Norsk særemnet – hovedmål

Merete Medalen Stuedal, 3dra

Innhold

-     Innledning og problemstilling

-     Bjørnstjerne Bjørnson

-     ”Fiskerjenten”

-     ”Fiskerjenten” blir ”Det største i verden”

-     Ingvar Ambjørnsen

-     ”Brødre i blodet”

-     ”Brødre i blodet” blir ”Elling”

-     Avsluttning og konklusjon

-     Kildehenvisning

Innledning

I den siste tiden har norsk film blitt mer og mer fremtredene, og da takket være filmer som; ”Jeg er Dina”, ”Det største i verden” og ”Elling”. Felles for disse er at de alle er basert på en bok fra en kjent norsk forfatter.

Ved en tilfeldighet kom jeg over et sitat fra en av filmhistoriens største personligheter Alfred Hitchcock. Han mente at det ikke var noe poeng i å lage film av en bok, dersom ikke filmen hadde muligheten til å bli bedre en boken. Ut i fra det utsagnet så har jeg kommet frem til følgende problemstilling:

Kan en film bli bedre en boken den er basert på? Hvorfor, hvorfor ikke?

Bøkene og filmene jeg har tatt utgangspunkt i er; ”Fiskerjentetn” som blir til ”Det største i verden” og ”Brødre i blodet” som blir til ”Elling”. Jeg synes også det er naturlig at bøkenes forfattere Bjørnstjerne Bjørnson og Ingvar Ambjørnsen får sin plass i oppgaven, fordi det tross alt er deres historier som legger grunnlaget for filmatiseringene.

”Skal du filmatisere en roman,

så må det være noe filmen kan gjøre bedre”.

Alfred Hitchcock

Bjørnstjerne Bjørnson (1832 – 1910)

Bjørnstjern Bjørnson ble født 8. desember 1832 på en prestegård i Kvikne. Da Bjørnstjerne var fem år (han føyde selv til en - e i navnet Bjørnstjerne), flyttet familien til Nesset i Romsdal, og det er her den Bjørnstjerne som vi kjenner fra literaturen dannet sin karakter. Bjørnstjerne var ikke noe skolelys, men han utmerket seg i de fagene han likte, som norsk og historie.

Allerede som femten åring debuterte Bjørnson som skribent da i lokalavisa Romsdal Budstikke der han skrev en artikkel hvor han oppfordret alle moldensere til å feire 17. mai. Atten år gammel, holder han sin første folketale. Han kommer i kontakt med Marcus Thranes arbeiderbevegelse, talen var en protest mot utvisningen av en sørjysk revolusjonær. I 1852 blir han student på ”Heltbergs Studentfabrikk”, her treffer han blandt andre, Henrik Ibsen, Aasmund Olavson Vinje og Jonas Lie.

Bjørnson var allerede i ung alder klar over at det var dikter han ville bli, og han avbrøt studiene sine til fordel for journalistikken. Han begynnte å skrive for Morgenbladet, og i 1856 ga han ut Illustrert folkeblad, og etterhvert trykket han sine første bondefortellinger i dette bladet.

I 1857 overtar han Henrik Ibsens jobb som teatersjef i Bergen, og redder teateret fra å gå i oppløsning. Han finner sin utkårede i skuespillerinnen, Karoline Reimers. De gifter seg høsten 1858.

Etter å ha bodd i Italia noen år, vender Bjørnson tilbake til Norge, og i 1865 blir han sjef for Christiania Theater, samtidig som han er redaktør for Norsk Folkeblad. Men Bjørnson er først og fremst kjent for sine bondefortellinger. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen. En av hans mest kjente fortellinger er ”Synnøve Solbakken”.

Bjørnstjerne Bjørnson sympatiserte med bøndene og kampen for deres selvstendighet. Han kjempet mot høyresiden og de konservative, men også bohemene ble kritisert. Store og aktuelle samfunnspørsmål opptok hans tid ofte, men Bjørnson rakk likevell å produsere omlag 30.000 brev og enda flere artikler og taler. Han innfører også en ny skrivemåte. Setningene er korte, og personene skildres gjennom handling og replikker, uten forfatterkomentarer.

Kritikerene mente at Bjørnson med ”Fiskerjenten” tok skrittet bort fra bondefortellingene og mot romanen, der rollefigurenes utvikling står sentralt.

”Fiskerjenten” handler om Petra, en ung og vilter jente i 18 - 25 års alderen. Petra bor sammen med sin mor i Molde. Ved et uhell klarer Petra å gifte seg med ikke mindre enn tre av byens mest ettertraktede menn, der i blandt hennes utkårede Hans Ødegaard. Giftemålene gjør at Petra må rømme, hun havner ved en tilfeldighet på en prestegård, der hun blir tatt inn. På en tur til Bergen får hun oppleve teateret og det blir en overveldende opplevelse. Fra nå av er hun besatt av scenekunsten. På prestegården blir Petras lidenskap for teater dyrket og hun lærer seg i stillhet om scenekunst og skuespilleri.

Bjørnson ville med ”Fiskerjenten” gå bort i fra det pietistiske bondesamfunnet, fra fordommer og sneverhet, og heller fokusere på kulturen og kunsten. Petra er symbolet på en kunstnersjel som bryter gjennom og opp fra det ukultiverte bondesamfunnet. Bjørnson valgte skuespillet som kunstform, fordi det var det pietistene regnet for den laveste. Mange deler av Petra bygger på Bjørnson selv, og han har en gang sagt:

”Fiskerjenten, det er meg det!”

”Fiskerjenten” er veldig preget av Bjørnsons fascinasjon av Grundtvig, der ”puggeskolen” blir erstattet med ”personlighetsutviklingsskolen” som blir presentert som løsningen i form av Petras personlige begeistring og utvikling gjennom skuespillerkunsten. Romanen handler om kristendommens forhold til kunsten – om hva som er tillatt og hva som kan kalles synd.

Når det gjelder valget av en kvinnelig hovedkarakter har Bjørnson selv sagt:

”Jeg valgte en Kvinde til Gjennembryder, fordi det er der det kan skje friest, af Instinkternes og Evnernes umiddelbare Rørelser; - det maatte ske i Kunsten, fordi denne er frihedens Barn og selv evig befrir; men Kvinden har ingen anden Kunstart, som plastisk kan vises, end Skuespillerkunsten.

”Det største i verden” er først og fremst basert på Bjørnsons roman ”Fiskerjenten”. Det vil med andre ord si at den ikke alltid er helti takt med boken, og den forplikter seg heller ikke til å være det. Nettopp på grunn av dette har det fallt regissør Thomas Robsham naturlig å forandre tittelen, fra ”Fiskerjenten” til ”Det største i verden”. En tittel som passer veldig bra til filmen, og som er i samsvar med boken, fordi den er tro mot rollefiguren Petra, hennes lidenskaper og drømmer om å oppnå nettopp det største i verden. Enten det er i form av kunst eller kjærlighet.

Det er fokuseringen på hovedkarakteren Petra som er regissørens hovedforandring. Mens Bjørnsons roman tar for seg norsk splittelse mellom natur og kultur, og er mer samfunnskritisk, fokuserer filmen på Petras person, hennes opplevelser og intrigene som følger henne. Jeg må si meg enig med Alfred Hitchcock; skal du først lage en film av ei bok, så er det ikke noe poeng visst du ikke har noe du vil gjøre bedre. Og da trenger det ikke å være forbedringer i forhold til historien, men kanskje bare enkle prepareringer i forhold til tid, sted og publikum. Mange vil påstå å si at Bjørnsons roman om ”Fiskerjenten” er udødelig, men jeg vet ikke om jeg er helt enig, fordi det er først når produsent Tom Remlov bestemmer seg for å lage film av boken at den blir udødeliggjort.

Jeg var inne på det om å preparere ei bok. ”Det største i verden” er et resultat av en preparering av en bok. Dessverre så er ”Fiskerjenten” på mange måter en veldig svak bok, og jeg vil gå så langt som å si at Bjørnson svikter Petra i andre halvdel av boka. Første halvdel handler om en fantasifull og vilter ”løsunge”, som vokser opp i et rølpete småbyvertshus på midten av 1800 – tallet. Den handler om en ung jentes møte med kjærligheten og verdenskunsten gjennom sine privattimer hos byens prestesønn. Og for å sitere manusforfatter Siri Senje:

”Jeg hadde gjenkjent meg selv i hennes drøm om å komme seg ”ut i verden” og frydet meg over hennes førstegangsopplevelser av egen kvinnelighets virkning på menn. Jeg hadde levd meg inn i hennes fortvilelse som ”fredløs” og jaget fra hjembyen”.

Den første halvdel av boken er helt fantastisk, jeg forelsket meg rett og slett litt i denne Petra, og suget etter å lese videre blir bare større og større etterhvert. Så møter jeg veggen, plutselig så stopper fortellingen opp og Bjørnson begynner å resonere, tenke igjennom og drøfte det som har skjedd, han stopper å dikte og oppleve. Det er her filmen har bearbeidet og preparert boken, mens ”Fiskerjenten” ”slutter” halveis igjennom, så fortsetter ”Det største i verden” videre på historien om den viltre og engasjerte Petra. Manusforfatter og regissør dikter og lager en ny fortsettelse på Petras historie, men de er tro mot den Petra som Bjørnson skapte da han påbegynnte historien i 1866. ”Det største i verden” fokuserer mer på Petra som person, og en veldig viktig del i filmen er hennes vennskapsforhold til prestedatteren Signe, der deres felles interesse for Hans Ødegaard gir grunnlag for både likheter og konflikter mellom de to. I motsetning til boken så foregår mesteparten av handlingen i ”Det største i verden” på prestegården, og det som Bjørnson forteller i første halvdel av boken, om forlovelsene, kjærligheten, og lesetimene blir i filmen fortalt gjennom Petras tilbakeblikk på fortiden. På den måten blir publikum matet med mer og mer informasjon om Petra, og blir bedre og bedre kjent med henne utover i filmen.

Jeg synes at ”Det største i verden” hever seg over boken, og jeg mener den gir enn bedre historie, en den ”Fiskerjenten” gir, og det er nettopp på grunn av filmens fokusering på denne spennende, utagerende og vågale hovedfiguren Petra. 1800 – tallets kristne konservative holdninger ovenfor nye kunstarter har for meg død litt ut, det er ikke så spennende lenger og iallefall ikke når det i ”Fiskerjenten” kommer på bekostning av den fantastiske historien om Petra som Bjørnson så tydelig har startet på i første halvdel av boken. Jeg tror Bjørnson ville ha elsket ”Det største i verden” og det er nettopp det at filmen forstår seg på sin grunnlegger som gjør den så bra.

1956 -

Ingvar Ambjørnsen ble født en maidag i 1956 i Larvik. Ambjørnsen lærte å lese så tidlig som i en alder av syv år, og han har gjennom hele livet vært fascinert av bøker. Han visste tidlig at det var forfatter han ville bli, på grunn av denne drømmen, sluttet han på skolen etter niende klasse.

Ambjørnsen reiste etter dette mye rundt, og i en periode havnet han på kjøret, og han skrev bøker om det han opplevde. Etterhvert som hans bøker ble mer populære ble de oversatt til ulike språk, bla tysk, og det var her han møtte sin kone, det er hun som oversetter bøkene hans til tysk. De to bor nå sammen i Tyskland.

Ambjørnsen debuterte i ”Trollskrift” i 1976, og hans bøker kom ut på det ”alternartive” forfatter forlaget. Da dette forlaget gikk konkurs gikk han over til Cappelen, det var etter denne overgangen at Ingvar Ambjørnsen med utgivelsen av ”Hvite Niggere” i 1986 ble en stjerneforfatter. En forfatter som er meget godt likt både blandt voksne og barn. Hans mest kjente barnebøker er helt klart de om Pelle og Proffen. Innholdet i voksenbøkene er nesten alltid selvopplevd, noe som gir bøkene hans en ekte og naturlig klang.

Ambjørnsen er en meget produktiv forfatter. På de siste 15 årene har han gitt ut 20 bøker, og felles for de alle er at de handler om samfunnets tapere, sånne som f.eks Elling og Kjell Bjarne (fra bøkene; ”Utsikt til paradiset”, ”Fugledansen”, ”Brødre i blodet” og ”Elsk meg i morgen”)

Som nevnt ovenfor så handler nesten alle av Ambjørnsens bøker om outsiderene i samfunnet, bøkene er preget av en hard, virkelig beskrivelse av livets mørke sider. Men selv om hovedpersonene enten er narkotikamisbrukere, psykriatiske pasienter eller prostituerte, så blir de alle beskrevet med sympati og entusiasme.