Logg for det første arbeidet med fordypningsoppgaven

29. september tok jeg turen til Oslo hvor jeg møtte Ragnhild Gjærum ─ hun som foreslo at fordypningsoppgaven min skulle handle om Ingeborg Refling Hagen. Ragnhild hadde med seg en haug bøker forfattet av Ingeborg. De så alle ut som om de var gjennomlest flere ganger, og Ragnhild fortalte også levende om hver eneste én av dem.

Ingeborg Refling Hagen er kjent for å ha opprettet Suttung-bevegelsen, som omfatter både lesegrupper, opplesning av dikt og teater. Derfor ble jeg så og si overlykkelig over å høre at Ragnhild, som satt rett foran meg, gjennom hele barndommen har tatt del i Suttung-teateret. Da hun fortalte om hva dette har betydd for henne, ble hun blank i øynene. Samtidig fortalte hun med en sånn glød at jeg ikke kunne annet enn å glede meg til ti timer på nattbuss med en haug bøker og snorkende medpassasjerer ...

Det skulle også vise seg at jeg ikke kom til å bli skuffet. Nå er jeg straks ferdig med den siste av de tre selvbiografiske bøkene jeg valgte, og jeg kan ikke nekte for at det er litt trist; selv om det må tillegges en viss praktisk betydning å allerede ha lest en del av det jeg skal igjennom. Ikke for dét, det er nok av lesestoff om Ingeborg. Hun omtales som litteraturformidler, forfatter og motstandsarbeider under andre verdenskrig. Hun er også kjent for sine pedagogiske evner ─ og selvsagt for grunnleggelsen av bevegelsen Suttung, som er både teater, lesegrupper og også et bokforlag.

De unge ─ Kampår  er en erindringsbok av Ingeborg Refling Hagen. Det er den første av i alt tre sammenhengende erindringsbøker, og det er denne boka jeg vil skrive et kort referat av i den første innleveringen.

Boka begynner med at Ingeborg forteller om gjensynet med Norge da hun som sekstenåring kom hjem etter å ha jobbet som barnepike i England i to år. Gjennsynsgleden med fedrelandet formelig skinner mellom linjene, og en gryende nasjonalfølelse kommer til syne.

Oppholdet i Norge var ment som en ferie, men til slutt ble det likevel til at hun forlot posten i England. Moren ordnet et år på ungdomsskole for Ingeborg og søsteren. Dette skoleåret var den eneste utdanningen Ingeborg selv fikk, og hun skriver selv at ”den deilige skoletiden fulgte, men som alt som er utrolig og eventyrlig, gikk den som en røk”.

Etter året på ungdomsskole, måtte Ingeborg søke arbeid, og endte som ekspeditrise i en melkebutikk (tenk ─ melkebutikk!) i Oslo. Hun skulle forsørge søsteren, som gikk på lærerskole.

Da hun jobbet i melkebutikken, ble hun kjent med en kunstner som het Birgit Abrahamsen. Gjennom henne kom Ingeborg inn i et kunstnermiljø hvor hun ble oppmuntret til å skrive. Seinere skiftet hun stilling flere ganger, og arbeidet på et par forskjellige kontorer. Motivasjonen hennes til å jobbe var kun at hun skulle betale for søsterens skolegang.

Ingeborg begynte å skrive for fullt da hun en periode bodde hjemme på Stange i Hedmark sammen med kunstnervenninnen Birgit. Den første novellen hun ble fornøyd med fikk hun femten kroner for av avisen Social-Demokraten. Dette ble starten på en lang forfatterkarriere. De neste novellene sendte hun til Hans E. Kinck, som var en samtidsdikter Ingeborg beundret. Svaret han sendte ga henne mot til å fortsette diktningen. Like etter kom hun også til å lære Kinck bedre å kjenne. Senere diktning av Ingeborg Refling Hagen er inspirert av blant andre Kinck.

Like etter utgivelsen av hennes første bok, flyttet Ingeborg og Birgit igjen inn til Oslo. Her kjøpte de snart et lite hus som de pusset opp. De likte begge å lese høyt for hverandre, og snart samlet det seg en gruppe av tilhørere rundt de to. Nå begynte de å dramatisere det de leste sammen med noen unge skuespillere. De fikk dårlig kritikk for de fleste av stykkene de satte opp, men den såkalte Ekebergkolonien, eller Kinck-Wergeland-teateret fortsatte likevel.

Ingeborg ble skremt av fascismen som gjorde sitt fremtog i Italia. Hun tenkte over hvordan disse store, farlige omveltningene kunne være mulig. Hvorfor var det ingen som stoppet den forferdelige Mussolini?

Hun kom fram til at det måtte være fordi den virkelig store litteraturen ble fortidd eller latterliggjort, fordi Italias befolkning ikke var åndelig våkne. De hadde glemt sin kulturarv og den store kunsten. Massene fikk ikke tilgang til den store litteraturen. De som fra før følte seg mindreverdige hyllet nå Mussolini.

I boka banker Ingeborg budskapet sitt inn i leseren, gang på gang: Kunst og litteratur er folkets eiendom, og folket har rett på å få alt sånn som det er ─ uten forenklinger og omskrivninger. Vanlige folk er gode nok til å få glede av verdenskunsten.

For meg har lesningen av Ingeborg Refling Hagens bøker vært motiverende. Det pågangsmotet hun viser i bøkene, og det at hun har jobbet så målrettet for en sak, inspirerer meg.

Samtidig som jeg ser at jeg har valgt et interessant tema til fordypningsoppgaven, forstår jeg også at dette blir en utfordrende oppgave. Ingeborg var så mye, skrev så mye og gjorde så mye, og oppgaven må bestemt avgrenses. Siden jeg ennå ikke har valgt problemstilling, føles det vanskelig å skulle velge ut noe.

Planen videre er å lese dikt og noveller Ingeborg har skrevet, samt avisutklipp og informasjon jeg ellers kan finne om henne. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg.

Se også:

Andre deloppgave: http://www.daria.no/skole/?tekst=11823

Tredje deloppgave: http://www.daria.no/skole/?tekst=11824