Innholdsfortegnelse

1.0 Innledning

2.0 Om forfatterne

2.1 Hege Storhaug

2.2 Marianne Gullestad

3.0 Omtale av bøkene

3.1 Men størst av alt er friheten

3.2 Det norske sett med nye øyne

3.3 Sammenlikning av oppbygningen

4.0 Argumentasjonsteknikk

4.1 Logos

4.1.1 Men størst av alt er friheten

4.1.2 Det norske sett med nye øyne

4.1.3 Sammenlikning av logos

4.2 Patos

4.2.1 Men størst av alt er friheten

4.2.2 Det norske sett med nye øyne

4.2.3 Sammenlikning av patos

4.3 Etos

4.3.1 Men størst av alt er friheten

4.3.2 Det norske sett med nye øyne

4.3.3 Sammenlikning av etos

5.0 Konklusjon

 

1.0 Innledning

Temaet for min fordypningsoppgave er en retorisk analyse av to bøker om innvandring. Den ene boken argumenter for innvandring, og den andre argumenterer mot. Bøkene som er valgt er Men størst av alt er friheten av Hege Storhaug og Det norske sett med nye øyne av Marianne Gullestad. De to blir analysert med tanke på argumentasjonsteknikk og argumentenes gyldighet. Analysen er bygget på følgende hypotese:

- Det norske sett med nye øyne argumenterer mer med patos enn Men størst av alt er friheten, som i større grad argumenterer med logos.

Hypotesen kommer fra en generell oppfatning innvandringspositive argumentasjonsrekker som mer patosrettede enn innvandringsnegative, men ble formulert før jeg begynte å lese bøkene.

 

Men størst av alt er friheten er et krast debattinnlegg i den norske innvandringsdebatten. Da boken kom ut fikk den blandede mottakelser. Noen mente Storhaug gikk alt for langt i å kritisere forsvarsløse minoriteter, mens andre så boken som et sunt innlegg i en ellers alt for ensformig innvandringsdebatt[1]. Boken virket på grunn av de til dels bombastiske synspunktene som et naturlig valg av bok mot innvandring.

 

Det norske sett med nye øyne er skrevet av Marianne Gullestad, en nå avdød sosialantropolog. Boken er først og fremst en kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Imidlertid preges den av et innvandringsvennlig synspunkt, og kan derfor, av mangel på andre, og bedre innlegg i debatten, også leses som et forsvar for innvandringen til Norge. Ettersom boken er langt mindre fyrig og kontroversiell enn Men størst av alt er friheten skapte den også langt mindre blest da den kom ut. På grunn av de mindre bombastiske synspunktene kan Gullestads bok virke som et mindre naturlig valg, men som tidligere nevnt er den norske innvandringsdebatten preget av mangel på rent saklitterære innlegg til fordel for innvandring.

 

2.0 Om forfatterne

 

2.1 Hege Storhaug

Hege Storhaug ble født i 1962 og er i dag journalist, forfatter og politisk aktivist, og arbeider for stiftelsen Human Rights Service (HRS). Hun er utdannet journalist ved Norges Journalisthøgskole og skrev i 1992, som nyutdannet journalist, en reportasje om tvangsekteskap blant jenter med pakistansk bakgrunn i Norge. Reportasjen førte til Stortingets særlov om tvangsekteskap, og kan på mange måter sies å være Storhaugs gjennombrudd. Senere på 90-tallet bodde hun to år i Pakistan.

 

I 2001 stod hun bak både idé og store mengder av bakgrunnsstoffet til TV2 programmet ”Rikets tilstand”. I programmet ble det avdekket hvordan Imamer ved afrikanske moskeer i Oslo og et medlem (Kebba Secka) av den daværende verdikommisjonen støtter kjønnslemlestelse (omskjæring) av norske barn. Siden 2002 har Storhaug jobbet som informasjonsleder i tenketanken Human Rights Service og skrevet flere bøker om innvandringstemaet, som Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn (2003) og Rundlurt (2009)[2] [3].

 

2.2 Marianne Gullestad

Marianne Gullestad (1946 – 2008) var en norsk, internasjonalt anerkjent sosialantropolog. Hun ble mag. art. i sosialantropologi ved universitetet i Bergen i 1974, og dr. philos i 1984 ved samme universitet. Hennes arbeidsfelt var familie, sosial klasse, livshistorier, postkoloniale studier og studier av bilder. Dette resulterte i en lang rekke sosialantropologiske studier som ble publisert på både norsk, engelsk og fransk. Mens hun skrev Det norske sett med nye øyne jobbet hun ved Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo. [4] [5]

 

3.0 Omtale av bøkene

 

3.1 Men størst av alt er friheten

Storhaug søker med denne boken å sette fokus på, og problematisere følgende av innvandringen til Norge. Boken inneholder mangfoldige enkeltskjebner, som alle ønsker å integrere seg, men av ulike årsaker nektes dette av familien. Ellers omhandler boken i store trekk de samme temaene som Storhaug har interessert seg for i en årrekke: tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og ”islamisering” av den norske kulturen.

 

Boken er skrevet som et krast debattinnlegg med et klart standpunkt mot den innvandringen vi ser i dag. Norge sammenliknes med andre europeiske land som Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige, der hvert land har sitt egenartede problem, men der den strenge danske innvandringspolitikken fremstilles som løsningen på de alle. Etterordet i boken arter seg som en appell til leseren der Hege Storhaug maner til handling før det er for sent.

 

3.2 Det norske sett med nye øyne

Denne boken er en artikkelsamling av artikler som er skrevet over flere år, og som senere er blitt modifisert for å passe inn i bokform. Boken tar i stor grad for seg begrepene som brukes i den norske innvandringsdebatten og illustrerer hvordan disse virker både avstandsskapende og hegemoniske. Det er to hovedpoenger med boken. Det første er å illustrere hvordan alle, fra den kulturelle eliten til grasrota ved hjelp av ordets makt praktiserer rasisme på et eller annet plan. Det andre er å diskutere og til dels kritisere hvordan den sosialantropologiske forskningen blir foretatt i dag og hvordan denne kan forbedres.

 

Store deler av boken brukes også til å diskutere hvordan en skal definere enkelte innvandringsrelaterte begreper. Eksempler på slike er ”rasisme” og ”innvandrer”, og hvorvidt rasialiserende begreper som ”neger” bør være godkjent i det offentlige rom. Gullestad stiller også spørsmål om det er den omtalte gruppen selv, språkrådet, eller folket som burde bestemme hva som er ”fy-ord”.

 

3.3 Sammenlikning av oppbygningen

I store trekk kan man si at Storhaug bruker statistikk, enkeltskjebner og noen få eksempler fra annen litteratur, da mest koranen. Gullestad har på den andre siden gjort seg langt større bruk av andres studier i tillegg til sine egne. Videre gjør hun også bruk av eksempler fra offentligheten, som kongens og statsministerens nyttårstaler. Det er altså stor forskjell på hva slags stoff de to forfatterne har basert bøkene sine på og dette kommer til utrykk i argumentasjonen.

 

4.0 Argumentasjonsteknikk

 

4.1 Logos[6]

 

4.1.1 Men størst av alt er friheten

I norske debatter med innvandring som tema, gis det ofte inntrykk av at det er mye synsing og få klare fakta, ettersom debattantene ofte beskylder hverandre for å fare med løgn. For å unngå dette har Storhaug brukt et argumentasjonsmønster der hun først – på grunnlag av statistikk, lovtekster eller studier fastslår et tilsynelatende ubestridelig utgangspunkt, før hun argumenterer og resonerer seg fram til en konklusjon. Dette kommer godt frem både dersom en ser på boken som en helhet, men også dersom en deler den opp i flere delresonnementer.

 

Statistikk

I kapitelene ”Gift til Norge” og ”Familieavtalte ekteskap” brukes de første siden av kapitlene til å etablere et statistisk grunnlag som det videre argumenteres ut fra. I ”Gift til Norge” presenteres en del statistiske tall først i kort og konsis form. Blant annet står det at ”Nesten hver fjerde person i Oslo kommune, til sammen 123 900 personer (23 prosent), har nå bakgrunn som første generasjons innvandrer. De vestlige innvandrerne utgjør fire prosent av Oslos befolkning, mens de ikke-vestlige utgjør 19 prosent. I bydelen Søndre-Nordstrand er 41 prosent innvandrere, den store majoriteten er ikke-vestlige. Statistikk fra 2006 presentert i Aften 15. juni 2006 viser at ikke-vestlige innvandrere står for 86 prosent av hovedstadens vekst de siste 10 årene, det vil si at av de nesten 50 000 nye borgerne er bare 4 000 etniske nordmenn”[7].

 

Denne grunnlagsetableringen er det første leddet, i Storhags som regel toleddede logosargumentasjon. Etter å ha ”bevist” at det finnes mange innvandrere i Norge, begynner hun argumentasjonen for at integreringen av disse går dårlig. Også dette gjøres med betydelig bruk av statistikk. Innholdet i integreringen kokes ned til elementene ekteskap og utdanningsnivå, og hvorvidt første- og andre generasjons innvandrere gifter seg med ektefeller av sin egen opprinnelse eller med nordmenn. Deretter påpekes det at majoriteten av disse gifter seg i hjemlandet i såkalte ”henteekteskap”, og at proforma ekteskap forekommer. Senere i kapittelet påvises det at lovgivningen tillater at nybakte norske statsborgere brukes som ”levende visum” til landet ved hjelp av giftemål, hvor den eneste betingelsen for giftemålet er at den norske statsborgeren må bekrefte at ekteskapet er frivillig. For å illustrere hva dette kan medføre viser Storhaug forløpet i et tvangsekteskap ved å fortelle historien om en innvandrerjente som mot sin vilje ble giftet bort til en fetter i hjemlandet. På grunn av frykten for mulige konsekvenser ikke våger hun ikke å protestere. Med denne historien gir hun sine egne argumenter et ansikt. Av den presenterte argumentrekken, er slutningen i leserens hode først at ”det er mange innvandrere her”, så at ”innvandrere driver med tvangsekteskap” og at dette er med på å bidra til flere innvandrere og dermed flere tvangsekteskap. Ergo må innvadringen ned.

 

Islam

Dette flerdelte argumentasjonsmønsteret går ofte igjen. I kapittel 6, ”Det handler også om islam”, forklarer Storhaug ut fra et historisk perspektiv hvordan kvinnen ble lagt under kontroll da Muhammed spredte Islam på 600-tallet, og hvordan islams gullalder på ingen måte ble noen gullalder for kvinnene.

