1       Innledning

I fordypningsemnet tar jeg for meg problemstillingen «Hvordan brukes litteratur for å framstille døden for barn og unge». I dette tilfellet, barnedød. Jeg har valgt dette temaet fordi jeg selv synes det er vanskelig å tenke på død, og det at noen man er glad i bare forsvinner. Som sekundærlitteratur har jeg derfor valgt en masteroppgave, Si meg, hva betyr adjø? Om avskjed med to brødre og en drake i Astrid Lindgrens verden, skrevet av Line Rønningen Øien. Masteroppgaven tar for seg temaer som er aktuelle for meg når jeg skriver fordypningsemne. Øien har blant annet underkapittelet, «Døden i barnelitteraturen», som er veldig lik det jeg skriver om.

Som liten likte jeg veldig godt filmen Brødrene Løvehjerte, og jeg har derfor valgt boken som filmen er basert på: Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren som kom ut i 1973. Astrid Lindgren er en svensk forfatter og har flere barne- og ungdomsbøker hvor døden er et sentralt tema. Brødrene Løvehjerte handler om to brødres liv etter døden. Som bok nr. 2 valgte jeg en bok som tar for seg et barns siste levemåneder: I et speil i en gåte, av Jostein Gaarder. Begge bøkene forteller om et barn som er veldig sykt og vet at det kommer til å dø snart. 

For å få et bedre innblikk i hva død er, og hva som skjer etter man dør, har jeg i teoridelen skrevet om ulike forhold mennesker har til døden. 

2       Teori

Det er mange måter å forestille seg døden på, spesielt siden ingen vet hva som virkelig skjer. De fleste ønsker nok at det skal skje noe mere etter man er død, for det er tunge tanker å tenke at alt bare er svart, alt er over og man bare råtner bort. Et liv etter døden er forestilt på utallige måter. Mest synlig er forestillingene i litteratur, innenfor enkelte kulturer og de forskjellige religionene. «Den greske troen på at sjelen er udødelig, har vært en underliggende idé i kristen teologi og fromhet.»[1]

Da Lindgren skrev Brødrene Løvehjerte i 1973 var døden et tabubelagt tema og var ikke vanlig i litteraturen. Døden ble sett på som farlig og dyster, mens hun belyste den og skapte vakre, fantasifulle tanker rundt døden. «I 1960-70-årene ble døden på mange måter sett på som noe farlig som man burde unngå å snakke om. I 1980-90-årene ble døden igjen et aktuelt tema, og noe det ble mer vanlig å ta opp i flere sammenhenger.»[2] Døden var et mye vanligere tema i litteraturen i 1993, da Gaarder skrev I et speil i en gåte, enn da Lindgren skrev Brødrene Løvehjerte.

Noen mennesker tror også på gjenfødelse, som er en konkret form for et liv etter døden og en evig runddans, evig liv. Den abstrakte forestillingen av livet etter døden er en form for dødsrike. «Istedenfor betraktes døden som en overgang til en ny og annerledes eksistens. Ifølge gresk tenkning ble døden ofte sett på som sjelens befrielse fra legemets fengsel.»[3] At sjelen skilles fra kroppen idet vi dør, og reiser videre til en annen verden, eller forblir på jorden og «lever» videre uten en fysisk form. Ofte tenkes sistnevnte på som gjenferd eller spøkelser. Noen tenker også at det er en blanding av disse to. Om man har noe uoppgjort forblir man som et gjenferd til man er tilfredsstilt, og da først kommer man til «himmelriket». 

Forfatterne mener mennesker trenger dette håpet om et evig liv, både for seg selv og for dem de er glade i. At man gjenforenes med sine kjære avdøde etter man selv er gått bort, i stedet for å separeres fra dem for alltid. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at man ikke skal eksistere lenger, at man ikke lenger har tanker og følelser. Kan det virkelig bare ende? At det bare er mørke. Og hvordan kan det bare være mørkt? At tankene bare stopper å komme, at man ikke lenger ser, hører eller føler. For meg er det ganske utenkelig. 

Astrid Lindgren ytrer sin mening, som forklarer hvorfor hun skrev bøkene som hun gjorde:

”Jag tror på barns behov av tröst. När jag var barn, då trodde man att när jag dör så kommer jag til himlen, och det var visserligen inte något av det roligaste man kunde tänka sig. Men bara man kom dit alla då… Det skulle ändå vara bättre än att ligga i jorden och inte finnas. Men den trösten har inte nutidens barn. Den sagan har dom inte kvar. Och då tänkte jag: man kan ju kanske ge dom en annan saga som dom kan värma sej vid lite grann i väntan på det oundvikliga slutet. (sitert i Hagerfors, 2002, s. 77)»[4]

Troen på en fortsettelse etter man er død er en stor trøst for mange, spesielt for de som har opplevd dødsfall av nære, eller de som selv er syke eller gamle og vet at de skal dø snart. Troen på at man kommer til et bedre sted, og at man er frisk når man kommer dit, gjør at man ikke blir like redd for å dø. 

3       Analyse

3.1        Hvordan familien håndterer sykdomsforløpet og dødsfallet
I brødrene løvehjerte får vi ikke høre så mye om morens handlinger i forhold til at sønnene hennes dør. Derimot får vi høre kundene hennes uttale seg «Stakkars fru Løve! Og så akkurat Jonatan som var så enestående!» Det var ikke mange som brydde seg om lille Kavring.

På Kavrings side var det storebror Jonatan som betydde mest for han i sykdomsforløpet. Han fortalte han om hva som skjedde om dagene, så han ikke skulle føle at han gikk glipp av så mye. Han fortalte også fortellinger og eventyr for at han skulle ha bedre ting å tenke på, og ikke bare sitte og kjede seg. Dessverre døde Jonatan idet han reddet Kavring ut av huset som sto i brann. De hoppet ut av 3. etasje, og Jonatan døde av fallet. Etter dette var Kavring utrolig ensom, fram til han selv døde av sykdommen.

Moren til Cecilie gråter ofte, men later som hun bare har skjært løk for å berolige Cecilie. Hele familien legger til rette for at Cecilie skal få julen slik hun ønsker den, siden de skjønner at det er hennes siste. «Så var mormor på vei opp trappene. Det var Cecilie som hadde planlagt alt sammen. -Her kommer jeg, Cecilie! -Hysj! Du skal bare lese … (…) Den eneste forskjellen fra i fjor var at morfar ikke skulle være julenisse. Også det var bestemt av Cecilie»[5]. Cecilie ønsket seg ski, kjelke og skøyter i julegave. Moren mente hun skulle vente med å ønske seg sånt til hun var frisk. «Det er ikke helt sikkert at du kan stå på ski i vinter, Cecilie»[6] Hun ble veldig sint da moren sa dette. 

«Hun hadde slengt en vase i gulvet. -Jeg kan iallfall ikke stå på ski så lenge jeg ikke har noen ski å stå på. Mamma hadde bare hentet kost og feiebrett uten å fortrekke en mine. Det var nesten det verste. Mens hun feide opp blomstene og glasskårene fra vasen, sa hun: -Jeg trodde du heller ville ha noe spennende som du kunne sitte med i sengen. (…) «Sitte med i sengen!» Så hadde hun skjøvet en asjett og et glass med saft i gulvet også. Mamma hadde ikke blitt sint nå heller. Hun hadde bare kostet og feid, feid og kostet.»[7]

Moren blir ikke sint på Cecilie fordi hun synes synd på henne, og skjønner at hun bare er frustrert over det at hun er så syk. Hun ønsker heller ikke å kjefte på henne siden hun vet at hun har kort tid igjen å leve. De fleste ønsker nok ikke å krangle med noen de elsker kort tid før de skal dø. Moren prøver sitt beste for at Cecilie skal ha det så bra som mulig og få ønskene sine oppfylt. Resten av familien gjør også alt de kan, selv om Cecilie er ganske så utakknemlig til tider. Foreldrene er oppe flere ganger hver natt for å sjekke at hun er okei. De stilte klokka på 3 og 4 om natten, så de skulle våkne og se til henne. 

Sent i boka forteller Cecilie familien sin at hun vet hvor den gamle julestjerna er, under snøen bak låven. Grunnen til at hun visste hvor den var, var fordi engelen Ariel hadde fortalt henne det. Mamma, pappa, mormor og morfar gikk ut sammen for å se om dette stemte, og det gjorde det. Cecilie ble veldig glad for at hele familien hadde gått for å lete etter den. De trodde på henne, at hun ikke bare tøyset. Dette betydde mye for Cecilie.

3.2      Livet etter døden
I Brødrene Løvehjerte kommer de til en ny og spennende verden når de dør. En klode på den andre siden av stjernene. Der sto det allerede klart en gård til dem. Jonatan beskrev Nangijala: «Der er det ennå leirbålenes og eventyrenes tid,»[8] og forklarte at det var der alle eventyrene ble til. Da de kom til Nangijala, viste det seg at det han hadde sagt var sant. Ikke alt stemte helt, for det var også slemme mennesker og krig i dette landet. 

Jonatan deltar aktivt i denne krigen, og blir skadet så han blir lammet fra brystet og ned, og han kommer til å bli lam i armene også, forteller han. ««Nei, Kavring, det går aldri over,» sa Jonatan. «Bare hvis jeg kunne komme til Nangilima!»»[9] Jonatan snakker om hvor fint det er hvis de dør på nytt, og kommer til neste dødsrike, Nangilima. Han forteller at dette stedet ikke har onde mennesker, som i Nangijala. Hestene deres som nå er døde er allerede i Nangilima, og står og venter på at Kavring og Jonatan også skal komme. Kavring går med på å dra til Nangilima, og denne gangen er det Kavring som tar Jonatan på ryggen og hopper utfor stupet. Bokas siste setning er: «Å, Nangilima! Ja, Jonatan, jeg ser lyset! Jeg ser lyset!»[10]

Lindgrens framstilling av døden for barn og ungdom i Brødrene Løvehjerte er at man aldri virkelig kan dø i den formen at man ikke lenger har et liv, men at det blir mer som en form for portal til en ny verden med nye muligheter. Jeg er litt skeptisk til denne måten å framstille døden på, for den kan oppfordre barn og unge til å ta sitt eget liv for å komme til et bedre sted. Mens for syke barn som dør av seg selv, vil jeg si denne tanken er en stor trøst.

I et speil i en gåte får man ikke så stort innblikk i hvordan livet etter døden er, siden Cecilie dør helt i slutten av boka. Selv om man får vite veldig mye mindre enn i Brødrene Løvehjerte, får man vite at hun ikke bare forsvinner og alt blir svart. 

«- Jeg tror jeg sovner igjen, hvisket hun. – Så da sier jeg bare «ha det» for denne gang …  Da hun våknet litt senere, var vinduet åpent, og det satt ingen på stolene foran sengen.»[11] I dette utdraget dør Cecilie, uten å merke det selv. Altså er det som at hun fortsatt lever, selv om hun er død. Leseren får heller ikke vite hva som har skjedd før den leser videre. 

Engelen Ariel kom inn gjennom vinduet og spurte om hun ville bli med ut å fly en tur. Cecilie lo og la til at hun ikke kan fly. Ariel ba henne «å slutte med det tøyset. Bare kom hit.»[12] 

«Han tok henne i hånden. I neste øyeblikk var de i fritt svev ut gjennom det åpne vinduet, over låven og over hele landskapet. (…) Det var enda mer vidunderlig å fly enn hun hadde tenkt seg. – Nå er vi akkurat som Odins ravner. – Nemlig, svarte engelen Ariel. – Og når vi setter oss på Guds høyre hånd, skal vi fortelle om alt vi har sett. Litt senere fløy de tilbake til det åpne vinduet og satte seg i vinduskarmen slik Ariel hadde sittet den første gangen han kom. De kikket ned på sengen hennes begge to. Cecilie syntes ikke det var noe rart at hun så seg selv ligge der med det lyse håret på puten.»[13]

Cecilie beskrives å nå være på den andre siden av speilet, som engelen og Gud alltid er, «I et speil i en gåte».

3.3      Fugler som symbol
«De symboliserer gjerne sjel eller ånd, tanke, forestillingsevne eller evne til å komme i kontakt med det overnaturlige.»[14] I Brødrene Løvehjerte er hvite duer viktig. De blir brukt som brevduer i Nangijala, Lindgrens dødsrike, og kan brukes til å komme i kontakt med de levende på Jorden. Jonatan låner en hvit dues fjærdrakt og besøker Kavring før han også dør, for å trøste han. «Men så kom Jonatan og trøstet meg (…) Der sitter en due utenfor vinduet og ser på meg med snille øyne. En snøhvit due, legg merke til det (…) For det var jo akkurat som i sangen.»[15]

I kristendommen og Islam symboliserer fuglen en troende sjel. I I et speil i en gåte ser Cecilie ut på dompapene utenfor, og ønsker at hun var en selv. Cecilie er en troende sjel, hun tror hun skal bli frisk, at hun skal få leve hele livet sitt og dø som gammel. Sykdommen gjør at hun er som fengslet inne på rommet sitt, og har vært det i mange måneder. Fuglene derimot er frie, og kan fly dit de vil. Det gjør også Cecilie i slutten av boka, når hun er død. Hun flyr ut gjennom vinduet med engelen Ariel. Hun er frisk og fri som en dompap. «Hun skulle så gjerne vært en dompap selv. Så hadde hun kjent at hun ble fuktig i øyekroken.»[16] Boka er basert mye på kristendommen, så det er ikke rart at Gaarder har brukt symbolet på fugler som virkemiddel.

3.4      Barnets tanker om døden
Kavring er redd for å dø, og når storebror Jonathan prøver å trøste han med at han sikkert får det kjempefint, svarer han: «Er det kjempefint å ligge nede i jorda og være død.»[17], men dette er før Jonatan forteller han om Nangijala. 

Like før Kavring dør, flere måneder etter Jonatan døde, har han et helt annet syn på døden:

«I to måneder har Jonatan bodd der alene nå. To lange, forferdelige måneder har jeg måttet være uten ham. Men nå kommer jeg også snart til Nangijala. Snart, snart skal jeg fly dit. Kanskje i natt. Det kjennes som det kunne bli i natt. Jeg skal skrive en lapp og legge på kjøkkenbordet, så mor finner den når hun våkner i morgen tidlig. På lappen skal det stå: Gråt ikke, mamma! Vi ses i Nangijala!»[18]

Cecilie tror at når hun dør som gammel, vil hun bli et barn igjen, som flyr opp i verdensrommet og kan være med englene. Cecilie forklarer for Ariel at hun vil være som en engel selv og legger til «Derfor lurer jeg fryktelig på om vi har et evig liv.»[19] Ariel svarer: «Det er ingen som har et «evig liv», i alle fall ikke englene i himmelen. For engler «lever» ikke,»[20]. Cecilie tror og håper hun vi komme til himmelriket når hun dør, men Ariel ønsker ikke å fortelle henne noe om det. Han bare snakker det bort. 

«Noen ganger hadde Cecilie tenkt seg at førsteetasjen var jorden og at hun selv befant seg i himmelen.»[21] Hun lå og hørte på familien som levde hverdagslivet i underetasjen, mens hun lå som en engel på en sky oppe på rommet sitt, og voktet over dem.

Ariel fortalte Cecilie at hvert sekund ristes noen mennesker ut av Guds jakkeerme, og hvert sekund er det mange mennesker som forsvinner også. Cecilie skriver i notatboken; «Lang, lang rekke, Cecilie ut av rekka gå …»[22]

3.5      Trøst
Jonathan trøster Kavring med at han skal komme til et bedre sted. «Men den der kvelden, da jeg var redd for å dø, sa han at bare jeg kom til Nangijala, vil jeg bli frisk med det samme og sterk og vakker og pen til og med.»[23] I slutten av boka, da Jonatan var skadet og ønsket å dø igjen, sier han det er en stor trøst for han at Kavring vil bli med til Nangilima. Brødrene er en trøst for hverandre, og et spennende nytt land er en trøst for begge når døden er nær.

Cecilie blir trøstet av engelen som holder henne opptatt med tanker om hvor fantastisk alt er. Hun trøster også seg selv med å tro at hun skal bli frisk snart. «Dersom et lite barn lå for døden, kunne man fortelle det at det skulle hentes av en engel.»[24] Gaarder forteller at Cecilie ble hentet av en engel. Han bruker litteraturen til å fortelle budskapet i dette utsagnet til alle lesere.

3.6      Det overnaturlige
I begge bøkene er det hendelser vi ser på som overnaturlige. De gjør teksten mer spennende å lese, at ikke alt er som i vårt eget liv.  Vi kan drømme oss inn i en alternativ virkelighet. En virkelighet vi ikke nødvendigvis tror på, men kan være sann. Jeg tar for meg de overnaturlige hendelsene som skjer mens hovedpersonen i boka fortsatt er i livet, siden et liv etter døden i seg selv er overnaturlig for de fleste.

Den mest sentrale overnaturlige hendelsen i Brødrene Løvehjerte, er da Jonatan kom som en due for å trøste sin dødssyke lillebror. Ikke nok med at han kom for å hilse på, men duen/Jonatan «snakket» til og med til Kavring. 

Ariel er en engel «fra den andre siden av speilet», som kom for å trøste Cecilie og holde henne med selskap den siste levetiden hennes. 

Noe litt mystisk er at engelen kom i vinduskarmen til Cecilie kort tid etter hun tegnet en «tåreengel» på vinduet sitt. «Til slutt hadde hun løftet en tåre på en av fingrene og tegnet en engel på vindusglasset. Da det gikk opp for henne at hun hadde tegnet en engel med sine egne tårer, måtte hun le igjen. Hva var egentlig forskjellen på engletårer og tåreengler?» 

Engelen Ariel er Cecilies og hennes families skytsengel. Han våker over dem, og passer på, og hjelper til uten at de vet om det. Det er bare Cecilie han viser seg for. Han kjenner henne godt allerede før de har snakket sammen, fordi han alltid har vært til stede. Han har fulgt med på hele livet hennes, da de var i syden til og med. Ariel har voktet over hele familien hennes i flere generasjoner, men det er bare Cecilie han har vist seg for. For hun er den som har trengt han mest. Gaarder skriver også om Gud, den «ikke» allmektige, som skapte jorden og alle menneskene.

De overnaturlige hendelsene fra Brødrene Løvehjerte og I et speil i en gåte brukes i litteraturen for å trøste det syke barnet, hovedpersonen. Symbolsk sett er de også ganske like: en due kan sammenlignes med en engel, de er hvite med vinger. Begge står for fred og symboliserer renhet, og en form for guddommelighet. Samtidig kan man si at Jonatan var Kavrings skytsengel, som hjalp han gjennom de harde tidene, og var der for han da han trengte det. 

4       Konklusjon

I fordypningsemnet har jeg funnet ut hvordan litteraturen framstiller døden for barn og unge. Både Lindgren og Gaarder framstiller det som ganske vakkert og magisk, selv om barnets tanker om døden før det dør, er dystre. De framstiller det som et liv etter døden. Cecilie blir hentet av en engel, og får sitte på Guds høyre hånd, mens Kavring og Jonatan opplever nye eventyr i spennende land. 

Som jeg har skrevet tidligere, synes jeg de fremstiller det litt for fint til tider. Enkelte får kanskje alt for lyst til å komme til en ny, spennende tilværelse, og tenker at døden ikke er ille i det hele tatt, selv om dette ikke er forfatternes hensikter. Jeg synes barn og unge skal være litt redd for å dø, så de ikke setter seg selv i farlige situasjoner. Hvis livet går en imot, og blir litt tungt, burde ikke døden være en idé til en alternativ løsning.

Men hvis man ser det fra en mindre kritisk synsvinkel, synes jeg forfatterne har gjort en utrolig bra jobb med å skape filosofiske, vakre tanker om liv og død. Jeg vil også tro at lesere vil verdsette livet mer etter å ha lest disse bøkene. I et speil i en gåte tar spesielt mye for seg filosofiske spørsmål om hverdagslivet, man vanligvis aldri tenker på er interessante. Etter å ha lest denne boka tror jeg man tenker seg litt mere om, og ser seg omkring. Er takknemlig for at man er frisk og for alt det vakre man har omkring seg. Alt fra de små detaljene til den store helheten, og setter pris på livet.

Kilder:

[1] Masteroppgave kapittel 4.3 side 24
[2] Masteroppgave kapittel 4.4 side 27
[3] Masteroppgave kapittel 4.3 side 26
[4] Masteroppgave kapittel 4.2 side 24
[5] I et speil i en gåte side 15
[6] I et speil i en gåte side 11
[7] I et speil i en gåte side 11
[8] Brødrene Løvehjerte side 4
[9] Brødrene Løvehjerte side 224
[10] Brødrene Løvehjerte side 228
[11] I et speil i en gåte side 172
[12] I et speil i en gåte side 173
[13] I et speil i en gåte side 174
[14] https://snl.no/fugler_-_symbolikk
[15] Brødrene Løvehjerte side 15
[16] I et speil i en gåte side 12
[17] Brødrene Løvehjerte side 4
[18] Brødrene Løvehjerte side 18
[19] I et speil i en gåte side 137
[20] I et speil i en gåte side 137
[21] I et speil i en gåte side 10
[22] I et speil i en gåte side 57
[23] Brødrene Løvehjerte side 5
[24] Master kapittel 4.6 side 30

https://no.wikipedia.org/wiki/Jostein_Gaarder                                           23.10.18

https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Lindgren                                            23.10.18

https://snl.no/fugler_-_symbolikk                                                                26.10.18

Primærlitteratur:

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

I et speil i en gåte av Jostein Gaarder

Sekundærlitteratur:

Masteroppgave av Line Rønningen Øien                                                       15.10.18

https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/223931/Oeien.pdf?sequence=1