Harry Potter og De vises stein
Særemne om Harry Potter og De vises stein. Forfatterbiografi, handlingsreferat, analyse og sammenligning med filmen.
Karakter: 6 (10. klasse)
Kronologi, struktur og spenning
Avslutning
Da vi fikk i oppgave å skrive en analyse av en skjønnlitterær bok, for dernest å sammenligne romanen med den filmatiserte versjonen, begynte jeg straks å overveie mulighetene mine. Jeg har lest gjennom hele livet og hadde derfor mange bøker å velge blant – i tillegg til at det også ville vært fullt mulig for meg å lese en helt ny bok. Problemet var altså ikke at jeg hadde få valgmuligheter, nei – tvert imot hadde jeg gjerne satt pris på et mer innskrenket utvalg. Imidlertid var det én bok som skilte seg ut som noe mer aktuell – nemlig Harry Potter og De vises stein.
I skrivende stund fremstår altså denne boka som det mest naturlige valget for meg. Helt siden utgivelsen på norsk i 1999 har fortellingen vært en av mine absolutte yndlingshistorier, og selv nå – fem år senere – fortryller historien meg på akkurat samme måte. Og det er ikke bare jeg som fascineres av Rowlings eventyrlige debutroman! Historien har fengslet en hel verden og skapt Potter–mani i flere land – og jeg gleder meg virkelig til å fordype meg i denne utrolige romanen.
Joanne Rowling ble født den 31. juli 1965 på sykehuset Yate General i Chipping Sodbury, noen kilometer nordøst for Bristol. Her vokste hun opp i idylliske omgivelser og et avslappet miljø med mange lekekamerater – og både Joanne og hennes to år yngre søster, Dianne, trivdes svært godt. Imidlertid hadde foreldrene deres, Anne og Peter James Rowling, alltid hatt lyst til å bosette seg på landet, og familien flyttet derfor i 1974 til Tutshill, et lite tettsted i nærheten av Chepstow i Wales.
Omtrent på denne tiden begynte Joanne også virkelig å fatte interesse for skjønnlitteratur. Hun hadde hele livet vært både nysgjerrig og fantasifull, og elsket å både bli lest for og lese selv – og fra hun var ganske ung forfattet hun også egne tekster. Hun så på det å skrive som å skape magi, og drømte om å selv bli forfatter. Både familie og venner var imponert over novellene hennes, men oppfordret henne likevel ikke til å fortsette å utvikle interessen – noe som førte til at Joanne manglet selvtillit og var veldig usikker på sine egne evner, og hun prøvde ikke å realisere ambisjonen om å leve som forfatter.
I 1983 forlot hun Chepstow og flyttet til Exeter i Sør-England, der hun studerte fransk og gresk ved universitetet. Som en del av studiet tilbrakte hun også et år i Paris, hvor hun underviste i engelsk. Etter å ha blitt uteksaminert i 1986 flyttet Joanne til London for å ta et tospråklig sekretærkurs, og hun tok jobb hos Amnesty International, der hun arbeidet med menneskerettigheter i den fransktalende delen av Afrika. På tross av at arbeidet var både givende og interessant, mistrivdes hun som sekretær, og sluttet etter kort tid. I løpet av de neste årene tok Joanne jobb flere forskjellige steder, uten noe videre hell – og hun begynte å se på situasjonen som nokså håpløs.
Ideen om Harry Potter fikk hun i 1990. Joanne og hennes daværende kjæreste hadde bestemt seg for å flytte til Manchester, og under tilbakereisen til London etter å ha tilbrakt en helg i deres nye hjemby, måtte toget stanse på grunn av tekniske problemer. Forsinkelsen varte i over fire timer, og i løpet av denne tiden tok historien om Harry Potter form. Joanne hadde skrevet kontinuerlig siden seksårsalderen, men aldri hadde hun vært så begeistret for en idé før - og hun begynte å skrive på historien om Harry Potter og De vises stein med det samme hun kom hjem.
I slutten av desember samme år døde Joannes mor av sykdommen multippel sklerose, bare 45 år gammel. Det var en forferdelig tid, både for Joanne, faren og søsteren. Ni måneder senere – desperat etter å komme seg vekk – flyttet hun til Portugal for å gjenoppta læreryrket. Her møtte hun skribenten Jorge Arantes, som hun året etter giftet seg med – og i juli 1993 ble Jessica Isabel født. Dessverre fungerte ikke ekteskapet, og Joanne og datteren flyttet tilbake til Skottland bare noen måneder senere.
Joanne hadde håpet at den første boken om Harry Potter ville være ferdig innen hun returnerte fra Portugal – noe den ikke var – og hun visste hun ville bli nødt til å fullføre den snart. Samtidig var hun nå også blitt en arbeidsløs alenemor og levde på pengestøtte fra staten. Situasjonen var nærmest umulig, og Joanne var preget av depresjoner og selvmordstanker. Hun fortsatte likevel å skrive, for Harry var det eneste lyspunktet i hverdagen hennes – selv om hun noen ganger også hatet boka.
Tidlig i 1995 ble boka omsider ferdig – og de fem årene med kontinuerlig arbeid hadde resultert i en bok på 223 sider fordelt på sytten kapitler. Det gikk imidlertid over et år før agenten hennes, Christopher Little, fant et forlag som var villig til å utgi romanen – nemlig Bloomsbury – og deretter enda et år før historien var klar for utgivelse. I 1997 ble boka endelig publisert – hele syv år etter at ideen om Harry Potter først oppstod. Og du vet sannsynligvis hva som skjedde videre:
Harry Potter og De vises stein ble en braksuksess og er av de mest leste bøkene i verden. Den er i dag oversatt til over seksti språk, og selges i nærmere 200 land. Interessen for historien har vært enorm, og romanen interesserte voksne så vel som ungdom og barn, gutter og jenter – og både boka og Joanne selv ble tildelt utallige priser og nominasjoner. I begynnelsen mottok hun også diverse stipend, noe som gjorde det mulig for henne å arbeide som forfatter på heltid og realisere planene om å skrive så mange som syv romaner om Harry Potter.
Joanne Rowling er i dag blitt en av verdens aller mest berømte kvinnelige forfattere – hovedsakelig på grunn av historiene om Harry Potter. Bøkene har gjort henne til multimillionær, og hun er rangert som den niende rikeste kvinnen i Storbritannia – rikere enn selveste dronningen! Hun skal dog roses for å ha brukt pengene og makten hun har på en svært fornuftig måte, og etablert seg som en betydningsfull filantrop og er engasjert i veldedighet – og har faktisk også selv etablert flere humanitære tiltak. Endog i privatlivet har det gått bra for den fremgangsrike forfatteren. I 2001 giftet hun seg med legen Neil Murray, og de to bor i dag i Edinburgh i Skottland sammen med de tre barna Jessica, David og Mackenzie – og skal vi tro Rowling selv, lever hun et tilsynelatende perfekt liv. Selv om hun har skrevet ferdig alle de syv bøkene om Harry Potter er hun ikke ferdig som forfatter, og det er all grunn til å tro at vi kan vente oss mange flotte bøker i tiden som kommer!
Harry Potter and the Philosopher’s stone (på norsk oversatt til Harry Potter og De vises stein) er den første boka i en serie på syv om den unge trollmannen Harry Potter. Romanen ble første gang utgitt av det lille forlaget Bloomsbury i Storbritannia i 1997, og ble publisert på norsk av Ex Libris i 1999. Siden den gang har det hersket fullstendig Harry Potter–hysteri her i Norge, og det er ikke bare nordmenn som har latt seg begeistre – historien har fortryllet hele verden og fascinert millioner av lesere. Men hva handler boka egentlig om?
Historien begynner med at den knapt ett år gamle Harry Potter blir foreldreløs og må overlates til sin eneste gjenlevende familie – morens søster, Petunia, og hennes mann Wiktor Dumling. Sammen med deres motbydelige sønn Dudleif, skal Harry vokse opp i en ordinær familie som en helt alminnelig gutt – uten å vite noe som helst om sin bakgrunn eller herkomst.
Harry Potter er dog ingen normal gutt, og gjennom oppveksten blir han stadig innblandet i merkverdige hendelser. Selv er han uvitende om sitt opphav, og har nødvendigvis mange spørsmål – men får ikke noe svar av tanten eller onkelen. På elleveårsdagen skjer imidlertid noe uventet som skal komme til å forandre livet hans for alltid; han får besøk fra trollmannsverdenen. Kjempen Gygrid kan fortelle om hele hans historie og opprinnelse – og sannheten om hans magikerforeldre som ble drept av en ond trollmann ved navn Voldemort kommer frem. Gygrid forklarer at også Harry var ment å skulle være død, men overlevde forbannelsen og slapp unna med bare ett arr, mens Voldemorts krefter ble kraftig svekket. Naturligvis er Harry både lamslått og vantro – men takker likevel ja når Gygrid vil ha ham med til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom for å lære magikunst. Endelig har han sjansen til å komme seg vekk fra det miserable livet hos tanten og onkelen, og han drar øyeblikkelig – trass i sin usikkerhet og vergenes kraftige protester.
På Galtvort presenteres han for en helt ny verden, og Harry elsker det. Han har mange venner – spesielt kjære er Ronny og Hermine – i tillegg til at han er en flittig elev og får være med på det prestisjetunge huslaget i trollmannsspillet Rumpeldunk. Samtidig forstår både han og bestevennene at ikke alt er bare bra i magikerverdenen – og nysgjerrige som de er, prøver de å finne ut hva som egentlig foregår og hva det er de voksne holder skjult. De arbeider iherdig, og tilbringer mange sene kvelder på biblioteket – og klarer til slutt også å oppklare mysteriet. De vises stein – en stein som gir evig liv – befinner seg nemlig på skolen, og Voldemort prøver å få tak i denne for å gjenvinne kreftene som han mistet for ti år siden og igjen bli en mektig magiker. Tiden er imidlertid knapp, og i og med at rektoren på skolen er bortreist, må Harry, Ronny og Hermine selv ta opp kampen mot Voldemort.
De møter mange utfordringer, og det hele ender med at Harry står alene igjen for å kjempe den onde trollmannen. Sammenstøtet er heftig, og Voldemort – som har tatt bolig i lærer Krengles kropp – gjør stor motstand. Harry vinner likevel kampen – Voldemort kan nemlig ikke røre ved ham, fordi han er omgitt av så mye kjærlighet. Han blir imidlertid hardt skadd, og våkner opp noen dager senere til skoleårets slutt – klar for å tilbringe enda en kjedelig sommer hos Dumlingene.
Alle litterære tekster – uavhengig av sjanger, lengde eller tema – har en form for oppbygning og struktur. Dette påvirker hvordan historien oppfattes av leserne, kanskje i større grad enn man muligens skulle tro – og er dermed også nokså relevant for alle som skal behandle teksten, for eksempel i oppgaver som denne. Så hvordan Harry Potter og De vises stein egentlig bygd opp?
Kronologi, struktur og spenning
Harry Potter og De vises stein er skrevet i kronologisk rekkefølge. Kort sagt betyr dette at handlingen fortelles tidsmessig korrekt, og at de ulike elementene i historien presenteres i den rekkefølgen de utspinner seg. Forfatteren begynner altså med begynnelsen og avslutter med slutten. Det forekommer kun noen få, enkle unntak i form av tilbakeblikk som skal illustrere og berike teksten, mens størsteparten av boka holder seg til samme kronologi.
En slik kronologisk rekkefølge er typisk for spenningsromaner, og gjør det lettvint å følge med i handlingen. I Harry Potter og De vises stein skjer det uansett såpass mye at det likevel kan være utfordrende å holde oversikt. Om forfatteren i tillegg hadde hoppet fram og tilbake i tid tror jeg boka fort kunne blitt svært rotete og vanskelig å følge med i, især for barn. Det er også lettere å følge utviklingen når historien presenteres kronologisk – i tillegg til at tidsforløpet generelt sett er av stor betydning i denne boka. En kronologisk rekkefølge er derfor nødvendig av rent praktiske grunner, men er også et svært enkelt og funksjonelt valg – og personlig tror jeg romanen ville opplevdes totalt annerledes dersom fortellingen hadde vært strukturert på en annen måte.
Også handlingsstrukturen i boka bærer preg av å være tilpasset for barn, og er bygget opp som en variant av det velkjente hjemme–borte–hjemme mønsteret. I modellen symboliserer hjemmedelen noe kjent og trygt, men samtidig litt kjedelig, mens all spenningen foregår når man er borte. I dette eksempelet er det det begredelige livet hos Dumlingene som er ”hjemme”, mens Galtvort er utrygt og farlig, og ergo representerer bortedelen. Typisk for dette mønsteret er også at helten (nemlig Harry) legger ut på en slags reise – noe som i denne sammenhengen kan sees på som skoleåret i trolldomsverdenen. Ytterligere tilpasser Rowling boka for barn ved å ta i bruk velkjente mønstre i fortellingen (eksempelvis snill/slem, rik/fattig), noe som gjør det lettere for barna å lese – eventuelt lytte – på tilvendt måte.
Som tidligere nevnt, karakteriseres boka i tillegg av de klassiske kjennetegnene på en spenningsroman, og har følgelig en nokså dramatisk spenningskurve. Som leser opplevde jeg det nærmest umulig å legge fra meg romanen – og jeg var garantert ikke den eneste. Mange faktorer bidrar til å øke denne spenningen, for eksempel at leserne blir trukket inn i boka og opplever en like desperat jakt på sannheten som de tre hovedpersonene og så videre.
Som i de fleste noveller og romaner, begynner boka forholdsvis kjedelig. I åpningen presenteres hovedpersonen og bakgrunnen for handlingen som senere vil utspinne seg – altså utgangspunktet for fortellingen. Hendelsesforløpet igangsettes, og følgelig er begynnelsen også av stor betydning, skjønt spenningen er relativt fraværende. Vi blir kjent med Harry og hans situasjon, samt hans møte med trolldomsverdenen – og i første omgang er det ønsket om en forandring som driver historien framover.
Innledningen går dernest gradvis over til midtdel, og det er her selve handlingen forgår (derav navnet hoved-/midtdel). Leserne får presentert konflikten, og dramaet begynner å stige. Spenningen bygger seg herfra gradvis opp ved at stadige nye problemer eller opplysninger kommer fram, helt til man i slutten av historien når høydepunktet – et vendepunkt i med intens spenning og avsløringen av hovedtemaet i boka (peripetien). Gjennom Harry Potter og De vises stein er det flere topper i spenningskurven (eksempelvis smuglingen av dragen Norbert og heftige rumpeldunkdueller) – men selve klimakset må sies å være sammenstøtet med Voldemort (kap. 17). Etter høydepunktet synker spenningskurven dramatisk, helt til konflikten er oppklart og boka avsluttes på et mindre interessant punkt. Romanen har en nokså åpen slutt og flere spørsmål står ubesvart – noe som er naturlig, i og med at Rowling planla å skrive hele syv bøker, og av den grunn utelater mye informasjon for å holde på leserne. Jeg oppfatter altså avslutningen som en type cliffhanger, som skal holde på interessen hos leserne og få dem til å også kjøpe etterfølgeren.
Kort oppsummert er Harry Potter og De vises stein bygget på en spenningskurve som er typisk for barnelitteraturen. Spenningen øker gradvis og holdes ved like – samt at slutten ikke antydes i løpet av fortellingen, men forblir hemmelig helt til peripetien. Historien er også formålstjenelig konstruert, og har en god sammenheng og framdrift. Hendelsesforløpet er overskuelig med relativt få personer og emner, og lite avvik fra selve hovedtemaet – og handlingen er konkret og synliggjort, og krever lite abstrakt tenkning. Alt dette er vanlige kjennetegn på bøker ment for barn.
Synsvinkelen i Harry Potter og De vises stein er autoral. En autoral synsvinkel innebærer at fortelleren selv ikke er en del av historien, men at fortellerstemmen er objektiv og kommer fra utenfor fiksjonen. Det fortelles i 3. person. Fortelleren kommenterer og beskriver altså handlingens utvikling, men bidrar ikke med egne meninger. I denne boka er fortelleren også allvitende i den form av at vi får vite hva hovedpersonen, nemlig Harry, tenker og føler, og har stort innblikk i ham. Alt oppleves fra der Harry er og gjennom hans ståsted (med unntak av noen få episoder hvor leseren får beskrevet hendelser Harry ikke har kjennskap til) – og en slik fortellersynsvinkel er med på å styrke barneperspektivet og bokas troverdighet.
”De mest karakteristiske barnebøkene er med andre ord de som ikke beskriver hvordan barn tenker, men som får fram en barnlig synsvinkel gjennom det som sies og gjøres i boka.” Perry Nodelman: Barnelitteratur som sjanger, s. 43.
Motsatt av autoral synsvinkel, er personal / personlig synsvinkel. Her framstilles hele fortellingen gjennom et ”jeg”-perspektiv – og fortelleren tar altså del i handlingen. Det er denne synsvinkelen som er mest vanlig å bruke i barnebøker, fordi personifiseringen gjør det enklere for barn å sette seg inn i historien (mens den også kan forvirre småbarn, spesielt ved høytlesning). Imidlertid er Harry Potter og De vises stein rettet mot både barn og voksne, og Joanne Rowling mener tydeligvis at det i dette tilfellet passer best med en autoral synsvinkel – noe jeg for så vidt kan være enig med henne i.
Videre tilhører Harry Potter og De vises stein den fantastiske litteraturen – populært kalt fantasy. Denne sjangeren kjennetegnes gjerne ved at handlingen foregår i et fiktivt samfunn (ofte preget av middelalderen), mennesker og dyr med paranormale evner og én eller flere helter som må fullføre et oppdrag. Alt dette finner vi igjen i boka, i tillegg til mye annet – og historien er ikke ment å virke realistisk. Ellers har forfatteren usedvanlig stort spillerom, og det er bokstavelig talt kun fantasien som setter grenser. Imidlertid, i og med at barn er den impliserte leseren, tilrettelegges også sjangerstrukturen med tanke på dette. For eksempel, i en bok der det er både en kjent tilværelse (Dumlingene) og et ukjent samfunn (magiverdenen), går handlingen fra det kjente til det ukjente – ikke omvendt, noe som gjør det lettere for barn å følge med.
I tillegg, som det står ovenfor, kan boka også kategoriseres som en spenningsroman – og er altså først og fremst spennende. Handlingen passer likeledes inn i en britisk sjanger om kostskolelivet, og en kan se tydelige allusjoner til Roald Dahl og Charles Dickens bøker. Også Askepott og Askeladden må nevnes som mulige inspirasjonskilder, og romanen sammenlignes ofte med andre velkjente fantasybøker, for eksempel Narnia og Ringenes Herre. Boka er imidlertid først og fremst en fantasybok – og det påstås faktisk at en av grunnene til dens voldsomme popularitet, er nettopp dette at forfatteren har klart å re–introdusere fantasy på markedet(!).
Også språket i boka er adaptert målgruppen. Det er enkelt å lese og forstå, og Rowling benytter forholdsvis korte, klare setninger, mindre kompleks syntaks, muntlig språk, blanding av lange og korte ord og så videre for å gjøre romanen lettlest, også for barn. Hun krydrer teksten ytterligere med oppfinnsomme navn og uttrykk - og har en utstrakt bruk av adjektiver, adverber og redundans, samt besjeling, kontraster og detaljerte, forklarende beskrivelser av omtrent alt. Boka blir på denne måten mer interessant å lese. Forfatteren bruker derimot ikke mye bilder og metaforer i teksten sin (selv om man ofte sitter igjen med dette inntrykket). Hun skriver imidlertid levende og morsomt, og har en utrolig evne til å trekke leseren inn i historien.
Videre har Joanne Rowling valgt å la fortelling og dialog dominere fremfor skildringer, refleksjoner og stemninger, fordi disse ofte har en tendens til å forvirre barn. Derimot appellerer dette til eldre lesere, noe forfatteren har tatt hensyn til, og vi finner derfor innslag av begge. Også barns fraværende kunnskaper og livserfaring er tatt i betraktning – samtidig som hun elegant unngår pleonasme, naiv besjeling og onomatopoetikon, fordi dette ofte kan gi tekster et svært barnslig preg. Enda er det mange flere elementer ved romanen som tilsier at dette er en barnebok – blant annet er innhold og språk er tydeliggjort og hovedpersonen – Harry – er i en tilgjengelig alder og så videre, og slik fortsetter det. Hevet over en hver tvil er altså faktumet at historien er svært godt egnet for barn – men boken passer imidlertid også svært godt for voksne.
Når en barnebok også interesserer voksne, kalles dette en ambivalent roman. Fenomenet omtales også som dobbel stemme eller dobbel tiltale. Uansett – Harry Potter og De vises stein er også implisert voksne – og selv om jeg har valgt å fokusere på hva som gjør boka til en barnebok, er det òg nødvendig å fortelle litt om hvorfor historien fascinerer det eldre publikum.
En kombinasjon av talent, glimrende skriveferdigheter, intelligens og fantasi gjør boken interessant for lesere i alle aldre – det være seg voksne, ungdom eller barn. Joanne Rowling har på utmerket vis balansert fortellingens funksjon som barnebok og historiens appell til voksne – og selv om boka er tilpasset barn, har forfatteren klart å fortrylle også eldre lesere. Hun behersker en utrolig evne til å bringe utenforstående inn i eventyret, og trass i relativt enkelt innhold og oppbygning, er dette en historie som fenger alle!
I tillegg fascineres også mer erfarne lesere av mindre selvsagte faktorer. Mens barn forstår bokas handling og innhold bokstavelig, leser eldre personer mellom linjene – og de ser kanskje på boka som en symbolsk fortelling. Mange voksne fascineres også av Rowlings egenskap for å kunne hente ut elementer fra andre tekster og muntlige fortellinger, og deretter gjøre disse til sine egne. Blant annet er hun sterkt inspirert av Kristendom, gresk mytologi, vitenskap og overtro, noe man lett finner igjen i boka. De vises stein er for eksempel et kjent begrep innen alkymien, mens kentaurer opprinnelig stammer fra gresk mytologi - og slik fortsetter det. Dette er dog bare to av faktorene som interesserer voksne - det finnes enda mange flere. Alt i alt er dette en fantastisk roman for lesere i alle aldersgrupper – noe jeg håper min analyse kan være med på å konstatere.
Alle bøker har en handling, og det sentrale meningsinnholdet i en tekst kalles gjerne for tekstens tema. I Harry Potter og De vises stein kan dette temaet være noe vanskelig å utpeke, men de overliggende innholdselementene som utgjør bokas hovedverdier må imidlertid kunne sies å være – som i mange andre fantasyromaner – kampen mellom det gode og det onde. Voldemort og tilhengere av ham representerer det onde, mens Harry og hans allierte symboliserer noe godt – og det er feiden mellom disse to partene som utgjør den største og viktigste konflikten i historien. Det er også her mesteparten av spenningen er sentrert.
Dette er en tidløs og typisk konflikt i barnelitteraturen, og balanserer bokas funksjon som både idyllisk og didaktisk. Barna kan lese / lytte på en tilvendt måte, noe som gjør opplevelsen enklere for dem – og valg av tema viser tydelig bokas trekk innen barnelitteraturen. Kampen mellom det gode og det onde er imidlertid ikke presentert helt tradisjonelt – for eksempel ved at det onde (i form av professor Krengle) maskeres og skjules helt til siste slutt. Personlig mener jeg denne noe overraskende fremstillingen av de ulike sidene i konflikten bidrar til å gjøre boka bedre og mer spennende – og ikke minst nyskapende, noe som er et stort pluss. Det finnes også flere andre undertemaer i boka, som for eksempel kjærlighet, vennskap, mot, uselviskhet og enkeltindividets styrke og makt. Imidlertid er ingen av disse temaene like avgjørende som striden mellom det gode og det onde – og dette regnes derfor for å være den røde tråden i handlingen.
Som de fleste romaner innen barnelitteraturen, virker boka også didaktisk. Den er ikke ensidig opplærende, men har en klar moral og inneholder belærende elementer. Som Perry Nodelmann skriver: "Det ville ikke eksistere noen barnelitteratur om vi ikke oppfattet barn som uerfarne og i behov av kunnskap. Innlysende nok er barnelitteraturen derfor nesten alltid didaktisk. Formålet er at barnet skal lære noe." Moralen i Harry Potter og De vises stein kan likevel være nokså vanskelig å oppfatte i begynnelsen – for som alt annet, er den godt kamuflert i teksten (men samtidig også ytterst tilstedeværende).
Aller mest framtredende mener jeg er budskapet om å være trofast overfor vennene og familien sin, og ikke skaffe seg velstand, lykke, popularitet eller andre fristelser på bekostning av de man bryr seg om. Aldri forkast ekte venner eller familie! Videre viser boka også tydelig at kjærlighet er ytterst viktig, og at man ikke kommer seg langt uten nettopp kjærlighet. Dette kommer blant annet godt fram under det avgjørende slaget mellom Harry og Voldemort, der all kjærligheten som omgir Harry hjelper ham med å vinne kampen – og rett og slett fungerer som et slags våpen. Annet budskap man kan hente ut fra teksten, er for eksempel at det er valgene vi tar som definerer oss, ikke dyktigheten – eller at det krever mer mot og styrke å stå imot venner enn fiender.
Alt i alt gjør romanens tema og moral leseropplevelsen til ikke bare fornøyelig, men også lærerik, både for voksne og barn – og jeg tror mennesker i alle aldre kan ha nytte av å lese denne boka!
Filmen basert på romanen om Harry Potter og De vises stein ble lansert 16. november 2001 i Storbritannia – og på grunn av bokas enorme popularitet, fikk filmversjonen raskt gjennombrudd. Forventningene var kolossale – det dreide seg tross alt om filmatiseringen av en av vår tids største litterære suksesser – og produsentene hadde et svært press på seg. De kunne simpelthen ikke skuffe, og det gjorde de ikke heller. Sammen med de nå verdensberømte skuespillerne Daniel Radcliff, Rupert Grint og Emma Watson i hovedrollene, klarte regissør Chris Columbus å skape et mesterverk som ofte sees på som enda bedre enn den opprinnelige historien. Men hvor like er egentlig boka og filmen?
Kort sagt er det få forskjeller mellom boka og filmen. Dette skyldes trolig at Joanne Rowling var involvert gjennom hele filmprosessen, og under hennes veiledning har filmen holdt seg nærliggende det originale plotet. Både begynnelsen og slutten er like, og i alt er det bare seksten forskjeller mellom bok og film. Flesteparten av disse er også marginale, for eksempel at kentauren Florens har mørkt hår i filmen, mens han er beskrevet som blond og blåøyd i boka – eller at rumpeldunkkampen mellom Håsblås og Griffing er utelatt. Noen forskjeller markerer seg imidlertid som mer framtredende – og det er disse jeg skal ta for meg nå:
Den største og viktigste ulikheten mellom boka og filmen, finner vi i avsnittene der Harry og vennene må i arrest. I den skriftlige versjonen av historien må Harry, Nilus, Hermine og Malfang i arrest fordi de befant seg utenfor sovesalene på nattestid. Harry og Hermine hadde vært oppe i et av tårnene for å levere en drage, Nilus hadde lett etter dem – mens Malfang visste om Harrys planer, og var ute for å sabotere. I filmatiseringen er det derimot Ronny – altså ikke Nilus – som straffes. De tre bestevennene er på besøk i Gygrids hytte etter sengetid, noe Malfang oppdager – og alle fire elevene må i arrest.
Videre er seansen der Draco Malfang duellerer Harry, fjernet fra filmen. Dette fører til at Harry, Ronny og Hermine finner den trehodete hunden Nussi ved at de går seg bort, og altså ikke ved å rømme fra vaktmesteren.
Av betydning, er også at spenningen oppleves mye høyere i filmen enn i selve romanen. Dette kan blant annet skyldes at Voldemort / Professor Krengle brenner opp i filmen, mens han i boka kun blir dekket av blemmer. Andre forskjeller er for eksempel at Harry introduseres for Malfang senere i hendelsesforløpet i filmen enn i boka, at han i filmen kun ser foreldrene sine i speilet Mørd (og ikke hele slekten) og at noen korte avsnitt er ”glemt” i filmversjonen.
Jeg tror at filmatiseringen er forenklet i forhold til bokversjonen fordi filmen ikke bør være alt for lang. Boka er nokså kompleks og har et detaljert hendelsesforløp – og jeg tror filmskaperne fant det bedre å kutte ut enkelte episoder som uansett ikke ville hatt noen innvirkning på selve handlingen, enn å drøye ti ekstra minutter. En alt for lang film blir gjerne oppfattet som mindre god, og endringene som er foretatt har kun bidratt til å gjøre filmen mindre kjedelig. Det er uansett ingen virkelig utpregede forskjeller, bare noen få relativt uvesentlige.
Personlig synes jeg skuespillerprestasjonene i Harry Potter og De vises stein er mediokre. Karakterene mangler personlighet, dybde og troverdighet – og selv som ganske uerfaren filmseer oppfatter jeg skuespillet som nokså amatørmessig. Skuespillerne er rett og slett ikke gode nok!
Spesielt bemerkelsesverdig er de tre hovedrolleinnehavernes prestasjoner, som mer enn noe annet skuffer. Replikkene virker innøvd og lite pålitelige, de er dårlig synkroniserte og det hele kan oppsummeres med ett ord: elendig. Selvfølgelig må det tas hensyn til at Harry, Ronny og Hermine spilles av henholdsvis tolv-, elleve- og tiåringer – men med tanke på at dette var en av Hollywoods største satsninger med ett budsjett på langt over hundre millioner dollar, burde det være rimelig å forvente i alle fall nokså flinke hovedrolleinnehavere. Dog kan ikke all skylden legges på disse tre alene, og også regissøren og manusforfatteren skulle gjort en mye bedre jobb. Animasjonen burde òg vært utført bedre – og selv om dette ikke påvirker selve skuespillerprestasjonene, bidrar det til å skape et negativt inntrykk.
Det er likevel et par karakterer som tilfredsstiller mine forventninger – deriblant rektor Humlesnurr, som spilles av Richard Harris, og Maggie Smith i rollen som professor McSnurp. Og tross de til dels horrible skuespillerprestasjonene og dårlig dramaturgi, er dette en flott familiefilm med en historie som fortryller oss alle – vel verdt noen timer av ditt liv!
Ikke alle romaner passer å filmatiseres – og ikke alle filmatiseringer regnes som like gode som originalhistorien. Men hva skal egentlig til for at en roman skal kunne bli en god film? Personlig mener jeg dette påvirkes av flere elementer – og dette er hva jeg tror har størst innvirkning:
Først og fremst må historien være god. Det nytter ikke å lage film av en elendig bok, da er man nærmest garantert en fiasko – i alle fall om man prøver å holde filmatiseringen nærliggende det opprinnelige plotet. I tillegg må teksten være egnet for å bli filmatisert, noe som blant annet innebærer en markant spenningskurve, dramatikk, ytre handling og en jevn framdrift i hendelsesforløpet – selvsagte faktorer for gode filmer.
Historien må videre bearbeides; den må kortes ned og gjøres om – og rett og slett adapteres filmformatet. Bok og film er to vidt forskjellige kunstarter og medier, noe som er veldig viktig å huske. En god manusforfatter og omskriving fra roman til manus er altså ytterst nødvendig, og vedkommende bør ha en god sjanger- / mediaforståelse. Kun essensen av boka bør stå igjen i det endelige resultatet, ellers blir gjerne filmen alt for langtekkelig og kjedelig. Det er dessuten uunnværlig med dyktige regissører, skuespillere og stab – samt et romslig budsjett.
Dette er selvfølgelig ingen nøyaktig oppskrift på en kinosuksess – men i mine øyne er disse elementene nødvendigheter for enhver publikumstreffer, og kan bidra til å gjøre en film bedre.
Musikken i Harry Potter og De vises stein er komponert av John Williams, og har blitt nominert til flere priser på grunn av det originale og beskrivende uttrykket. Spesielt soundtracket har oppnådd et slags statussymbol, og fremkommer i ringetoner, trailere og andre typer multimedia – og er også blitt brukt i de senere Harry Potter–filmene. Men hvilken funksjon har egentlig filmmusikken?
Musikken i filmen er av svært stor betydning, og setter virkelig stemningen, stil og atmosfære. Musikk tar del i over halvparten av filmen, og det sier seg derfor selv at dette er et signifikant virkemiddel – blant annet for å få publikum til å føle eller merke noe, eller gjøre seerne oppmerksomme på hva som skjer. Musikken understreker på en fin måte handlingen, og kan være med på å fortelle en historie. Skal det være spennende, spilles dramatisk – gjerne rask – musikk, mens er det en avskjedsscene bærer også musikken preg av dette. Selv om vi som publikum ikke alltid legger merke til musikken, oppfattes det gjerne av underbevisstheten og påvirker på den måten vår filmopplevelse.
I tillegg kan musikken òg være en praktisk steds- og tidsangivende faktor, samt underbygge karakterenes troverdighet – og det er altså ikke uten grunn produsentene bruker mye tid og penger på gode komposisjoner!
Avslutning
Først og fremst har det vært både lærerikt og spennende å fordype meg i denne boka – for som jeg nevnte innledningsvis, er dette en roman jeg har et personlig forhold til, og som betyr mye for meg. Imidlertid ble oppgaven noe vanskeligere enn jeg hadde forutsett, i og med at historien er nokså kompleks å analysere – og dette tok mye tid. I lengden ble det også nokså kjedelig å jobbe med én og samme oppgave i såpass lang tid – men sluttresultatet er jeg likevel fornøyd med, og jeg håper min entusiasme og glede overfor denne oppgaven lyser gjennom.
For å avslutte med en konklusjon, har arbeidet både vært morsomt og utfordrende – spesielt for meg som er veldig glad i lengre prosjektoppgaver – endog noe langtekkelig. Likevel er dette noe jeg absolutt kan tenke meg å gjøre igjen, og jeg ser fram til å motta respons på arbeidet!
http://en.wikipedia.org/wiki/Harry_Potter_and_the_Philosopher's_Stone_(soundtrack)
http://en.wikipedia.org/wiki/Harry_Potter_and_the_Philosopher's_Stone
http://en.wikipedia.org/wiki/Politics_of_Harry_Potter
http://home.hio.no/~helgerid/barnelitt.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Harry_potter
http://www.bergen.folkebibl.no/litteratur/litteratur_fantasy.htm
http://www.biographyonline.net/writers/j_k_rowling.html
http://www.bookbrowse.com/biographies/index.cfm?author_number=334
http://www.britannica.com/EBchecked/topic/511134/J-K-Rowling
http://www.dagbladet.no/kultur/2007/10/27/516400.html
http://www.daria.no/skole/?tekst=10163
http://www.daria.no/skole/?tekst=10202
http://www.daria.no/skole/?tekst=2485
http://www.daria.no/skole/?tekst=4172#
http://www.daria.no/skole/?tekst=5608
http://www.daria.no/skole/?tekst=6035
http://www.daria.no/skole/?tekst=6347
http://www.daria.no/skole/?tekst=9438
http://www.en.wikipedia.org/wiki/Harry_Potter_and_the_Philosopher's_Stone
http://www.famous-women-and-beauty.com/j-k-rowling-biography.html
http://www.home.no/cecilienog/barnelitteratur.html
http://www.jkrowling.com/textonly/en/
http://www.jkrowling.com/textonly/en/biography.cfm
http://www.slyngstadli.no/birte/norsk/barnelitteratur.htm
http://www.stud.alt.hist.no/~afttroan/debokami/index.html
http://www.stud.alt.hist.no/~emmmikke/analyse.htm
http://www.stud.alt.hist.no/~emmmikke/boka%20og%20sjangrer.htm
http://www.stud.alt.hist.no/~emmmikke/mottakere.htm
http://www.thebiographychannel.co.uk/biography_story/2413:0/1/
Joanne_Rowling.htm
http://www.thebiographychannel.co.uk/biography_story/2413:0/2/
Joanne_Rowling.htm
http://www.thebiographychannel.co.uk/biography_story/2413:0/3/
Joanne_Rowling.htm
http://www.thebiographychannel.co.uk/biography_story/2413:0/4/
Joanne_Rowling.htm
http://www.thedailyprophet.org/rowling/bokfrelst/
http://www.thedailyprophet.org/rowling/oppveksten/
http://www.thedailyprophet.org/rowling/skolen/
Bøker:
Biedermann, Hans: Symbolleksikon (1989)
Nodelman, Perry: Med barnelitteraturen som sjanger (1997)
Rowling, Joanne: Harry Potter og De vises stein (1997)
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst