Blant de største forfatterne som levde på 1800-tallet finner vi den franske forfatteren Victor Hugo i en særklasse. I løpet av sitt forfatterskap, som strakte seg over flere tiår, prøvde han seg på de aller fleste sjangere, men det var for sine sosial-kritiske romaner han nøt størst suksess. Han omtales av de fleste som en av de største romantikerne, og ble ved utgivelsen av romanen “Ringeren i Notre-Dame” på 1830-tallet rost for å ha revolusjonert den historiske romanen som sjanger. Boken, som til enhver tid har katedralen Notre-Dame de Paris i sentrum av begivenhetene, forteller en tragisk historie om fordommer og moralsk forfall. Hans mest kjente verk er likevel “Les Misérables”. Denne romanen, som utkom i 1862, tar oss med til skyggesiden av det franske samfunnet mellom 1815 og 1832. Folket led stor nød på denne tiden, og Hugo setter med sin roman sosiale problemer som for eksempel prostitusjon, kriminalitet og klasseforskjeller under debatt. I denne fordypningsoppgaven vil jeg forsøke å gi svar på følgende problemstilling: Hvordan framstiller Victor Hugo diverse sosiale problemer i sine to mest kjente verker?

Gjennom sine romaner skildrer Hugo karakterer som på ulike måter blir et offer for samfunnet. På denne måten får leserne et spesifikt eksempel å forholde seg til, og gjennom dette får de førstehåndskjennskap til hjerteskjærende hendelser. Dette er tilfellet i “Ringeren i Notre-Dame”. Quasimodo stiller for retten etter å ha overfalt Esmeralda på Frollos ordre, men det gjøres ingen forsøk på å få den døve klokkeringeren til å forstå hva som skjer. Hva som verre er, dommeren er også døv. “Den døve dommeren som denne gangen tilfeldigvis hadde fått en døv arrestant å forhøre, gikk ut fra at Quasimodo hadde svart og fortsatte(…)” (Hugo, 1981, s. 120). Ingen våger å si ham imot. Da tilhørerne ikke lenger kan holde tilbake latteren går dommeren ut fra at Quasimodo fortjener å bli anmeldt for å ha vist ringakt for retten. Det er en skam at en tiltalt skal kunne bli offer for en dommer slik denne hendelsen skildrer. Dommeren skulle ha mistet sin stilling, men “Om det av å til hendte at hans døvhet ble lagt merke til, ble det gjerne tilskrevet den lærde manns distraksjon eller en hørselsfeil hos tiltalte.” (Hugo, 1981, s. 119). Få lesere vil være i stand til å unngå å forstå at stillingen Quasimodo blir satt i er svært urettferdig. Handlingen i boken er lagt til året 1482, så som sosial kritikk er selve hendelsen svært utdatert, men den oppmuntrer leserne til å ta innehavere av autoritære stillinger til nærmere ettersyn. Vi finner flere eksempler på liknende situasjoner i “Les Misérables”, der hvert spesifikt eksempel oppmuntrer til forandring. Jean Valjean, som stjal et brød for å redde sin søsters barn fra sultedøden, blir sittende 19 år i fengsel på grunn av gjentatte rømningsforsøk, som ifølge ham selv ikke ville funnet sted dersom fangene ble behandlet bedre i fengslene. Fantine, forlatt av mannen hun elsker, må prostituere seg selv for å kunne betale kost og losji for datteren Cosette. Dette er fordi ingen ville ansette henne i en anstendig stilling etter at det blir kjent at hun fikk et barn utenfor ekteskap. Leserne blir fort glad i karakterene Hugo framstiller, og mange vil føle sterkt engasjement nær de blir vitne til slike sterke hendelser og klare eksempler på hvor urettferdig samfunnet behandler dem.

Victor Hugo er som sagt regnet som en av de største romantikerne, men det betyr ikke at alle hans verker kan sies å tilhøre denne litteraturhistoriske retningen alene. “Les Misérables” ble til over en periode på 20 år, og gjennomgikk mange forandringer i løpet av denne tiden. Det som antagelig så sin begynnelse som et verk der de romantiske trekkene i større grad ble bevart, utviklet seg i takt med tiden. Ved utgivelsen i 1862 var romantikken avløst av realismen som viktigste litteraturhistoriske periode, og med sitt ønske om å sette sosiale problemer under debatt hadde Hugo mye til felles med de realistiske forfatterne. Som disse andre samfunnskritikerne benyttet han seg av et persongalleri som bestod av typer, dvs. karakterer som blir definert av en eller få personlighetstrekk eller rollen de innehar. Den relative mangelen på individualitet gjør at karakterene kan brukes som representanter på forskjellige samfunnsgrupper, noe Hugo da også gjør. Det finnes mange eksempler på slike typer i “Les Misérables”. Biskop Myriel defineres av sin helgenaktige godhet, Fantine av sin morskjærlighet og naivitet og Grantaire av sin kynisme. Det viktigste eksempelet er antagelig politimannen Javert, som i bind 1 beskrives slik: “Denne mannen var sammensatt av to følelser (…) aktelse for øvrigheten, hat til opprør, og for han var tyveri, mord, alle forbrytelser ikke annet enn former for opprør.” (Hugo, 1994, s. 196). Hans urokkelige tiltro til domstolene og andre autoriteter definerer han i så stor grad at han begår selvmord i det øyeblikk det går opp for ham at mannen han har jaget i 20 år kanskje med tiden har blitt et godt menneske. Javerts verden blir snudd på hodet, og i sin posisjon som den som har holdt fast på de samme gamle synspunktene i alle år, klarer han ikke å takle det.

Selv om Hugo gjennom sin bruk av typer kunne kritisere eller rose hele samfunnsgrupper alt ettersom han fant for godt, gav han også karakterene sine mulighet til å utvikle seg. Bestefaren til Marius Pontmercy, Monsieur Gillenormand, oppfattes av leserne i deres første møte med han som selve ikonet på aristokratisk stahet, kortsiktighet og mangel på medmenneskelig sympati. Han snakker nedsettende om Marius’ avdøde far, en offiser i Napoleons hær, i den grad at barnebarnet han har oppdratt som en sønn føler seg tvunget til å forlate hjemmet. Han behandler ikke sin voksne datter og tjenerne særlig pent. Når Marius tar mot til seg og ber han om tillatelse til å gifte seg med Cosette, ler Gillenormand og kommer med følgende uttalelse: “Tullebukk. Gjør henne til din elskerinne.” (Hugo, 1994, bind 3 s. 94). Dette på en tid da en kvinne kunne miste alt dersom det ble kjent at hun hadde en utenomekteskapelig affære. Kort sagt stilles aristokratiet i et dårlig lys. Dette endrer seg momentant idet Marius blir hardt skadet. Denne gretne gamle mannen får et slikt sjokk at hans personlighet gjør en helomvending. Gillenormand blir elskverdigheten selv. Om Marius’ helsetilstand: “Ved hver ny vending til det bedre ble bestefaren mer og mer forrykt.” (Hugo, 1994, bind 3 s. 289). Han behandler Cosette som en datter, endrer sine utdaterte politiske synspunkter og oppfører seg endelig som den kjærlige bestefaren han alltid trodde han var. Gjennom å skildre en slik dynamisk karakter viser Hugo at det er håp for forandring hos selv den mest innbitte aristokrat, bare han får muligheten til å forstå hva som egentlig er viktig i livet. Hvis aristokraten kan gjøre det, kan formodentlig en fattig også gjøre det, noe Jean Valjean er et bevis på selv om jeg ikke vil komme nærmere inn på dette her.

Hugo er ikke redd for å skildre samfunnets skyggesider, emner som prostitusjon og plyndring av de døde gjør han ikke bluferdig nok til å skorte på detaljene, Møtet med det kriminelle miljøet i Paris, av de fattige kalt Pantin, er sterkt. Vi introduseres for dette miljøet gjennom karakteren Marius, som for øvrig deler mange personlighetstrekk med forfatteren selv. Etter at han har forlatt bestefaren tar han inn på et hotell med sin nye venn Courfeyrac, men selv med to jobber i tillegg til jusstudiene ved universitetet strekker ikke pengene til. Han blir nødt til å leie seg rom i et hus som kalles Gorbeau-rønnen, der Thénardier-familien blir hans nærmeste naboer. Gjennom en sprekk i veggen får han innsyn i deres liv. “Ganske visst syntes de å være meget ødelagte, meget fordervede, meget nedverdigede, ja, endog meget motbydelige (…)” (Hugo, 1994, bind 2 s. 123). De aller fleste karakterene Hugo skildrer er fattigfolk, de som samfunnet har sviktet, og kriminelle aktiviteter er deres eneste håp for å overleve. Dette er også tilfellet med Thénardiers. Thénardier er selv involvert i banden Patron-Minette, mens Éponine, hans eldste datter, går rundt og leverer tiggerbrev for ham. Det harde livet som fattig har ført til at Éponine har blitt nokså gal, men som Marius oppdager har hun også evnen til å være god. Marius og faren er begge gode, normale mennesker, men ironisk nok redder Éponine og Thénardier, to mennesker som samfunnet har stemplet som “dårlige”, livet til dem begge i løpet av to tiår. Mange forfattere ville ha vært mindre eksplisitt i skildringen av deres liv og handlinger, men Hugo skildrer elendigheten i all sin “prakt”. For må man ikke først vite hvor ille ting står til før man kan forsøke å forandre på noe? Ved å ikke skåne leserne for detaljene viser Hugo dem et sannere bilde på hvordan det står til med den delen av samfunnet få utenforstående har kjennskap til, og viser nok en gang at gode mennesker finnes i alle samfunnslag.

