Studie av fordypningsboken "Brand".

Innholdsreferat.

Brand er utdannet prest. Han er av småkårsfolk fra en bygd på Vestlandet, men moren har i stor gjerrighet spart opp en formue. Han skal virke som prest i en menighet nær hjembygden. En dag kommer det bud om at en mann har drept de små barna sine. Han ville ikke at de skulle sulte i hel. For å vise mannen frelsesveien drar Brand over fjorden enda sjøen står i et eneste kok. Agnes og Einar som er kjærester har ment at livet skulle leves som dans på roser. Nå når Agnes ser hvor stort mot Brand har, går hun fra Einar og vender seg til Brand. Brand setter som vilkår at hun må være villig til å kjempe ut enhver kamp og alltid ha ideale fordringer for øye, selv om det skulle ende i døden.

De to får en sønn, men han er sykelig. Huset de bor i er kaldt og trekkfullt, og plassert opp imot isbreveggen. Her er Brand ved en korsvei. Han velger å ikke gi opp kallet sitt og flytte, om enn konsekvensen blir at de mister barnet. Barnet dør og Agnes blir knust av sorgen. Hun gjemmer på barnets klær som et kjært minne, men Brand bestemmer at hun skal gi hvert eneste plagg til taterjenten Gerd. En tid etter dør Agnes. Moren til Brand ligger på dødsleiet. Hun har gjort han til arving, men Brand vil ikke ta imot en mynt, før moren lar pen- gehugen vike plass for hunger etter frelse. Moren klarer ikke å skifte sinn, og dør uforsont med sønnen. Brand bygger en kirke for pengene han arvet. Denne kirka er et gigantisk byggverk til ære for Gud, men da kirken skal innvies rettes oppmerksomheten bort fra selve tanken bak kirken og over til Brand, byggverket og presteskapet. Brand reagerer med å kaste nøkkelen i elva. Han får med seg folkemengden opp på fjellet for å tjene Herren der hvor bare himmelen danner rammen rundt iskatedralen. Men fogeden ser på dette som svært truende. Han lyger at fisken står i fjorden, og menneskemassen får annet å tenke på enn det himmelske. Brand blir igjen alene på fjellet. Her treffer han den døde Agnes i menneskeskikkelse. Hun maner ham til å vende om, begynne på nytt og gi opp fordringen "intet eller alt". Brand avslår, selv om han lengter etter livets sommerdager. I det skikkelsen forsvinner sier den: "Dø. Deg har verden ikke bruk for." Senere møter han den gale Gerd. Hun jakter på hauker med rifle, og vil tilbe Brand som frelser. Nå blir Brand plutselig forandret. Han tiner opp, gråter, kneler og roper etter Jesus. Brand har aldri kunnet ta imot Jesus som frelser. Med ett trekker Gerd av, hauken faller og utløser et snøras. I det Gerd og Brand blir begravd, roper Brand ut spørsmålet: "...gjelder ei et frelsens fnugg i mannevil- jens qvantum satis - ?(tilstrekkelig mengde mannevilje)". "Han er deus caritatis! (han er den altomfattende, kjærlighetens Gud.)," lyder gjennom tordenbrakene.

Personkarakteristikk.

Brand.

Brand har et hardt utseende. De måla han har satt seg preger ham helt igjennom. Til medmennesker stiller han så store krav, at det blir umulig å komme særlig godt overens med ham. Derfor blir Brand en ensom mann. Kanskje føler han livet som en tvang. Han blir skjøvet, uten selv å ville det fra situasjon til situasjon som han føler krever overmenneskelige handlinger.

Kravet ligger dypt forankret i Brands innerste sjeleliv. Å legge om livsstilen ville ha blitt en svært inkonsekvent handling for ham. Jeg tror at selv Brand med all sin mannevilje, ville få store problemer med å gjøre noe som stridde mot hans indre overbevisning.

Det å finne enkeltstående årsaker til personlige særtrekk og psykiske avvik, kan være svært komplisert. Enkelte opplevelser i barndommen, arv eller miljø kan være nøkkelen til gåten, men menneskesinnet blir formet av utallige opplevelser og inntrykk igjennom hele livet.

Sentralt står kanskje det faktum at Brand totalt hadde misfor- stått Guds frelsesplan. Han hadde aldri kunnet ta imot Jesus som frelser, men ville derimot nå frelsen gjennom gjerninger. Det var dette han la vekt på i prekener til folket. Konsekvensen ble at han hele tiden måtte strebe høyere enn noe menneske kan nå, for å være rettferdig i Guds øyne. Mot slutten av livet tiner Brand litt opp. Samlivet med Agnes, og at han mange ganger må ha innsett at han ikke strakk til, har bidratt til dette. Nå famler han mot Jesus og kan ydmyke seg. Allikevel når Brand aldri helt fram. Han dør i tvil. Hadde han fått levd livet om igjen, ville han ikke firet på kravet "intet eller alt", men prøve å forene det med kjærlighetsbudskapet. Det var ikke kravet som var for stort, men Brand som var for svak til å forene de to elementene i kjærlighet og "intet eller alt", vokser det fram i ham til slutt.

Agnes og Einar.

Agnes er ei modig og kjærlig kvinne. Først er hun sammen med Einar, som er en skolevenn av Brand. Einar er helt fri fra presset om å leve etter ideale fordringer. Han vil at samlivet med Agnes skal bli en problemløs kjærlighetsrus. Etter at Agnes har truffet Brand, ser vi at hun ofrer og oppgir framtidsil- lusjonen sammen med Einar, og velger Brand og det han står for. Dette vitner om indre ressurser. Men Agnes blir aldri forvand- let. Hun tar vare på kjærligheten og ødsler den ut på en slik måte at det virkelig gjør inntrykk på Brand. Agnesskikkelsen som han møter igjen oppe på fjellet etter at hun er død, oppfordrer ham til å la alt vike plassen for kjærligheten. Agnes var klok. Hun hadde forstått selve problemets kjerne. Allikevel går hun til grunne og dør som en direkte konsekvens av Brands stahet.

Futen, Presten og klokkeren.

Futen, prosten og klokkeren er fullblods folkets menn. De er alle klare representanter for majoriteten, og et slapt embetsverk som hadde lønn og status, og nok med det.

Moren til Brand.

Moren til Brand var gjerrig. Hun vokste opp i så trange kår at hun hadde lært å snu på mynten. Det første hun tenkte på da mannen døde, var å raske til seg pengene hans. Dette hadde gjort så stort inntrykk på Brand, at han i ettertid strevde vekk fra den materialistiske ånd. Mot slutten av livet var moren velsatt, men gjerrigheten satt slik i at hun heller ville ha pengene enn å forsones med sønnen.

Miljøet.

Miljøet i boka kan stadfestes til en trang liten fjordbygd på Vestlandet. Fjorden står strid inn mot land, og rundt bygda kneiser stupbratte fjellvegger opp mot himmelen. Handlinga kan tidfestes til tida rundt Ibsens samtid. Næringsgrunnlaget er sterkt knyttet til fisket samt en karrig gardsdrift. Dårlig fangst og mange munner å mette, gjør at disse menneskene er utpint. Bygden ligger avsides til, og er vanskelig tilgjengelig. Her må alle kjempe en kamp skal de overleve.

Ibsen legger handlingen nettopp til dette miljøet for å forsterke inntrykket av den kampen Brand kjemper. Folkene han har med å gjøre er ikke akkurat reddharer. Ikke desto mindre overgår Brand dem alle gang på gang. Handlingen i Brand krever et slikt beinhardt miljø. Det ville vært en helt annen og blekere his- torie, dersom Ibsen hadde lagt handlingen til Gudbrandsdalen som i "Peer Gynt".

Når det gjelder samfunnsforholdene ser vi at kirken har en sentral plass i bygdelivet. Måten embetsmennene skildres på viser reelle samfunnsforhold på denne tida. Streng skattelegging av allmuen, opprettholdt en embetsstand som satte status og lønn i høgsetet foran gjerningen. Da idealisten Brand kommer til bygda, vil folket ta ham til prest fordi han er så forskjellig fra de slappe prestene som de hadde hatt. Embetsmennene blir redd Brand. Måten han får med seg folket på, truer embetsstanden. De prøver å få han til å dra, men greier det ikke.

Selv om kirka og kristendommen stod sterkt i bygda, var penger og mat til å overleve viktigere. Dette får vi et signal om da Brand mister alle tilhørerne oppe på fjellet.

Fogeden har løyet at fisken står i fjorden.

Tema og forfatterengasjement.

Ibsen hadde mange hensikter med Brand. Han kunne få gi uttrykk for følelser han hadde av at det norske folk manglet marg i beina. Han ergret seg over de som prøvde å lyge seg bort fra virkeligheten, og dermed unnlot å bære sin byrde. Han hadde møtt mange slike hjemme i Norge. Selv hadde han sviktet og ikke deltatt i Danmarks kamp mot Preussen i 1864, slik nordmenn burde gjøre.

Som sagt hadde Ibsen flere hensikter for å skrive en slik bok. Dette med å mane folket til å følge opp ideale fordringer, behøver slett ikke å være hovedtemaet i Brand. Den spottende måten Ibsen skildrer embetsstanden på, er verd å merke seg. Oppfatningen til Ibsen kan være nær knyttet til reelle samfunns- forhold på denne tida, selv om han hadde et spesielt langt horn i sida til en prest på Vestnes. Det sies at det var denne karen Ibsen hadde i tankene da han skapte prosten i Brand. I skild- ringen av embetsstanden er Brand en samfunnskritisk bok, men hovedsaklig behandler den allmennmenneskelige spørsmål, som ikke er spesielt knyttet til tid og sted.

Når en forfatter skriver en bok er det en rekke saker han vil ha sagt noe om. Det er ting som er vokst fram i han, slik at boken kan være et vitne om det åndsvekstnivå forfatteren har nådd når han skriver boka. Det er mange måter Ibsen har latt sitt eget syn skinne igjennom på. Han kam styre skjebnen slik at konsekvensene av Brands handlinger blir alvorlige. Han kan fremstille futen og prosten på en spottende måte. Han kan også tale direkte gjennom person- ene på senen. I det hele tatt er forfatterengasjementet nød- vendigvis sterkt. Selv om han ikke direkte leser opp moralen etter at teppet har falt for siste gang, lar han budskapet ligge tilgjengelig for leseren. Et annet tema i Brand er den levende skildringen av personen Brand, et menneske som kjemper og i striden må slå hardt. Det er ikke hans lyst, men hans plikt og kall. Han kan ikke gi opp kallet, og selv nå i døden vet han at skulle han leve livet om igjen, måte det nettopp bli gjennom å følge kallet.

Brand støttes bare av dem som omgir ham. På mange måter kan Brand sees på som et ideal Ibsen har plassert blant en flokk sterkt skrantende personligheter, i en verden forfatteren oppfat- ter som samtidens virkelighet. Derfor er "Brand" i utpreget grad et idedikt. Brands drøm om er en helt ny verden han vil erobre med sitt korstog mot forfallet.

I lyset av dette må temaet bli at menneskeslekten er syk, men det inkonsekvente faktum at Brand dør i sterk indre konfliktoppgjør og den harde skjebnen Brand må lide, slår til grunne slike spekulasjoner. Brand frykter dommen over livet sitt. Med dommen mener ikke Ibsen den religiøse dommen, men snarere den dommen Ibsen selv ville felt over Brand.

historisk litteraturforskning har det vært mye klunder med tolkningen av de latinske ordene i Brand. Ikke bare har latin- forståelsen blant filologer sunket til et lavmål, men en har ikke vurdert Ibsens bruk av latin ut i fra de forutsetninger han hadde. Vi vet at Ibsen i flere år var ansatt på et apotek i Grimstad. Teologer og doktorer bruker ikke samme latin. Dette visste Ibsen, og spiller bevisst på dette i boken.

Når vi først forstår dette, eier vi nøkkelen til løsningen på dikterverkets gåte. Vi går inn i 3. akt og leser dialogen mellom den gamle distriktsdoktoren og Brand. Doktoren sier at Brand er hard, fordi han ikke vil se til moren på dødsleiet. Brand svarer at han ikke vil se til moren, før hun selv skifter sinn og ber om forsoning. Da vil han ta på seg skylden hennes. Sitat:

Doktoren: Klar Deres egen.



Brand:    Manges men for Gud kan

          klares gjennom en.



Doktoren: Ei gennem en, der selv

          som i skyld oppover øret ligger.



Brand:    Rik eller tigger - helt jeg vil,

          og dette ene strekker til!



Doktoren: (Ser stivt på ham)



          JA MANDEVILJENS QVANTUM

          SATIS STÅR BOKFØRT SOM DIN

          RIKDOMS RAD.  MEN PREST,

          DIN CONTO CARITATIS

          (KJÆRLIGHET, BARMHJERTIGHET)

          ER BOGENS HVIDE JOMFRUBLAD. (han går..)

Brand rakker ned på kjærligheten i en lengre monolog, og sier blant annet at kjærligheten kan brukes som et ly for å snike seg unna livets kalde realiteter.

Doktorens kjernereplikk rommer hele den filosofiske dybde Ibsen har lagt i Brand. Han gjør doktoren til talsmann for seg selv, og stiller diagnose på den syke. Men teologen Brand som ikke forstår doktorens latin, misforstår ordene "qvantum satis" og dermed hele diagnosen! Han oversatte de latinske ordene til "fylde av mannevilje". Denne formuleringen gjør så voldsomt inntrykk på ham at han roper den ut i det han dør.

Poenget er bare at doktoren,som er Ibsens talsmann, hadde ment noe helt annet. På medisinerlatin betyr "qvantum satis" til- strekkelig mengde av et underordnet, altså sekundært fyllstoff med ringere eller ingen virkning.

Ettersom vi vet at Ibsen kjente begge betydninger av ordene, opphøyes plutselig virkningen av disse linjene til gigantiske dimensjoner.

I det Brand dør har han ennå ikke forstått at manneviljen bare er et fyllstoff i personligheten, som vann er det når vi lager brød.

Brand står som en søyle av logikk og konsekvens, men logikken er et redskap for mennesker, ikke et mål i seg selv.

En logisk tanke ført ut i den ytterste konsekvens, fører ut i det absurde. Brand fulgte ikke den gyldne middelveg.

I sluttreplikken trer Henrik Ibsen atter en gang inn. Det er doktorens ord som går igjen. Sitat:

Agnesskikkelsen: Den gamle lege, som hadde lest så mang en bok, han som er til bunden klog, fundet har din sykdoms spor. Alle syner, stygge blege, mantes frem med trende ord.

Brand:Sig dem!

Skikkelsen:"Intet eller alt."

Brand vær mild; min favn er varm; hold mig med din sterke arm; - Lad oss søge sol og sommer."

Men Brand tør ikke. Han søker videre opp på det steile fjellet til is og snø, og går til grunne som en logisk konsekvens av seg selv, i sin egen kulde.

Det kan være interessant å merke seg at doktorens kjernereplikk i 3. akt er en resept i omvendt rekkefølge. Det er en resept på å lage Brand. Reseptens hovedkonto som er kjærlighet er satt opp til sist. Det som egentlig skulle komme sist, det mindrever- dige utfyllingsstoffet mannevilje, er satt opp først. Med dette feller Ibsen dommen over en mann som legger alt øde om seg med kald teori, en mann som i sin stormannsgalskap ikke bare går med stormanns bud, men bestemmer hva stormannen skal mene. Ibsen feller sin egen dom over en mann som lar mor, kone og barn dø uten å fatte at til dødsleiet skal både prest og doktor gå med ydmyket sinn, og med ønske om å hjelpe: Hos Brand var fyllings- stoffet totalt dominerende og dermed for stort. Han manglet kjærligheten!

Guds dom.

"Han er deus caritatis!" (Han er den altomfattende kjærlighetens Gud.) Dette var svaret Brand fikk av Gud, da han spør etter dommen over livet sitt. Det var Guds kjærlighet som hadde gjort Brand ulykkelig og ensom. Brand hadde fått sorgens gave for å leve og bli frelst på. Gud tok imot han i kjærlighet fordi han hadde ofret alt og tapt alt. Det er vanskelig å se klart Guds motiver for å frelse Brand, men gjennom sluttreplikken lar Henrik Ibsen Gud vise Brand den barmhjertighet han selv aldri hadde kunnet vise.

Komposisjon.

Spenningen i Brand stiger fra akt til akt fram mot katastrofen på siste side. Vi ser hvordan striden Brand kjemper stadig blir hardere og mer skjebnesvanger. I første akt er han bare den harde dommeren, men etterhvert som han får virke i bygden, begynner han å høste frukter av det han sår. Moren dør ufor- sonet. han mister sønnen og senere også konen. Kirken han bygger blir en fiasko, og til slutt drives han med steinkast innover i ødemarken av alle soknebarna sine. Hele tiden vokser den indre striden i Brand. Ibsen bruker den retrospektive metoden i boka. Handlingen er i kronologisk orden, men fortida rulles opp igjen- nom dialoger og monologer på scenen. Dette gjør boka godt egnet for teateret. Brand er gjennomført scenisk oppbygd. Alt som blir sagt er replikker, men før hvert sceneskifte forteller Ibsen utførlig om hvordan kulissene skal se ut. Han skildrer miljøet, reaksjoner og ansiktsuttrykk hos aktørene samt praktiske opplys- ninger om hvem som kommer eller går. Slike parentesbemerkninger gir han løpende gjennom hele verket. Ibsen hadde god erfaring fra teaterarbeid, og at han har skrevet stykket på denne måten har hjulpet teaterinstruktører som har satt opp stykket.

Fortellermåte.

Som sagt lærer vi personene å kjenne gjennom det de sier og det de gjør. Teknikken som blir brukt, der personene skildres gjennom replikkene de gir, er ikke til hinder for å bringe et klart budskap. Derimot får leseren, eller publikum på teateret, følelsen av å betrakte handlingen utenfra, som en tilskuer til det som skjer.

Språk og stil.

Det særegne for Brand er at hele boka er skrevet på vers. Språkforma er vekslende. Brand er skrevet i høgprosa. Ibsen bruker språkdrakten bevisst for å skape personligheter. Vulgært språk rikt på blasfemi og bannskap, tegner en fut uten særlig åndelige verdier. Klokkeren fremstilles som noe naiv. På denne måten skaffer vi oss et bilde av disse personene. Vi kan kjenne igjen karakteristiske trekk, og følge med om disse tiltar eller avtar i styrke.

Symbolikk.

Hovedsymbolet i Brand er fjellet. Det er fra fjellet, som omgir bygda, Brand kommer ned i første akt. Her må han også møte døden til slutt. Fjellet må tolkes som den store viljeprøven. Han vil ha folket med opp på fjellet. Stadig høgere, men han mister dem. De klarer ikke å følge ham så høgt han vil. Symbolsk sett vil Ibsen si at folket ikke har så mye viljekraft som Brand hadde. Han går alene videre oppover, til han må dø for kulde og is. Symbolsk sett er det kulden i ditt eget sinn han dør av. På fjellet fant Brand ei kirke, men det var den kalde og livsned- brytende iskirken. Denne kirka bruker Ibsen som symbol på religionsforståelsen til Brand. Han trodde at offerviljen var hovedforutsetningen for frelsen. Der hadde han valgt feil kirke.

"KONGSEMNENE".

Innholdsreferat.

Inga fra Varteig som er mor til Håkon Håkonson, bærer jernbyrd for at Gud skal avgjøre om sønnen er kongsemne. Inga blir ikke skadd, og Håkon får stille krav om riket sammen med de andre kongsemnene. Håkon blir tatt konge. Skule Jarl, et kongsemne, som har vært verge for Håkon til han ble myndig, beholder kongens segl, og råder i landet som første mann etter kongen. Håkon tar Margrete, Skules datter, til dronning. Skule misunner Håkon som alltid har hatt slikt hell at veien til tronen har åpnet seg. Bisp Nikolas øser opp jarlen. Han sier at Håkons selvsikkerhet kommer av at han er lykkelig. Bispen kan fortelle at Håkons rett til tronen ikke er så soleklar som Håkon tror. Da Inga fikk kongsbarnet byttet hun det med et annet for beskyt- telsen sin del. Presten Trond, som for lenge siden reiste til England og ble drept der, visste om Håkon var det rette barnet. Men han skulle sendt et brev til bisp Nikolas like før han døde. Brevet er ennå ikke kommet fram. Forholdet mellom jarlen og kongen spenner seg. Selv nå etter at kongen har gjort jarlen til hertug, hungrer han etter mer makt. Bisp Nikolas har fått brevet som engang for alle kunne slå fast retten til tronen, men selv er han så svaksynt at han ikke kan lese. Han vet at livet er i ferd med å ebbe ut, men nå vil han selv gjøre bruk av brevet. Ved å holde hemmelig budskapet vil han så slik tvil at ingen mann i Norge kan komme ett hode over de andre. Han kaller inn både hertugen og kongen, lar hertugen selv i desperat kamp etter brevet brenne det opp. Idet han forteller hva hertugen nettopp har gjort, dør han. Hertugen vil rive til seg kongesetet med makt. Det blir krig mellom Skules og kong Håkons menn. Kongen lyser Skule fredløs når han får høre at hertugen har planer om å drepe kongsbarnet. Skule har en uekte sønn med Ingebjørg. Han hadde sveket henne, men hun har aldri glemt ham, og oppdradd sønnen Peter til å bli uryggelig fast i troen på faren sin. Nå flykter Peter, Skule og hans menn til Nidaros, men der nekter folket å erkjenne han som konge. Han har ikke vært velsignet ved kong Olav den helliges skrin. Ingen vil bære ut skrinet så han kan bli hyllet, så Peter gjør seg til kirkeraner og tar skrinet ut. Skules menn må flykte til klosteret på Elgskog. Her er kongsbarnet, datteren og hustruen til Skule. Bymennene kommer etter. Nå skifter Skule sinn. Gjenforeningen med familien gir han styrke. Han innser at han ikke har fulgt den rette vegen i livet. For å bøte på skaden han har påført Håkon, går han ut til de som vil drepe ham, isteden for å drepe kongsbarnet. Slik slipper Håkon å miste Margrete, fordi han hadde måttet drepe faren hennes. Men for å komme inn i klosteret, må Håkon gå over Skules lik. Han sier: "Gåten ved Skule var at han var Guds stebarn her på jord."

Tolkning.

Handlingen i "Kongsemnene" foregår i den første halvdelen av det 13. århundre. Den tar utgangspunkt i kampen som skulle lede frem mot nasjonalsamlingen. Vi møter jarlen Skule og Håkon Håkonson, som begge er kongsemner. Ibsen har stilt seg fri i forholdet til stoffet, og skildrer personer og hendelser slik han ser det for seg. Vi bruker grovt sett å dele Ibsens dramatiske forfatterskap inn i følgende perioder:
1) Drama med motiver fra historie og folkeviser.
2) Idedrama. (f.eks. "Brand")
3) Realistiske samtidsdrama. (f.eks. "En folkefiende")
4) Realistiske samtidsdrama med symbolske og psykologiske virkemiddel. (f.eks. "Villanden")

"Kongsemnene" er et verk som hører til under gruppe 1. Gjennom "Kongsemnene" har Ibsen bevart, for kommende generasjoner, den edle tanken om å samle Norge til et folk. Et sterkt budskap er troen på kallet. En mann kan falle for en annen manns livsverk, men skal han overleve må han leve for sitt eget kall. Skules sinn var besatt av en så sterk tvil på seg selv, at han går til grunne. Likedan er bisp Nikolas en splittet sjel. Den eneste frukten han høster er tvil og splid. Håkon derimot tror urok- kelig sikkert på et kall fra Gud. Dette er styrken hans. Men akkurat fordi han vil være så helstøpt, gjør han seg hard og sender alle dem han har kjær bort fra seg. Nå får han en brest i sjela som hemmer livsgjerningen for ham. Kong Håkon forstår dette så tidlig at han kan bøte skaden før det er for seint. Skal personligheten være så heil at en kan følge kallet og gi en gagnlig gjerning, må kjærligheten være en del av personligheten.

Skule som ikke forstod dette før det var for seint, måtte bøte med livet. Det var et snev av vilje, egoisme, ærekjærhet og maktsyke som var drivkraften bak han og bispen. Men en slik ensartet drivkraft er gagnlaus. Helt på slutten da han forstår dette, ofrer han seg selv for Håkons kongstanke. Han bøter for uretten han har påført familien sin og kong Håkon. En slik handling springer ut av kjærlighet.

Et siste budskap Ibsen fremmer gjennom boken, er at vi selv har liten mulighet til å velge kallet vårt. Håkon bærer i seg en uselvisk ide om at norske menn som tidligere har kriget imot hverandre, skal forsones. Selv om Skule er en rikt begavet person, er han ikke utvalgt for den oppgaven han higer etter. Håkons klarsyn for nasjonens behov gjør at han må seire.

"PEER GYNT."

Innholdsreferat.

Peer Gynt forteller moren at han har vært på en livsfarlig ridetur på en bukkerygg. Med skrekk og beundring ser mor Åse på sønnen, men i neste nå sier hun: "Remsen som du kommer med mins jeg nu at jeg har kjent som jente på de tyve. Gudbrand Glesne er det hendt, - ikke deg, du - !"

"Peer Gynt har forspilt sjansen han hadde på Ingrid, en odels- jente. Mens han har gått og fantasert for seg selv, har Mads Moen forlovet seg med henne. Men Peer vet råd. Han møter opp i bryllupet. Her blir han kjent med den beskjedne Solveig, men verken hun eller noen annen vil danse med ham. Peer setter i gang å skryte så grundig at brudelaget lover ham juling, men i det mennene kaster jakka, springer Peer Gynt over heiene med selveste bruden. Men Peer ombestemmer seg. Han vil ikke ha Ingrid til kone.

I neste handling er Peer i Dovregubbens hall. Peer blir jaget vilt av trollene fordi han ikke vil bli troll selv. Her kjemper han marerittets kamp for å unnslippe, og blir reddet av kirke- klokkene. Nå møter han den store Bøygen og spør hvem det er. "Meg selv", svarer den store Bøygen, "kan du si det samme?" Peer kjemper en desperat kamp mot trollet, og vinner til slutt da det lyder salmesang i det fjerne. "Han var for sterk. Der stod kvinner bak," gisper Bøygen.

På morens dødsleiet avfeier Peer alle tunge tanker om fortid og framtid,- og han tar henne med på en fantasireise med gangaren Grane - like til himmelrikets port.

Som middelaldrende mann reiser Peer Gynt til Afrika. Her slår han om seg med store ord blant venner, men da han ikke innfrir løftene, forsvinner vennene fra ham. De drar avgarde med båten og pengene hans. Per står igjen alene. Senere finner han en stjålet keiserdrakt i ørkenen. Han kler seg ut og innbiller noen innfødte at han er profet.

Den vakre afrikanerkvinnen Anitra vil han gjerne rettlede, men legger etterhvert av profetgjerningen til fordel for andre hensikter. Anitra forstår sammenhengen, og innfrir et ønske om en brå sorg Peer har snakket om. Hun stikker av og tar med seg alt profetutstyret.

Så møter Peer en professor, dr. phil Begriffenfelt, som er bestyrer for et galehus i Kairo. Begriffenfelt er selv gal, men han sier at alle pasientene er seg selv i ett og alt, og det blir Peer overbevist om. På hjemreisen fra Afrika kommer de ut i et forrykende uvær, og Peer møter for første gang døden ansikt til ansikt. Han begynner å tenke på livet han har levd og på tom- heten han har å vende tilbake til, fordi ingen venter på ham hjemme. I Norge møter Peer stadig oftere dommen over livet sitt. Han får vite at Solveig har ventet på ham hele tiden, og at hun fortsatt venter.

En dag fatter Peer mot til seg, besøker henne, og ber Solveig om å si sin dom over ham. Solveig sier mildt at selv om han har levd langt borte hele livet, så har han allikevel alltid vært i hennes tro, håp og kjærlighet.

Tolkning.

Handlingen i "Peer Gynt" kan tidfestes til Ibsens samtid. Den er lagt dels til Gudbrandsdalen, flere plasser i Afrika og på havet. "Peer Gynt" skiller seg ut ved de hyppige sceneskiftene. Det er en bok som stiller større krav til sceneoppsettet enn de andre arbeidene til Ibsen. Ikke desto mindre bidrar sceneskiftene til framstillingen av personen Peer. Et annet særtrekk er at vi følger Peer gjennom store deler av livet. I de tre første aktene møter vi en Peer som det ennå er håp for. Han kan elske og tenke på andre enn seg selv. Men av trollene lærer han å være seg selv nok, og av Bøygen å gå utenom kravene.

Når vi møter Peer igjen i 4. akt, har han levd livet på dette grunnlaget. I de avgjørende øyeblikk hadde Peer sviktet. Han rømte fra ansvaret som lå i å ta livskampen opp sammen med Solveig. Han hadde også lekt seg bort fra dødssorgen og angsten hos moren. Dermed hadde han revet sjelen ut av seg, og hadde ingen kjærlighet å gi til andre lenger. Han levde bare i selv- kjærlighet og drøm.

Når han møter dommen over livet sitt, blir han uventet frikjent og frelst. Han fikk tilgivelse fordi Solveig hadde levd på den kjærlighet som en gang hadde vært mellom de to. En liten rest av sjela som han hadde gjemt på hele livet, gjør at han nå finner seg selv i kjærligheten hos Solveig. Det var dette som berget ham.

Ibsen skrev "Peer Gynt" i samme ånd som han hadde skevet "Brand" i. Peer ble en karikatur på det norske folk. Trangen til å rømme vekk fra livets krav og vansker, hadde Ibsen sett mye av i Norge. Selv om han spottet Peer hadde han ikke hjerte til å la ham gå fortapt. Til det hadde han gitt ham alt for mange av sine egne personlige trekk.

"EN FOLKEFIENDE."

Innholdsreferat.

Byen har nettopp fått en badeanstalt som danner næringsgrunnlag for folket. Doktor Stockmann påviser at vannet til anstalten er forgiftet fra garveriet oppe i høglandet. Broren til doktoren er ordfører i byen. Han har vært en av drivkreftene bak badean- stalten. Ordføreren tar doktoren for seg og ber ham om å gi opp saka. For doktoren er folks liv og helse av så stor betydning at han nekter å gjøre retrett.

Så går ordføreren til avisa og forhindrer at doktorens artikkel blir trykt. Stockmann kaller sammen til allmøte i byen, men "embetsmafien" har i mellomtiden framstilt doktoren i et så dårlig lys, at folk tror han har til hensikt å ødelegge det økonomiske grunnlaget for byen.

På møtet blir han pepet ut. Mobben knuser også rutene i huset hans. Datteren, Petra, mister lærerjobben sin, og barna til doktoren mobbes nord og ned på skolen.

Svigerfaren til dr. Stockmann er garverieier. Han ser på sviger- sønnens arbeid som truende. Derfor kjøper han opp andelsbrev i badeanstalten for arvesummen som skulle gå til datteren.

Valget for familien Stockmann står nå mellom brukbar økonomi, eller å kjempe for sin overbevisning.

Stockmann velger det siste. Han fortsetter kampen. Nå stiller plutselig avisen seg til disposisjon. Redaksjonen i Folkebladet forstår at det er en taktisk sammenheng mellom aksjeoppkjøpet og dr. Stockmanns kamp, men avisen forlanger et vederlag for hjel- pen. Doktoren blir rasende over slike spekulasjoner og en slik samfunnsånd. Han vil bli boende i byen og føre en seig kamp mot majoriteten. Han mister doktorembetet, men han vil gi gratis legehjelp til de fattige, samtidig som han kan fortelle dem sannheten om de liberale politikerne. Dertil vil han selv holde skole for barna sine og de verste lømmelene i gata, for å danne frie og fornemme menn av de. Sluttreplikken i stykket lyder: "Den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene."

Tolkning.

"En folkefiende" er et realistisk samtidsdrama hvor problemer settes under debatt. Handlingen er lagt til en kystby i det sørlige Norge. Stykket utspilles hovedsakelig i doktor Stock- manns dagligstue, og innenfor et svært kort tidsrom.

Et tema boken behandler er en manns rett til å følge den over- bevisning og det kall han føler. Konsekvensen blir alvorlig for familien Stockmann, men fordi han vet med seg selv at det han kjemper for er riktig, får han styrke til å kjempe videre.

Et annet tema er det ikke helt ukjente emne om den kompakte majoritet. Det ergrer Ibsen at folk flest var så viljeløse at de ikke brukte hodet selv, men diltet etter de andre isteden.

Et tredje tema er embets-og borgerstandens penge-og statusbegjær. Her får vi virkelig følelse av at penger er viktigere enn helse.

Tidene har forandret seg, men mennesket er på bunnen det samme. Denne boken Ibsen skrev for over hundre år siden, er aktualisert i vår samtid gjennom Grautnesprosjektet som maktsyke mennesker kynisk driver igjennom. Prosjektet er som et teaterstykke fritt satt opp over boken.

Likheter og ulikheter mellom de fire bøkene.

Skrivekunsten Ibsen bruker i de andre bøkene er langt på veg den samme som i "Brand". Han gir sceneanvisninger, men ut over dette er alt overlatt til replikkene. Fortida rulles opp gjennom dialoger, og kommer en ukjent aktør inn på scenen, kan en annen person gi en replikk som forteller noe om denne nye. Bruk av monologer står også sentralt. Den viktigste forskjellen mellom de 4 bøkene ligger i at "Brand" og "Peer Gynt"er skrevet på vers. I de to andre bøkene, "En folkefiende" og "Kongsemnene", har Ibsen brukt normalprosa uten vers. I tillegg til et mer for- ståelig språk for leseren, har Ibsen gjennom dette språkvalget greid å gjøre replikkene troverdige. Språkformen er mer naturlig aktørene imellom. Dermed får vi et naturlig forhold til det som skjer på scenen, og tilskuerene kan føle seg nærmere inn på handlingen. Ved å velge denne språkformen forsakes den vel- strukturerte og klangfaste versekunsten. I en bok som Brand støtter språkdrakten opp under innholdet. Versekunsten her fremmer helhetsbilde på en fin måte.

Tanker omkring stoffet.

I alle bøkene jeg har lest av Ibsen, er der temaer som går igjen. Disse tankene som Ibsen må ha vært svært opptatt av, har han på en kunstferdig måte vevd inn i bok etter bok. Problemene er belyst fra forskjellige synspunkt under ulike forhold. Han har vært særlig opptatt av kallet. Et kall er en gave som ikke ser likedan ut for alle. Ibsen sier at du og jeg skal prøve å ta imot den gaven hver av oss har fått. Har vi en oppriktig over- bevisning å brenne for, så skal ikke vi fortrenge den. Gjennom troen på saken skal seieren komme.

Det neste Ibsen lærer oss, er at vi ikke skal rømme unna virke- ligheten hver gang det kan se litt tøft ut. På den andre siden må vi gjerne beholde illusjoner og fantasier. De kan komme godt med i livet.

Hvis noe skal stå som et hovedbudskap fra Ibsen, må det være det varme kjærlighetsbudskapet hans.

Peer Gynt har et sterkt håp. Rik på livsløgner som han er, lever han i en isolert verden av egoisme og fantasi.

Brand som er Peer Gynts rake motsetning, har vi lært å kjenne som en konsekvent idealist. Han hadde slik sterk tro på gjerningen sin at han nesten kunne flytte fjellene som omkranset den lille bygda.

Skule Jarl har verken tro eller håp, og er en dobbel tviler. Han tviler ikke bare på om Håkon har retten til kronen, men tviler t.o.m. på om tvilen er reell.

Endelig kommer den heilstøypte Håkon som er så sterkt preget av både tro og håp at han sender bort fra seg de han har mest kjær.

Ibsen lærer oss fire personer å kjenne. Hver enkelt er en representant for 4 mulige kombinasjoner av tro og håp.

Bare en ting er felles. Alle er nær ved å gå fortapt fordi de ikke eier kjærlighet.

På denne måten deler Henrik Ibsen en av livets store hemmelig- heter med oss. En stor åndsvekst inne i ham selv, gjorde at han kunne bringe ut et budskap om hvordan vi burde leve. I ærbødighet for Ibsen og dikterverket, har jeg valgt å la Paulus’ første brev til menigheten i Korint kap. 13 avslutte arbeidet mitt.

Kjærlighetens vei.

Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste: Om jeg taler med mennesker og englers tunge, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, bor ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opp- høre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis forsvinne. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. Nå ser vi som i et speil, en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg styk- kevis, da skal jeg forstå fullt ut. Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærlig- heten.

NOTER.



August J. Nissen:         Mandeviljens quantum satis

Halvdan Koht:             Henrik Ibsen 

                          Henrik Ibsen II