Innhold

 

Innledning
Forord
Albertine (1886)
Sangen om den røde rubin (1956)
Syndere i sommersol (1927)
Lady Chatterleys elsker (1927)
Etterord
Kilder

 

Innledning

 

Valg av særemne er særdeles viktig for norskfaget i 3. klasse allmennfaglig linje, ikke minst sett i sammenheng med hvor tungt denne oppgaven veier på den skriftlige norskkarakteren. Dette valget sier mye om ambisjonsnivået en elev har til sitt særemne og hvor mye arbeid vedkommende har tenkt å legge i sin oppgave.

 

I utgangspunktet gikk jeg med tanker om å skrive om folks språkbruk på Internett, dette medium som de siste årene har blitt mer og mer populært, og i hvilken retning denne bruken går. I og med at det både privat og i skolesammenheng blir fokusert mye på dette medium, hadde jeg etter hvert mer å lyst til å velge en mer tradisjonell oppgave.

 

Etter tips fra min norsklærer valgte jeg å skrive en oppgave om "forbudte bøker". Det vil si bøker som i sin tid ble erklært forbudt av myndighetene. Dette virket for meg mer spennende enn å ta for seg en konkret forfatter og fire av vedkommendes verker . Her var det langt flere tråder å ta fatt i og oppgaven som helhet virket mer spennende. Tidligere hadde jeg ikke lest noen av bøkene jeg la opp til særemnet.

 

Forord

 

Med uttrykket "forbudte bøker" tar jeg sikte på bøker som i sin tid ble nektet utgitt av myndighetene. Det er flere sentrale spørsmål rundt dette: Hvorfor ble de nektet utgitt? Av hvem ble de nektet utgitt? Hvem reagerte sterkt på boken og hvorfor reagerte akkurat denne gruppen mennesker? Når ble boken igjen lovlig og hvorfor? Dette er bare noen få eksempler på spørsmål man kan stille seg.

 

For å kunne klare å finne ut av grunnene til at bøkene ble nektet publisert, måtte jeg studere tidsepokene bøkene ble utgitt meget nøye ved å sette meg inn i samfunnsforholdene og se nærmere på folks holdninger, fordommer og meninger, ikke minst rundt temaet seksualitet. Her var det særdeles mye å hente og det var interessant å se hvordan personkarakteristikken varierte fra bok til bok og hvordan forfatteren formidlet sine historier.

 

Et annet interessant moment ved oppgaven var å finne ut av hvorfor forfatteren hadde valgt å skrive boken og hvilken hensikt vedkommende kunne legge til grunne. I utgangspunktet mener jeg at alle forfattere har en idé og ikke minst en baktanke med det de gjør. Dette skulle vise seg å være rett. Allerede her kan jeg røpe at forfatterne prøver å forandre på samfunnet på en eller annen måte, noen riktignok mer enn andre. Dette belyser jeg nærmere i mitt særemne.

 

I utgangspunktet innså jeg at dette var en stor oppgave, i den grad jeg måtte sette meg inn både tidsepoker, litterære verker og sekundærlitteratur. Likevel trodde jeg det ville bli vanskelig å produsere stoff i forhold til dette og bringe nye idéer og tanker inn i oppgaven. Her tok jeg grundig feil. Det var utrolig mye å skrive. Så mye at jeg i enkelte analyser måtte holde tilbake saker jeg hadde på hjertet og heller fokusere på de tingene som utpekte seg spesielt for hver bok og heller konsentrere meg om temaet.

 

Det var faktisk et så bredt tema at jeg, for å være helt ærlig, syntes min oppgave burde ha vært langt mer omfattende og dyptgående. Spesielt da jeg analyserte de to siste romanene, satt jeg med langt flere tanker enn de jeg fikk tastet inn, men sett i forhold til disposisjonen jeg hadde satt ned på forhånd, så jeg meg nødt til å måtte begrense meg og heller satse på et kortere og mer presist språk.

 

Ellers skal det sies at jeg slettes ikke angrer på mitt valg av særemne. Jeg kan trygt anbefale en lignende oppgave for andre som står på randen til å skrive en omfattende oppgave om litterære verker. For selv om bøkene tar for seg et tidligere tabuområde i vårt samfunn, er de langt på vei godt litterært stoff på høyde med det aller beste.

 

Jeg for min del vil se tilbake på det å skrive særemne som noe interessant, lærerikt og ikke minst underholdene. Håper du som leser av dette særemnet får en riktig hyggelig lesestund!

 

Albertine (1886)

 

"Albertine" er skrevet av Christian Krogh (1852 - 1925). Den ble utgitt i 1886 og ble allerede dagen etter utgivelsen nektet utgitt av myndighetene. Krogh studerte på 1870-tallet malerkunsten i Tyskland og er spesielt kjent for sine malerier, derav tilnavnet "den sosialbevisste kunstneren".

 

Handlingen

 

Boken handler om en ung Kristiania-pike ved navn Albertine. Hun strever dagen lang som syerske hjemme hos sin mor. De er svært fattige og broren hennes, Edward, er veldig syk. Albertine sitter inne hele tiden og vil ikke gå ut, rett og slett fordi hun ikke har noe fint å ha på seg. Svært mye tid går med til å tenke på sin søster Oline. Oline har en fin regnfrakk som Albertine kunne trenge dersom hun skal bevege seg utenfor døren, men den vil hun definitivt ikke låne. Tidligere var Oline nemlig å finne på horestrøket i byen. En gang hadde Albertine sett henne gå inn døra til et det offentlige prostitusjonsbygget. Oline hadde den gang smilt til henne, og hun klarer ikke å glemme det smilet. Gang på gang tenker hun på det hele.

 

Ikke kan hun fatte og begripe at Oline til slutt fikk lov til å gå oppover kirkegulvet med en eldre veletablert herre, hun som hadde vært slik en gatetøs. Uforståelig var det også hvordan folk kunne se på henne som en fullverdig kvinne.

 

Etter hvert gir hun seg og bestemmer seg for å låne regnfrakken likevel. Hun må ut. Sammen med en venninne ved navn Jossa blir hun med på byen. Hun får smaken på utelivet og forelsker seg etter hvert i en herre ved navn Helgelsen, men han får hun dessverre ikke. I stedet for hun innkallelse til politifullmektig Winther. Han serverer henne noe å drikke, og hun faller i søvn og våkner ikke før hun merker at hun blir voldtatt av mannen. Dette får henne helt på skråplanet og er av mange grunner til at hun selv ender som en gatetøs - akkurat slik som sin søster.

 

Bokens tema

 

Temaet i boken er prostitusjon. Kogh skildrer hvordan dette foregikk på slutten av 1800-tallet. Boken er preget av refleksjon og moralisme og ble gitt ut som et innlegg i datidens moraldebatt, men ble beslaglagt kort tid etter dens utgivelse. Redaktøren av Verdens Gang mente den ikke ble beslaglagt for å beskytte dyd og sederlighet, men for å beskytte ulydige og usedelige embetsmenn. Svært mange så jeg enig i dette og kjente forfattere som blant annet Amalie Skram, Georg Brandes og Margrete Vullum priste boken.

 

Historien boken formidler blir presentert i kronologisk rettefølge, men vi kan enkelte ganger lese Albertines tanker i det hun tenker tilbake på de mange små hendelser som har preget hennes sinn. Handlingen flyter jamt i referatsform, men stopper enkelte ganger opp ved at samtaler innledes og replikker gjengis direkte. Dette skaper god variasjon i boken og den blir mer ett mer interessant å lese, ikke minst fordi man på den måten lærer datidens miljø, normer og regler å kjenne. Ting skulle ikke snakkes om direkte. Derfor er samtalene mellom Albertine, Edward og moren svært så overfladiske og intetsigende. Dette bedrer igjen vår forståelse for hvordan det var på den tiden.

 

På grunn av at den første delen av boken er såpass intetsigende, skjønner man at det bygges opp til noe mer innholdsrikt, og vendepunktet i boken er derfor samme sted som bokens tema kommer frem i klartekst, nemlig i det Albertine blir voldtatt av politifullmektig Winther. Fra denne stund er ikke Albertine lenger noen pike med jomfrudyden i orden, og vi kan se at hennes oppførsel forandrer seg.

 

Bokens avslutning er både overraskende og sjokkerende. Albertine, som først i boken ble presentert som den snille og noe sjenerte piken, ender opp til å bli en gatetøs. Mot slutten av boken hører vi Albertine rope "Kom inn til meg da gutter! En etter en - alle sammen! Dere skal få det gratis! Kom -!".

 

Synsvinkel og virkemidler

 

Alt vi ser og hører blir presentert gjennom Albertine, utenom noen få steder i boken. Vi får meget god innsikt i Albertines tanker, noe som ikke minst er meget viktig for å kunne fremme temaet i boken og skildre samfunnsforholda på den tida. Det er gode avstander mellom det Albertine sier og det hun tenker. Ting skulle ikke snakkes om, de skulle bare være slik de var. Dette formidler forfatteren meget godt ved å bruke denne form for synsvinkel.

 

Det florerer av miljøskildringer i boken, alt fra Albertines hjem der hun sitter og syr, 17. mai, Karl Johan til folks klesstil og væremåte. Mange av skildringene er spesielt viktige da de forteller mye om hvordan folks sosiale rang var. Albertines hjem blir skildret tidlig i boken som et mørkt lite sted. De eneste bildene de har på veggene er bildet av kongen og dronningen. Dette sier oss en god del om deres økonomiske situasjon, som slettes ikke er til å skryte av. Videre blir det for eksempel lagt stor vekt på folks klær. Spesielt hvordan de fine fruene og mennene er kledd, blir godt beskrevet. Dette fordi de ble lagt ekstra godt merke til av Albertine. De var jo hennes rake motsetning!

 

Forfatteren har valgt å legge handlingen til et konkret sted, nemlig Karl Johan og utkanten av Oslo. Dette forsterker handlingen i boken ved at den virker mer virkelighetsnær og realistisk. Krogh ville med denne boken la folk i samtiden se sitt eget samfunn i et speil. Han skildret en historie slik det virkelig var på den tiden med realistiske steder. At den går så konkret til verks, var nok også noe av grunnlaget for boken ble beslaglagt.

 

Gjentagelse er et virkemiddel Krogh bruker flittig. Mye blir gjentatt, spesielt av replikker og tanker. Ofte blir de samme tankene beskrevet, bare i en noe annen synsvinkel enn tidligere. Dette forsterker inntrykket av de mange ganger intetsigende samtalene som ofte dreier seg om været. Dette forteller oss igjen at de ikke hadde mye interessant å fortelle hverandre på den tiden. De fattige som arbeidet og oppholdt seg mye hjemme opplevde svært lite og levde et liv uten stor grad av underholdning.

 

Teksten er ganske lettlest. Dette gjenspeiler på mange måter Albertines tanker og væremåte - en undrene, uvitende og en noe uklok pike uten noe spesielt bred erfaring. Periodene er korte og de er ofte delt opp med tankestreker, noe som gjør teksten ekstra lett å lese.

 

Miljøet

 

Miljøet i boken spiller en viktig rolle for personer og deres holdninger og utvikling. Dette gjelder spesielt for Albertine, som vi gjennom boken følger med argusøyne. Det virker nesten skjebnebestemt at Albertine ender som hun gjør på grunn av samfunnets karakter og tilstand. Alt drar henne i retning av å bli en prostituert, men hun stritter imot - inntil hun til slutt ikke klarer mer. Albertine utvikler seg fra å være en sjenert pike til å bli en sosial dame som ofte går på byen. Hun blir mer selvsikker, tøffere og lærer samfunnet bedre å kjenne.

 

Albertines mor gråter ofte fordi de er fattige og ikke har råd til å kjøpe Albertine noen fine klær og mye fordi hennes sønn Edward er svært syk. De alle vet han kommer til å dø, og dette forandrer henne svært mye. Fra å være gråtende blir hun, til Albertines store forundring, sterkere og sterkere. Forfatteren legger her stor vekt på morens indre følelsesliv, men vi blir selv overlatt til å gjette oss til hva hun tenker.

 

Alle på den tiden visste at prostitusjon fantes, de fleste var til og med negativt innstilt til den - men gjøre noe med den? Nei. En allmen innstilling på den tiden var at man heller fikk la politiet holde dem under oppsikt. Og slik var det. Damer fra byens lavere sjikt som var naive nok til å spasere langs Karl Johan, ble fort lagt merke til av svært ivrige politibetjenter, og kunne risikere å bli innkalt til politilegen på bakgrunn av rene og skjære rykter. Da de først ble stemplet med den skammen det førte med seg å bli innkalt til en gynekolog, var faktisk veien til prostitusjon kort for mange av de fattige damene på den tiden. Nå var det imidlertid ikke Kroghs mening at romanen bare skulle være et kampskrift mot den offentlige prostitusjon. Det som også opptok ham, var den fattige kvinnes urettferdige og vanskelige situasjon. Dette kan man også skjønne ved å studere hans artikler og malerier. Etter store demonstrasjoner og press på daværende statsminister Johan Sverderup, ble offentlig prostitusjon avskaffet bare et par år etter utgivelsen av "Albertine". Det kan man nok i stor grad takke denne boken for.

 

Sangen om den røde rubin (1956)

 

"Sangen om den røde rubin" ble gitt ut i 1956 og er skrevet av forfatteren Agnar Mykle. Boken er hans mest kjente roman og er den midterste i en slags triologi om hovedpersonen Ask Burlefot. Han selv ble født våren 1915 i Trondheim. Etter utgivelsen av boken ble det ført straffesak mot Mykle, direktøren i Gyldendal og boken i seg selv. Etter dom i Oslo byrett oktober 1957 ble restopplaget inndratt. Mykle og direktøren i Gyldendal, Grieg, ble frikjent. Boken ble derimot gjort ulovlig helt til noen år etterpå da Høyesterett i 1958 opphevet inndragningen.

 

Handlingen

 

Ask Burlefot er student. Før fylte 21 år har han satt barn på to kvinner. Den ene, Gunnhild, truer med å ettersøke Ask i radioen fordi han har stukket av og ikke er med på å betale for oppfostringen av barnet. Ask har en gang reddet en kvinne og et barn fra drukningsdøden. Han ble belønnet med en sum av 300 kroner. Pengene ga han til den andre damen han hadde satt barn på, slik at hun kunne adoptere bort deres unge. På grunn av alt dette har Ask mindre selvtillit. Han føler seg knekket. Dette henger som en stor byrde på Asks skuldre.

 

Tidlig i boken flytter han til en stor by for å studere ved Den Økonomiske. Han er en begavet ung mann, både som elev, elsker, taler og fiolinist. Dessuten er han sosialist. Sosialisme er for Ask frihet, brød og velstand som ikke er tatt fra andre. På grunn av en sykdom i barndommen, sitter han inne med en ekstra sterkt livstørst og frihetshunger.

 

På hurtigruta treffer han en tidligere klassekamerat ved navn Daniel. Først liker han dette dårlig fordi mannen minner ham på sitt gamle liv. Nå vil han ut. Ut og starte et nytt liv. På en annen side blir han lettet og beroliget når han hører at Daniel også skal begynne på Den Økonomiske. Dette fordi han vet Daniel ikke er spesielt klok og at studiene derfor kommer til å gå greit. På ferja treffer Ask en litt lubben jente. De har samleie, og det skal vise seg at dette slettes ikke er det siste av den etter hvert så lange rekken av partnere. Jenta på ferja treffer han aldri igjen.

 

Etter å ha gått skolen en stund, får Ask panikk over studentenes frihet. Han finner tilfeldigvis en tysk artikkel i en blå bok, og får dermed et holdepunkt. Han pugger artikkelen og dropper forelesningene i en måned. Ask får angst, dropper artikkelen og går på igjen alle forelesningene. Han føler seg på ingen måte trygg. Og tanken på at studielånet stadig blir større henger over ham. Han må hele tiden snu på krona og ofte er det jentene som spanderer på ham både kinobesøk og øl.

 

Omsider blir Ask med i Sosialistisk studentlag. Første gang han møter opp blir han utspurt av en meteorolog om hvorfor han studerer på Den Økonomiske. Ask klarer ikke å svare og rødmer. Ikke før det har gått noen måneder kommer han tilbake. I studentlaget blir han kjent med mange interessante personligheter. Spesielt tre av dem biter han seg merke i.

 

Stallen er møtestedet for Sosialistisk studentlag. Ask beskriver huset og den kvinnen som er leieboer der, Embla. Hun har store blå øyne og arbeider med hendene under debattene. Ask vandrer i gatene og får visshet om at nettopp Embla er den han alltid har lengtet etter. Han ber henne bli hans dame på eksamensfesten, og det vil hun. Men så drar Ask til Frankrike og andre verdenskrig bryter ut. Ikke før krigen er slutt finner de to hverandre igjen.

 

Bokens tema

 

Boken tar opp flere temaer i forbindelse med sex, samliv og forholdet mellom mann og kvinne sett fra hovedpersonens synspunkt. Hele tiden stiller forfatteren indirekte spørsmål ved datidens holdninger til sex og samliv, nemlig at man burde vente til etter ekteskap er inngått. Noe en ung gutt sier i en tale, uten at gutten selv tenker spesielt over det, biter Ask seg merke i: "Hvorfor skal vi absolutt elske hver gang vi elsker?"

 

Handlingen starter med at Ask står utenfor en park sammen med en kvinne han elsker. Nettopp dette blir han også stilt ovenfor mot bokens slutt, noe som på en måte binder boken sammen kompositorisk. Han elsker kvinnen har ved sin side, men tør ikke "rekke ut hånden". Han skjønner ikke hvorfor - han har jo tidligere forført kvinner uten de minste vanskeligheter. Problemet er at han elsker henne for høyt til å klare å gjøre noe som for han virker urent og frekt mot en kvinne han virkelig elsker.

 

Historien boken formidler blir presentert i kronologisk rekkefølge. Den blir fortalt av forfatteren selv som etter alt å dømme forteller dette noen år etter at hendelsene fant sted. Dette kommer frem ved at vi noen ganger får vite om Ask kom til å treffe de samme personene senere i sitt liv, eller ikke. I teksten er det derfor mulig å finne både frampek og tilbakeblikk. Mykle anvender flere metoder for å formidle sin historie. Vi kan følge lange utredninger av Asks tankegang som målt i historiens tid bare tar ett sekund. Vi kan lese samtaler mellom mennesker og skildringer om alt fra interiør til ansiktsuttrykk. At dette er en realistisk bok, er hevet over enhver tvil. Likevel ligger på mange måter filosofiske tanker i bakgrunnen for alt som skjer. Ikke minst fordi Ask av natur har en filosofisk personlighet.

 

Sett ut i fra bokens historie, blir handlingen avsluttet ganske så brått uten noen spesiell form for spenningskurve. Om forfatteren med dette forsøker å formidle noe, eller om det i det hele tatt er gjort bevisst, er det vanskelig å si noe om. Hadde boken hatt en handling som strakk seg litt mot det usannsynlige og spennende, ville det nok virket mot sin hensikt. Boken prøver å være så realistisk så mulig og en slik historie ville nok derfor svekket dens troverdighet.

 

Selv om boken ikke har noen overraskende endelse på historien, avslutter boken med et godt poeng: "Kjærligheten er det den andre ikke vet noe om. Kjærligheten er en ensom ting." Dette går opp for Ask i det han i slutten av boken spør Embla om hun husker deres tur i parken like før krigen brøt ut. Hun svarer at hun ikke kan huske det. Det går opp for Ask at man med kjærligheten ikke kan nå fram til et annet menneske. Og for å trekke det litt videre: Formidler man ikke sine følelser videre, så forblir de bare i ens eget sinn. Sluttpoenget er om kjærlighetens ensomhet. Man kan ikke nå fram til et annet menneske med den. I hvert fall ikke fullt og helt.

 

Synsvinkel og virkemidler

 

Mykle lar oss gå grundig inn i Asks tankegang og legger ikke skjul på noe. Ask blir på det sterkeste kledd av og ingenting blir overlatt til fantasien. Synsvinkelen han bruker er vekslende. Forfatteren er altvitende og kommer ofte med tilleggskommentarer som man ikke helt vet om kommer fra Ask eller forfatteren selv. Dette kan tyde på at boken er en selvbiografi, noe som også stemmer dersom vi sammenligner hovedpersonens utseende slik det blir beskrevet og Mykles eget utseende. Det samme gjelder deres utdanning og oppvekst.

 

Bruken av klisjeene er god og de dukker opp titt og ofte. Klisjeer er sannheter vi har hørt for ofte, men her blir de presentert på en slik måte at man blir enig. Til slutt sitter man som leser og spiller på lag med forfatteren. Akkurat derfor er det, i hvert fall som mann, lett å identifisere seg med Ask Burlefot.

 

Overdrivelseskunsten er noe som brukes ofte. Her var Mykle en ekspert. Det finnes mengder av bilder og metaforer som tar oss. Det er lange utredninger om de minste, og mange ganger helt vanvittige, ting som for eksempel det å gå på do sammen med ei jente.

 

Ved at forfatteren forteller såpass mye og ikke bevisst legger skjul på verken skildringer eller replikker, gir leseren en total innsikt. En innsikt som på mange måter ble for sterk kost for samfunnet på den tiden da boken ble gitt ut. Denne store innsikten er med på å skape god variasjon i boken og den blir med ett mer interessant å lese, ikke minst fordi man på den måten lærer datidens miljø, normer og regler å kjenne. Hadde Mykle gitt ut boken på et noe senere tidspunkt, ville nok samfunnet latt den gå gjennom nåløyet. Dette tilsier også Høyesteretts omgjøring av dommen et par år senere.

 

Boken som helhet

 

Det er imidlertid interessant å se hvordan "Sangen om den røde rubin" i langt større grad er mer direkte skildrende enn boken "Albertine" av Christian Krogh. Albertine ble gitt ut i 1886, altså 70 år før Mykles. Mens man mot slutten av 1800-tallet ikke snakket direkte om sex og samliv og heller snakket rundt grøten, viser det seg at dette noen tiår senere var langt på vei mer vanlig og mindre tabubelagt. Likevel er samfunnet som helhet langt fra så åpent rundt dette som det vi er i dag. Nå skal det i stor grad legges til at Albertine skildrer en dames tanker - ikke en manns, slik det er tilfelle i "Sangen om den røde rubin". Menn var tidligere langt på vei mer bevisste på deres seksualitet enn det kvinner viste seg å være.

 

Ved å lese de to bøkene, er det interessant å se hvor fort et samfunn kan forandre seg. Forfatterenes valg av hovedpersoners kjønn har selvsagt også mye å gjøre med hva de vil formidle. Krogh ville rakke ned på dobbeltmoralen i forbindelse med offentlig prostitusjon.

 

Mykle hadde ikke fullt så gode hensikter. Han ville bare sette spørsmålstegn ved folks oppfatning og fremmedgjøring av sex og samliv. Ved å presentere Ask Burlefots evne til å nedlegge damer, noe som til slutt kommer opp i et antall av åtte i løpet av bokens 350 sider, setter han en kraftig sterk under sitt poeng og vekker dermed med sin bok lett folks oppmerksomhet mot slutten av 1950-tallet.

 

Agnar Mykles roman er på ingen måte tunglest, tvert imot. Den har ikke spesielt lange perioder og inneholder ingen vanskelige ord som kan karakteriseres som fremmedord. Likevel bærer den preg av Asks intellekt og rollen som student i samfunnet. Ask vil fremstå som et klokt menneske, men har mange ulemper ved sin egen personlighet. Å rødme når man blir stilt ovenfor en vanskelig situasjon, er noe han etter hvert blir vandt til å erfare. Selv om Ask muligens er en smule begavet, klarer han ikke konsentrere seg om de tingene som, sett ut fra samfunnets formelle side, er viktige. Tankene hans går hele tiden i retning av kvinner, noe som svekker hans innsats som student. Ask ser det innerst inne som en hovedoppgave å finne mønsteret og meningen i tilværelsen.

 

Personkarakteristikk

 

Personkarakteristikkene Mykle bruker er mange og svært forskjellige. De åtte kvinnene Ask oppigjennom årene har som partnere er alle forskjellige, både som personer og ikke minst på det seksuelle plan. Asks tanker om de forskjellige personene blir skildret svært så nøye. Dette gjelder også mange ganger førsteinntrykket han får av de han senere blir kjent med. Derfor er dette en nokså viktig del av boken.

 

Damene blir naturlig nok skildret på en ganske så annerledes måte enn det mennene blir. Her legges det langt større vekt på det kvinnelige utseende. Kvinnenes oppførsel varierer mye. Constance er en nokså tilbakeholden kvinne, mens Wilhelmine lar seg ta stående under et epletre samme kvelden som hun møter Ask. Boken formidler med dette forskjellige typer kvinner og bedrer forståelsen for hvordan kvinner opptrer på det seksuelle plan. Vi kommer aldri så langt som i nærheten av å overveie en interessant samtale med noen av kvinnene på lik linje med det Ask har med sine andre kamerater. Unntaket er Asks endelige parter, Embla.

 

På det Sosialistiske studentlag blir Ask spesielt kjent med tre stykker. Francis Stabell, en mann med smittende latter, en lysende begavelse og en ledertype. Fiffolo, en vennlig eldre mann som er kontorsjef på Tollboden. Han er elegant og sier aldri noe under debattene. Ask blir engang med Fiffolo hjem på nachspiel. Der møter de hans kone i stua. Fiffolo er svært ubehagelig mot henne, noe som igjen medfører at Ask begynner å mislike Fiffolo.

 

Den siste av de tre er Doffen. Han er adjunkt, snill, klok og, i følge Ask, ganske stygg. Han er livsglad, kulturell og kåserende. Ask beundrer Doffen. De diskuterer ofte musikk og Doffen beskylder Ask for å ville skape noe. Doffen innrømmer skaperintensjoner innen lyrikk og musikk, men han mangler talent. Han mener det ikke er nødvendig for verden å se hans verker så lenge de ikke er revolusjonerende og i noen forstand banebrytende. Alle gode tanker er blitt tenkt før.

 

Mykles kunnskaper

 

At Mykle hadde stor litterær erfaring, gjenspeiler seg også i hans roman. Vi møter en rekke av de mest kjente personene i den norske litteraturen. Fra den norrøne mytologien møter vi Ask, Embla og Balder, og sett fra folkediktningen sin side, Askeladden. Fortellingene om disse blir redskaper til å tenke med for fortelleren og hovedpersonen i Mykles romaner: De er med på å skape mening i tilværelsen og på å organisere virkeligheten.

 

Jens Bjørneboe var på ingen måte begeistret for denne boken. I sin anmeldelse av "Sangen om den røde rubin" for Aftenposten i 1956 skriver han: "Forutsetningen for å skrive en bra selvbiografi, er at man har opplevd noe. Og det har Mykle aldri gjort". Jeg stiller meg meget kritisk til dette utsagn og mener Mykle, dersom dette er en selvbiografi, har opplevd mye. Mye som en vanlig mann oppigjennom sitt liv både erfarer og tenker over. Mykle satte ord på noe som i sin tid var tabubelagt. At en slik kritikk kommer nettopp fra Jens Bjørneboe, som selv har gitt ut "Uten en tråd", er for meg ganske underlig.

 

I samme grad som "Sangen om den røde rubin" tar et basketak med samfunnets syn på sex og samliv, tar den i samme slengen et basketak med den store vestlige religionen, kristendommen. Livet Ask fører er i stor konflikt til hva Bibelen formidler. Igjen kan vi se hvilken kraft en religion kan ha på sitt samfunn og dets holdninger.

 

Om ikke boken i dag for mange ikke lenger er like aktuell på det etiske plan, er det en god kilde til å forstå menn. Jeg har aldri opplevd menn bli skildret så nakent som Mykle her gjorde.

 

Jeg kan ikke si han var noe geni med ord, men hans evne til å fange opp et øyeblikk og skildre godt er en meget god evne han hadde. En må langt på vei analysere boken, gi den noen ekstra tanker og huke tak i de små poengene for at den skal bli innholdsrik. På denne måten fungerer denne boken godt som erotisk materiale for de "intellektuelle" i samfunnet. De som kan assosiere seg med Ask Burlefot.

 

Syndere i sommersol (1927)

 

"Syndere i sommersol" er skrevet av Sigurd Hoel i den tiden han bodde i en Østerriksk Tirol. Boken kom ut i 1927. Riktignok er det ikke denne boken som veier tyngst i Hoels forfatterskap, men av hans romaner er dette den desidert muntreste. Det var gjennom denne romanen Hoel fikk sitt litterære løft opp blant de kjente samtidsforfatterne på den tiden.

 

Boken ble i Hoels øyne skildret som "et kort lykkelig gløtt mellom de to verdenskrigene", og etter å ha lest den, kan man lett se at romanen er et produkt av den lykkelige tiden. Folk var mer glade og de trodde de hadde en positiv tid i vente.

 

I følge forfatteren selv, trodde han ikke "Syndere i sommersol" ville vekke noen stor oppmerksomhet. Her tok han selvsagt feil, selv om boken på langt nær høstet en storm av kritikk sammenlignet med bøkene "Albertine" og "Sangen om den røde rubin". "Albertine" angrep de høyt ansette i samfunnet på en mye hardere måte; "Sangen som den røde rubin" hadde detaljerte skildringer av samleier og inneholdt Asks erotiske tanker.

 

Den negative kritikken som ble høstet mot "Syndere i sommersol", var, i motsetning til de to nevnte bøker, ikke fra vanlige folk og høyere borgerskap, men fra prester. I ettertid kan man si at boken gjorde et opprør mot gamle autoriteter og streng seksualmoral.

 

I romanen legges det stor vekt på at det "nå" er kommet en ny frigjort generasjon av unge mennesker helt uten fordommer og hat. De ser på seg selv som svært så opplyste og anser den eldre generasjonen som en gjeng med selvbedragere. En generasjon som ikke tør innse hvordan samfunnet er og har vært.

 

En bok for ungdom

 

I kontrast til Ask Burlefot er hovedpersonene i Hoels bok ganske så skikkelige, i hvert fall målt med nåtidens målestokk. Her finnes heller ingen dristige erotiske skildringer, i så måte er denne romanen ganske så "ufarlig". Desto vanskeligere, eller skal man si overraskende, er det å forstå at boken likevel skapte stor forargelse i enkelte grupper. Overraskende er det derimot ikke at det var nettopp prester og biskoper reagerte kraftigst. "Synden" blir i boken skildret som noe tiltrekkende og positivt. Sex før ekteskapet er selvsagt en skikkelig uting innenfor de kristne miljøer.

 

For datidens ungdom var boken nærmest en stor frigjørelse. Her kunne de for en gangs skyld se at andre, riktignok litt eldre mennesker, men fremdeles ungdommer, også gikk rundt og bar på de samme tanker som de selv gjorde. Lengsler og hemninger kunne lettere slippes løs, man identifiserte seg selv med bokens personer og fant inspirasjon til sine egne utfoldelser.

 

Hoel var den som introduserte Freuds psykoanalyse for det norske folk. Han hadde lenge bodd i Østerrike og dette var grunnlaget for at han oppdaget denne teorien. Psykoanalysen var læren om det ubevisste og også om de tidlige barndomsinnflytelsers betydning for senere voksen atferd. "Synderne" i boken hadde satt seg inn i tankene til Freud og så derfor på seg selv som opplyste, oppvakte og sist, men fremfor alt: Frigjorte! De skulle ikke ha latt seg påvirke av sine foreldre, de skulle skape en ny og bedre verden.

 

Hoel trodde ikke slike endringer kunne skje over natten. Med grunnleggelsen av psykoanalysen hevdet Freud at det eksisterer et underbevisst sjeleliv som har innflytelse på våre bevisste handlinger. Forskjellige typer instinkter og begjær kjemper om makten i menneskets bevissthet. Det som ikke når bevisstheten, trenges ned i det ubevisste og danner komplekser for oss mennesker. Derfor leder Hoel personene i boken inn i de gamle fellene som omfatter blant annet sjalusi, usikkerhet og hevntrang. Nettopp det den gamle generasjonen også måtte slite med.

 

Det er høyst interessant å se hvordan bokens oppmuntrende og muntlige stiltone står i stil til hva den formidler. Den er full av ertelyst - og nærmest en hyllest til ungdom og forelskelse i en solfylt nordisk sommer.

 

Kvinnesyn

 

Hoel formidler gjennom sin bok kvinnens utilregnlighet, mystikk og spontanitet. Kvinnen blir sett på som et vesen med færre tanker og mindre moral - ikke minst fordi vi gjennom boken bare tar del i det motsatte kjønns tanker og følelser. At dette til dels er kritikkverdig, kan jeg til en viss grad være med på, men ikke helt. Det er bare å innse at kvinnen har et langt mer komplisert følelsesforhold rundt sin seksualitet. I motsetning til menn, svinger deres lyst i alle retninger, noe som er med på å gjøre dem både mystiske, og for oss gutter: særdeles utilregnelige. Deres spontanitet er mange ganger overraskende og sjokkerende på samme tid - dette mener jeg Sigurd Hoel her formidler godt. I "Syndere i sommersol" er det jentene som aktivt går ut og forfører guttene, som på sin side er de som holder igjen - ikke omvendt. Bare dette i seg selv er en meget stor endring.

 

Hoel retter riktignok opp disse skjevheter ved at han lar kvinnene studere til typiske mannsyrker hvor matematikk, juss og biologi er en del av fagene. På den andre siden studerer hovedpersonen litteratur, noe som til en viss grad var et vanlig kvinnelig studium. Likevel er det bare å innse at dette er en bok spesielt skrevet for gutter. De vil kjenne seg best igjen, spesielt sett i sammenheng med konkurransen med andre rivaler og følelser dette bringer med seg. På den måten kan jenter lære seg mye ved gutters tankegang ved å lese denne boken. Hoel kan heller ikke stå ansvarlig ovenfor bokens innhold, da tankene tross alt presenteres gjennom hovedpersonen. Dette er med på å gjøre at enkelte synspunkter i boken i første øyekast ofte kan virke ensformig vinklet, dersom man ikke tar tak i Hoels diskrete hint i bakgrunnen.

 

Seksuell revolusjon

 

Hoel ville nok med sin roman til en viss grad prøve å skape en "seksuell revolusjon". Eller i hvert fall vise ungdommen hvor like de er. Sett i sammenligning med Krogh, har de to forfatterne på enkelte områder innen sitt syn på seksualitet ganske så splittede meninger. Her står Agnar Mykland og Sigurd Hoel mye nærmere hverandre, selv om også deres meninger spriker. Mykland er langt mer ekstrem enn Hoel, spesielt i det han sier "Hvorfor må man elske hver gang man elsker?". Bare ved å tolke forfatternes synspunkt på de forskjellige tidene, forholdsvis 1886, 1927 og 1956, er det svært så interessant å se at til og med svært liberale forfattere skriver i samtida og hvordan de er påvirket av den.

 

Om denne utviklingen sett i senere tid bare var positiv, kan selvsagt diskuteres. Sammen med en friere seksualmoral følger andre sider av saken etter: frigjøring som reduserer seksualiteten til et enkelt behov, et økende antall aborter og stor kommersialisering av temaet sex - ikke minst sett i reklamesammenheng hvor kapitalismen råder. Og som hovedpersonen sier til seg selv inne i boken: "Jeg tror at mange kvinner i vår generasjon skal gå til grunne, håpløst, elendig jammerlig til grunne."

 

Lady Chatterleys elsker (1927)

 

"Lady Chatterleys elsker" er skrevet av den engelske forfatteren David Herbert Lawrence og kom ut i 1927, omtrent på samme tid som Sigurd Hoels "Syndere i sommersol". Det er også lett å se når man har lest begge bøkene. De er preget av samtidas ideologer i den "nye tiden" etter første verdenskrig. Lawrence skrev faktisk sin egen bok om moderne psykologi som en selvstendig kommentar til Freuds psykoanalyse, noe som igjen viser at denne "teorien" gjorde sterkt inntrykk på ham. "Lady Chatterleys elsker" ble først nektet utgitt av myndighetene fordi den inneholdt erotiske skildringer. Lawrence skrev om romanen hele tre ganger etterpå, men boken ble likevel ikke godtatt.

 

Den frigjørende kraften

 

For Lawrence var seksualiteten den frigjørende kraften som gjorde mennesket levende. På lik linje med "Syndere i sommersol" og "Sangen om den røde rubin" kan denne boken bli sett på som en protest mot hvordan samfunnet prøvde å se bort fra livets realiteter. "Lady Chatterleys elsker" var i England og mange andre steder en viktig prøvestein for å skildre menneskekropper i intime aktiviteter.

 

Ved å se nærmere på hvordan denne boken er skrevet, skjønner man at det langt ifra bare er her til lands vi har hatt en stor endring av seksualmoralen. "Lady Chatterleys elsker" ble for første gang godtatt i sitt hjemland, som for øvrig var England, så sent som i 1960. Da var det gått 32 år siden boken ble skrevet og forfatteren hadde vært død i over tretti år. Romanen hadde da allerede i flere tiår vært populær i andre land og ble sett på som en av de store kjærlighetsskildringene i verdenslitteraturen.

 

Samfunnets dobbelmoral

 

Boken prøver også å sette søkelys på samfunnets dobbelmoral i synet på sex og samliv. For å sette et ekstra hardt trykk på bokens innhold og budskap, lar han en skogvokter forelske seg i konen til en stor industribaron. Dette kan settes opp mot Lawrences egne erfaringer. Hans far, en helt normal industriarbeider fra arbeiderklassen, giftet seg med en kvinne fra mellomklassen.

 

Det er nok ikke helt uten grunn at Lawrence velger å følge en skogvokters lyster. En skogvokter representerer på mange måter noe trygt, stabilt og trofast. Dessuten lever en person med dette yrket i pakt med naturen; selve grunnlaget for alle menneskers opprinnelse. Naturen styres av instinkter og en grad av underbevissthet. Det samme gjør skogvokteren. Lawrence bruker et meget poetisk språk i boken, noe som passer utmerket bra sett i forhold til skogvokteren, naturen og seksualiteten: "Og han måtte inn til henne med det samme, måtte inn til den fred på jorden som den myke, rolige kroppen hennes var. Det var det fullstendige fredens øyeblikk for ham, det å komme inn i kvinnens kropp."

 

Moralen i boken kommer godt frem i bokens handling. Lawrence vil at mennesker i større grad burde følge sine lyster fremfor trygghet i form av sosial rang. Han retter sitt lys mot kvinner ved å la hovedpersonen Connie få en selvbevissthet gjennom sin kjærlighet til skogvokteren. Hun velger aktivt å bryte ut av ekteskapet.

 

Menneskekroppen

 

Særdeles interessant er det så se hvordan Lawrence skildrer menneskekroppen. Han gjør det på en meget naturlig, eller skal man nesten si naturalistisk, måte i forhold til de andre bøkene. Det er ikke vanskelig å skjønne at forfatteren mener vi burde ha et annet syn på vår kropp. Istedenfor å se på ens egen og andres kropper som noe motbydelig, burde man heller se på den som noe naturlig. Derfor fremstiller han i sin roman mennesker som prøver å fri seg fra denne byrden og finne seg til rette i sin egen legning. Han mener det må være mulig å se bort fra gamle fordommer og holdninger som ble skapt da man ble oppdratt som liten og heller se det hele i en større helhet. Som en del av naturen. Lawrence kunne blitt en god naturist.

 

Etterord

 

Etter å ha lest de fire forskjellige bøkene, får man et meget godt bilde av hvordan seksualmoralen og levekårene var i de forskjellige epokene. Det er imidlertid meget interessant å se hvor godt miljøet henger sammen med det man har inntrykk av etter å ha studert historie tidligere.

 

De siste hundre årene har Norge gått gjennom en lang prosess. En prosess jeg selv mener har gått overraskende raskt. Ser man lengre bakover i historien observerer man at andre samfunnsendringer har måttet ta flere hundre år. For min del er det slettes ikke overraskende at denne seksualfrigjøringen i Norge og andre streder kom akkurat i denne tiden da disse bøkene kom ut. Kvinnefrigjøringen stod sterkt, landet var preget av nye lover og reformer sett på mange forskjellige plan. Ikke minst kan den økte tilgangen på medier og kommunikasjonsmuligheter stå meget sentralt. Vi kan rett og slett si at det skjedde en meget stor forandring i folks åpenhet ovenfor hverandre.

 

På lik linje med at de fire forskjellige bøkene bærer preg av å være skrevet av menn, bærer sannsynligvis dette særemnet preg av å være skrevet av en ung gutt. Jeg, som de fleste andre, sitter inne med både gode og dårlige erfaringer, fordommer og synspunkter. Selv ble jeg skremt over hvor godt jeg kjente meg igjen i Johans syn på kvinner i "Syndere i sommersol". Man kan jo undre seg over hvordan dette særemnet ville sett ut dersom det hadde vært skrevet av en jente. På samme måte hadde det vært interessant å se like dypgående bøker som analysert her i særemnet være skrevet av kvinner.

 

Selv om noen av oss i dag velger å tro at de står fullstendig fritt helt uten fordommer mot sex og samliv, er dette selvsagt feil. Fremdeles foregår det en utvikling, spesielt hos kvinner/jenter. Aldri før har det på markedet vært så mange blader, dagbøker og litteratur som baserer seg så åpent på sex som det er i dag. Vi har enda ikke sett slutten på den seksuelle frigjøringen i samfunnet. Jeg tror mennesker alltid vil ha et behov for å la det være noe mystisk, spennende og usagt rundt dette temaet. Det er en del av de seksuelle følelsene i seg selv. En del av naturen.

 

Selv om vi nok ikke enda har sett slutten på den seksuelle frigjøringen er det riktignok langt fra et tabuområde å regne. For å sette det litt på spissen; det eneste tabuområde vi har igjen i vårt samfunn er det å gå på toalettet. For å sitere studentavisa Utopia i Tromsø:

 

"Vi liker ikke å prate om det. Det er den eneste tabu som sitter igjen i oss, etter at sex og død er blitt like greit å snakke om som været."

 

Kilder

 

Syndere i sommersol, Sigurd Hoel
Sangen om den røde rubin, Agnar Mykle
Albertine, Christian Krogh
Lady Chatterleys Elsker, D.H. Lawrence

 

Internett:

 

Jens Bjørneboes anmeldelse av "Sangen om den røde rubin":
http://tekst.aftenposten.no/forfindeks/fi.cgi?fiart+FORFGML+GFI195611091120&

Kort info om Agnar Mykle:
http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/mykleagn.htm

Informasjon om Lawrence og hans liv:
http://home.clara.net/rananim/lawrence/

Leseforeningen i NRK:
http://www.nrk.no/nrk2/leseforeningen/bio/mykle_agnar.html