er jo opplagt. Mor fiker til meg.” Halvbroren side 565.
Det er også andre ting som tilsier at Bolettas mann var Fleming Brant. For to år etter den gamles død dro hele familien Jebsen-Nilsen på biltur til Italia for å finne Fleming Brant. Han hadde skrevet den gamles nekrolog, men ingen visst hvem han var, derfor dro de for å finne det ut. Under hele turen oppfører Boletta seg merkelig. Hun virker brydd og ønsker å dra hjem. Når de møter Brant, så er det Boletta Brant ser på i starten, som om han kjenner henne.
Brødrene Fred og Barnum er forskjellige, men har også noen likheter. For å nevne noen eksempler på ulikheter har de veldig forskjellig utseende og oppførsel. Barnum er liten med lyst krøllete hår og blå øyne, mens Fred er høy, har mørkt hår og brune øyne. Barnum er flink med bokstaver, mens Fred lider av en slags dysleksi som gjør at han staver sitt eget navn som ”Ferd”. Fred er ”gatesmart” og er mye tøffere psykisk og fysisk, mens Barnum er mer innadvendt og svak både psykisk og fysisk. Barnum har en mye større trang til å si sannheten og være ”mors beste gutt” enn Fred som kan forsvinne for en uke uten å bry seg om morens bekymringer. Det at Fred bare forsvinner noen ganger eller ”at han er ute og streifer” som Vera sier, skyldes i all hovedsak Arnold. Fred hater Arnold helt fra første stund. Dette hatet fører til slutt til at han dreper Arnold. Drapet framstår som et uhell ved at Fred kaster en diskos som treffer Arnold i hodet (”et vådekast”). Men flere hentydninger tidligere i boka peker i retning av at dette var Freds klare hensikt.
” –Skal jeg drepe faren din for deg, Barnum?” Halvbroren side 11.
Barnum og Fred har egentlig bare to veldig viktige likheter, og det er at de elsker hverandre og Vera, Boletta og ”Den gamle” og at de har samme far! Vi kan nemlig se ut ifra kommentarer hovedpersonene, har og fakta fra boka, at Arnold Nilsen er faren til både Fred og Barnum. For å se på faktaene vet vi at mannen som voldtok Vera bare hadde fire fingere på den ene hånden sin. Vi vet også at Arnold greide å skjære av seg en av fingrene sine som liten. Det vi også vet er at når Arnold møter Vera har han mistet nesten hele hånda etter at han visstnok hadde vært med å rydde miner i Finnmark. Men voldtekten tok sted mai 1945 og Vera møter Arnold mai 1949, fire år senere. Minerydding er noe man gjerne gjør etter kriger, så det er veldig sannsynlig at Arnold voldtok Vera, mistet hånden sin i Finnmark og kom tilbake fire år etter fordi han fikk dårlig samvittighet. Men det er også en annen brist i forklaringen hans. Første gang han blir spurt om hånden, sier han at den ble sprengt av en mine i Finnmark, men når han ca 12 år senere blir spurt på nytt, sier han at det var en granat! Et annen hint er når Vera og Arnold er hos presten for å prøve å døpe Barnum;
” – Er Barnum egentlig et navn? Spør presten. – Barnum er et navn godt som noen, sa far. – De er fra Nord-Norge, Arnold Nilsen? Far nikket. – Dere er kanskje litt friere i navnebruken der oppe, men her sør finnes det grenser. Presten finner fram en bok og leser høy. – Det gis forbud mot å velge navn som kan bli en byrde for den som bærer det. – Jeg ber om at dere finner et annet navn til den stakkars gutten. Mor har allerede reist seg og gikk mot døren. – Han er ingen stakkars gutt! sa hun. - Og nå går vi! Far ble sittende et øyeblikk til. – Det er visst andre gang presten er uvillig mot mine barn, hvisket han. Presten smilte. – Deres barn? Er De far til begge?” Halvbroren side 163-164.
Vi kan se ut ifra denne samtalen at Arnold venter med å si den siste setningen til presten før Vera har gått ut, dessuten hvisker han det til presten. Det viser at han ønsket at Vera ikke skulle høre det, noe som igjen peker i retning av at Arnold må være faren til Fred.
