Jeg har valgt en triologi av Torborg Nedreaas som består av bøkene ”Trylleglasset”, ”Musikk fra en blå brønn” og ”Ved neste nymåne”. ”Trylleglasset” er en novellesyklus, og de påfølgende bøkene er romaner. Hovedpersonen i bøkene er Herdis Hauge som vi følger fra hun er ca 5 til hun er ca 16 år – fra barnehagebarn til ung kvinne. Herdis vokser opp i Bergen rundt 1. verdenskrig. Forfatteren Torborg Nedreaas vokste selv opp i Bergen på denne tiden, og har sagt at Herdis er ganske lik henne selv som barn. Som Herdis ville hun bli pianistinne. ”Det som stoppet meg, var at jeg i tidens fylde tok til å tulle meg bort med guttene, og så ble det ekteskap.”, sa hun i et intervju med Rie Bistrup. Torborg Nedreaas tok utgangspunkt i seg selv, og sa at ”skal man gi noe videre, må man hente fra seg selv.” ”Jeg var mye alene, og det var ikke mange som ville være sammen med meg, derfor hadde jeg ikke råd til å miste noen som hadde det. Men jeg var et fantasifullt barn, for et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien”. Dette er også en god beskrivelse av Herdis. Hun er et ensomt, ”vanskelig” barn med stor fantasi. Denne flykter hun inn i når livet er vanskelig. Herdis er en kunstnerspire og en opprørspire. Vi merker allerede fra barndommen hennes kreativitet og trass. Hun hater å innrette seg etter ting slik de skal være. Hun hater å stå på geledd eller å synge i kor, men liker å spille piano. Dette er først en uforståelig trass i henne, som senere bunner ut i et opprør. Vi følger Herdis utvikling fram til en samfunnsorientert og reflektert ung kvinne. De tre bøkene forteller om ei ung jentes utvikling mot selvstendighet, og om problemene til de voksne som omgir henne.

Torborg Nedreaas var en forfatter som engasjerte seg sterkt i samfunnet rundt seg. Hun vokste opp i et borgerlig miljø, men var svært radikal og brøt med dette. Da hun i et radiointervju ble spurt om hun følte seg som en politisk forfatter svarte hun: ”Jeg føler meg selv som et menneske. Det som jeg har å skrive om, og det jeg vil si, må avspeile et sinnelag. Og det gjør også politikken min. Det vil si, den avspeiler moralen.” Hennes gjennomgangstemaer er krig, okkupasjon, kvinners ensomhet, kjærlighetstrang og kvinnene som den tapende part. Hennes styrke er særlig å skildre og å beskrive. Hun sa selv at hun ville ikke skildre, bare vise menneskene så sannferdig hun kunne, og det er spesielt som skildrer av kvinners liv at Torborg Nedreaas utmerker seg. Da en intervjuer bemerket at hun skrev mest om kvinner sa Nedreaas ”Det skyldes min uvilje mot å snakke stygt om folk.”.

De temaene jeg har valgt å fordype meg i er fantasi, flukt og frigjøring. Jeg prøver å finne svar på hva Herdis flykter fra og til, og hvorfor og hvordan hun flykter. Men jeg vil også finne svar på hva som får henne til å frigjøre seg: ta stilling til det virkelige livet, og hva hun gjør opprør mot.

Vi følger altså Herdis fra hun er ca 5 år til hun er ca 16 år. Hun er enebarn, oppvokst på Sølverstad i Bergen. Moren til Herdis, Franziska er spillelærer og pianistinne på kinematografen i byen. Faren er bokholder. Første bok ender med deres skilsmisse; moren har funnet seg en ny kjæreste. Hun flytter inn hos ham, Elkias Rachlev: en snill og velstående handelsmann som er litt for glad i flasken. Etter hvert gifter også faren seg på nytt, med Anna Thiele.

Familien er det som påvirker individet sterkest i barndommen. Det er derfor her vi finner den største kilden til Herdis flukt. Moren, Franziska er en vakker, intelligent, varm og temperamentsfull kvinne med nærmest magnetisk utstråling. Herdis har et slags forelskelsesforhold til henne, og hun er uten tvil den dominerende personen i Herdis tilværelse. Men Franziska er veldig skiftende i sin omsorg for Herdis. Dette er noe som forvirrer Herdis svært. ”Somme tider kunne moren ta henne inntil seg i smektende ømhet og spørre hva hun gråt for (…) Så ble hun overøst med varme kjærtegn og søte ord en liten stund, til moren ble utålmodig og skjøv henne fra seg: gå nå ut og lek!” Faren til Herdis, Leif Hauge er motsetning av moren. Han er litt kjedelig ”litte grann dum i øynene”. Han og Herdis har nesten et avstandsforhold, og hun blir sjenert for ham innimellom. Men på tross av at de ikke alltid har så god kontakt føler hun innimellom en omsorg for ham, nesten som om hun syns litt synd på ham. Hun er glad i ham ”som sørgelig musikk”.

Denne blandingen av kjærlighet og avvisning satt sammen i en rekkefølge som virker uforståelig på Herdis gjør henne utrygg i hjemmet. Hun søker trøst i fantasien. Og siden Herdis er usikker på foreldrene fordi de behandler henne med en blanding av å overse henne og å være ”vennlige” mot henne, mister hun nærmest sin identitet som person, og identifiserer seg med foreldrene. Når foreldrene krangler glemmer de at Herdis er i samme rom, så hun blir sittende midt i mellom og ”mister seg selv” fordi hun lever seg inn i foreldrenes konflikt. ”Herdis hatet dem begge – hatet med dem begge. Hun lot seg slynge veggimellom med de hatefulle ordene mellom dem, alt mens hun satt og forblødde i angst av enebarnets kjærlighet til dem begge.” Men for Herdis er det enda verre med forsoningen etter en krangel. Da er foreldrene oppslukt av hverandre. Og Herdis blir sittende utenfor i ”kulda”. Det er uforståelig for henne og gjør henne bare enda mer forvirret, og hun ser på foreldrene med en blanding av hat og kjærlighet.

Familiens stilling som middelklasse i et arbeiderklassemiljø er noe som skaper en avstand mellom Herdis og de andre barna.  Og på grunn av at Herdis er vant til å måtte bruke fantasien som flukt hjemme, blir også dette en årsak til at hun i første bok blir holdt utenfor av barna i gata – ”Hun er så fæl til å lyve”. Også i andre bok gjør dette at hun mister tilhørigheten, eller rett og slett ikke finner seg til rette med de andre barna: ”Det var musikk nedi brønnen. Hun sa det en gang til Ester og Judith, men ble het i ansiktet med det samme. (…) Og det var slik med svært mange ting – de var vanskelige å snakke om. Når de kom ut av munnen på folk, ble de til løgn. Så sa de: Herdis lyger. Judith og Ester så på hverandre og de så på Herdis, og Judith sa: no lyge du, veit eg.” Herdis blir en outsider overalt. Hennes boblende fantasi blir hennes redning og hennes ulykke. Redning fordi den gjør at hun finner glede i sitt ensomme selskap, ulykke fordi det drar henne enda lenger bort fra virkeligheten og menneskene rundt henne. Løgnen blir hennes fluktvei. Herdis lyver fordi hun er usikker på hvordan hun skal forholde seg til menneskene rundt seg, og løgn er en måte å komme seg ut av vanskelige situasjoner, men også en måte hun kan gjøre seg interessant. Og det er ikke alltid at det de andre oppfatter som løgn virkelig er løgn fra Herdis’ side. For Herdis har en spesiell varhet for omgivelsene, som menneskene rundt henne mangler. På det viset vil man kunne si at fantasien er den skapende kraften i Herdis i langt større grad enn hos menneskene rundt henne. Hennes musikalitet og sanseevne gjør at hun lett oppfatter stemninger, lukter og lignende, men når hun prøver å formidle dette til vennene tror de at hun lyver fordi de ikke oppfanger de samme signalene som henne. For å takle det at hun blir misforstått gang på gang finner hun opp igjennom årene forskjellige måter å ”flykte” på. I første boka er det et glassprisme som blir Herdis fluktvei: den er et trylleglass for henne, for når hun ser gjennom prismet, blir verden forandret til en eventyrverden. Men når hun prøver å innvie bestevenninnen i trylleglassets hemmelige verden blir hun skuffet: ”Julia tok glasset og så. Jeg ser nesten ingenting, sa hun. Allting går i stykker og får andre farger. Herdis tok glasset tilbake med en liten tørr skuffelse. Julia så ikke!” Herdis er alene med sine fineste øyeblikk. De andre hører ikke musikken i regnet eller kjenner lukten av dårlig stemning. Torborg Nedreaas skal selv ha sagt at det kommer av at alle andre opplever ting. Aldri henne selv. Slik at hennes egne opplevelser består av det som hender med andre. Og før hun vet ordet av det, har hun lagt an på det. ”Slik at jeg kommer midt på scenen, i fin belysning.”

I andre bok, ”Musikk fra en blå brønn”, er det den blå brønnen som blir Herdis fluktvei. Dette er egentlig en forbudt brønn som hun oppsøkte i sommerferien på landstedet, der Herdis hørte noe som ingen andre hørte: at det kom vakker musikk ut av brønnen. De andre barna trodde henne ikke: ”Da ropte Herdis litt ute av seg: men bekken synger. Når det har regnet er det en dame som synger i bekken. (…) Og etter hvert som hun kunne høre stemmen heve og senke seg i en fin nynning over bekken, kjente hun en stor glede inni seg. – Nå kan dere høre selv! hvisket hun. Straks etter kjente hun en elendighet inni magen, for de to andre hørte ingen ting, uten at det suste i bekken.” Herdis er igjen alene med sine fineste øyeblikk. Det er først utover høsten, når Herdis ikke lenger er på hytta og kan høre brønnens musikk, at den blir hennes flukt. Brønnen blir et symbol på et gjemmested inni henne selv der hun skjuler alle skuffelser og ubesvarte spørsmål. ”De onde gåtene” blir betegnelsen på alle vanskelighetene som møter henne, og hun gjemmer alle i brønnen inni seg. Foreldrenes skilsmisse blir den største av ”de onde gåtene” hun grubler over, men også hennes egen gryende seksualitet blir en ond gåte som hun prøver å gjemme bort – dypt, dypt inne.

Herdis velger å ”ikke se” hva som foregår mellom foreldrene, ved å la være å stille spørsmål ved konfliktene og episodene som foregår dem imellom. For eksempel en dag moren sier at hun som vanlig skal til kinematografen for å spille, og Herdis kommer på et tilfeldig overraskelsesbesøk og får høre at moren har meldt avbud for lenge siden på grunn av sykdom. Herdis blir livredd siden hun godt vet at moren ikke er det minste syk. Hun aner at moren er hos ”den andre mannen”, – altså Elias Rachlev som hun senere gifter seg med – men når Franziska kommer hjem og sier at hun har vært på jobben, velger Herdis å ”tro” på henne, selv om hun vet at moren lyver. ”Det hjalp å drive dem på flukt, for det hadde hun erfart at gåtens løsning ofte var andre enn gåten selv.” Denne fortrengingen av problemene hun møter blir et hinder i Herdis personlige utvikling og vekst. Hun lar ikke seg selv ta problemene innover seg og lære av dem, men gjemmer alt slik at det samler seg som en stor, uhyggelig klump i magen hennes.

Herdis kommer tidlig i puberteten, og for henne blir kroppens forandringer og økende seksuelle lyst ”onde gåter”. Hun tror at det som skjer med henne er en straff fordi hun har hatt stygge tanker. Det strider i mot alt i henne og skulle bli voksen. Hun er jo bare en småpike, og dette klamrer hun seg til med hud og hår. Men Herdis vender sakte, men sikkert tilbake til virkeligheten. Jo eldre hun blir, jo flere ting blir umulig for henne å lukke øynene for.

Det at Herdis finner sin egen identitet, en rolle i det virkelige livet, gjør at hun er nødt til å ta stilling til virkeligheten. Det er flere faktorer som gir henne denne følelsen av å være noen, istedenfor å bare være noe for noen. Stefaren, Elias Rachlev er den første personen som tar Herdis alvorlig som menneske. Han får fram humoren i henne allerede første gang de møtes, ved å vise seg selv latterlig, som en stor baby: ”Næmmen er det lille-bitte Herdis moren!” Han gjør på denne måten narr av hvordan de voksne, som tror at de vet alt om hvordan man skal behandle et barn, dermed undervurderer dem. Han lytter virkelig til det hun sier, og får henne til å føle seg viktig og uvurderlig med små midler. ”Elias lærte Herdis opp til å stoppe langpipen hans. Det var en høytidelig oppgave som måtte utføres med delikat omhu – ikke for løst og ikke for fast. Og Herdis tok oppgaven på seg med en dyp glede, og rødmet lykkelig når han roste henne: Heretter måtte Herdis stoppe langpipen hans til enhver tid, ja – han kom simpelthen ikke til å røyke langpipe mer, om ikke Herdis var tilstede.”

Den siste av de tre bøkene, ”Ved neste nymåne” er mer skildrende og reflekterende enn de to foregående bøkene. Herdis lever ikke lenger i en verden av ureflektert, skrekkblandet undring for de voksnes verden: samfunnet rundt henne. Nei, hun er i ferd med å bli en del denne verden – og må ta stilling til den. Herdis begynner å tenke over sin eksistens og å tenke filosofisk over tilværelsen, og kommer stadig med forundringer over at hun er akkurat den hun er. ”Tenk at jeg er meg!” Dette er en bevisstgjøring av seg selv som en egen person. Hun er ikke bare et produkt av to foreldre – en halv Franziska og en halv Leif, men en helt egen og unik person: Herdis Hauge. Denne erkjennelsen gjør at hun ikke forsvinner som et selvstendig individ slik hun var i ferd med å gjøre, men derimot mer og mer blir et selvstendig individ. Hennes reaksjoner på omgivelsene får konsekvenser, og betraktes ikke lenger som barnslig og uskyldig trass. Hun må ta ansvar – hun må vite hvorfor hun mener det hun mener og gjør det hun gjør. Herdis ser virkeligheten og reagerer med å gjøre opprør mot den – hun har aldri villet innrette seg etter noen form for disiplin, og nå vokser trassen i henne. Hennes store opprør går ut på at hun nekter å konfirmere seg. Hun har tenkt lenge over det, og funnet ut at hun ikke tror – og dermed nekter å stå foran alteret å lyve. Moren reagerer voldsomt på dette. Hun mener at Herdis bare vil være vanskelig, og sier mange ganger at det er en typisk ”troll vær deg selv nok – handling”. Franziska mener at Herdis opprør er egoistisk fordi det bare dreier seg om henne selv, hun gjør ikke opprør for noen andre. ”Men først etter å ha frigjort seg selv kan man frigjøre andre”. Det ukjente og hemmeligholdte Herdis før har kunnet flykte fra eller er blitt forskånet for, er plutselig hendelser og situasjoner hun selv må kjempe gjennom – overlatt til seg selv og sin egne umodne oppfatning og erkjennelse. Hun går til angrep på omgivelsene i en kamp for å selv kunne skape og bestemme sin fremtid.

Etter et ball, hvor Herdis er den eneste jente som blir vist oppmerksomhet fra de voksne kadettene, ser hun plutselig på kroppen sin som noe positivt. Hun blir bevisst sin egen seksualitet og kvinnelighet, og blir i sine egne øyne forvandlet fra en keitete ensom jente til en attraktiv, ung kvinne. Senere har hun også en intim opplevelse med en fremmed på en båt fra København til Oslo. Denne opplevelsen forsterker hennes selvbilde og nye rolle. ”Ingen skulle bestemme over Herdis heretter. Voldsomme og lykkelige krefter arbeidet i henne. Først av alt ville hun kvitte seg med alt som bandt henne til fortiden. Venninnene (...) De var som på en annen klode. Og familien? Moren, faren, med ektefeller. Alle i slekten.. Angår meg ikke lenger. Jeg er bare meg. Meg!” Seksualiteten var ikke lenger noe stygt, noe å skamme seg over. Kroppen skulle ikke gjemmes bort, men vises fram! Det hender henne. Hun lever. Denne oppmerksomheten fra det motsatte kjønn fører med seg en rekke opplevelser, men identitetsutviklingen utgjør også noe av det mindre positive, nemlig egoismen og selvopptattheten. Herdis blir opptatt av å vise hvem hun er og hva hun står for. Hun mener det viktigste er å gjøre det man selv synes er rett. Men når hun skal realisere sitt private lille opprør, å si nei til å bli konfirmert, kolliderer det med hensynet til andre: Stefaren som er sterkt kristen og ligger alvorlig syk, og bestemorens lykkelig forberedelser til det som vil være høydepunktet i hennes fattigslige tilværelse. Herdis klarer ikke å skuffe dem. Det er også kjernen i denne problematikken: kollisjonen mellom dette jeg med sitt krav på frihet, og medmenneskelig hensyn. Fantasien kan gjøre livet lettere å leve, men den må ikke brukes som en fluktvei fra problemene. Og selv om kunst og kreativitet kan berike livet ditt, må de ikke erstatte det: Selvopptatthet og selvrealisering må ikke overkjøre eller bli en erstatning for samværet med andre og hensynet til andre mennesker.

           ”Det å bli voksen er ikke bare å miste sin drøm og undring over livet. Det er også å gi avkall på noe av seg selv. (…) Sannheten er bitter.” (sitat: Aftenposten artikkel) Det å gi avkall på sin siste rest av barn gjør at hun ikke har noe å stille opp med mot problemene. Hun kan ikke sparke eller gråte, og hun går inn i de voksnes rekker med en siste krampaktig protest mot den nye, krevende verden: ”Hun søkte inn til seg selv, hvor hun sto presset mot den lukkede døren som for å hindre uvedkommende fra å trenge seg inn til henne. Men bare vent! Snerret hun – Bare vent dere!” Dette viser frem til at Herdis vil gjøre opprør igjen. Men kanskje blir opprøret denne gangen rettet mot urettferdigheten i samfunnet istedenfor det opprøret hun har mot urettferdigheter mot henne selv. Kanskje hun han lært å gi avkall på noe av seg selv og kjempe for andre. Kanskje.

Kilder:

·       ”Trylleglasset”, Torborg Nedreaas

·       ”Musikk fra en blå brønn”, Torborg Nedreaas

·       ”Ved neste nymåne”, Torborg Nedreaas

·       Artikkel i dagbladet 6/4-1999 av Philip Houm

·       Artikkel i Aftenposten 21/10-1971 av Jon Nygaard

·       Artikkel i Aftenposten 12/6-1965 av Rie Bistrup

·       http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/n/n04.html

·       http://nrk.no/programmer/stemmer_fra_arkivet/stemmer_fra_litteraturen/2391203.html

·       http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/index.htm