Hugo benytter seg også av en usedvanlig direkte metode for å sette fokus på sosiale problemer. Flere steder i “Les Misérables”, og i mindre grad i “Ringeren i Notre-Dame”, forlater han handlingen for å fortelle leserne om sitt syn på de moralske og samfunnsmessige dilemmaer som karakterene hans stilles over for. Han er berømt for disse digresjonene. Noen av dem gir leserne relativt nyttig informasjon, som den som handler om “argot”, kodespråket brukt i Pantin, men graden av saklighet varierer. Den kanskje mest kjente digresjonen er hans 40-siders skildring av slaget ved Waterloo, der tre sider går med på å vise hvordan Thénardier redder livet til Marius’ far, mens resten hadde passet bedre i en bok om militærtaktikk. Det skal ikke mye til for å sette ham i gang; filosofering over opplysningstidens idealer blir brakt på banen fordi han blir litt opphengt i hvordan lyset fra en flamme faller på omgivelsene. Hugo skygger heller ikke unna å skjule disse digresjonene som en karakters tanker, selv når disse karakterene umulig har utdannelsen til å kunne tenke i slike abstrakte baner. Dette er tilfellet i scenen der Valjean filosoferer over hvorvidt det er ham selv, Gud eller samfunnet som har skylden i at han ble dømt.: “Kan mennesket, skapt av Gud, bli gjort ondt av menneskene?” Hugo tillater seg her å si sin mening rett ut, med linjen: ”(…) dessuten hadde samfunnet aldri gjort han annet enn ondt” (Hugo, 1994, bind 1 s. 76-77).

Humor finnes det lite av i Hugos verker, det nærmeste man kommer er scenen der Gringoire lurer på om han skal redde livet til den vakre sigøynerpiken Esmeralda eller geita Djali, hvorpå han velger sin kjære geit på tross av at han gjennom en hedensk seremoni faktisk er gift med Esmeralda. Hugo har derimot en forkjærlighet for smarte ordspill, noe Grantaires signatur “R” (stor R, “grand R”) og navnet på gruppa han tilhører beviser. Denne gruppen kalles “Les Amis de l’ABC”, ABC-vennene, noe som spiller på at uttalelsen av ABC på fransk blir “abaisse”, de fornedrede dvs. folket. Bruk av slagord spiller en viktig rolle innen politisk rekruttering og et slikt smart ordspill kan virke samlende og skape engasjement hos leserne.

Studentene i gruppen “Les Amis de l’ABC” består av er republikanere, i likhet med Hugo, og de kjemper under det mislykkede opprøret i juni 1832. De fremstilles i et ytterst sympatisk lys, til tross for at de bruker vold for å tale sin sak, men det at de taper viser samtidig at vold ikke er løsningen. På den ene side kritiseres deres voldelige opptreden, på den andre gjøres det også klart at dette var deres eneste mulighet til å bli hørt av myndighetene. Kritikken er altså tosidig, både samfunnet og individene har i dette tilfellet skylden for at mange menneskeliv går tapt. Hendelsen kunne vært unngått dersom folket fikk utvidede demokratiske rettigheter. Det at Hugo her er i stand til å se og vise begge sider av konflikten gir ham troverdighet og viser at han har evnen til å se nyansene i konflikten, noe som igjen gjør at verket hans appellerer til et større publikum.

Lederen for ABC-vennene, Enjolras, sammenliknes gjentatte ganger med en engel, og det virker som at Hugo regner ham for å være det ideelle mennesket. Dette forhindrer ikke at Enjolras opptrer på en måte Hugo mener er kritikkverdig. På barrikaden drepes en sivil mann som titter ut av et vindu for moro skyld, og Enjolras henretter den skyldige etter å ha gitt ham ett minutt til be sine bønner. Etter dette taler han lenge om hvor galt det han selv gjorde var (“Det denne mannen har gjort, er fryktelig, og det jeg har gjort, er skrekkelig” (Hugo, 1994, bind 3 s. 210)), men han forklarer at som representanter og forkjempere for republikken er det viktig at de ikke tillater at mord eller andre moralske utskeielser går ustraffet. Denne logikken presenteres av karakteren som fire sider i forveien uttale at de er dommere, ikke snikmordere, idet han befalte at spionen Javert skal skytes når barrikaden faller. Dersom dette er ment å være kritikk av dødsstraff, som Victor Hugo med sitt verk  Le Dernier Jour d’un condamné/The Last Day of a Condemned Man (aldri oversatt til norsk) tydelig viser sin motstand for er det ikke særlig logisk presentert, for selv om Enjolras’ tale kritiserer hans egne handlinger dør han senere en svært heroisk død gjennom arkebusering. Uansett, gjennom talen får Hugo fram sitt synspunkt på dødsstraff, samtidig som han viser at gode mennesker iblant gjør fryktelige ting uten at dette gjør dem onde.

Jeg har nå tatt for meg noen eksempler på hvordan Victor Hugo framstilte diverse sosiale problemer i romanene “Les Misérables” og “Ringeren i Notre-Dame”. Blant metodene jeg har diskutert finner vi bruken av typer, spesifikke eksempler på hvilke følger de sosiale problemene har for karakterene, digresjoner og motet til å gå dit få andre forfattere ville våget i Hugos samtid. “Les Misérables” har i flere år vært en av favoritt-bøkene mine, og “Ringeren i Notre-Dame” er også en svært god bok. Disse romanene og andre bøker av Victor Hugo bør leses av alle som ønsker å få innsikt i det franske samfunnet på både 1800- og 1400-tallet, og de sosiale problemene som da var tilstede.

Kilder:

Hugo, Victor (1994): De elendige - bind 1. Oslo/Gjøvik: De norske Bokklubbene AS

Hugo, Victor (1994): De elendige - bind 2. Oslo/Gjøvik: De norske Bokklubbene AS

Hugo, Victor (1994): De elendige - bind 3. Oslo/Gjøvik: De norske Bokklubbene AS

Hugo, Victor (1981): Ringeren i Notre-Dame. Gjøvik: H. Aschehoug & Co.

http://no.wikipedia.org/wiki/Arkebusering [lest 21.12.10]

Litteraturliste

John Anthony m/flere (2008). Access to English: Literature vg3. Oslo: Cappelen Damm AS (Chapter 4: Romanticism)

Haarberg , Jon, Tone Selboe og Hans Erik Aarset (2007): Verdenslitteratur; Den vestlige tradisjonen. Oslo:Universitetsforlaget. (s. 396-399)

Harsin, Jill. Barricades: The War of the Streets in Revolutionary Paris, 1830-1848. New York: Palgrave, 2002.

- “5 and 6 June 1832”. Tilgjengelig fra: http://www.chanvrerie.net/history/56june.html [lest: 04.12.10]

- “The Amis du Peuple and France's Judicial System”. Tilgjengelig fra: http://www.chanvrerie.net/history/judicial.html [lest: 05.12.10]

Sir Harvey, Paul og J.E. Heseltine (1989): The Oxford Companion to French Literature. Oxford: Oxford University Press (s. 350-352, 515-516, 484)

Hugo, Victor (2002): The Last Day of a Condemned Man. London: Hesperus Press Limited

Hugo, Victor (1992):Les Misérables. Ed. Claude Aziza. Paris: Pocket Classiques

- “Timeline; Events of the Novel and Historical Events 1723-1831” http://www.chanvrerie.net/history/timeline_en.html [lest 05.12.10] (i oversettelse av Jennifer Trow)

Hugo, Victor og Norman Denny (1982). Les Misérables. London:Penguin Books

Hugo, Victor (1951): Les Misérables, Édition établie et annotée par Maurice Allem. Paris: Gallimard, Bibliothèque de la Pléiade.

- Outtake: Prostitution – 1”. Tilgjengelig fra: http://www.chanvrerie.net/outtakes/prostitution1_en.html [lest 07.12.10] (i oversettelse av Jennifer Trow)

- Outtake: Prostitution – 2”. Tilgjengelig fra: http://www.chanvrerie.net/outtakes/prostitution2_en.html [lest 07.12.10] (i oversettelse av Jennifer Trow)

- Liukkonen, Petri (2008). “Victor Hugo (1802-1885”. Tilgjengelig fra: http://www.kirjasto.sci.fi/vhugo.htm [lest 07.12.10]

Marianne Røskeland m/flere (2008). Panorama vg3. Norge: Gyldendal Norsk Forlag AS.