En fyrste og en moralist

Hei vil gjerne ha noen tilbakemeldinger om hva folk synes om dette.
Sjanger
Særemne
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2018.09.27
Tema

En fyrste og en moralist
 

 

Selv om Machiavellis Fyrsten er skrevet lenge etter Ciceros Om pliktene, ser vi på mange måter hvordan tekstene er i dialog med hverandre. Begge tar opp mye av samme problematikk som jeg skal vise til i teksten. Det skal jeg gjøre ved å vise hva de mente om dygd, og moral. Hva er det som skiller menneskene fra dyrene? Og i hvilken grad burde det politiske og det moralske ha noe med hverandre og gjøre? 

Machiavelli levde i Firenze fra 1469-1527 e.Kr. Han var sentral innenfor den toskanske byens utenriks og sikkerhetspolitiske liv og var rådgiver for republikkens president. På den tiden var Firenze preget av dype politiske uroligheter, økonomisk krise, og Machiavelli opplevde selv byens ”undergang”. Forfatterskapet av Fyrsten kan dermed forstås som et forsøk på å redde by og statsdannelser, men samtidig også det regionale statssystemet. 

Machiavelli så mennesket som et politisk dyr, mens han mente at det var opp til staten som betingelse å iverksette ”det gode liv”. Han mente også at den menneskelige natur er at man har et begjær som overgår evnen. Fra naturens side er menneskene, ifølge Machiavelli, upålitelige, feige, korttenkte, og kan bare gjøre noe godt hvis det skjer med tvang. Fyrsten handler først og fremst om politisk taktikk, og hvordan holde sin stat sammen og styrke den. Machiavelli skiller mellom politikk og moral, men ser samtidig ikke bort fra moralen. Slik danner han grunnlaget for det rasjonelle politiske.

Ciceros Om Pliktene ble også skrevet under politiske uroligheter, 44 f.Kr. Cæsar hadde nettopp blitt myrdet slik at det var slutt på den romerske republikk og Cicero var dermed utenfor all politisk virksomhet. Om pliktene er et brev til sønnen hans Marcus men kan også forstås som om den er adressert til det yngre folk i Romas elite. Dette er fordi de nå sto klare til å ta over statsstyringen etter at borgerkrigene begynte og nå slutten. Om Pliktene omhandler moralfilosofi, om hvordan mennesker burde leve.

For å vende tilbake til problemstillingen om hvordan bøkene snakker sammen må man se på noen likheter av ulike temaer som tas opp i Fyrsten og Om Pliktene. 

Mye tyder på at Machiavelli har hentet inspirasjon fra Ciceros Om Pliktene i Fyrsten. 

Vi ser at begge var opptatt av å skille følelser og fornuft. Stoisismen hadde stor innflytelse på Cicero. Man mente mennesket var underkastet skjebnen. Man kunne kun velge hvordan man ville forholde seg til verden, og om det strebet etter det moralsk gode.

Grunntanken i stoisismen var at man uansett ikke kunne forandre skjebnen, dermed ville man bli lykkelig av å la det som er ment til å skje å skje.  Man mente derimot at dette kunne brytes, men da bare hvis det gjaldt moralsk opptreden. Filosofisk sett skulle man altså være fokusert på hvordan man best mulig skulle handle moralsk riktig, men også stille seg likegyldig for indre og ytre bevegelser.

Spesielt med Cicero er at han presenterte samvittigheten, conscientia, som en slags grunnleggende faktor. Her legges det igjen vekt på det moralistiske, men også viljens betydning. Sistnevnte ble av Cicero sett på som noe som uavhengig av ytre påvirkning, men den var også en nødvendig pådriver for hvordan man skulle handle moralsk. Machiavelli derimot var ikke nødvendigvis stoiker, men han var svært opptatt av det rasjonelle.

Stoikerne hevdet at naturretten var gitt av fornuften, og omfattet at alle mennesker hadde grunnleggende felles rettigheter. Dette førte senere til at Cicero utviklet en teori om rettferdig krig. Om Pliktene skal lære leseren om dyden, ut i fra grunnlaget om moralen og naturretten. Machiavelli på en annen side avviser naturretten. Han mener at mennesket er egoistisk av natur, at de er svake og har umoralske tilbøyeligheter.  Ciceros derimot mener mennesket har en bevisst moral, taleevne og fornuft som skiller dem fra dyrene.

