Problemstilling: Hva slags forskjeller og likheter er det mellom Ambjørnsens outsidere?

Jeg har valgt bøkene Hvite niggere, Utsikt til paradiset og Dukken i taket

Referat av Hvite niggere

Boka handler om barndomsvennene Erling (som er bokas hovedperson), Charlie og Rita som alle vokser opp i Lillevik. Allerede på barneskolen får de kontakt med outsiderne i byen, alkoholikerne, uteliggerne osv. De tre vennene begynner tidlig å drikke og røyke, og da de er ferdige med ungdomsskolen er alle falt utfor skråplanet. De er annerledes enn de andre og er i opprør mot samfunnet og de konservative. De havner i hasj miljøet, og blir kalt for ”hvite niggere” av høyre ungdommer i byen som mener de har valgt å bli niggere, fordi de lever akkurat som dem.

Erling begynner på gymnaset, men gidder ikke å gå der lange. Han og Charlie er utrolig interessert i å lese bøker og begge drømmer om en karriere som forfattere. De blir etter hvert leie av å vente på gjennombruddet og starter å jobbe på en fabrikk. En dag eksploderer denne fabrikken og Erling drar til en gartnerskole på Vestlandet. Etter hvert blir han mektig lei av bygdelivet og lengter etter storbyen. Da han får høre at Rita har bosatt seg i Bergen, flytter han inn hos henne. Charlie kommer også dit, og de begynner et liv fullt av tilfeldig sex, alkohol, og dop.

Etter hvert begynner de å gå lei og de kommer heller ikke videre med skrivingen. Charlie drar derfor alle med seg til Oslo, hvor han får napp hos et forlag, men Erling har det litt tyngre men han greier også å oppnå drømmen om å bli forfatter. Han får et stipend og drar til Spania. Mens Erling er borte får Rita kreft og begynner på heroin. For å greie det økonomisk prostituerer hun seg. Etter et års tid kommer Erling blakk og utkjørt hjem fra utlandet med et uferdig romanmanus. Han finner Carlie og sammen henter de Rita fra gata og tar seg av henne sånn at hun skal få en god slutt på livet. Erling får levert romanen sin, og lykkes med å få den utgitt. Charlie får også et reisestipend og drar til Spania. Mens han er borte tar Rita sitt eget liv og blir gravlagt i Lillevik, barndomsbyen. I begravelsen treffer Erling igjen alle de gamle drankerne og får tilbud av en om å låne hytta hans. Der skal han skrive en ny roman.

Lite referat av Utsikt til paradiset

Dette er den første boka om Elling. En tilbakestående og ensom i 30 årene. Elling har alltid vært avhengig av moren sin som nå er død. Etter det føler han at det ville vært godt med litt kontakt med andre mennesker. Derfor bruker han utsikten i blokk leiligheten sin til å titte på og analysere livet til. Dette gjør han med en kraftig kikkert. Elling er overbevist om at menneskene trenger hans hjelp, han er egentlig både snill og velmenende. Men hans inngrep, dersom de virkelig ble realisert – ville sannsynligvis bare føre til katastrofer.

Lite referat av Dukken i taket

Rebekka er kvinne midt i førtiårene. Søsteren hennes har for noen år siden opplevd en brutal voldtekt. Dette gjør at hun havner på en psykisk institusjon og lukker seg helt fra omverdenen. Hendelsen har rett og slett ødelagt både livet hennes og barna som på en måte mister moren sin. Ettersom søsterens tilstand blir verre øker hevnlysten til Rebekka. Hun finner denne mannen og infiltrerer seg i livet hans og hans samboer. De skjønner det selvfølgelig ikke, men hun ødelegger livene deres med all mulig tenkelig terror sakte men sikkert.

Problemstilling: Hva slags forskjeller og likheter er det mellom Ambjørnsens outsidere?

Alle de tre bøkene jeg har lest handler om outsidere. De er utrolig forskjellige både utvendig og innvendig, men de har allikevel noen likheter.

Utseende: Man kunne antagelig sett på Erling at han var en friker type, en outsider som brukte diverse rusmidler. Han kledde seg sluskete og var en typisk kunstnertype.