Fred:
Selv om vi kan se at Fred er glad i familien sin (unntatt Arnold), så gjør han mange uforklarlige onde ting. En av de mest mystiske er når ”Den gamle” dør. Det som skjedde var visstnok at mens ”Den gamle” og Fred var på vei til slottet, mistet plutselig ”Den gamle” balansen på fortauet og ramla rett i fronten på en lastebil. Mye kan tyde på at Fred puffet henne, vi kan for det første se at han etter ulykken ikke sa et ord på 22 måneder, noe som kan skyldes skyldfølelse. For det andre har vi omstendighetene, at ”Den gamle” bare plutselig falt ut i gaten og for det tredje har en samtale mellom Barnum og Fred ikke lenge etter ulykken, hvor Fred spør Barnum om han kan holde en hemmelighet, som Barnum ikke vil røpe til oss leserne.
Fred har som Barnum sosiale og psykiske problemer. Han er helt ubrukelig med mennesker, han greier ikke engang alltid å være snill med de få menneskene han liker. Det er egentlig bare en person han greier å få godt kontakt med, og det er Barnum. Selv om han noen ganger slår ham eller snakker nedlatende til ham, er det Barnum han alltid henvender seg til i nødsituasjoner. For eksempel når Fred og Barnum går til Nordpolen pub midt på en vinterkveld for å hente en sterk beruset bestemor hjem. Eller når Fred skal bli intervjuet av Aftenposten før boksefinalen, og Barnum må være med for å svare for han.
Hvorfor Fred forsvinner på den reisen som kom til å ta 28 år, er det mye usikkerhet rundt. Men han påstår selv at han skal finne noen brev som oldefaren hans, Wilhelm, skrev til ”Den gamle” før han forsvant i isen. Disse brevene forsvant når Arnold solgte dem i all hemmelighet fordi han var i pengemangel og når resten av familien fant ut at brevene var borte falt mistanken straks på Fred.
Freds rolle i boka er kanskje viktigere enn rolle til Barnum, han har jo tross alt fått boka oppkalt etter seg. Fred er Barnums store ideal og har en slags farsrolle i livet til Barnum. På et sted i boka uttaler Fred ordene:
”- Jeg skulle vært faren din Barnum.”
Nesten uten at han merker det begynner Barnum sakte å ligne på Fred. Men Fred liker ikke det, og det er Fred som er den som støtter Barnum mest i starten på karrierene hans som manusforfatter.
Arnold Nilsen:
Arnold Nilsen er fra Røst, der han vokste opp sammen med foreldrene Evert og Aurora. Den unge Arnold ligner veldig på Barnum, han var liten, spinkel og han passet veldig dårlig inn i det miljø han var født i. På grunn av sin lille størrelse og sin spinkelhet tåler han dårlig det harde fysiske arbeidet på øya og han blir i tillegg veldig fort sjøsyk. Han greier faktisk å kappe av seg en finger mens han holder på å rense en fisk. Vi kan se den samme mangelen til å tilpasse seg et miljø i Barnum, som selv har store problemer med å vokse opp i Oslo. Etter en episode som fører til at Arnold blir liggende skinndød i to og en halv uke, flykter Arnold fra øya. Han havner i sirkus Mundus og han forsvinner med det sirkuset og dukker ikke opp før mange år senere i en gul Buick i Kirkeveien.
Arnold har et livsmotto som han lærte av sirkusdirektør Mundus som lyder: ”Det er ikke det du ser som er viktigst, men det du tror du ser”. Det er egentlig veldig morsomt at livsmottoet hans lyder slik, fordi det er sånn han faktisk er selv. Når han kommer kjørende i Kirkeveien i en stor gul Buick rett etter krigen, så vil en hver person som ser han tro han er en millionær. Og det spiller han på, han går rundt og presenterer et bilde av seg selv som ikke stemmer. Når han er borte i mange dager på ”jobb” så gjemmer han seg egentlig bare på rom 502 i Cochs hospits. Som sagt: det er ikke viktig hva du ser, men hva du tror at du ser.
Tema
Temaet i Halvbroren er ikke lett å fastslå. Det er en lang roman på hele 651 sider med en handling som strekker seg over omtrent 45 år, med flere hovedroller og mange biroller. Selve boka er delt opp i mange små handlinger og det er ofte avsporinger fra disse igjen. Og det er ikke alt: selve tittelen er villedene, vi finner jo til slutt ut at Fred og Barnum er helbrødre!
I mine øyne er temaet i boka at alt har en mening og at selv de minste ting en gjør kan forandre hele liv. Det er et tydelig bilde på denne tolkningen at bare fordi Vera var oppe på tørkeloftet i en liten halvtime den aprildagen i 1945, så får vi hele fortellingen om Fred, Barnum, Arnold, osv.