 

Men her må jeg gå mere til bunns i sakene for å forklare hva som fra naturens hånd er grunnlaget for samfunn og fellesskap. Først er det noe som viser seg i en forening av hele menneskearten innbyrdes. Det som her binder sammen er fornuft og taleevne som forener alle mennesker i et naturlig fellesskap hvor man meddeler seg til hverandre(…). Det er først og fremst ved dette at naturen har atskilt menneskearten fra dyrearten. Vi ser ofte at dyr, f. eks. Hester og løver, har mot, men aldri at de er rettferdige, resonnable eller moralsk bevisste.

 

Dermed viser Cicero hvordan menneskene skiller seg fra dyrene og fungerer sammen i fellesskap på mange måter i bok 1 av Om Pliktene. Mennesket kan avgjøre uenigheter ved forhandlinger, og ikke bare ved bruk av makt. Cicero mener at krig bare er noe man måtte gå til hvis det førte til at man fikk leve i fred uten overgrep senere. Det skulle være en siste utvei.  Både Cicero og Machiavelli snakker om løven og reven. Man kan se at Machiavelli har lest Om Pliktene der han i Fyrsten er i direkte polemikk med Cicero.

 

Da en fyrste må kunne bruke dyret i seg rett, bør han blant dyrene velge seg reven og løven. For løven kan ikke verge seg mot feller. Revene kan ikke verge seg mot ulver. Fyrsten må altså være som en rev for å kunne ane fellene og som en løve for å kunne skremme ulvene. De som bare holder seg til løven, forstår ikke det.

 

Ifølge Machiavelli vil en fyrste være klok om han vet når han skal bruke egenskapen til reven, og løven. Cicero bruker også løven og reven som eksempler, men på en helt annen måte. Det å fravike seg fra dydene for romerne var nemlig på samme nivå som å fjerne det menneskelige i seg, slik at de da ikke skilte seg fra dyrene. Cicero hevder dette i Om Pliktene der han skriver at man ved rå makt og ved svindel vil gjøre urett. Cicero beskriver dette som dyrisk og mener rå makt kjennetegner løven, mens svindel kjennetegner reven som er slu. Han sier i Om Pliktene: ”Urett kan skje på to måter, ved vold eller ved list; vold er løvens manér, list revens. Begge deler er et menneske uverdig, men listen er mer motbydelig.”

Man ser en sammenheng mellom Om Pliktene og Fyrsten ved at Machiavelli gjentatte ganger motargumenterer det Cicero skriver i boken. Dette kommer til syne igjen der spørsmålet om det er bedre og bli fryktet enn elsket, eller omvendt kommer opp. Dette ser vi der Machiavelli mener det ideelle hadde vært å både bli fryktet og elsket, men siden det kunne bli vanskelig ror han seg fast ved at det da er bedre å bli fryktet enn elsket.

 

På bakgrunn av dette fødes disputten om at det er bedre å være elsket enn fryktet, eller omvendt. Man kunne svare, at det beste ville være begge deler. Men da dette kan virke umulig, er det best å være fryktet, dersom man må velge ett av de to.

 

 Det er som et svar til det Cicero skriver: ”Men intet middel er mer egnet til å gi en sikker og varig posisjon enn kjærlighet, og intet mer uegnet enn frykt.” Machiavelli mener slik idealisme ikke har plass i en maktrealistisk verden. Synet hans er preget av en holdning om at man må forholde seg til verden og menneskene slik det faktisk er, og dermed vil slik idealisme som Cicero snakker om være urealistisk.

Machiavelli er opptatt av at man kan studere forholdene i fortiden for å gjenskape eventuell storhet i nåtiden. Man kan se til hva store statsledere har gjort feil, slik at man ikke gjentar det. Man lærer med andre ord fra historien. Men selv om både Cicero og Machiavelli var opptatt av fortiden ser vi forskjeller når det kommer til morallæren. To av Machiavellis store forbilder var Moses og Romulus, fordi disse ikke hadde et allerede lagt grunnlag for å herske. Det at Romulus drepte sin bror mener Machiavelli er forsvarlig med tanke på at etableringen av Romerriket var såpass vellykket. Cicero derimot mener handlingen var forkastelig i seg selv fordi han tok et annet liv.

Machiavelli tar for seg to sentrale begreper i Fyrsten som er relevante hvis man skal klare bevare og oppnå friheten i en stat: Virtù og fortuna. Virtù kan oversettes med mannsmot eller styrke, og representerer det menneskene kan bidra med selv for å forsvare seg mot tilfeldighetene til fortuna. Fortuna er kan oversettes med lykke eller skjebne, og viser til en blind kvinneskikkelse som dreier på et hjul. Dette hjulet forårsaker lykke eller ulykke, helt tilfeldig. Teorien til Machiavelli om fortuna hentet han fra antikkens romere, som Cicero, som hadde ment at fyrster og andre store ledere behøvde å ha en viss grad av det med seg og at det måtte kombineres med virtù. Samtidig så bryter Machiavelli med antikkens romere også. Virtus var for dem noe som besto av kardinaldydene visdom, rettferdighet og måtehold. Ifølge Cicero også ærlighet. En som hadde dette ville dermed alltid følge etter det som de anså som moralsk rett, siden og handle i med moralens påbud ble sett på av romerne som noe rasjonelt. Machiavelli på den andre siden viser til sin realistiske tilnærming med å heller beskrive kjensgjerningene enn forestillingen av dem. Han introduserer oss også for ideen at for å kunne nå sine høyeste mål vil det ikke alltid være rasjonelt å handle moralsk, noe som skiller seg fra Cicero. Men han skyver allikevel ikke moral fullstendig bort. Han hevder bare at virtùen vil komme til syne etter langsiktig tenking, og dermed blir det en form for moralsk fleksibilitet. Her kan vi samtidig se at Machiavelli har visse like forestillinger som Ciceros morallære, de tar i hvert fall opp mye av samme temaer. Machiavelli han har kanskje bare rasjonalisert dem mer. Cicero snakker også om moralsk fleksibilitet. Som nevnt tidligere mente Cicero man kunne gå til krig hvis det er siste utvei, og sikrer mot overgrep i senere tid. Moralsk fleksibilitet viser seg også i Om pliktene der Cicero snakker om moral i lys av den nåværende konteksten i forhold til daværende. 

 

Man skal altså stundom ikke holde sine løfter, og heller ikke bør man alltid levere betrodd godt tilbake. Hvis f. eks. en person har deponert et sverd hos deg mens han var ved sine fulle fem, og så senere krever det tilbake etter å ha gått fra forstanden, da vil det være en forbrytelse å utlevere det, men ens plikt å la være.

 

Han mener det slutter å være moralsk riktig hvis gagnligheten av handlingene slår om til det motsatte.

Når det kommer til felleskapet var viktig for Machiavelli at man var villig til å sette det over egeninteressen. Det ville gagne seg både for fyrsten, men også folket. Fenomenet et rettferdig styresett stammer fra Cicero. Cicero mente det var det eneste som sikret folkets hengivenhet og var veien til statens sikkerhet og fyrstens egen ære. Man kan altså se en statsteori basert på kilder fra antikken i Fyrsten siden Machiavelli hevder at folket trenger fyrsten, men også at fyrsten er avhengig av folket.

Vi ser dermed at Machiavellis Fyrsten, og Ciceros Om pliktene snakker sammen ved at begge tar opp mye av samme problematikk, selv om de har forskjellig syn på samme saker. Vi ser dette i eksemplene om løven og reven, der Cicero hevder man ikke burde være noen av dem, mens Machiavelli mener man burde være begge for å bli en klok fyrste. Mennesket er for Machiavelli et politisk dyr, men for Cicero skiller mennesket seg fra dyret ved at mennesket har moral og fornuft. Begge drøfter også om det er mest gagnlig å bli elsket eller fryktet som statsleder. Cicero hevder det første, mens Machiavelli mener slik idealisme er tull, og at hvis man ikke kan bli begge så vil det være bedre å være fryktet. Cicero og Machiavelli er opptatt av at man kan lære av fortiden for å lykkes i fremtiden. Samtidig ser vi at Machiavelli har hentet inspirasjon fra antikke romere når det kommer til begrepene virtù og fortuna, men han har en annen vinkling på det. Begge er opptatt av morallære, men de samsvarer ikke i meningene sine her, selv om begge snakker om moralsk fleksibilitet. Dermed kan man tenkte seg at Machiavelli har lest og hentet inspirasjon fra Ciceros Om pliktene.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst