·         Hvordan er miljø- og personbeskrivelsen viktig for å formidle tematikken i de to romanene?

·         Hvordan spiller språk og språklige virkemidler inn på opplevelsen av de to romanene?

Dette er problemstillinger jeg har valgt av ren interesse. Etter jeg har lest Doppler, og senere Naiv. Super., har jeg blitt fascinert av det spesielle språket og de ulike personene bøkene presenterer. Dette har vekket min nysgjerrighet. Jeg vil svare på disse problemstillingene ved å først gi to handlingsreferat. Dernest vil jeg ta for meg tematikken, miljøet og hovedpersonene. Videre vil jeg diskutere språket og språklige virkemidler som forfatteren anvender seg av. Mot slutten av oppgaven vil jeg resonere meg frem til svar på problemstillingene, og til sist vil fordypningsoppgaven avsluttes med en helthetlig konklusjon på hva jeg er kommet frem til.

Både Doppler og Naiv. Super. er skrevet av Erlend Loe. Doppler er Loes femte voksenroman og ble utgitt i 2004. Naiv. Super. ble derimot gitt ut i 1996, ti år tidligere. Han er kjent for sin naivistiske skrivestil og har i tillegg til romanene nevnt over skrevet blant annet Tatt av kvinnen. Loe er også forfatter til en rekke barnebøker, derav bøkene om truckføreren Kurt.

Doppler handler om en mann i 40-års alderen ved navn Andreas Doppler. Han er i utgangspunktet en framgangsrik økonom og et vellykket familiefar, men en dag da han faller av sykkelen og slår hodet kraftig, tar livet en ny vending. Han velger å flytte fra jobb, kone og barn, og bor nå alene i et telt i skogen. Etter hvert dreper han en elg som en konsekvens av matmangel. Elgen han dreper har følge av en kalv. De blir gode venner og Doppler gir kalven senere navnet Bongo. På grunn av lite mat stjeler han regelmessig fra en mann ved navn Düsseldorf, men en dag blir han tatt på ”fersken”. Han får vite at Düsseldorf bygger en modell av en tysk landsby fordi han ønsker å hedre sin far. Doppler bestemmer seg da også for å hedre sin far. Ikke ved å bygge en tysk landsby, men ved å bygge en diger totempæl.

Naiv. Super. handler om en mann på 25 år som har havnet på skråplanet. Da han på sin tjuefemårsdag taper mot sin bror i krokket på en ydmykende måte, raser verden sammen. Han skjønner ikke helt hva han selv holder på med – eller hva andre holder på med for den slags skyld. Jeg-personen bestemmer seg for å begynne helt på nytt. Det første han gjør er å slutte på universitetet og avslutte avisabonnementet. Han klamrer seg etter de enkle tingene og lever et særdeles enkelt liv i sin brors leilighet. Han bruker mye tid på å tenke og få oversikt over livet sitt. Av den grunn skriver han lister. Lister over for eksempel ting han har og ting han ikke har. For å bedre sin egen tilværelse kjøper han en rød ball og et bankebrett fra Brio. Disse lekene gir ham gode assosiasjoner til da han selv var barn. Objektene gir ham en ro og mening i livet som han ellers ikke opplever. Han er på sett og vis et offer for en eksistensiell krise. Utover i boken møter han på mange ulike utfordringer som han løser på ulike måter.

Erlend Loes Doppler og Naiv. Super. tar opp temaer som virker å være viktige for forfatteren selv. Det er altså hans egne meninger. Dette gjøres gjerne ved annet bruk av komedie og ironi. Han kritiserer det vellykkede A4-livet og belyser fordelene med et naivistisk livssyn. Dette kommer godt frem gjennom miljø- og personbeskrivelsene som kommer frem i bøkene.

For å kunne skjønne hvorfor Erlend Loe kritiserer A4-livet og viser til fordeler med et naivistisk livssyn er det nødvendig å ha litt bakgrunnsinformasjon om hva han tenker om ulike ting. Han har gjennom intervjuer på ulike mediearenaer fått frem at han er en mann som ønsker å gå tilbake det enkle. Loe sier selv at de dagene han virkelig husker er dager der han har tilbrakt tid med de han er glad i. Er det noe som rører ham, er det nettopp det enkle.

I dagens samfunn er det nærmest blitt en nødvendighet å være flink. Man skal være flink i alt på alle måter. Man skal ha en god utdannelse, fin dame eller mann, flott hus, stor hage, eksklusiv bil og så videre. Denne flinkheten er nettopp det Erlend Loe tar et reelt oppgjør med. Han kritiserer det typiske flinke A4-livet. Andreas Doppler var en pliktoppfyllende samfunnsborger, en særdeles flink økonom. Han hadde en stort hus og en fin familie. Jeg-personen i Naiv. Super. gjør akkurat som det forventes av en person på hans alder, han går på universitetet.

Hovedpersonene gjør akkurat som det forventes av samfunnet at en på deres alder skal gjøre. For begge er det en heller merkelig og uforutsigbar hendelse som får dem til å endre sitt syn på ting. I Doppler er det store vendepunktet da han mister balansen på sykkelen og slår hodet kraftig. Med hodet liggende i lyngen blomstrer en ny følelse frem. Langt vekke fra hverdagens plikter og forventinger kjenner han en følelse av ro og harmoni. Det eneste han tenker på er sin avdøde far, og at han rett og slett misliker mennesker: ”Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de sier.” (Loe, 2004, s. 31). Etter denne hendelsen velger han å legge sitt tidligere liv bak seg og flytter ut i et telt i Oslomarka. I Naiv. Super. endrer livet seg dramatisk etter at han blir ydmyket i krokket av sin bror. Dette får ham til å vippe av pinnen og plutselig forekommer virker alt å være uten mål og mening. Han velger da å avslutte sitt studium på universitetet og gå i en annen ukjent retning.

I følge Store Norske Leksikon nettside er ”Naivisme, i videste mening kunstoppfatning som bevisst griper tilbake til naiv kunst, barnekunst og naturfolkenes kunst idet den prøver å tolke virkeligheten så umiddelbart og ureflektert som mulig og derved å styrke det følelsesmessige uttrykk. Den søker ikke noe akademisk preg eller teknisk fullkommenhet.” (Tschudi-Madsen, 2016). Hovedpersonene i de to romanene har et syn på livet som passer godt med definisjonen på hva naivisme er.

I Doppler kan en se eksempler på nettopp dette. Andreas Doppler er en mann av egne valg. Han kan på sett og vis kategoriseres som egosentrisk. Han gjør ikke noe han selv ikke har lyst til og bryr seg virkelig ikke om hva andre tenker. Etter Doppler har bodd en stund i skogen merker han at han ikke alltid ”får lov” til å være alene. Med visse mellomrom kommer det en eller annen gående forbi. En av disse er en som blir omtalt som ”høyremannen”. Denne mannen har kritisert Doppler tidligere for å ha teltet stående lengre enn tre dager på samme sted. Neste gang ”høyremannen” dukker opp, truer Doppler ham med å skyte ham med pil og bue. Da han fortsetter og nærme seg, lar Doppler pilen fare av gårde og den treffer mannens lår. Doppler begrunner hendelsen med at han ”ikke trodde han kom til å treffe” og at han under situasjonens hete følte seg ”redd og provosert” (Loe, Doppler, 2004, s. 113). Dopplers begrunnelse på hvorfor han avfyrte pilen, mener jeg kan vise tendenser på et naivt og enkelt tankesett. Det at han bare har dratt i fra sin gravide kone med to barn plager ham ikke noe spesielt. Det er, som nevnt over, bare ham selv og hans vilje som betyr noe. Denne måten å tenke på kan beskrives som barnslig og naivistisk. Sett bort fra at hans sønn, Gregor, til tider bor sammen med ham i teltet i skogen, er den eneste han ikke kutter all kontakt med elgkalven hans Bongo. Doppler har knyttet sterke vennskapsbånd med kalven og behandler den på sett og vis slik barn ofte behandler kjæledyr eller lekebamser. Han drar Bongo med seg overalt og han har til tider lange dype samtaler med ham. I den andre romanen, Naiv. Super. er det ikke et dyr hovedpersonen muligens kommer best overens med. Her er det en nabogutt. En gutt, ved navn Børre, som er fem år – tjue år yngre enn hovedpersonen selv. Den røde ballen og bankebrettet han har gjort innkjøp av, symboliserer den heller barnslige og naive holdningen han har til ting. Mye av det han sier virker lite gjennomtenkt og kunne like så godt kommet fra et barn. For hovedpersonen virker verden å være enten svart eller hvit,  enten bra eller dårlig.

Loe benytter seg av en enkelt språk når han skriver. Det er veldig direkte, er preget av underfundighet og humor, og lange og utfyllende skildringer finner man lite av. Språket er som regel barnslig og skrevet i en muntlig stil. Dette er alle særtrekk ved en naivistisk skrivestil, og dermed også særtrekk ved Erlend Loes skrivestil. Når Loe bruker et språk som dette får man et inntrykk av hvordan jeg-personene er som person. Hovedpersonen i Doppler virker å være en person som har noen veldig sterke holdepunkter som han under alle omstendigheter forholder seg til. Andreas Doppler er avhengig av skummet melk. Uten skummet melk fungerer han ikke slik han er ment for å gjøre. Han inngår derfor en bytteavtale med en lokal butikksjef om at hvis han regelmessig leverer elgkjøtt til butikken så skal han få skummet melk til gjengjeld. Skummet melk er så viktig for han at det i følge Doppler ”representerer det ypperste av hva menneskeheten har klart å oppnå” (Loe, Doppler, 2004, s. 21). Det naivistiske preget utbroderer hvor viktig enkle ting som skummet melk kan være for en person. I Naiv. Super. Finnes det også et eksempel på akkurat dette. Istedenfor skummet melk er det en så absurd gjenstand som er bankebrett som har en veldig stor verdi for jeg-personen. Hovedpersonen mener at bankebrettet er noe alle burde ha hatt. Han beskriver det som at det er en ”evighetsmaskin som gir brukeren følelsen av sammenheng” (Loe, Naiv. Super., 1996, s. 60). Gjennom språket får leseren en opplevelse av at det er de enkle tingene som er det viktigste for hovedpersonene.

I begge bøkene blir alt fortalt gjennom øynene til en hovedperson, altså 1. person entall. Gjennom dette får vi som leser innblikk i alle tanker og følelse. På denne måten får man et inntrykk av jeg-personenes situasjon. Hadde historiene blitt fortalt på en måte som gjorde at leseren ikke hadde fått innblikk i jeg-personenes tanker hadde bøkene mistet litt av sin essens og blitt veldig annerledes. Ettersom at det meste av boken blir fortalt gjennom tankereferat hadde ikke Loe, på samme måte, fått frem sine tematiske poeng og både Doppler og Naiv. Super. hadde blitt en gråere utgave av seg seg selv. I tillegg ville ikke Dopplers skummete melk og jeg-personens bankebrett i Naiv. Super. fått like stor plass i historien og ville langt på nær hatt samme betydning. Det hadde da muligens bare fått plass i en bisetning.

I begge bøkene kommer forfatterens kritikk mot det strømlinjeformede 8 til 4 livet og fordelene med et naivistisk levesett tydelig frem gjennom språket og historiene i sin helhet. Han bruker miljøet og hovedpersonene som ”spillebrikker” for å få frem nettopp dette. Han sørger for at alt som skaper uro, i denne forstand familie, jobb, utdanning osv., fjernes slik at hovedpersonene på sett og vis kun står igjen med seg selv og sine egne tanker. På denne måten er det lettere for forfatteren å få frem sine egne meninger. I både Doppler og Naiv. Super. blir det kontinuerlig, gjennom språket og språklige virkemidler, eksemplifisert fordeler med det enkle og naivistiske levesettet samt kritikk mot det typiske A4-livet.

Litteraturliste:

Loe, E. (2004) Doppler, Oslo: Cappelen

Loe, E. (1996) Naiv. Super, Oslo: Cappelen

Nilsen, A. (2017) Erlend Loe https://snl.no/Erlend_Loe [Nedlastet 20.01.18]

Erlend Loe forteller om boken Naiv. Super. (1996) https://www.nrk.no/skole/?page=search&q=&mediaId=18244 [Nedlastet 22.01.18]

Erlend Loe om Naivisme (2010)

https://www.nrk.no/video/PS*3279 [Nedlastet 22.01.18]

Mitt liv som indianer (2004) https://www.bokklubben.no/SamboWeb/side.do?dokId=502564 [Nedlastet 22.01.18]

Tschudi-Madsen, S. (2016) Naivisme https://snl.no/naivisme [Nedlastet 22.01.18]