Dette gjelder ikke Elling og Rebekka. Hvis man ikke kjenner dem på innsiden, greier man ikke se på dem at de er litt forskjellige fra andre. De kler seg anstendig og normalt, og sånn sett bærer de ikke preg av å være unormale.

Erling, hovedpersonen i ”hvite niggere” er en freaker. Man kan vel ikke akkurat kalle han en narkoman, men han bruker mye narkotika og drikker også mye alkohol særlig rødvin som han etter hvert blir avhengig av. Han er utrolig glad i å lese og det gikk ikke særlig bra for han på skolen. Erling ville heller sitte og lese enn å gjøre lekser. Dette gjorde jo at han fikk en veldig innsikt etter hvert i bøkenes verden. Her gikk det ikke i kiosk litteratur, men i gamle kjente og annen verdenslitteratur. Drømmen om å bli forfatter fikk han ganske tidelig, og han ga aldri slipp. Hele tiden stod han på og greide tilslutt å gi ut en bok.

Han var en typisk ungdom som man tror ikke skal komme noe sted her i verden. Som akkurat greide seg gjennom ungdomsskolen, sluttet på videregående og tok noen jobber i ny og ned.

Erling vokste opp i Lillevik som er en ganske så kjedelig og stusslig by. Dette er kanskje en av grunnene til at han begynner å eksperimentere med dop. Han føler seg også litt utenfor, han hører liksom ikke til noe sted. Men han merker at freake gjengen, de som driver med dop, er sånn som tar imot alle. De har ikke fordommer, de brys seg ikke om rase, rang, økonomisk tilstand osv. Derfor blir han fort tatt imot her. Da begynner Erling å få en følelse av tilhørighet. Han liker det spennende, det uforutsigbare ved denne tilværelsen. Det morsomme er at uansett hvor han er, og han flytter til nye steder finner han disse likesinnede.

Han er ikke spesielt nøye på hvordan han har det rund seg, han er en veldig enkel person sånn sett. Bare han har ett sted å sove, litt penger til mat og dop er han fornøyd. I en periode flytter han til og med ut i skogen og sover i et telt sammen med kameraten sin.

Erling greier jo til en viss grad å bli forfatter. En av grunnene til det er at han er så stad. Forfatterdrømmen ga han aldri opp, han leverte arbeid til forlag, hvis de avslo prøvde han igjen og igjen. På begynnelsen er han ikke akkurat verdensmester til å skrive, men han kommer seg gradvis med hjelp fra vennene sine. Etter hvert så opplever de at drømmen om å få gitt ut det man skriver kanskje var mer spennende på veien, altså før det skjedde.

Man kan si at Erling er en fri sjel. Han var jo ungdom i 70 åra og han hadde et ganske så utsvevende sexliv som mange på den tiden. Han hadde to seriøse forhold, men han ble såret eller svikta, og det gjorde vel noe med han.

Elling bærer også preg av å være annerledes. Forskjellen mellom han og Erling, er at Elling er født slik. Elling har som sagt vokst opp sammen med moren sin til hun døde. Og da var han godt voksen. De har aldri vært vandt med besøk etter at faren hans døde, mens Elling var liten. Moren har på en måte dratt ham med seg i sitt ensomme og ”pensjonistiske” liv i en blokkleilighet utenfor Oslo. De lever i fortiden, både når det gjelder teknologi, mat og gjør det som de er vandt med. Det trygge og sikre er veldig viktig i livet til Elling.

På den ene siden er han et intelligent og reflekterende menneske, som kommer med tanker som vi ofte kan være enig i. På den andre siden blir det veldig klart for oss at vi her har med et sykt menneske å gjøre.

Elling har paranoia og sosial angst, derfor er han utrolig redd for å nærme seg andre mennesker. Dette gjør jo at han ikke har noen venner, og føler seg ensom.

Han har særegne blandingen av naivitet, snusfornuft og galskap. Det han gjør kan for andre bli hylende morsomt, altså leseren, vi er jo de eneste som ser hva han faktisk gjør. Men han lever jo egentlig et liv der fortvilelse, ensomhet og desperasjon har en stor del. Han er også en mann som ser ytterst alvorlig på tilværelsen. Samtidig har utrolig mange underlige tanker og påfunn, han har virkelig et fantasifullt sinn. Funderingene hans går blant annet omkring politikk, moral, samfunnsliv og hans merkelige forhold til Gro.

Elling har nemlig to store idealer: moren sin og Gro Harlem Brundtland. Sistnevnte har han blant annet en del erotiske fantasier om.

Han har aldri vært i stand til å ha noen jobb, men det hindrer han ikke i å følge med på det som skjer. Arbeiderbladet er han fast leser av, og er sosialdemokrat som stemmer på gro sitt parti, arbeiderpartiet.

På et slags vis er Elling i stand til å ta hånd om seg selv (nå snakker jeg om den første boka altså). Men han er et dypt ensomt menneske, og for å komme i kontakt med andre mennesker spionerer han dem. Men Elling er ingen ”kikker”, dette er hans forvridde måte å oppleve fellesskap med andre på.

Elling har ikke akkurat så høy status i samfunnet på grunn av at han ikke er helt mentalt frisk. Erling har heller ikke spesielt med status, fordi han har valgt å skille seg ut å gå en annen vei en de fleste. Men han har valgt det selv. Et annet fellestrekk er at de begge er gutter. Ambjørnsen skriver oftest om menn, ”dukken i taket” er jo et unntak der.

Rebekka fra ”dukken i taket” er midt i førtiårene. Hun har to voksne barn, og er nettopp blitt skilt. Hun er ganske pen utseendemessig og kler seg presentabelt. Men sliter med seg selv. Det virker blant annet som hun har psykiske problemer. Noen ganger får hun blant annet en sånn lyst til å ta livet av seg selv. Det er selvfølgelig en grunn til dette. Antageligvis har hun opplevd mye vondt tidligere i livet. Søsteren hennes var litt av en hysteriker så Rebekka måtte være den rolige når de vokste opp, men etter hvert ble hun både usikker og utrygg forteller hun. Rebekka har helt siden de var små følt et ansvar ovenfor søsteren. Hun var den som måtte fortelle søsteren at ting alltid kom til å gå bra, og trøste henne om noe ikke var som det skulle. Litt for mye ansvar.

Da hun var liten mistet hun halve lillefingeren sin, ved at kjellerlemmen i besteforeldrenes hus falt over den. Jeg tror dette er med på å illustrere at hennes personlighet har blitt avstumpet gjennom årene. Rebekka er kald og har lite medfølelse for andre enn sine aller nærmeste. Hevnlysten har tatt helt over i henne etter det vonde hun har vært vitne til. Søsteren fikk jo livet sitt ødelagt etter en voldtekt. Rebekka er en forvirret person, men på ingen måte dum. Hun er faktisk en utrolig smart og oppfinnsom dame, og det meste hun gjør har en mening.

Oppdraget hennes som er å ødelegge livet til søsterens voldtektsmann, utfører hun med maskinell presisjon. Jeg vil tro Rebekka er en psykopat, eller så har hun i alle fall psykopatiske trekk. Hun har på en måte to verdener, som hun greier meget godt å holde fra hverandre. Hun spiller at hun er voldtektsmannens og kjærestens venn, mens hun egentlig bare er ute etter en skikkelig grusom hevn som hun har planlagt til punkt og prikke på forhånd. Hun er nesten helt følelsesløs, til og med i dagbøkene sine. Et unntak er når hun ser tilbake på tidlig barndom med søsteren og besteforeldrene. Det har hun veldig gode minner fra.

Ensomhet har vært en del av hverdagen til Rebekka. Det virker ikke som hun har mange venner, helst holder hun seg hjemme med rødvin flasken og røyk pakken. Hun føler at hun ikke har hatt noen å stole på siden bestefaren døde. Dette kan minne litt om situasjonen til Elling. Han føler seg også veldig alene etter morens død. Begge kan kalles en ”ensom ulv” som liker seg best alene av forskjellige grunner. Det er også en liten likhet til mellom dem, psykisk lidelse. Rebekka får noen ganger sånne små utbrudd, eller hva man kan kalle det. Som at hun plutselig vil ta livet a seg veg å legge bilen sin over i venstre kjørebane. Ellers så tyder jo egentlig hele boka på at hun er en syk person. Alle tenker jo selvfølgelig hevntanker etter fæle ting har skjedd, men hun går så langt som å utføre disse tankene. Hun terroriserer rett og slett denne mannen hun er ute etter. Elling har jo ikke sånne psykiske problemer, han har en annen sort av det kan man kanskje si. Først og fremst er han en tilbakestående person, man han har også tvangstanker når det gjelder mat, dusjing og renslighet osv.

Rebekka kan ha visse likheter også med Erling. Hun er veldig glad i rødvin, og drikker det ganske så ofte, akkurat som han. De er vel begge blitt avhengig. Hun har også et litt fritt kjærlighetsliv, og trenger ikke ha kjent en person så lenge før hun har sex med vedkommende.

Alle disse tre personene har vokst opp på forskjellige vis og det har påvirket dem på hver sin måte. Dette gjelder jo særlig Erling og Rebekka. Hvis de hadde hatt en annen familie eller vokst opp et annet sted ville de antagelig ikke blitt slik de er i bøkene. Men Elling derimot er født annerledes, og det hadde nok ikke vært noe annerledes om han hadde vært født inn i en annen familie.

Forfatterskapet til Ingvar Ambjørnsen

Ambjørnsen debuterte med romanen ”23-salen” i 1983, først og fremst en skjønnlitterær forfatter og han har utgitt både romaner, noveller, krim og ungdoms- og dokumentar bøker. I 1986 slo han igjennom med ”hvite niggere”.

Ambjørnsen startet som voksenbokforfatter. På begynnelsen av sitt forfatterskap skriver han om freakerne og outsiderne, de typiske ”taperne” i samfunnet. De som på en eller annen måte har falt utenfor eller har meldt seg ut i protest. Hans spesialitet er den rå og usminkede skildring av disse personene og miljøene. Informasjon og temaer henter han fra miljøer som han kjenner fra innsiden. Han har selv vanket i miljøer der røyk- alkohol- og narkotikaforbruket var stort. Disse miljøene er ofte harde, og det skjer mange tragedier.

Skildringene hans er sterke og nøyaktige og det gir leseren et godt innblikk i hvordan personene har det. I noen av bøkene hører vi om frika forfattere, og det er ingen tvil om at disse har noen av Ambjørnsens egne trekk. Handlingen i hans første bøker er ikke bare lagt til stoff misbruker miljø, men også til kriminelle miljøer der narkotikasmuglere og pushere går omkring, et miljø der grov vold og drap skjer ofte. Derfor kom det ikke som noen overraskelse at Ambjørnsen senere begynte å skrive krim.

Hovedpersonene kan i mange tilfeller være temmelig frynsete i kanten, også rå og brutale, og de er nok ikke tenkt som noen forbilder for ungdommen som forfatteren gjerne henvender seg til. Ambjørnsen er ingen moraliserende forfatter – selv om han kan være litt anti-borgerlig til tider. Tidlig fikk han rykte på seg for sitt liberale syn på hasj. Men han idealiserer like lite som han moraliserer, sier noen.

Framfor alt er han kanskje de sosiale tapernes forfatter: de psykiatriske pasientene, sosialklientene, rusmisbrukerne og uteliggerne. Etter hvert utvider han emnene litt, og skriver blant annet om angst og ensomhet. Det meste av det Ambjørnsen har skrevet, har en desperat undertone. Angst og paranoia går som en rød tråd gjennom forfatterskapet, og den måten han beskriver disse følelsene på (upolert og kult) kan oppfattes som at han forsvarer de.

Ambjørnsens skriver veldig radikalt bokmål, krydret med masse slang. Dette passer jo absolutt til de miljøene han framstiller. Som forfatter skriver han rett fra leveren.

Det sies at han har hatt en kvalitetsmessig stigning i forfatterskapet sitt, at bøken på begynnelsen ikke virker helt gjennomarbeidet og at de er skrevet litt for impulsivt. Men at han har kommet seg etter hvert, og blitt mye bedre.