 

For å begrunne dette, siterer hun sure 2, vers 233 ”kvinnen er som en åker for dere, så gå til deres åker som dere ønsker”[8], og sure 4, vers 38 ”Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av oss med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal kvinner være lydige…”[9]. I det første sitatet viser Storhaug hvorfor det er mannens rett å ha sex med kvinnen, og i det siste sitatet, som ifølge Storhaug kalles lydighetsprinsipet, viser hun hvordan kvinnen er underkastet mannen i hjemmet. Mannen forsørger kvinnen og kvinnen skal svare med absolutt lydighet ovenfor mannen. Storhaug begir seg også inn i en liten diskusjon om tolkningen av Koranen. Koranen rettferdiggjør i utgangspunktet polygami, men bare dersom mannen klarer å behandle alle konene likt. I sure 4, vers 128 står det imidlertid: ”Dere vil ikke være i stand til å behandle deres husturer likt, hvor meget dere forsøker å holde på det.”[10] Dette tolker muslimske feminister som et forbud mot polygami, men som Storhaug påpeker er det ikke så mye feministene skal ha sagt når Koranen skal tolkes. Ved å understreke hvordan det finnes flere tolkninger av denne problemstillingen får Storhaug frem at det ikke bare er islam det er noe ”galt” med, men også kulturen religionen inngår i.

 

 Hun siterer også Kairo erklæringen, en islam-modifisert versjon av menneskerettighetene. Der peker hun på at det i de aller fleste punktene tas forbehold om at Koranen i enkelte tilfeller kan gå imot erklæringen, og at det da er Koranen som går foran To eksempler som viser dette er ”Det er forbudt å ta liv, hvis ikke sharia foreskrive en begrunnelse” og ”Det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia forestiller en begrunnelse”.

 

Etter at Storhaug mener å ha etablert at Islam er kvinnefiendtlig, og vist de ekstremistiske holdningene enkleste islamske stater står for, knytter hun disse holdningene til muslimske menigheter i Norge, som det andre leddet i argumentasjonen. Hun viser til menigheters sterke bånd til personer og organisasjoner som er kjent for å være konservative og ved å vise til menigheters konservative bibliotekinnhold. Her har hun etablert det som en sannhet at det finnes konservative muslimske menigheter i Norge og at disse praktiserer et svært nedsettende kvinnesyn. Et syn som går på tvers av FNs menneskerettigheter.

 

Studier

Den siste formen for logosargumentasjon Storhaug bruker er å ta utgangspunkt i studier foretatt av andre. Særlig tungtveiende er et argument mot slutten av boken, der hun refererer til en studie foretatt av professor Kjetil Storesletten ved UiO i 2004[11]. Denne presenteres i kapittel 9, ”En bærekraftig innvandring”, der det diskuteres hvorvidt innvandringen er økonomisk bærekraftig og om argumentet om at Norge virkelig tjener på innvandringen faktisk holder stand. I denne studien kommer det frem at nettokostnaden per innvandrer i en typisk velferdsstat som Norge eller Sverige er ca 170 000kr, som er et forsiktig annslag. Konklusjonen blir at innvandringen koster Norge store summer og argumentet om ikke-vestlig arbeidsinnvandring er dermed ugyldiggjort. I tillegg slår hun også benene bort under humanitetsargumentet, altså at vi som har så mye burde ta til oss de som har så lite. Hun påpeker at befolkningsveksten i landene hvorfra den økonomisk motiverte innvandringen kommer fra, har en befolkningsvekst langt høyere enn det Norge kan takle å ta imot. Derfor vil ikke en slik politikk bidra til å løse noen problemer, men vil tvert imot bare påføre oss større vanskeligheter.  

 

Oppsummert bruker Storhaug sin logos på å påpeke at det finnes mange innvandrere i Norge, at disse ikke er villige til å integrere seg, at innvandringen forandrer det norske samfunnet til det verre og at innvandringen koster Norge store summer. Fra denne argumentrekken trekker hun den tilsynelatende logiske slutning at innvandringen må ned.

 

Løsningen

Storhaug bruker hele boken som én lang argumentasjonsrekke, noe som gjør presentasjonen av løsningen til et slags klimaks. Først beskriver hun i korte trekk den danske integreringspolitikken. Denne er langt strengere enn den norske. Hun gjengir også enkelte av argumentene mot den danske politikken, som hensynet til menneskerettighetene, før hun kommer med kronargumenter for den danske politikken og legger ballen død. Storhaugs egen løsning på integreringsproblematikken er strukturert som en punktvis tiltakspakke[12], og ligger tett opptil den danske modellen. Ved først å presentere argumentene for den danske modellen, har hun også indirekte argumentert for sin egen modell og på den måten vist at den fungerer. Etter løsningen kommer etterordet. Dette er skrevet som en advarsel om hva som kommer til å skje dersom man ikke handler. Det advares om økende ”islamisering” av det norske samfunnet. Ett av punktene i konsekvenslisten til Storhaug sier at ”Det vil bli økt press om å innføre shariadomstol for å avgjøre familierelaterte tvister knyttet til ekteskap, skilsmisse, barnefordeling og arv. Presset for å realisere en slik domstol vil øke proporsjonalt med muslimsk befolkningsvekst, særlig i Oslo.”[13]. Dette er bare et av flere punkter der Storhaug beskriver et ekstremt norsk samfunn. Det er imidlertid verdt å merke seg at selv om dette er effektivt som avskrekningstaktikk, og kan virke logisk forankret i de tidligere presenterte argumentene, er alle punktene kun basert på Storhaugs antakelser og kan derfor regnes som rent appellative.

 

Vinkling og utelatelse

Storhaugs vinkling og agenda med boken er klar helt fra første kapittel. Hun ønsker å overbevise leseren om at dagens innvandringspolitikk må bli strengere, og at det må skje snarest. Statistikken og historiene hun presenterer er entydig negative til tross for at det ikke er mangel på solskinnshistorier i det norske innvandrermiljøet. En slik utelatelse av positiv vinkling maler et negativt bilde av norske innvandrere og bidrar til å identifisere dem som en trussel mot dagens norske samfunn, heller enn det konstruktive bidraget andre velger å se dem som.

 

 

4.1.2 Det norske sett med nye øyne

Gullestads logos utgjør størsteparten av argumentasjonen i boken. Som tidligere nevnt er det tydelig å lese ut fra språket som er brukt at boken heller er skrevet for et snevert forskningsmiljø enn for ”Ola og Kari” i gata. Dette er trolig årsaken til Gullestads store andel logos, da man sjeldent kommer langt med patos i forskermiljøer, samtidig som eventuelle patosargumenter ofte bidrar til å svekke ens etos.

 

Gullestads logos er i store trekk bygget opp rundt eksempler fra offentligheten, som leserinnlegg eller studier foretatt av andre forskere, som hun siterer og analyserer for å påpeke avstandsskapende begreper og hegemoniske holdninger. Hun beskriver også andre innvandringsliknende situasjoner, som det å flytte fra landet til byen, for å hjemliggjøre og illustrere innvandrernes vanskelige situasjon.

 

”Oss” og ”Dem”

Gullestad var altså opptatt av å få bukt med de begrepene hun mener virker distanserende i dagens innvandringsdebatt. Dette er begreper fra det norske hegemoniet som er med på å skape et ”oss” og et ”dem”, der hegemoniet definerer hva som er norsk og hvordan innvandrere bør oppføre seg. Derfor finnes det mange eksempler på denne typen avdistanseringer i boken, og blant dem er statsministerens nyttårstale fra 2000. I analysen av denne setter hun fokus på likhetstankegangens paradoksalitet når det kommer til innvandringssaker.

 

Statsministerens nyttårstale dvelte ved likhetsprinsippet, altså om hvordan alle individer har like rettigheter og like plikter. Senere i talen sa han imidlertid at ”Vi må unngå at våre nye landsmenn blir nye utgrupper i samfunnet. Derfor må de lære seg norsk, kjenne vår kultur og våre lover, så de kan delta på like fot med andre. Derfor skal de ha samme rettigheter – samme plikt, samme rett.”[14] Gullestad påpeker så paradokset i at selv om alle individer har samme plikter, er bare innvandrerne som skal lære å kjenne vår kultur og våre lover. Hvorfor sies det ingenting om at også vi må oppføre oss i tråd med likhetstankegangen, og at vi derfor må lære dem å kjenne? Videre påpekes det at  statsministeren også taler konsekvent hvordan nordmenn, underforstått ”det norske fellesskapet” skal hjelpe innvandrerne. I følge Gullestad omtales innvandrerne mer som en hjelpeløs masse enn som enkeltindivider. Dette er med på å skape avstand mellom ”oss” og ”de”, der oss er ”det norske” og ”de” er alt annet. Dette er én av hennes måter å poengtere hovedtemaet i boken; å vise hvordan begrepsbruk kan skape avstand, samt å vise hvor galt det norske synet på nordmenn som kulturrelativister og antirasister faktisk er.

 

”Striden om ordet neger”

Som vi har sett av overstående er Marianne Gullestad opptatt av begrepsbruken i den norske innvandringsdebatten og har således viet et helt kapittel til debatten som foregikk vinteren 2000 – 2001 om ordet ”neger”. Hun gir et referat fra debatten som i all hovedsak dreiet seg om hvorvidt ordet ”neger” har negative konnotasjoner og om det er greit å bruke denne betegnelsen ovenfor mennesker med afrikansk opprinnelse. Gullestad stiller seg kritisk til at det bare ble kalt inn én språkprofessor til å kommentere saken, og at denne professorens syn ble gjort allmenngyldig for alle språkeksperter i Norge. Hun kritiserer også hvordan mediene og tabloidene favoriserte den norske hegemoniske holdningen om at ”hvis man ikke skal kalle dem for negre, hva skal man kalle dem da?”

 

Gullestad gir utrykk for at det må være hver enkelt folkegruppes rett å bestemme hva de selv vil bli kalt. Hun påpeker at ordet ”neger” generaliserer alle som har sin avstamning fra Afrika inn i én gruppe, og at ordet derfor er rasialiserende. Denne rasialiseringen mener hun er avstandsskapende og påpeker at begrep som betegner nasjonalitet, som for eksempel etiopier eller somalier vil virke langt mindre rasialiserende.

 

Resonnementet til Gullestad er like enkelt som det er logisk. Mennesker liker ikke å bli kalt ting de ikke liker, og mennesker liker å bli anerkjent som enkeltindivider. Derfor vil et begrep som den omtalte gruppen verken liker eller identifiserer seg med være urimelig å tvangspåføre en hvilken som helst gruppe. Ordet ”neger” blir derfor feil å bruke. I kritikken av de norske mediene påviser Gullestad hvordan også disse deltar i det norske hegemoniet, for eksempel ved å plukke ut kun én språkforsker og ved å tabloid tilpasse debatten og støtte språkforskeren og humoristen, og som sådan også flertallet i befolkningen. Her viser Gullestad leseren hvor vanlig denne praksisen er i Norge. Når både media og flere samfunnsdebattanter går i bresjen for å beholde slike rasialiserende begreper blir hegemoniet som Gullestad peker på tydeliggjort for leseren.

 

Hjemliggjøring, sammenlikning og rasisme

Gullestad fremlegger i boken en rekke argumenter for at det å være innvandrer i et nytt land ikke nødvendigvis er så vesensforskjellig fra det å forflytte seg innenfor sine egne landegrenser. I kapittelet ”Om å være trygg på sitt eget”, omtaler hun et av sine egne sosialantropologiske studier på 1970- og 80-tallet[15], der hun studerte strilenes innflytting til enkelte bydeler i Bergen. Strilene beskrev bergenserne som mer avmålte og formelle enn dem selv, mens bergenserne beskrev strilene som åpne og frie, og interessert i naust og fiske. Strilene har en litt annen dialekt enn bergensere, og kunne derfor høres bedre enn de kunne sees. De kulturelle forskjellene ble sett på som for store i de sosiale kretser og førstegenerasjons striler hadde liten omgang med ”vanlige” bergensere. Barna til de innflyttende strilene gikk imidlertid på skole med andre bergensere og lærte seg dermed den klassiske bergensdialekten og den mer ”formelle” bergenskulturen. Ettersom dialekten var den største forskjellen i utgangspunktet, kunne den andre generasjonen striler integreres fullstendig i den bergenske samfunnet. Gullestad har to poenger med denne historien. Det første er å vise hvordan kulturelle forskjeller behandles ved fortielse og unngåelse, også blant nordmenn. På denne måten både forklarer, og rettferdiggjør hun de såkalte ”gettoene” som har oppstått i enkelte bydeler i Oslo. For mens forskjellene mellom strilene og bergenserne var utvisket etter én generasjon tar det langt flere generasjoner før forskjellene mellom ikke-vestlige innvandrere og nordmenn viskes ut. Både fordi de kulturelle forskjellene er større, og fordi den synlige forskjellen, altså hudfargen vedvarer. Dette leder til Gullestads andre poeng som handler om rasisme.

 

Gullestad påpeker senere i boken, i kapitelet ”Rasisme uten ansikt”, hvordan rasisme har endret seg siden Nazi-Tyskland på 1930-tallet og Apartheid styret i Sør-Afrika. Mens rasisme den gang handlet om å skape en hierarkisk rangering av rasene, har forskere kommet fram til at rasisme nå handler langt mer om kultur. Når begrepet ”kultur” erstatter rasisme, forsvinner de hierarkiske elementene av rasisme. Ingen kulturer påstås å være bedre enn andre, men kulturene erklæres som så forskjellige at de ikke kan fungere side om side. Med andre ord, må de leve adskilt.

 

Problemet med dette er ifølge Gullestad at kulturene på denne måten knyttes mer til utseende, enn til oppførselen til individer. Slik kan det norske kulturhegemoniet påføre minoriteter med et avvikende utseende uønskede roller. Dette gjør at alle med det samme utseende dras under en kam, og påtvinges de samme egenskapene. Når dette knyttes sammen med eksempelet med strilene, viser Gullestad hvor galt dette kan være. Mens andregenerasjons striler regnes som bergensere, regnes andre generasjons innvandrere fortsatt som innvandrere, både statistisk og i befolkningens hoder. Dette viser hvordan en slik påtvingning av roller fra hegemoniets side kan bidra til å skape avstand. Dersom en innvandrer stadig føler seg dyttet bort fra det nasjonale fellesskapet og den norske kulturen på grunn av sitt utseende, vil integreringen gå trått. Konklusjonen blir derfor at en økning i åpenheten ovenfor personer med avvikende utseende i forhold til majoriteten er nødvendig for en bedre integrering.

 

Løsning

Fordi Gullestads bok ikke er en lineær argumentasjonsrekke, men en samling av flere artikler, har den ikke en klar løsning på alle problemene som drøftes i boken. Det norske hegemoniet får imidlertid sitt pass påskrevet. Gullestad ber i kapittelet ”Kritisk ivaretakelse av tradisjoner”, om at flere forskere tar ordet i den nasjonale debatten, selv om det kan føre til strid mellom kolleger. Hun ber om mer informative debatter i mediene, i stedet for dagens debatter der underholdningsverdi er hovedfokus, en alternativ nasjonsbygging der det også er plass til minoriteter, og at ”vi” må klare å slippe til litt av ”deres” kultur, slik at strømmen ikke bare går en vei. Selv om enkelte argumenter i kapittelet støtter seg på andre rapporter og studier, bærer kapittelet et appellativt preg der det meste er basert på Gullestads egne betraktninger. Det kommer imidlertid aldri noen konkret løsning på begrepsproblematikken i form av forslag til nye, og bedre begreper til bruk i debatten. Dette etterlater seg et tomrom, og en det gir næring til motargumentet om at det er meget vanskelig å finne fram begreper som klarer å favne om en stor folkegruppe uten å generalisere.

 

Vinkling og utelatelse

Dette er en debattbok og ikke en ren drøfting, og det merkes at Gullestad har utelatt solskinnshistoriene. Hun stiller seg blant annet helt uforstående til nordmenns ønske om én, vedvarende betegnelse på folkegrupper å forholde seg til. Det merkes at Gullestad utelater enkelte aspekter ved temaene hun omtaler, men hun er imidlertid som oftest god i sin belysning av mange sider i saken. Et eksempel på dette er hennes omtale av nødvendige kriteria for å kunne karakterisere seg som ”fullverdig”[16] borger av enkelte europeiske stater. Denne saken blir nøytralt fremstilt, før det senere stilles spørsmål om en ikke må revurdere måten nasjonsbygningen fremstilles på.

 

4.1.3 Sammenlikning av logos

Gullestad og Storhaug tar altså utgangspunkt i noe ulikt materiale for sin logos argumentasjon. Begge bruker mye vitenskapelig materiale, men Gullestad bruker i stor grad forskningsstudier, mens Storhaug bruker mer statistisk materiale. Dette gjør at argumentasjonsrekkene blir forskjellige, hvilket også reflekterer den forskjellige stilarten mellom bøkene. Språket er imidlertid den største forskjellen i stilarten mellom bøkene. Mens Storhaug har et språk som lett kan sammenliknes med en avisartikkel, altså saklig, men uten utstrakt bruk av avansert fagterminologi uten forklaringer. Gullestad derimot, har et språk med langt flere fagterminologiske utrykk, og boken er derfor tilsynelatende beregnet på et annet publikum.

 

Storhaugs utgangspunkt i statistikk, sammen med hennes argumenterende skrivemåte, gjør at synspunktene hennes får et bombastisk preg, hvilket igjen gjør boken til et krast innlegg i debatten. Gullestad er på den annen side langt mer tilbakeholden i sin språkbruk, og er alltid nøye med å gi andre forskere og samfunnsdebattanter anerkjennelse før hun begynner med kritikk av deres arbeider. Derfor er boken til Gullestad mindre krass, som får det til å virke som mer et saklig, og drøftende debattinnlegg.

 

Storhaug byr i sin bok en fyldig og komplett løsning som dekker alle bokens temaer. Gullestad på sin side gjør imidlertid ikke det, noe som svekker hennes logos. Sammenlikner man de to løsningene, viser det seg imidlertid at Storhaug er langt mer appellativ og advarende, sammenliknet med Gullestad. Dette kan virke avskrekkende, men bidrar til å svekke Storhaugs logos.

 

4.2 Patos[17]

 

4.2.1 Men størst av alt er friheten

 

Sympati

En av alle menneskers medfødte følelsesmessige egenskaper er sympati, og det å vekke sympati er et yndet retorisk virkemiddel. Hege Storhaug gjør utstrakt bruk av dette når hun gjennom flere detaljerte historier forteller om hvordan enkeltskjebner har blitt regelrett bortført til hjemlandet og kjønnslemlestet før de har blitt sendt tilbake, mens andre har blitt tvangsgiftet med fettere eller kusiner i hjemlandet og på den måten fungert som levende visum til Norge. Alle historiene fortelles av innvandrere som har ønsket å bryte ut av dette systemet, og som til slutt enten har klart det, dog flere etter betydelig misshandling, eller blitt drept.

 

I det første kapittelet ”Anooshe – En kvinne i Norge” fortelles historien om Anooshe, en kvinne som ble tvangsgiftet i en alder av 13 år, fødte sitt første barn som 15-åring og kom til Norge da hun var 19,5 år. Ektemannen var analfabet, mens Anooshe snakket engelsk og var skoleflink. Av sine to koner valgte han henne som reisefølge fordi han anså henne som nyttig i et nytt system. Da Anooshe fant ut om de norske skillsmisse reglene valgte hun straks å forlate mannen med loven i hånd. Hun ble da drapstruet, og på grunn av truslene ble hun tvunget til å bo på et avsidesliggende øysamfunn, der hun integrerte seg meget raskt. Da hun skulle møte den tidligere ektemannen i retten drepte han henne med seks skudd, før han gikk rolig inn på politihuset og meldte fra om hva han hadde gjort.

 

Storhaug viser her skrekkeksempelet på islamsk ekstremisme. Når en hører slike historier skulle man ønske det var noe man kunne gjøre for å forhindre det. I tillegg blir man lei seg og sint for at noe slikt kan skje i Norge. Plasseringen av historiene om triste enkeltskjebner i Men størst av alt er friheten er kløktige og gjennomtenkte. Historiene er konsekvent plassert tilknyttet det emne boken omtaler. Historien om Anooshe er en generell introduksjon til boken som viser hvor ille det faktisk kan gå. Den er også, sammen med historien om ”Mina”, en norskfødt jente som ble tvangsgiftet i hjemlandet, med på å gi et ansikt til alle de tallene som senere presenteres. Dette er med på å gjøre statistikken langt mer virkningsfull enn dersom det bare hadde vært statistikk. Selv om neppe alle første- og andre generasjons innvandrere som gifter seg i hjemlandet lider en slik skjebne som Mina eller Anooshe er historiene med på å skape et inntrykk av det, og gir dermed liv til tallene.

 

Nasjonalfølelse

Den norske nasjonalfølelsen bygger i stor grad på historie og kulturarv. Historien vi er stolte av handler gjerne om kampen for frihet og de resultatene vi oppnådde i den forbindelse. Eksempler er grunnloven fra 1814, frigjøringen fra Sverige i 1905 og kampen mot Nazi-Tyskland 1940-1945. Resultatet var et stadig forbedret demokrati og et fritt Norge. I tillegg følger den kristne kulturarven og med de grunnleggende verdier som det norske folk tradisjonelt verdsetter høyt.

 

Gjennom statistikk, skildringer av enkeltskjebner, sammenlikninger med andre land og en appellativ avslutning gir Storhaug et inntrykk av at demokratiet og kulturarven er truet. Alt statistisk materiale og de dystre fremtidsutsiktene peker mot at Norge er i ferd med å bli overtatt av innvandrerne. Som tidligere vist i 4.2.1 etablerer hun det som en sannhet at islam brer om seg i Norge, og at det innenfor de islamske menighetene også finnes ekstremistiske strømninger. De ekstreme er positive til polygami, og står for et kvinneundertrykkende syn. At dette er motsetninger til den kulturarven som tidligere ble beskrevet er tydelig. Storhaug viser ikke bare hvordan innvandringen går utover demokratiske rettigheter nordmenn har tatt for gitt siden unionsoppløsningen, men også hvordan innvandringen potensielt kan komme til å ødelegge velferdsstaten. Dermed maler hun er bilde av innvandringen som en trussel mot det Norge nordmenn i dag er så stolte av. Dette fører mange nordmenn inn i en proteksjonistisk tankegang. Vi ønsker å verne om det Norge vi har i dag og konklusjonen blir at innvandringen må begrenses.

 

4.2.2 Det norske sett med nye øyne

 

Selvinnsikt og medfølgende sympati

Ettersom Gullestad bruker svært lite patos i ren form baserer hennes patos seg i stor grad på den selvinnsikt som følger av logosargumentasjonen. Som vist i 4.2.2 blir logoset i stor grad brukt til å vise hvordan nordmenn mer eller mindre ubevist bruker sitt flertall til å skape begreper og roller som virker avstandsskapende mellom seg selv og innvandrerbefolkningen. Fordi dette er noe de fleste gjør ubevist, blir overraskelsen derfor stor for mange når de finner ut hva slags hegemoni de faktisk er med på å opprettholde. Det gjør at leseren må gå en kritisk runde med seg selv for å finne ut hva som kan gjøres for å unngå dette. På denne måten har Gullestad ved hjelp av logos fått leseren over på sin side, også følelsesmessig. Når noe er urettferdig er det lett å få sympati for dem som blir behandlet urettferdig, og slik er det også her. Gullestad setter innvandrerne i en offerrolle, og de får dermed leserens sympati. Slik har Gullestad beveget leserens syn på norsk innvandringsdebatt i en mer kritisk retning, og har på den måten oppnådd sin primære hensikt med boken.

 

Imidlertid må det nevnes at Gullestad også til en viss grad gjør bruk av enkeltskjebner for å gi sine logiske argumenter et konkret ansikt. Hun forteller en historie om en innvandrer som har bodd i Norge siden hun var to år. Hun snakker perfekt norsk og føler seg som en del av det norsk samfunnet. Derfor ringer hun en språkprofessor for å spørre om hun fortsatt defineres som en innvandrer. Svaret hun får virker nedslående. Ja, hun er fortsatt innvandrer og det kommer eventuelle barn hun får også til å være. Hun blir oppgitt og frustrert, og innser at hun aldri kommer til å bli en ”fullverdig” nordmann. Gullestad får her illustrert hvordan begreper virker avstandsskapene og setter mennesker i bås. Uten en slik enkeltskjebne kan Gullestads logosargumentasjon lett virke som ubegrunnet syting fra en nordmann uten egentlig innsikt i en innvandrers hverdag. Når en så får det illustrert relativt tidlig i boken, blir det hele satt i perspektiv og argumentene får et ansikt.

 

4.2.3 Sammenlikning av patos

Her finnes det klare motsetninger mellom de to bøkene. Mens Gullestads etos baserer seg nesten utelukkende på hennes logos, og den følelsesmessige reaksjonen denne nye innsikten forårsaker, tyr Storhaug til flere og rene patosargumenter. Dette er med på å gjøre Men størst av alt er friheten mer appellativ enn Det norske sett med nye øyne. Det Storhaug har skrevet er nærmest et rop om hjelp. Hun mener noe er i ferd med å gå alvorlig galt i Norge og at vi er nødt til å handle nå for å unngå katastrofe. Derfor spiller hun mer på patos enn Gullestad som fra et forskningsmessig perspektiv ønsker å påpeke at debatten er ute på et villspor og kan bidra til å ødelegge for integreringen.

 

En vesentlig del av patoset til Storhaug går imidlertid ut på å la være å ta med både solskinnshistorier og positiv statistikk angående innvandring og integrering. Dette er med på å male et bilde av innvandringen som en trussel mot det Norge vi kjenner i dag, et bilde som ikke nødvendigvis er korrekt[18]. Det er imidlertid akkurat dette Storhaug ønsker, ettersom det langt på vei er det som vekker de sterkeste følelsene.

 

4.3 Etos[19]

 

4.3.1 Men størst av alt er friheten

Etoset til Storhaug baserer seg på hennes stilling som menneskerettighetsforkjemper og politisk aktivist, på tross av at sistnevnte ikke nødvendigvis er ensbetydende positivt[20]. Hennes tidligere jobb som frilansjournalist, og hennes nåværende jobb i Human Rights Service, gir henne en form for faglig tyngde. Hennes utstrakte bruk av statistikk gjør at det virker som hun har faglig oppbygning, også når hun kommer med påstander som ikke er statistisk begrunnet.

 

Hege Storhaugs ensidige vinkling som politisk aktivist kan imidlertid virke svekkende på etoset hos en intelligent og tenkende leser. Det kan til tider virke åpenbart hvordan hun bevist utelater alle former for positive konsekvenser av innvandringen og utelukkende fokuserer på det negative. Det som imidlertid redder Storhaug fra å bli stemplet som rasist, er måten hun vinkler alle eksemplene slik at de sympatiserer med innvandrerkvinnene.

 

4.3.2 Det norske sett med nye øyne

Gullestads etos bygger på hennes store produksjon som forsker, og som forfatter. Som tidligere nevnt i 2.2, har hun har gjennom en årrekke som forsker og forfatter oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, blant annet gjennom en dr. philos avhandling oversatt til både engelsk og fransk. I tillegg er boken skrevet med en nesten tilgjort objektiv synsvinkel, hvilket hun også kommenterer i forordet. Hun er også nøye med alltid å gi anerkjennelse til forskere og andre, før hun kritiserer de. Selv om dette kan anses som et retorisk grep, er det vanskelig å anklage Gullestad for dette. Både på grunn av hennes høye grad av saklighet i boken generelt, og fordi det ville være frekt av henne ikke å gjøre det, særlig når det er snakk om kollegaer. Gullestads etos blir dermed bunnsolid.

 

4.3.3 Sammenlikning av etos

De to forfatterne spiller i bøkene sine på helt ulike etos. Gullestad, som er forsker av yrke, spiller på dette og dermed på tilnærmet total objektivitet i forhold til det hun analyserer. Patos er nærmest ikkeeksisterende, og sammen med språkdrakten bidrar det til bokens seriøsitet. Storhaugs etos spiller på hennes stilling som menneskerettighetsaktivist, og får dermed et helt ulikt etos. Hennes etos bygger på hennes erfaring i denne stillingen og man får en naturlig tillit til at hun som ”har vært der” faktisk vet hva hun snakker om. Etosene blir dermed vanskelige å sammenlikne, men skal en allikevel gjøre akkurat det, vil nok etoset til Gullestad stå sterkest på grunn av hennes store, og internasjonalt anerkjente produksjon.

 

5.0 Konklusjon

Basert på den foregående argumentasjonsanalysen, vil jeg konkludere med at hypotesen er falsifisert. Gullestad gjør seg langt mindre bruk av patos enn Storhaug, noe som strider mot hypotesen som ble fremsatt før gjennomlesning av bøkene. Årsaken til dette kan, som tidligere drøftet, være målgruppen for bøkene. Gullestad skriver i en saklig, akademisk stil som mest sannsynlig myntet på en akademisk gruppe som verdsetter saklig argumentasjon, og som ofte gjennomskuer patos argumentasjon og vil karakterisere det som useriøst. Storhaug skriver på den annen side mer til det brede lag av den norske befolkning. Hun begrunner alle sine resonnementer nøye og gjør i langt større grad bruk av patos som argumentasjonsmetode. Dette er trolig fordi hun ikke skriver til noen akademisk krets som lett gjennomskuer slike argumenter og bruker dem for å svekke forfatterens logos.

[1] Se blant annet:  Tretvoll, H. F. (u.d.). Tilgjort. Avgjort - Hege Storhaug går til nye angrep på det hun tror er islam. Hentet Oktober 20, 2010 fra Ny tid - nettutgaven: http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071011/tilgjort_avgjort/ og KOBRO, B. (2006, Oktober 10). VG. Ingen toleranse med intoleransen , s. 36.

[2]  Hege Storhaug. (u.d.). Hentet 10 27, 2010 fra Wikipeida: http://no.wikipedia.org/wiki/Hege_Storhaug

[3]  Storhaug, M. (2006). Mens størst av alt er friheten. Oslo: Kagge forlag.

[4]  Marianne Gullestad. (u.d.). Hentet 18 10, 2010 fra Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Marianne_Gullestad

[5]  Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget.

[6] Logosargumentasjon er forsøk på overbevisning ved hjelp av logikk.

[7] S. 29-30  Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[8] S. 136, Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[9] S. 138, Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[10] S. 138, Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[11] Tjønn, H. (2004, 10 24). Norsk professor med forskningsresultater om omstridt tema: Norge taper på innvandringen. Aftenposten , s. 3.

[12]  S. 231-233 Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[13] S. 272  Storhaug, H. (2006). Men størst av alt er friheten. Kagge forlag.

[14]  S. 106-107, Gullestad, M. (2002). Det norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget.

[15] S. 69-70 Gullestad, M. (2002). Den norske sett med nye øyne. Universitetsforlaget.

[16] Innvandrere regnes ofte som annenrangs innbyggere, ikke av staten, men av innbyggerne i landet fordi de ikke har ”vært med” på byggingen av kulturen.

[17] Patosargumentasjon betyr å drive overbevisning ved hjelp av følelser.

[18] Mange, inkludert Gullestad, vil hevde de heller er et positivt innspill til den norske kulturen enn en trussel.

[19] Etos er den tillitt debattanten klarer å vekke i sitt publikum. Dette baserer seg på styrken og gyldigheten av argumentene, så vel som debattantens stilling og språkbruk.

[20] Selv om politiske aktivister som oftest har god kunnskap om temaet sitt, er de ofte mer opptatt av å fremme sin egen sak enn å vise frem hele bildet. Dette kan bidra til å svekke etos.