Frisøren Tjukken oppdager at håret til Herman sakte faller av. Herman og moren drar til legen som sier at Herman har en hårsykdom som kan skyldes stress. Herman innrømmer der at han lenge har vært nervøs for et tilbud som faren har gitt ham om at han skal bli med opp i anleggskranen en gang. For å prøve å få livet til å fortsett på en normal måte, drar Herman og moren til Tjukken for å bestille en parykk. Parykken skal være av ekte menneskehår og det vil derfor ta lang tid før den kommer.
Herman har egentlig bare to venner. Den ene er jenta Ruby i klassen og den andre er bestefaren. Ruby har, i motsetning til Herman, mye hår. Hun er tydeligvis glad i Herman og Herman er glad i henne, men de er ikke så flinke til å vise det. Bestefaren ligger hele dagen alene i en stor seng på et gamlehjem. Herman besøker bestefaren regelmessig og hører på gamle historier og skrøner. Ved en anledning fortalte bestefaren Herman at hvis man drakk øl ville håret vokse raskere. Det ender med at Herman drikker og har øl i håret. Ølet tar han fra den alkoholiserte naboen Panten. Panten er svensk og jobbet før som gartner for kongen. Men nå sitter han bare hjemme og drikker øl og snakker med Herman.
For å skjule hårmangelen begynner Herman å bruke en lue. Men han blir raskt avslørt av resten av klassen som begynner å mobbe han. For å unngå mobbingen begynner Herman å skulke og overtaler moren til å skrive sykemeldinger. Når Herman kommer tilbake til skolen har lærene fått slutt på mobbing, med den trusselen om at den som mobber Herman vil bli utvist. Det fører til at medelvene slutter å mobbe, men isteden begynner de å unngå han. Selv en av lærene begynner å late som om Herman ikke er der.
Men det topper seg for Herman når bestefaren dør på selveste julaften og Panten bli lagt inn på avrusing. Bestefaren var også skallet, og det gjorde at han var Hermans likemann. Med bestefaren borte begynner Herman virkelig å føle seg alene og han nekter å bruke den nye parykken som han får samme kveld. Etter den julaftenen begynner han å gjøre dumme ting som for eksempel å bli med noen gutter fra klassen hans, Karsten, Glenn og Bjørnar, og gjør rampestreker. Han greier å knuse en rute på skolen og blir tatt da de binder igjen døren til en gammel dame. Den gamle damen viser seg å være ”damen med maur i beina”, Herman har møtt henne ved flere anledninger i starten av boka og er litt redd for henne. Men etter at han ble tatt for å knytte igjen døren hennes blir han kjent med henne, og han finner ut at hun er en gammel stumfilmskuespiller. Dagen etter på skolen tar Glenn, Karsten og Bjørnar skylda for den knuste ruta, noe som får Herman til å føle at han har blitt akseptert.
Våren har kommet og Herman bestemmer seg for å bli med faren opp i heisekrana. Herman begynner å få tilbake selvtilliten og forsoner seg med sin hårløse skjebne:
”Herman er Herman og ingen andre! Det skal jeg love” side 167
Boka slutter en dag i mai 1962 med at Panten kommer tilbake fra avrusing og at livet til familien Fulkt vender tilbake til det normale.
Hva er det typiske ved Lars Saabye Christensen sitt forfatterskap? Svaret på det spørsmålet finner vi lett ved å se på andre bøker han har skrevet. Da tenker jeg på Beatles, Bly og Gutten som ville være en av gutta. Hva er det som er felles faktorene i disse bøkene? Det er først og fremst ytre faktorer som sted, tid og miljø som er likt.
Hvis vi skal se på disse tre faktorene så føyer både Herman og Halvbroren seg inn i samme rekke. Det er i begge tilfeller i Oslo handlinga foregår, det er etter krigen (Barnum og Herman er faktisk jevngamle), det er arbeiderklassemiljø og på skolen blir hovedpersonen mobbet. Men bøkene er faktisk veldig forskjellige når vi ser på indre trekk. Jeg kan starte med å forklare hvorfor jeg mener Herman er en typisk LSC bok i forhold til tidligere utgivelser.
De ytre faktorer er på plass. Det er en barne- og ungdomsbok. Handlinga er kronologisk, vi følger en hovedperson fast gjennom hele boka. Den har en lykkelig slutt, Herman aksepterer sykdommen sin og greier å leve et normalt liv. Synsvinkelen ligger hos hovedpersonen og vi leser hva han hører, ser og tenker. Historien starter med idyll, så går det dårlig, men til slutt ender den bra. Alle disse punktene går også igjen i bøkene Beatles, Gutten som ville være en av gutta og Bly, og de fleste lesere har vent seg til at dette er et typisk indre forløp i en LSC-roman. Her bryter Halvbroren radikalt.
Det som gjør at Halvbroren er ulik de andre bøkene LSC har skrevet, er mange. For å vise det på en tydelig måte har jeg satt opp en rekke punkter som viser ulikheter mellom ”Halvbroren” og de tidligere nevnt bøkene (blant dem; Herman). Det er ikke en barnebok, men mer en voksenbok. For det første så er ikke historien kronologisk fortalt. Boka innledes med en scene fra slutten av historien. Vi har mer enn en sentral hovedperson. Fred er i denne boken minst en like viktig figur som Barnum. Boka følger liv og oppvekst til en hel familie og ikke bare en enkelt hovedperson. Historien har en trist slutt. Selv om Fred til slutt kommer tilbake er slutten nokså tragisk. Barnum er blitt alkoholiker, Peder omkommer i en bilulykke, Vera blir lagt inn på psykiatrisk avdeling og Vivian får en sønn, men ingen vet hvem faren er. Synsvinkelen ligger hos Barnum og den er retrospektiv, den ser tilbake og forteller hva som har skjedd. Fortelleren, Barnum, går også mye ”inn i hodene” på andre personer og forteller hva de tenker, men det er kun i de delene av historien hvor han selv ikke var født. Når vi ser på disse punktene ser vi at de skiller seg ut i forhold til de mer ”typiske” LSC-bøkene.
Det kan derfor konkluderes med at ”Halvbroren”, i motsetning til ”Herman”, er en atypisk LSC-bok. Selv om de typiske ytre trekkene er på plass, har den indre handlingen en helt annen karakter. Det kan oppfattes som et signal fra forfatteren om at han har begynt på en nye epoke. Det er egentlig veldig passende at han velger å legge om måten han skriver historiene sine på. Når han nå har gitt ut fire bøker som nesten har helt likt oppsett, så er det på tide med en forandring. Det var mange som ventet at Halvbroren skulle bli en ny Beatles, men det ble heller en ny type roman fra en av nåtidens beste norske forfattere.
På hvilke måter kan vi se at Lars Saabye Christensen har hentet inspirasjon fra Hamsun i Halvbroren?
Det LSC har gjort er nærmest å importert en av personene fra August-trilogien inn i Halvbroren. Den personen han har importert er August selv og han er satt til å spille rollen som Arnold Nilsen. Vi kan se flere likheter mellom de to, hvor de kommer fra, hva de gjør og har gjort og hva de sier. De kommer begge fra Nord-Norge fra Røst og en bygd i nærheten av Lofoten. De har også den likhet at de snakker mye om steder de har vært og ting de har gjort. Begge utgir seg for å være eventyrere. August skryter og forteller skrøner om alle sine verdensreiser og Arnold gjør det samme. På sitt første besøk inne hos familien Jebsen, snakker han om luksushotellet hotell han bodde på i New York og han skryter av alle de språk han kan. Begge har også for vane å komme og gå når de passer dem. August kan forsvinne en stund for så plutselig dukke opp igjen, samme er det med Arnold når han drar for å søke tilflukt fra hverdagen i Cochs hospits. Begge lever to liv, og begge er oppfinnsomme og kreative. Begge har også for vane å være litt vel kjekke, da tenker jeg på i Landstrykere s 13 hvor August prøver å leie båt, når han ikke får lov til det spør han om han kan kjøpe den! Arnold har et lignende forhold til spontan pengebruk for å vise seg fram. Da tenker jeg på dåpsfesten til Barnum i Røst kirke hvor Arnold spanderer brennevin og smørbrød til hele øyfolket. Ut ifra disse punktene kan vi se at LSC må ha hatt August som et utgangspunkt for Arnold når han skrev Halvbroren.
”Han snakker som en roman vi en gang kastet i kaminen” Den gamle uttaler seg om Arnold. Romanen er en av Hamsun sine som de brente etter krigen, Halvbroren side 146
Bruk av Hamsun i handlinga
Hamsun går som sagt igjen i handlinga. Ikke bare ligner en av hovedpersonen på en figur skapt av Hamsun, men Hamsun blir jevnlig nevnt og referert til. Han blir Barnums yndlingsforfatter og filmen Sult blir Barnums yndlingsfilm.
Den første bruken av Hamsun er helt i starten på boka når ”Den gamle” brenner bøkene hans. Vi kan si at det er et virkemiddel som LSC bruker for å vise politiske synspunkt til ”den gamle”. For selv om hun i utgangspunktet elsket Hamsun, brenner hun bøkene hans fordi han var tyskervennlig. Nest gang Hamsun blir nevnt, er det når den gamle beskriver hvordan Arnold snakker,” som i en av Hamsuns romaner” (antageligvis fra en av bøkene i August-trilogien). Det viser, som nevnt tidligere, at LSC har hentet stoff fra de bøkene når han skulle skape Arnold.
Den siste gangen Hamsun blir direkte nevnt i boka er når Barnum, Peder og Vivian oppdager at Sult blir spilt inn i Oslo. Barnum møter hovedrolleinnehaveren Per Oscarsson og regissøren, han får til og med en liten glimt av manuskriptet til Sult. Det er i det øyeblikket at han finner ut at han vil bli manuskriptforfatter og han begynner på sitt første manus ”Den lille byen”. Her bruker LSC innspillingen av Sult som et hjelpemiddel for å gi en grunn til at Barnum skal bli manusforfatter. Han blir inspirert av innspillingen og får selv lyst til å lage film.
Først og fremst tror jeg at LSC ønsker å bruke en av sine yndlingsforfatter fordi det er hans livs største og mest omfattende roman. Hele 10 år brukte han på å skrive ”Halvbroren” og bruken av Hamsun skal kanskje vise at han har forandret måten han skriver på fra ”Beatles” og ”Herman”. For det er en dramatisk forandring som har tatt plass i han persongalleri. I ”de typiske” LSC-romanene har faren i familien vært en grei kar, som kanskje forandrer seg litt utover i romanen, men ikke særlig mye. Men i Halvbroren får vi den egoistiske og grusomme Arnold, som voldtar, lyver og aldri stiller opp for familien.
For det andre passer det godt med Hamsun i handlingen. Handlingen er tross alt lagt til rett etter krigen og da var landssvikeren Hamsun et hett tema. Vi følger jo egentlig utviklinga i saken med Hamsun og hvordan han senere ble tilgitt av folket. I starten av boka blir bøkene hans brent av Den gamle på grunn av hans nazisympati, men ca 20 år senere (ca midten av boka) er han blitt tilgitt og hans samlede verk blikk kjøpt inn på nytt, for det er som Boletta sier:
”- Selv pøbler kan skrive godt” side 467
Så da var særemnet ferdig. Endelig, etter mange timers arbeid og stress. Takket være dette særemnet gikk store deler av høstferien dukken. De dagene jeg ikke måtte arbeide med særemnet, måtte jeg tenke på det, noe som viste seg å være nesten like ille.
Jeg var en av de heldig i klassen som hadde benyttet sommerferien min til å lese gjennom bøkene jeg hadde satt opp. Og det er jeg i ettertid veldig fornøyd med at jeg gjorde. Men selv om jeg lå godt an med lesingen, greide jeg ikke helt å få lagt opp en ordentlig plan når det kom til skrivingen. Det meste ble utsatt til høstferien, så jeg fikk meg noen hektiske dager.
Men for å summere opp hva jeg egentlig har fått ut av dette særemnet så er det først å fremst erfaring. Neste gang jeg skal levere en større skriftlig oppgave må jeg prøve å få fordelt arbeidet mitt bedre. Andre ting jeg fikk ut av det var selvsagt at jeg lærte mer om LSC og bøkene hans. Jeg skal ikke si at jeg nå i ettertid er misfornøyd med valget av forfatter. Det viste seg å være et interessant valg, og det har til tider vært morsomt å kunne avsløre mysteriene i Halvbroren, men jeg ville nok ikke tatt på meg ansvaret å analysere en bok som Halvbroren igjen.
Primærkilder:
Halvbroren – Lars Saabye Christensen..
Herman – Lars Saabye Christensen.
Gutten som ville være en av gutta – Lars Saabye Christensen.
Beatles – Lars Saabye Christensen.
Landstrykere – Knut Hamsun.
Sekundærkilder:
Karl Sigmund Sanda
Caplex leksikon
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst