Innledning

 

            Fantastisk litteratur, eller science-fiction som de fleste kjenner denne sjangeren som, rommer en del forskjellig litteratur. Jeg har valgt å konsentrere meg om bøker som handler om framtiden. Det har blitt skrevet en rekke framtidsvisjoner opp gjennom det siste århundret. Tusenårsskiftet har bragt med seg mange ideer om hvordan man tror framtiden vil bli. Da jeg skulle finne bøker å lese lette jeg først i den norske litteraturen, men fant etter hvert ut at jeg syntes det var mer passende bøker blant den utenlandske. Bøkene jeg valgte var:

 

·      1984  av George Orwell

 

·      Vidunderlige nye verden  av Aldous Huxley

 

·      Kallocain  av Karin Boye

 

Jeg valgte nettopp disse bøkene fordi de har ett klart fellestrekk. Forholdet individ-stat og styresettet er sentrale i alle tre, og i tillegg er det i alle bøkene en eller flere opprørerer. En annen viktig ting er at ingen av bøkene er fullstendig usannsynlige. De kan alle bli sett på som en advarsel mot hva som kan skje hvis vi ikke passer på. Tidsepoken er ikke viktigst i disse bøkene, men hva samfunnet har utviklet seg til å bli. 

 

Jeg har tenkt til å legge hovedvekten av bøkene på George Orwells 1984. Det er kanskje også den boken som er mest kjent og er blitt mest lest. Grunnen til at jeg velger å legge hovedvekten på den er rett og slett fordi den er større enn de andre bøkene og rommer flere og klarere beskrivelser.

 

            I bøkene har jeg valgt å konsentrere meg om disse tingene:

 

·      Samfunnet

 

·      Det politiske systemet

 

            Overvåkningen av enkeltmennesket er en viktig del av 1984 og Kallocain, så jeg vil se på hvordan den er utført og den teknologien som er blitt brukt. Siden samfunnet rommer en god del har jeg valgt å konsentrer meg om disse sidene:

 

·      Individet

 

·      Mellommenneskelige forhold

 

·      Familien

 

·      Stat

 

·      Omgivelser

 

·      Undertrykkelse

 

Presentasjon av bøkene

 

 

 

 

 

1984  av George Orwell

 

George Orwell  skrev ferdig 1984 i 1948. Tittelen på boken er de to siste tallene i 1948 vendt om. Dette gjør at han står friere i sin kritikk av samtida. 1984 er ikke den eneste politiske romanen Orwell har skrevet, i 1945 skildret han stalinismen som en dyrefabel i boken Animal Farm.

 

Hovedpersonen i 1984 er Winston Smith. Han lever i Oceania som er ett av tre land i verden. Oceania ble dannet ved at USA absorberte det britiske samvelde. Det andre landet, Eurasia, ble dannet ved at Russland absorberte Europa. Det siste landet er Øst-Asia og omfatter Kina og landene syd for det.

 

  Oceania blir styrt etter INGSOC, som har vokst ut fra den engelske sosialismen. Lederen av Partiet er Store Bror, og det er herfra vi har uttrykket «Store Bror ser deg». Winston jobber i Det Ytre Partiet, som representerer middelklassen. De som jobber i Det Indre Partiet tilhører overklassen. Den siste klassen blir kalt Proletariatet og består av arbeiderne, underklassen.

 

Partiet kontrollerer fortiden, nåtiden og fremtiden. Winston jobber i Sannhetsdepartementet der hans jobb er å skrive om historien til Store Brors beste ettersom hva han har sagt eller lovet. På den måten har Partiet aldri tatt feil og de har bestandig rett og alt de gjør er vellykket. Dette kan man gjøre fordi alle menneskene har blitt lært opp til å dobbelttenke. Å dobbelttenke vil si å ha evnen til å ha to motstridende oppfatninger samtidig og godta dem begge. Derfor godtar «alle» blindt det styresmaktene sier, men Winston setter spørsmål ved det for han er ikke i stand til å dobbelttenke.

 

Det er fire ministrer i Oceania. Det er Sannhetsministeret, Kjærlighetsministeret, Overflodsministeret og Fredsministeret. Navnene på disse ministrene er ironiske, for de betyr egentlig det motsatte. Sannhetsministeret skriver om historien, altså løgn, Kjærlighetsministeret driver med avhør og tortur av tankeforbrytere, Overflodsministeret med hungersnød og Fredsministeret med krig. 

 

            Man blir lært opp til å hate og å ikke stole på noen. Barn angir foreldre og ektefeller angir hverandre. Det eneste man skal være lojal mot er staten. Samlivet er nesten avskaffet, og den eneste grunnen til å ha seksuelt samvær med ektefellen er for å lage barn.

 

Menneskene i 1984 blir kontrollert ved hjelp av fjernskjermer, som er ett apparat med toveis lyd- og bildeforsendelse og finnes i alle hjem (ikke proletariatet) og kontorer, og av tankepolitiet som har som oppgave å avsløre mennesker som ikke er lojale mot staten ved å gjøre tankeforbrytelser eller aktive forbrytelser. Tankepolitiet bruker torturmetoder som kan minne om Gestapo. De holder til i Kjærlighetsministeret.

 

Et nytt språk, nytale, er blitt/er under utvikling i Oceania, og det kjennetegnes ved at ord som har med ting som kan være farlig for staten, er blitt ekskludert.

 

Winston er en opprører som hater Store Bror og alle Ingsocs prinsipper. Han treffer en kvinne, Julia, og de starter en kjærlighetsaffære. Sammen skaffer de seg et rom hvor de kan være alene uten fjernskjerm og mikrofoner, iallfall tror de det, og der møtes de regelmessig. O’Brien er en mann som tilhører Det Indre Parti, og Winston tror han er med i en motstandsbevegelse mot Store Bror som blir kalt Brorskapet og er ledet av en mann ved navn Emmanuel Goldstein, Oceanias folkefiende nummer en. O’Brien tilhører i virkeligheten ikke Brorskapet, men Tankepolitiet, han lurer Winston og Julia, og de blir arrestert.

 

Winston kommer til Kjærlighetsministeret. Her blir han torturert helt til han også blir i stand til å dobbelttenke, og å tro på at 2+2=5 og ikke 4 hvis Partiet sier at det er slik. Han kapitulerer og sviker Julia når han blir utsatt for den verste torturen som er tenkelig(denne torturen varierer fra menneske til menneske, i Winstons tilfelle er det rotter). Han slutter å elske Julia. Han elsker Store Bror.

 

           

 

Kallocain av Karin Boye

 

            Kallocain skiller seg ut fra resten av Karin Boyes litterære verker. Hun er egentlig mest kjent for sine diktsamlinger, men denne boken er også blitt godt kjent. Kallocain kom ut i Norge i 1940.

 

            Kallocain handler om kjemikeren Leo Kall som bor i Kjemiby nr.4 i Verdensstaten. Verdensstaten har tvunget innbyggerne ned under jorden fordi de er i krig med nabostaten Universalstaten. Ingen har lov til å forlate den byen de har blitt sendt til og ingen veit egentlig hvor de er geografisk.

 

Man skal ikke ha egne følelser, bare plikten overfor staten er viktig. Alle innbyggerne må på kvelden gjøre militærtjeneste i tillegg til den vanlige jobben de er blitt tildelt, og vanlig tiltaleform er «medsoldat». Verdensstaten har fullstendig kontroll over individet og i hvert hjem er det et politiøye og et politiøre som overvåker dem. Dessuten har de hver uke en ny hushjelp som rapporterer til staten om situasjonen i de forskjellige hjemmene. Meningen med ekteskapet er at det skal avles barn, men barna tilhører etter en alder av 7 år staten, som da tar seg helt og holdent av oppdragelsen av barna.

 

I hver by er det en politisjef, som er den høyeste autoriteten i den byen. Statslederen er politipresidenten og han holder til i hovedstaden som bare går under navnet Hovedstaden.

 

Leo Kall finner i boka opp et serum som gjør at den som får en sprøyte av hans Kallocain forteller sine innerste hemmeligheter uten å bekymre seg for hva slags ettervirkninger det kan få for han - det er et slags «sannhetsserum». Dette middelet gjør at staten kan få enda mer fullstendig kontroll over enkeltindividet-de kan straffe innbyggerne av staten for tankeforbrytelser, som hvis de f.eks ikke er fullstendig trofaste overfor staten. Kallocainet gir staten den absolutt totale kontroll.  Like etter at Kallocainet er blitt tatt i bruk, blir Verdensstaten overrumplet av  Universalstaten og Leo Kall blir tatt til fange. I fangenskap blir han satt til å fremstille sitt kallocain til bruk i Universalstaten, som er en stat ganske lik Verdensstaten.

 

 

 

Vidunderlige nye verden  av Aldous Huxley

 

Aldous Huxley skrev Vidunderlige nye verden i 1932, men dette var ikke den eneste framtidsromanen han skrev. Han har også skrevet andre bøker, slik som Kontrapunkt og Blinde slaver, om nesten det samme temaet; menneskehetens skjebne hvis vi følger all den nye vitenskapen og de politiske nyvinninger.

 

I Vidunderlige nye verden møter vi et «klonesamfunn». Ingen mennesker blir født på vanlig måte lenger, de blir produsert i laboratorier alt etter som hva de skal brukes til. Menneskene blir delt inn i Alfaer, Betaer, Deltaer, Gammaer og Epsiloner. Alfaene og Betaene er høyere utdannede eller kontorarbeidere, mens Deltaene og Epsilonene er arbeidere. Jo lavere klasse de har, jo lavere IQ. Når de blir «produsert» får de høyden sin etter hvilken klasse de hører til slik at det sammen med at hver klasse går i sine spesielle farger skiller dem fra hverandre. I de laveste klassene - Delta , Gamma, Epsilon -  blir det lagd såkalte Bokanowskij-grupper som grupper av opptil 80 tvillinger på hver eggcelle. Under oppveksten blir alle, som Huxley kaller det, kondisjonert(indoktrinert)  til å like sine egne og forakte dem fra andre klasser, slik at ingen ønsker å tilhøre en annen klasse enn den de er i, fordi de er fornøyd med sin situasjonen.

 

I samfunnet har man blitt kvitt alle sykdommer, plager og fedme. Alle skal være lykkelige, og hvis de trenger det, kan de ta litt soma, ett kjemisk stoff som setter en i lykkerus eller lar man flykte fra virkeligheten noen timer. 

 

Menneskene har ikke faste partnere, men lever et liv hvor seksualiteten er det eneste viktige. Man bytter partnere ofte og gifter seg aldri. Fra barn av blir de opplært i seksuallek, og barn som ikke vil «leke» blir sett på som unormale.

 

Til dette samfunnet kommer «Villmannen». Han er en ung gutt som har vokst opp på et reservat blant indianerne i New Mexico, men som egentlig tilhører det siviliserte samfunnet. Moren hans, Linda, er egentlig fra London, men hun ble borte i reservatet under en tur dit. Villmannen og Linda blir hentet tilbake av Bruno Marx, en mann som står i fare for å bli sendt til en øy fordi han ikke liker det frigjorte seksuallivet og måten samfunnet og staten fungerer på. Villmannen er ikke blitt kondisjonert og har ikke de samme holdninger som de han møter i det nye «siviliserte» samfunnet. Han blir sjokkert over hvordan menneskene der er, og det ender med at han flykter til en gammel mølle hvor han prøver å gjøre bot for sine synder ved selvpinsel. Ikke engang der får Villmannen være i fred, journalister spionerer på han og filmer han. Det kommer svermer av helikoptere til møllen og man holder svære orgier der. Det ender med at Villmannen tar sitt eget liv.

 

 

 

Analyse av bøkene

 

 

 

 

 

1984

 

av George Orwell

 

 

 

DET POLITISKE SYSTEMET

 

            Det politiske systemet i Oceania er basert på ideologien Ingsoc. Ingsoc har vokst ut fra den engelske sosialismen, men det mål å opprette frihet og likhet er forkastet. Ingsoc har det bevisste mål å fremme ulikhet og ufrihet. Ingsoc forkaster den sosialistiske bevegelsens opprinnelige prinsipper og ideer, og dette gjør den ironisk nok i sosialismens navn. Alt som sosialistene opprinnelig kjempet for er latterliggjort, og spesielt arbeiderne er foraktet.

 

Det Indre Parti styrer Oceania, og medlemmene der har høye stillinger innen administrasjonen av landet. De tjener mye og mangler ingenting i hjemmene sine. Det Ytre Parti gjør arbeid som sikrer at Partiet bevarer makten sin. Medlemmene der lever i gamle, triste leiligheter, får rasjoneringskort og må handle i partibutikker som ofte mangler helt essensielle ting som skolisser, barberblad og lignende. Hele deres eksistens er styrt av Partiet. Oceania er et hierarkisk samfunn. Styringen av staten er overlatt til en liten maktelite og andre uavhengige politiske organisasjoner er forbudt. Regjeringsapparatet er fordelt mellom de fire ministerene : Sannhetsministeret, Kjærlighetsministeret, Overflodsministeret og Fredsministeret.

 

Men, hvordan har Ingsoc/Partiet klart å bevare makta i motsetning til alle tidligere tyrannier som har blitt styrtet etter forholdsvis kort tid?

 

Partiets teori er at alle tidligere tyrannier har blitt styrtet fordi de herskende bare har vært interessert i åpenlyse handlinger mot staten, og ikke i hva undersåttene tenkte. Ingsoc har altså bragt inn lojaliteten i tanke og handling i sin ideologi. For å sikre at partimedlemmene er lojale overfor staten, blir de overvåket hele tiden, og de har ingen fritid. Arbeidsukene deres er lange, for eksempel er Winston sin på 60 timer. Det Indre Partiets teori er også at det eneste trygge grunnlaget for å beholde makten er kollektivisme og ved å holde menneskene under seg på kanten av nød. I boken sier Winston: «..I hele den tid han kunne huske nøyaktig, hadde det aldri vært nok å spise, en hadde aldri hatt sokker eller undertøy som ikke var hullet, møblene hadde alltid vært nedslitt og skrøpelige, rommene for dårlig oppvarmet, undergrunnsbanene overfylt, husene hadde stått for nedfall, brødet hadde vært svart, teen en sjeldenhet, kaffen hadde smakt av møkk, sigarettene hadde vært for få - ingenting hadde vært billig og rikelig med unntagelse av syntetisk gin..»  (kp. 5, side 52 i 1984) Kollektivismen setter hensynet til fellesskapet foran personlige interesser. I 1984 er den private eiendomsretten opphevd. Ingen eier noe ordentlig bortsett fra sine små private eiendeler. Staten på den andre siden eier og kontrollerer alt.

 

At man kan forandre på fortiden er en av Ingsocs sentrale grunnsetninger. Partiet har fullstendig herredømme over alle kilder og alle sine medlemmers sinn ved hjelp av dobbelttenkning(se side 2 i særemnet), og det gjør at de har full kontroll over historien og kan skrive den om som de vil. Partiet sitter til alle tider inne med den absolutte sannhet, og den sannheten har da også bestandig vært sannheten. At fortiden er foranderlig gjør også at det er enklere for de styrende å beholde sin makt. Det Ytre Partiet og for såvidt Proletariatet har ikke noen grunn til å være misfornøyde fordi de i følge Partiet har en høyere levestandard enn før, og fordi de hele tiden blir fortalt at landet har produsert mer enn før eller at rasjonene blir øket eller lignende. De har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Når det ikke finnes noen misnøye er det ingen grunn til å forandre på måten landet blir styrt på og da er det ingen grunn til å gjøre opprør.  

 

            Den siste grunnen til at Partiet har beholdt sin makt er at det foregår en konstant krig mellom de tre statene. Alle de tre statene har forresten kommet fram til samme styremåte som Oceania, bortsett fra at de kaller den noe annet. Fienden skifter med jevne mellomrom, men ved hjelp av dobbelttenkning sier man at fienden bestandig har vært den samme. Krigen er kontinuerlig fordi ingen av de tre superstatene kan vinne - de er for jevnsterke. De kjemper ikke lenger om materielle ting. Grunnen til krigen er faktisk for at Partiet skal kunne beholde makten sin. Når maskinen kom ble det klart at den menneskelige ulikhet kunne bli mindre eller forsvinne, direkte nød kunne fjernes etter noen få slektsledd. Partiet mente at en almen økning av rikdommen ville være ødeleggende for et hierarkisk samfunn, i det lange løp var et hierarkisk samfunn bare mulig på grunnlag av fattigdom og uvitenhet. Allikevel kunne de ikke stoppe industrien, fordi de da ville bli svake militært sett og det ville bli lett for andre å dominere dem. De måtte fortsette å fremstille varer, men ikke fordele dem til massene. Dette var i praksis bare mulig ved ustanselig krig. Krigen kunne brukes til å ødelegge de produktene som ellers hadde gått til massene og hevet levestandarden deres og jevnet ut ulikhetene. Faren ved en hevning av levestandarden var at massene kunne bli for intelligente til å la seg bli undertrykt. Ved også å holde middelklassen, Det Ytre Parti, på kanten av nød, unngår man den maktkampen mellom over- og middelklassen som man alltid har sett tidligere og som ofte har resultert i et maktskifte.

 

Et av Partiets tre slagord er:

 

KRIG ER FRED

 

 Dette slagordet kan vi forstå slik: Om de tre superstatene hadde blitt enig om å leve i fred og ikke krenke hverandres grenser, ville dette være det samme som en permanente krig. Dette kan vi si fordi de da ville være sikret mot ytre farer og påvirkninger. Hver stat ville bli som et eget selvberget univers, de ville ikke hatt kontakt med hverandre. «..En fred som virkelig var permanent ville være det samme som en permanent krig..» (s.168 i 1984)  blir det sagt i Emanuel Goldsteins bok.

 

            Vi kan lett trekke paralleller fra det politiske systemet vi finner i 1984 til andre totalitære diktaturer. Det er tydelig at George Orwell er blitt påvirket av både nazismen, kommunismen og fascismen. Bare det at han har kalt Oceanias  syndebukk og folkefiende nummer en for Goldstein, som er et typisk jødisk navn, henviser til den antisemittismen og jødehatet som kjennetegner nazismen.

 

            Hvordan har nazismen, fascismen og kommunismen påvirket George Orwell da han skrev 1984?

 

            For å forstå hvordan Orwell ble påvirket av disse ideologiene, må vi først se på hva som kjennetegner dem.

 

            Nazismen kjennetegnes ved at den er totalitær. Alle deler av samfunnet skal underordnes partiets myndighet og førerprinsippet gjennomføres i alt samfunnsliv. Føreren, Hitler, hadde en halvt guddommelig status. Parti og stat skal være en enhet. Nazismen har en overdrevet nasjonalisme og antisemittisme og er negativ til demokratiske styreformer. Økonomisk går den inn for statlig planøkonomi med tvungen arbeidsinnsats. Innen kunst og kultur ble alle avvikende retninger bekjempet og fullstendig ensretting opprettet. Nazismen har anti-intellektuelle trekk og legger vekt på ytre seremonier som; massemønstringer, uniformer, faner, symboler og slagord. Samfunnsborgerens plikt og oppgave er å følge føreren, og underordne seg førerens vilje. Offervilje og troskap er de høyeste dyder et folk trenger.

 

            Kommunismen kjennetegnes ved at den går inn for felleseie av alle produksjonsmidler og at den ikke tror dette kan gjennomføres med fredelige midler, men kun gjennom revolusjon og proletariatets diktatur. Meningen er at det skal utvikle seg mot et klasseløst samfunn. Det tidligere Sovjetunionen var kommunistisk, og diktatoren Stalin hadde mer makt enn det noen tidligere tsar hadde hatt. Hans metoder kjennetegnes av gjennomført maktkonsentrasjon på høyeste hold, hensynsløs maktutøvelse og dyrkelse av hans person. Sovjetunionen hadde et fryktet politisk politi, utrenskninger innen partiet, massedeportasjoner og tvangsarbeidsleirer. Sovjetunionen drev også med historieforfalskning når det gjaldt personer som ble ansett som forrædere eller rett og slett bare var nødt til å forsvinne.

 

 Fascismen i Italia hadde Mussolini som hovedperson og diktator. All makten lå samlet hos «føreren». Ett av fascismens idealer var handling, og gjerne en handling som inkluderte vold. Propaganda var viktigere enn informasjon. I kampen for seier var alle midler tillatt, også løgn. Fascismen hadde klare anti-intellektuelle trekk i likhet med nazismen. Fascismen avviser individets rett hvis ikke dets interesser faller sammen med statens, og avviser alle former for demokrati. Lydighet overfor autoriteten er en av de fremste dyder. Fascismen legger som nazismen stor vekt på ytre seremonier som; massemønstringer, uniformer, faner, slagord og symboler.

 

Nå kan vi lettere se hvordan Orwell ble påvirket av disse ideologiene:

 

·      Først og fremst er Oceania et diktatur som både nazismen i Tyskland, kommunismen i Sovjetunionen og fascismen i Italia var. Det er et totaliært samfunn. Oceania blir styrt av Store Bror, en diktator i likhet med Hitler, Stalin og Mussolini. Det er allikevel usikkert om Store Bror er en virkelig person eller om han bare er funnet opp av de ledende i Det Indre Partiet for å skape et objekt for massenes hyllest. Hans person blir dyrket, nesten som om han er en Gud, slik blant annet Hitler ble også.

 

·      Det er sannsynlig at Orwell ble påvirket av den sovjetiske historieskrivningen da han plasserte Winston Smith i Sannhetsdepartementet hvor han jobber med å skrive om historien ettersom personer blir «fordampet» som han kalte det, eller hadde havnet i unåde. I Sovjet  mottok for eksempel de som abonnerte på den store sovjetiske encyklopedi i 1954 beskjed om å fjerne noen sider fra et leksikon og erstatte dem med noen andre som var vedlagt beskjeden.Grunnen var at det der stod om en person, Lavrentij Pavlovitsj Berija, som var blitt dømt for landsforræderi og henrettet og dermed blitt en ikke-person i Sovjet.

 

·      Ingsoc har i likheten med fascismen og nazismen klare anti-intellektuelle trekk. Selvstendig tenkning er praktisk talt avskaffet og man godtar nesten alt som føreren sier, krever og påstår selv om det kan virke irrasjonelt og lite logisk.

 

·      Orwell har i boken gjort syndebukken og den som er skyld i alt som går galt til en jøde, nemlig Goldstein, og henviser da antageligvis til tyskernes/nazistenes jødehat og forfølgelser under den 2. verdenskrig. Det foregikk også såkalte progromer, jødeforfølgelser, i Russland.

 

·      Ingsoc legger også vekt på ytre seremonier, slik som nazismen og kommunismen. Alle partimedlemmene har spesielle uniformer, og hvis man for eksempel er medlem av noe som heter Ungdommens antikjønnsfylking, en organisasjon som står for fullstendig seksuell avholdenhet, har man ett symbol på dette ved å ha et rødt tørkle bundet rundt livet. «To-minuttershatet» er et annet eksempel. Det er en slags propagandisk seremoni som foregår fra en fjernskjerm hver dag klokken 11. Den starter med bilder av Goldstein og hans fordømmelser over Store Bror og Partiets diktatur, noe som får de tilstedeværende til å skrike og kaste ting på fjernskjermen i en ekstase av hat og raseri. Så slutter den bestandig med å vise ansiktet til Store Bror og noen av hans beroligende ord. Enda større omfang har den årlige Hatuken som man forbereder seg til lang tid i forveien ved å lage faner, flagg og plakater. Da er tominuttershatet utvidet til en hel uke, med mange offentlige tilstelninger og hengninger av krigsfanger.

 

·      I likheten med alle de tre ideologiene jeg nevnte ovenfor er Ingsoc preget av masse propaganda og med plakater av Store Bror på hvert gatehjørne og vegg, både offentlig og i hjemmene.

 

·      At staten skulle være med på oppdragelsen av barna slik som i 1984 er også typisk for nazismen.      

 

·      1984s tankepoliti likner veldig på det tidligere Sovjets politiske politi.

 

SAMFUNNET                                                                                                                                     

 

Individet:

 

1984 skildrer et samfunn hvor individet så og si ikke betyr noen ting. Individets rett til selvstendig tenkning og egne meninger er blitt tatt fra det. Individet er kun en del av staten, en celle som sammen med mange andre utgjør staten. Hvis man er medlem av Partiet skal man ikke drive «egenliv» som det heter i nytale. Hvis man liker å være alene, liker å gjøre ting uten å være sammen med andre, driver man nettopp egenliv. Egenliv betyr individualisme og eksentrisitet. I prinsippet har et partimedlem ingen fritid. Når han ikke jobber, spiser eller sover er det meningen at han skal ta del i forskjellige fellesrekreasjoner. Proletarene har det ikke på samme måten, de kan fortsette å være slik de alltid har vært, fordi Partiet bryr seg ikke med å styre dem. De blir sett på som dyr. Hvis man er individualistisk er man en fare for staten.

 

Mellommenneskelige forhold:

 

            Blant partimedlemmene er de mellommenneskelige forhold preget av dyp mistillit til hverandre. Man er ikke lojal mot hverandre, bare mot staten. Derfor er man også veldig opptatt av hvordan de andre tenker, og om de har begått/begår tankeforbrytelser. Til og med forhold mellom de mennesker som det før var helt utenkelig å ikke være lojal mot, som ektefeller og barn, er nå preget av mistenksomhet. Spesielt barna nøler ikke med å angi foreldrene - det er de blitt lært opp til av staten. Ingen følelser er rene lenger, alt er blandet med frykt eller hat. Altså, forhold mennesker imellom skal ikke være preget av tillit, den eneste tilliten man skal vise, er den overfor staten og Partiet. Blant proletariatet er ikke mistenksomheten og mistilliten slik som i blant partimedlemmene, her er forholdene mennesker imellom slik som vi kjenner dem idag.

 

Familien:

 

            «Familien var i virkeligheten blitt en utvidelse av Tankepolitiet» tenker Winston i boka(s.112 i 1984). Det er enkelt å se hva han mener med dette. I 1984 er familien som institusjon blitt fremmedgjort og ekteskap skal ikke lenger finne sted på grunn av kjærlighet, men på hvordan man gunstigst kan avle fram nye «tjenere» for staten. Samleiet skal ikke være preget av lidenskap, det er blitt gjort til en rutine som har som eneste hensikt å avle barn. Det blir henvist til som «Vår plikt overfor Staten». I boka forklarer Julia hva hun mener er grunnen til Partiets seksuelle puritanisme slik: «Når du elsker, forbruker du energi, og etterpå føler du deg lykkelig og gir faen i det hele. De tåler ikke at du føler deg sånn. De vil at du skal til å sprekke av energi uavlatelig. All denne marsjeringen frem og tilbake og hurraropingen og viftingen med flagg er rett og slett kjønn som er surnet. Hvis du føler deg lykkelig innvendig, hvorfor skulle du da bli så opphisset over Store Bror og treårsplanene og tominuttershatet og alt det andre fordømte tøyset deres?» (s. 112 i 1984)

 

 Ektefeller skal ikke nøle med angi hverandre for tankeforbrytelser, eller andre forbrytelser. Man behøver ikke å ha gjort noe aktivt for å ha begått en forbrytelse mot staten og Store Bror. Bare ved å ikke være fullstendig lojal overfor Stor Bror i tankene eller drømmene er nok til å bli arrestert av Tankepolitiet. Barna i 1984 blir lært opp til å spionere på sine foreldre og til å angi dem eller rapportere deres avvikelser. Staten står for det meste av barneoppdragelsen, så i grunn tar ikke foreldrene del i barnas liv lenger. Selv om de blir oppmuntret til å elske sine barn nesten på den «gammeldagse» måten, blir barna til motsetning satt opp mot foreldrene.

 

Stat:

 

            I 1984 spiller staten en stor rolle. Alt er konsentrert rundt staten og den makten den har over menneskene i Oceania. Plikten overfor staten skal alltid være det viktigste. For å kontrollere menneskene, og da snakker vi om partimedlemmene fordi proletarene blir sett på som dyr av staten, har hvert eneste hjem en fjernskjerm(se beskrivelse s. 2 i særemnet). Den kontrollerer at man ikke gjør noe som kan være en forbrytelse mot staten, aktivt eller passivt, og samtidig sender den ut propaganda, nyhetsmeldinger, obligatorisk morgentrim og lignende. Det er ikke mulig å slå av fjernskjermen, hvis man da ikke har en meget høy stilling innen Det Indre Parti. Staten er totalitær. Oceania er en ettpartistat, og Partiet er da det eneste lovlige parti. Man arver ikke en stilling innen Partiet, om man får en stilling der blir avgjort når man er ung. 

 

Omgivelsene:

 

            I boka møter vi London, eller Luftområde Ett som det der blir kalt. Byen er et trist syn. Husene der er gamle og falleferdige med vegger som er støttet opp av bjelker, og vinduer som er dekket til med papp fordi en søknad om å få en ny vindusrute innsatt ofte kan ta flere år, takene er ofte lappet med bølgeblikk. Flere steder hvor det er blitt bombet har det aldri blitt gjort noe forsøk på noen gjenoppbygging. Bybildet er preget av fattigdom. Det eneste som stikker seg ut der er de fire ministrene.

 

Undertrykkelse: 

 

            Jeg har i grunnen sagt ganske mye om undertrykkelsen under Det politiske systemet, men jeg vil si noe her allikevel. Folket i Oceania blir undertrykt av de ledende innen Det Indre Parti. Det Indre Parti har nemlig funnet ut at den eneste måten de kan bevare sin makt på er å holde klassene under seg (middelklassen og arbeiderklassen) akkurat på kanten av nød. Menneskene blir overvåket hele tiden slik at de ikke skal ha mulighet til å praktisere noe privatliv. Staten er alt, individet er ingenting, og da trenger man heller ikke noe privatliv. Menneskene har også blitt tatt fra retten til å ha egne følelser og tanker, alt som skal føles er hat mot fienden og glede over Oceanias seirer. Staten krever at alle andre følelser blir undertrykket av individet. Folket har blitt utsatt for en slags hjernevasking som har gjort dem til slaver for staten. Ved hjelp av dobbelttenkning kan Staten være sikker på at ingen vil gjøre opprør mot undertrykkelsen, fordi de skjønner ikke selv at de blir undertrykt. Et av Partiets tre slagord er:

 

FRIHET ER TRELLDOM

 

Kallocain

 

av Karin Boye

 

DET POLITISKE SYSTEMET

 

            Verdensstaten er en diktaturstat, folket der har ingen stemmerett og landets øverste leder er Politipresidenten som heter Tuareg. Hos ham ligger til syvende og sist all makt. Hver by har en Politisjef, som har den øverste myndighet i den byen han er sjef i. Regjeringsapparatet består av forskjellige ministerer med flere byråer. For eksempel sysler Propagandaministeriets sjuende byrå med å irettesette personer som har kommet med propaganda eller uttalelser som ikke er i tråd med Verdensstatens verdier og oppfatninger.

 

            Verdensstaten følger en sosialistisk ideologi. Det er ingen forskjeller eller ulikheter mellom menneskene. Vi finner ingen klasseskiller og ingen kapitalister. I utgangspunktet får hver familie en standardleilighet som består av to rom; foreldrerommet og familierommet. Dette er likt for alle menneskene i Verdensstaten. Kjemikeren Leo Kall og Politisjefen Karrek har begge slike standardleiligheter. 

 

            I starten av boka er ikke Verdensstaten en gjennomført totalitær stat. Til tross for at full lojalitet kreves, har ikke staten noen annen måte å kontrollere menneskene på bortsett fra gjennom politiøre- og øye. Det er ikke før mot slutten, når staten bestemmer seg for å begynne å bruke kallocainet for å avsløre statsfiendtlig sinnelag at den blir helt totalitær.  

 

            Verdensstaten drives kollektivt. Byene er spesialisert innen forskjellige felt og får navnene sine etter det. For eksempel heter byen som Leo Kall bor i for Kjemiby nr.4, mens en annen by for eksempel heter Skoby nr.2.

 

            Karin Boye har antageligvis blitt påvirket av både kommunismen og nazismen i sin skildring av det politiske systemet i Verdensstaten. I det tidligere Sovjet var kollektivismen viktig slik som den også er i Verdensstaten, det er et diktatur og følger den sosialistiske linjen. Verdensstaten krever også fullstendig lojalitet slik som nazismen.

 

SAMFUNNET

 

Individ:

 

            Staten krever alt av individet. I prinsippet skal individet føle den viktigste lojaliteten overfor staten. Mennesket er bare en celle i statens organisme som Leo Kall sier(s.142 i Kallocain) Individet spiller sin viktigste rolle som soldat for Verdensstaten. Han skal ikke drive individualisme og hans tanker skal bestandig være for statens beste. Ifølge staten er det ikke sunt å være individualistisk, fordi man da er ensom og ofte nedtrykt. Når man er del av et fellesskap slipper man å være ensom og deprimert. Individet har ikke noe særlig fritid. Om dagen jobber det og om kveldene er det militærtjeneste eller festkveld. På den måten blir det passet på at individet aldri har noe særlig tid alene, hvor det kan fundere og tenke. Når man alltid er opptatt av et eller annet, bruker man ikke så mye tid på å reflektere over ting.

 

            I boken sier Leo Kall dette om kultur og individualismen: "Alt som barn lærte vi da det, noe som fortjente navnet kultur kunne ikke eskistere under den sivilindividualistiske epoken. De kjempet mot hverandre, alle mot alle, samfunnsklasse mot samfunnsklasse. Verdifulle krefter, sterke armer, glimrende hjerner kunne helt vilkårlig slenges til side av en motstander, stenges ute fra arbeidslivet, visne bort ubrukt og uten mening.." (s.118)

 

 

 

Mellommenneskelige forhold:

 

            Forhold mellom mennesker er ofte preget av frykt for hva den andre tenker. Det kan være et svært gap mellom to ektefeller. Det er vanlig å angi personer som man mener har et statsfiendlig sinnelag, eller som har sagt noe som ikke er i tråd med statens praksis. Klager/angiverier om å ha sagt noe som ikke er riktig i følge statens prinsipper, blir tatt hånd om av Propagandaministeriets sjuende byrå. Kallocainet vil gjøre at de mellommenneskelige forholdene blir enda dårligere enn før, fordi nå vil man bli enda mer mistenksom overfor hverandre og et statsfiendtlig sinnelag kan lettere avsløres.

 

Familie:

 

Familien og ekteskapet har som viktigste rolle å lage nye soldater til staten. Staten tar seg av oppdragelsen av barna. Barna bor hjemme til de er 7 år, men om dagen tilbringer de tiden i en barneavdeling  hvor de blir lært opp til strategisk krigssans mens foreldrene jobber. Fra de er 7 år tilhører barna fullt og helt staten, og de blir sendt til en barneleir hvor de blir oppdratt til å bli "gode" soldater. To kvelder i uken får de lov til å komme hjem til familien og spise middag med dem. Verdensstaten er veldig opptatt av å få fødselstallene opp og de arrangerer såkalte festkvelder hvor man kan dra og treffe andre medsoldater for å forelske seg. Når alle barna til et ektepar er tatt over av staten, er det gunstig hvis man skiller seg for å gifte seg på nytt med en annen partner for å få nye barn.

 

Ofte kjenner ikke ektefellene hverandre særlig godt. Tendensen er at de går rundt og er redde for hverandre og den andres tanker og følelser. Lojaliteten til staten, bør ifølge staten, være større enn lojaliteten til ektefellen og barna. Man skal sette det statlige fellesskapet høyere enn felleskapet til ektefellen og barna. Allikevel viser det seg at mange lengter et felleskap med den de bor sammen med.

 

Stat:

 

            Staten krever alt av individet. Den krever fullstendig underkastelse og lojalitet. Et menneske skal uten protester finne seg i at staten bestemmer over dem og følge de restriksjoner som blir satt. I Kallocain  har staten all makt. Verdensstaten er en ettpartistat. Verdensstaten er også en slags militær- og politistat. Alle menneskene må fire kvelder i uken gjøre obligatorisk militær- og polititjeneste, og korrekt tiltale-form overfor et annet menneske er medsoldat. Det ses på som viktigere å være en god soldat, enn å være god i det yrket man har. Militær- og polititjenesten er viktig for staten ettersom de ligger i konstant trussel for krig med den andre staten, Universalstaten. Staten er også totalitær, siden den ikke bare er opptatt av at undersåttene er lydige, men at de heller ikke har statsfiendtlig sinnelag. De prøver å kontrollere menneskene gjennom politiøre- og øyet, men da Leo Kall finner opp sitt sannhetsserum, Kallocain, har staten muligheten til å gjennomføre en total kontroll hvor alle med statsfiendtlig sinnelag kan oppdages og elimineres.

 

Omgivelser:

 

            Innbyggerne av Verdensstaten er blitt tvunget under jorda på grunn av den stadige krigstrusselen fra Universalstaten. Derfor er det meget lite bebyggelse over jorden, og i tilfelle et angrep fra Universaltstaten kan all overjordisk bebyggelse bli dekket til med enorme presseninger i løpet av 10 minutter. Bare noen få har overjordslisens som gir dem lov til å bevege seg over jorden innenfor et område. Fra alle metrostasjoner står det kontrollposter som kontrollerer at overjordslisensene er gyldige. De fleste mennesker lever mesteparten av livet sitt uten å bevege seg over jorden. Deler av jorden er fullstendig ødelagt etter det de kaller for «de store krigene» og som gjorde områder ubeboelig på grunn av gass, bomber og bakterier.

 

Undertrykkelse:

 

            I Kallocain blir menneskene undertrykket av staten. De kan ikke selv bestemme hvor de vil reise, og alt de gjør må være godkjent av staten. Staten kontrollerer hvem som bor hvor, og har makten til å tvangsflytte grupper med mennesker eller enkeltpersoner til et annet sted, med den konsekvens at de aldri noensinne vil se igjen de menneskene de kjenner fra før av, som familie, kjæreste osv. Dette må menneskene godta uten å protestere, og ifølge staten skal de heller ikke føle bitterhet over å måtte reise, men kun glede over å tjene staten. I Kallocain er det ingen sosiale ulikheter, så det er ingen overklasse som undertrykker klassene under seg. Den undertrykkingen som finnes er den som staten står for.

 

Vidunderlige Nye Verden

 

av Aldous Huxley  

 

 

 

DET POLITISKE SYSTEMET

 

Verdensstaten kalles staten i Vidundelige nye verden, og det er en diktaturstat, eller egentlig er det et oligarki - et fåmannsvelde. Staten styres nemlig av 10 verdensledere, og vi får i boken møte residerende verdensleder for Vest-Europa, Mustapha Mond. Verdenslederne har et eget råd hvor de kan rådslå. Ingen, eller bare noen få intellektuelle Alfa+, setter spørsmål ved måten staten blir styrt på og den læren de står for, fordi de er blitt kondisjonert til å ta visse ting som selvsagt sannhet.

 

            Staten beholder sin kontroll ved ikke å la menneskene forelske seg, gifte seg eller ha egne barn, og ved at de har blitt kvitt frykt, ulykkelighet, depresjoner og bruker soma til å behandle eventuelle problemer med. 

 

SAMFUNNET

 

Individ:

 

            Individet skal ikke føle noen som helst individualisme. I samfunnssammenheng betyr ikke individet noenting. Det kan vi se av boka: "Et mord dreper bare et liv, et individ, og hva betyr et individ når alt kommer til alt?...Vi kan gjøre nye med den største letthet, så mange vi ønsker." (s.115) Mennesket er altså bare en celle i samfunnet - selv om en celle dør vil samfunnet bestå.

 

            Individet er helt frigjort for sterke følelser som gjør dem fortvilet, rasende, trist, lidenskapelig og så videre - slike følelser som man kan føle i forbindelse med ekteskap, barn, krangler, død og lignende. I  Vidunderlige nye verden har ikke menneskene noen bånd som er sterkere enn andre, slik som båndene til familie, ektefeller, barn og venner, men er av den oppfatning, en oppfatning som de alle tar for selvinnlysende og helt udiskutabel, nemlig at "alle tilhører alle og enhver". Dette er ett av de hypnopediske ordtakene som de har blitt utsatt for i sin søvn om nettene opp gjennom barndommen. Menneskene knytter bånd, men de er sådan alle av fysisk eller seksuell karakter. Det blir også sett på som høyst uvanlig hvis man kun går ut med bare en person over en lengre periode, og en kan da risikere å få en irettesettelse fra høyere hold. Å praktisere privatliv, bortsett fra når man ligger med hverandre, bli heller ikke sett på med snille øyne. De fleste mennesker, hvis de er blitt riktig kondisjonert, er av den oppfatning at det ikke finnes noe som det går an å gjøre alene, i privatlivet sitt. Det blir sett på som individualistisk - noe forbrytersk, fordi i ensomhet er det enklere å komme til den fristelse å fundere om hvordan ting fungerer og om dette er rett eller galt. Å sette spørsmål ved læren er noe av det mest forbryterske man kan gjøre. Fellesaktiviteter er veldig viktig.

 

Individet har ikke noen mulighet til å bestemme over sitt eget liv, fordi ved befruktning er  det allerede bestemt hvem kaste en skal tilhøre. Deretter blir de laveste kastene - Gamma, Delta og Epsiloner- kondisjonert til for eksempel å tåle og like varme hvis de skal jobbe i et støperi eller liknende. Alle de forskjellige kastene er kondisjonert til å like sin egen kaste og være lykkelig over at de er havnet i akkurat den kasten. Blant Alfaene, som er den øverste kasten, har noen få muligheten til å tenke selvstendig og på tvers av sin kondisjonering hvis de virkelig går inn for det. Hvis dette blir oppdaget kan disse bli sendt til en av de mange øyene som blir brukt til å "oppbevare" slike personer på. Bortsett fra disse få Alfaene lever resten av menneskene lykkelig, uten å møte noen uoverkommelige hindringer i livet sitt. Hvis de føler seg nedfor, så tar en bare litt av det narkotiske stoffet soma, og dette gjør en glad, oppstemt og i stand til å takle det meste.

 

Huxleys skildring av kondisjoneringen under barndommen kan være inspirert av behaviorismen, en retning innen psykologien som legger vekt på menneskets atferd uten å fortolke hvilken betydning atferden har for den enkelte, og som ble utviklet omkring 1. verdenskrig. Behaviorismen legger vekt på betingingslæring. Russeren Ivan Pavlov var særlig viktig i den klassiske betingingslæringen, han oppdaget at en respons kunne bli utløst av ytre sansepåvirkninger som før læringen var irrelevant for responsen. Det er dette Huxleys kondisjonering går ut på da han skildrer hvordan små Delta-babyer blir kondisjonert til å hate blomster, og dermed landsbygda, ved å gi dem elektriske støt idet de med fryd krabber mot noen vakre blomster plassert der for anledningen..

 

Alle menneskene i Vidunderlige nye verden er velskapte og "pene" mennesker. Det finnes ingen fedme og ytterst få sykdommer. De lever bare til de er rundt 60 år, men til gjengjeld ser de ut som, og lever som, om de er 20-åringer helt fram til døden. De har altså på en måte avskaffet alderdommen og funnet ungdomskilden.                                                                                          Mellommenneskelige forhold:

 

I boken er det ingen følelsesbånd mellom mennesker bortsett fra de fysiske og seksuelle. Man skal ikke ha følelser for en annen person, som for eksempel kjærlighet. Dette er også resultatet av et av de hypnopediske ordtakene: "Når individet føler, utviklingen nøler." (s.75) Derfor finnes det heller ikke noen ekte kjærlighet. Lojaliteten til staten og læren er viktigere enn lojaliteten til andre mennesker og personlige forbindelser.

 

 Familien:

 

Den verden vi møter i Vidunderlige nye verden er familieløs. Menneskene blir genetisk laget på flasker og deres "skjebne" er allerede bestemt på fosterstadiet. Begreper som mor, far og familie er latterliggjort og bruken av slike ord og uttrykk kan få hvem som helst til å rødme opp og bli forlegen - det blir sett på som råprat. Grunnen til at familien er avskaffet er at innen en familie er det altfor mange sterke følelser og bånd. Foreldrene blir knyttet til barna og barna knyttet til foreldrene. En stat som krever full lojalitet av menneskene kan derfor ikke fungere hvis det finnes familier. Når det som i Vidunderlige nye verden ikke finnes noen bånd som er sterkere enn andre - som slektsbånd for eksempel - kan staten lett gjøre krav på all lojalitet. Menneskene i Vidunderlige nye verden ser på monogami og den eksklusiviteten som var før som utrolig latterlig, for de mener at alle tilhører alle og enhver...                                                                                                                       Staten:

 

Staten i Vidunderlige nye verden er en sterk stat. Den bestemmer hvor mange mennesker som blir lagd. Hvis det skjer en ulykke og mange dør, blir det øyeblikkelig satt i gang produksjon av tilsvarende like mange døde fra hver kaste i et verdens utkleklekningsanlegg. Det er staten som bestemmer hvilken oppgave et menneske skal gjøre i livet og hvilken kaste det skal tilhøre. Staten kondisjonerer menneskene til å oppføre seg slik den vil at de skal oppføre seg. Statens ideelle befolkningsfordeling er som isberget, åtte niendedeler under vannet og en niendedel over.

 

De laveste kastene, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, og særlig Bokanowsky-gruppene, danner grunnmuren som staten er bygd på. De representerer stabilitet og ro, både fordi de har lav intelligens og er utrolig lette å tilfredsstille med noen tabletter soma. På grunn av kastene er de sosiale ulikhetene blitt gjort permanent. I følge verdenslederen for Vest-Europa, Mustapha Mond, er det nødt til å være et kastesystem, fordi hvis alle var Alfaer ville det ikke kunne vært et stabilt samfunn, da de som ble tildelt jobber langt ned på rangstigen da ville trakte etter å komme høyere og være misfornøyd med sin stilling, mens de som var høyt på rangstigen ville være livredde for å miste sin stilling. I dette kastesamfunnet er forskjellene mellom kastene også gjort synlig for øyet ved at hver kaste må kle seg i en spesiell farge og at de forskjellige kastene har en spesiell  kroppshøyde. Den høyeste kasten har høyest kroppshøyde, mens den laveste har lavest høyde. Slik kan alltid den med høyere kaste se ned på de lavere også i fysisk forstand. De lavere kastene lever mer miserabelt enn de høyere. Mens Alfaer og Betaer har sine egne helikoptere, er kastene under henvist til tog. De høye og lave kastene blir holdt adskilt på nesten alle områder i samfunnet.

 

Huxley har hentet tendenser fra sin samtid i beskrivelsen av den "vidunderlige nye verden. Vår Ford er det øverste symbolet for Verdensstaten. Han blir tilbedd, ikke som en gud fordi Verdensstaten har avskaffet all religion, men det er mer hans ideer og oppfatninger som gjør at han er så viktig i samfunnet og for staten.Verdensstaten har noe de kaller for Fords dag  i tillegg til en god del andre massefordtjenester, så Vår Ford er først og fremst et symbol på alt menneskene tror på, gjør og den læren som staten praktiserer. Han representerer i virkeligheten Henry Ford - den første som begynte med masseproduksjon av biler på samlebånd, og Sigmund Freud med sin psykoanalyse. Under revolusjonen kuttet man toppen av alle kors slik at de ble til en T - og Fords T-modell var jo den første bilen som ble produsert på samlebånd. Det er derfor ikke tilfeldig at Huxley valgte Ford som symbolet på Verdensstaten, for der er samlebåndsproduksjonen gått så langt at til og med mennesker blir produsert på samlebånd, som om de skulle være maskiner. Ifølge boka kalte Ford seg for Freud når han lærte dem psykologi: "Vår Ford - eller Vår Freud, som han av uransakelige grunner kalte seg når han lærte oss psykologi.."(s. 35) I boka ser vi tydelige spor etter Sigmund Freud og hans psykoanalyse. Mens barna er små blir de "lært opp" til å drive med det de kaller for erotiske leker, og barn som ikke vil leke slike leker blir betraktet  som unormale og sendt til psykolog for undersøking. Freud mente jo at det var den fortrengte seksualiteten hos barna som senere i livet kunne føre til at de fikk psykoser, angst, skam, mindreverdighetskomplekser og lignende. Ideene og teoriene til Ford og Freud er samlet i noe de kaller for læren, og det er den staten blir styrt etter. Ford er så viktig at de har startet en ny tidsregning etter hans tid, de er i ca år 600 e.F.                                                               Omgivelser:

 

I Verdensstaten er alt sterilt og behagelig, og det finnes omtrent bare vakre ting. Både byen med alle sine skyskrapere og landsbygda med naturen, er vakker. Alt blir gjort for å gjøre livet mest mulig behagelig for menneskene. Der er duftorgler som sender ut herlige dufter av forskjellige slag og syntetisk musikk strømmer fra høytalere nesten overalt. Følekino stimulerer alle sansene til menneskene, både synssans, luktesans og følesans. Bygningene er vakre, og verden er knyttet sammen av raketter som bruker bare noen få timer over Atlanterhavet. Alle parker som fins er symmetrisk laget og alt er vedlikeholdt slik at det ikke forfaller. Omtrent alle monumentene fra tiden før revolusjonen er ødelagt, og kunst og kultur er avskaffet. Ingenting av den gamle litteraturen er lovlig lenger.                                                                                                    Undertrykkelse:

 

Menneskene i Vidunderlige nye verden blir undertrykket av de som styrer. Menneskene har blitt tatt fra muligheten til å ha noen innflytelse over sin livssituasjon ved den utklekkingen av foster på flasker og kondisjoneringen som myndighetene driver med. Uansett forstår ikke menneskene selv at de blir undertrykket fordi de alle, bortsett fra noen få, alltid er lykkelige. Alt er lagt til rette for at menneskene skal være lykkelig der de er. Kondisjoneringen gjør at en som tilhører Gamma-kasten aldri kunne tenkt seg å tilhøre en annen kaste. Staten gir dem lykke, men for de fleste er det bare en dum lykke, jo lavere kaste - jo lavere IQ, som de stimulerer med soma omtrent hver dag. Man kan ikke si at det er grusomt å være lykkelig hele livet, men man må kanskje ha vært ulykkelig før man kan vite hva lykke er? De er uansett blitt tatt fra muligheten til å velge hva de selv ønsker.

 

Sammenlikning av verkene

 

Alle tre bøkene har mange likheter, men det er to av dem som absolutt skiller seg ut, og det er bøkene 1984 og Kallocain . I disse bøkene er samfunnet og det politiske systemet så likt at man nesten skulle tro at George Orwell hadde leste Kallocain før han skrev sin bok 1984. Svaret er nok heller at disse bøkene begge var en følge av det forfatterne så skjedde i både Tyskland og Sovjet, hvor staten krevde alt av individet, både at det var lydig mot staten og at det underkastet seg den. Begge disse statene brukte også tortur, angiveri og forfølgelser aktivt og de anså menneskets frie tenkning som en av de farligste truslene mot staten.

 

            I både 1984 og Kallocain er overvåkningen en viktig del av statens makt, for den er med på å opprettholde den. I hvert hjem finnes det i begge bøkene en toveis lyd- og bildeskjerm som overvåker menneskene i tillegg til at den fungerer som TV og radio som sender ut propaganda og lignende. Staten kontrollerer alene alt som går ut til folket, det finnes ingen uavhengige organisasjoner.

 

            Styresmaktene pisker opp til hat mot den ytre fienden og driver undergraving av de faktiske hendelser i historien i begge bøkene. Begge statene er diktaturstater og har ikke noe demokrati. Befolkningen har ingen mulighet til å være med på å ta viktige beslutninger angående seg selv og sin situasjon, eller den situasjonen staten befinner seg i. Oppdragelsen av barna er nesten helt overtatt av staten, og familielivet er ikke lenger preget av fullstendig tillit og lojalitet mellom ektefeller og mellom barn og foreldre. Barn blir lært opp til å være hatefulle mot dem staten sier er fienden, og de blir lært opp til å spionere og til strategisk krigssans. Lojaliteten til staten er alltid det viktigste, og statsfiendtlig sinnelag blir straffet hardt. I 1984 er det tankepolitiet som avslører dette, mens i Kallocain blir det mulig å avsløre dette med 100 prosent sikkerhet da staten tar i bruk kallocainet. Straffen for statsfiendtlig sinnelag er tvangsarbeid eller døden. I 1984 brukte man tortur - og der var det viktig å få personene med statsfiendtlig sinnelag til å elske Store Bror og angre på det man hadde gjort eller tenkt som var statsfiendtlig.

 

            I begge bøkene blir individet bare betraktet som en "celle i samfunnslegemet", og individualisme og egne tanker og oppfatninger om saker som har med samfunnet å gjøre eller er politisk, er bannlyst, betraktes som forræderi mot staten og straffes deretter. Begge samfunnene er militære, og i begge foregår det krigføring. I Kallocain er det en konstant spenning mellom de to statene hvor begge hele tiden planlegger et overrumplingsangrep på den andre og i 1984 er det en ustanselig krig hvor fiende og alliert hele tiden veksler.                   

 

            Det er viktig å ikke være lidenskapelig overfor noe annet enn staten og man skal ikke finne glede i noe annet enn fiendens nederlag og statens triumf. Man har heller ikke lov til å eie mange personlige ting, alle er en del av staten og felleskapet og skal ikke ha noe behov for noe som bare er ens eget.

 

            Kallocain og 1984 skiller seg bare tydelig fra hverandre på ett sted, og det er når det gjelder klasser. Kallocain er et gjennomført klasseløst samfunn der alle får tildelt den samme standardleiligheten uansett rang, mens i 1984 er det tydelige klasseforskjeller.

 

            Vidunderlige nye verden skiller seg fra 1984 og Kallocain på mange punkter, men det er også noen få likheter. Det er et diktatur (oligarki) og folket har ingen stemmerett akkurat som i de andre bøkene. Når det gjelder familien, har Huxley gått enda lengre enn Orwell og Boye. Han har sprengt alle familie- og slektsbånd. I Vidunderlige nye verden blir alle mennesker framstilt i flasker på laboratorier og deres betingelser for resten av livet - som kaste og yrke - blir bestemt på fosterstadiet og kondisjonert deretter. Hos Huxley trenger staten altså ikke å drive slik overvåkning som det blir gjort i de to andre bøkene for å avdekke fiendtlighet mot staten, fordi menneskene blir kondisjonert også til å være lojale overfor staten og læren. 

 

            I motsetning til Orwell og Boye som gjorde seksuallivet til noe som bare var nødvendig for å produsere nye soldater til staten og ikke skulle være noe annet enn "plikten overfor staten, er seksuallivet i Huxleys roman gjort til noe allmennt og som skal vekkes i mennesket allerede som lite barn gjennom erotiske leker. I Huxleys roman er det lagt vekt på lykke og vakre ting, duftorgler og følekino - alt som gjør livet mer behagelig for mennesket, mens det hos Orwell og Boye er mer nød og triste omgivelser. Hos Orwell og delvis hos Boye har de stoppet utviklingen og heller gått noen skritt tilbake, mens i Vidunderlige nye verden har teknologien og utviklingen heller gått framover, men det er ikke på alle områder.

 

            I alle bøkene er religionen avskaffet, og i samtlige bøker blir det begrunnet med at man kan ikke la menneskene tro på noen høyere åndelige makter i en stat som krever så mye tillit og lojalitet av innbyggerne. I 1984 og Kallocain fungerer Store Bror og Politipresidenten som objekter for folkets nesegruse beundring, mens i Vidunderlige nye verden er det Vår Ford som har den høyeste status. Hans lære er den som blir fulgt av alle verdenslederne, og navnet hans er faktisk også integrert i språket med uttrykk som for eksempel; "Å, Ford!" og " Ved Ford!". 

 

            Omgivelsene i Vidunderlige nye verden er i motsetning til de to andre bøkene mye vakrere og lysere. Mens menneskene i 1984 og Kallocain lever ganske miserable liv, går menneskene i Vidunderlige nye verden rundt i en konstant lykkerus, en falsk sådan, og har alle mulige tilbud som gjør livet deres enda mer behagelig.

 

            I ingen av bøkene finnes det lenger noen dypere, mellommenneskelige forhold og følelser. Individets følelser er begrenset til staten og resten av samfunnet.

 

Likt i alle bøkene er at de er veldig preget av determinisme. Ingen av bøkene har noen ending som fører til forbedringer i samfunnet, maktskifte eller lignende. De få personene i bøkene som ser at det er noe galt med den verden de lever i, får aldri gjort noe med det. Alle bøkene har et ganske dystert syn på framtiden. Selv om verden slik vi ser den i Vidunderlige  nye verden, ikke er så dyster som i de to andre bøkene, er ikke den heller noen verden vi bør ønske oss.

 

 

 

Konklusjon

 

         Min konklusjon etter å ha lest disse bøkene er at hvis noen av forfatterne har rett i sine visjoner, går vi ikke en særlig behagelig framtid i møte. Jeg tror at disse bøkene ikke har vært ment helt bokstavelig, men mer som en advarsel med sitt utgangspunkt i hva forfatterne så skjedde i samfunnet rundt seg og den utviklingen som foregikk. Orwell og Boye tenkte ganske sikkert på den totalitære staten og diktatorene Hitler, Stalin og Mussoulini da de skrev sine bøker. Huxley har tydeligvis ikke tenkt så politisk som Orwell og Boye, men mer på de ideene, tenkemåtene og den utviklingen som han så rundt seg på den tiden da han skrev boken. Bøkene ble jo skrevet på forskjellige tidspunkt, og mens Vidunderlige nye verden kom ut i 1932, kom ikke 1984 og Kallocain ut før i 1949 og 1940, altså noen få år etter 2. verdenskrig, og akkurat i starten av den. Jeg tror det er sannsynlig at verdenskrigen i stor grad påvirket både Orwell og Boye da de skrev sine bøker. I deres skildring av verden er det ikke vanskelig å trekke paralleller til Hitler og andre lignende diktatorer.

 

            Det som alle forfatterne synes å være enig med hverandre i, er at i framtiden vil felleskap være viktigere enn individualisme. Vi vil leve i et samfunn hvor fellesaktiviter er viktigere enn å gjøre ting alene, som å lese en bok eller bare tenke. Jeg tror nok at felleskap har en så viktig plass i bøkene fordi de alle skildrer diktaturer og totalitære stater. I slike stater (som tidligere Sovjet og Tyskland under Hitler) er som oftest felleskapet det aller viktigste. Alt skal gjøres til felleskapets beste, og man skal derfor ikke være bitter over personlige offer man er nødt til å gjøre. Alle forfatternes oppfatning synes å være at individets frihet til selvstendig tenkning vil bli innskrenket eller faktisk helt fjernet, noe som er urovekkende å tenke på. Vil den framtidige verden faktisk bli styrt av noen få mektige mennesker som bestemmer hvordan resten av befolkningen skal leve eller tenke? Det er ikke usannsynlig at det igjen kan komme mennesker til makten som klarer å fengsle et folk med sin karisma og sine lovende ord, og kanskje kan dette mennesket også klare å ta over hele verden eller deler av den? Både George Orwell, Karin Boye og Aldous Huxley så at det var mulig og de ville advare mot det. Det er derfor bra at ord og uttrykk som "Store Bror ser deg" og "et orwellsk samfunn" faktisk er tatt opp i språket. Slike uttrykk gir oss muligheten til å sette ord på ting og hendelser vi ser rundt oss idag som vi kanskje ikke hadde klart å gjøre uten Orwells bok. Alle vet hva som ligger bak disse uttrykkene, der ligger det noe som vi helst ikke vil skal skje. Ingen har lyst til å våkne opp en morgen og finne ut at en lever i et orwellsk samfunn. Alle vil derfor gjøre alt de kan for at det ikke skal skje, og det vil bli lettere nå som vi vet hva vi skal se etter..

 

            I Kallocain og 1984 spiller overvåkningen av enkeltmennesket en veldig stor rolle, for overvåkningen er med på å opprettholde statens makt. I dagens samfunn ser vi skremmende nok flere og flere eksempler på at myndighetene prøver å overvåke oss. Noen hevder også at det i Norge finnes en uoffisiell overvåkningstjeneste som bare blir kalt for Den fjerde tjeneste. Det er fullt mulig å overvåke enkeltmennesket hvis vi tenker over alle de elektroniske sporene vi legger igjen etter oss. Vi bruker minibankkort i butikker og terminaler, leier bøker på biblioteket med lånekort, bruker internett til å betale regninger, ja vi har mange eksempler på ting vi gjør som blir lagret i en eller annen database et eller annet sted. Koblinger av slike registre gjør det enkelt å holde orden på hva vi foretar oss. Myndighetene er ivrige etter å kontrollere oss, se bare på Lund-kommisjonen.

 

Det hevdes også at det finnes en internasjonal overvåkningstjeneste - som siler e-post og telefonsamtaler som inneholder ord som bombe, terrorism og FBI. Den er kalt Echelon og sies å ha forgreininger helt til det amerikanske CIA og NSA.

 

Overvåkningen skjer, her og nå. Et mer spesifikkt eksempel kan vi hente fra Tibet som i mange år nå har vært invadert av Kina. I hovedstaden Lhasa gikk myndighetene for kort tid siden til innkjøp av et avansert trafikkovervåkningssystem selv om hovedstaden ikke har noe egentlig trafikkproblem.. Det er et faktum at undertrykkende regimer kjøper overraskende mange slike trafikkontrollsystemer, og trafikkovervåkningsystemer har faktisk vært brukt av slike regimer til å gjenkjenne personer på «ulovlige» demonstranter. Ansiktsgjenkjennende videoovervåkning kan utrolig nok være en realitet tidlig i neste århundre, ifølge et notat utarbeidet for Europa-parlamentets teknologikomite, og det er en skremmende tanke. Da er det mulig for myndighetene og sveipe over en tilfeldig valgt menneskemengde og få en datamaskin til å gjenkjenne ansikter fra et bilderegister..kanskje er det orwellske samfunnet vi alle frykter allerede her?