Et altoppslukende fellesskap ...

Etter å ha lest Ingeborg Refling Hagen sine tre erindringsbøker satt jeg igjen med grenseløst høye tanker om henne, selv om hun i bøkene ikke opphøyet seg selv på noen måte. Hun forteller om sitt eget liv på en rolig og nøktern måte — men med megetsigende bilder og humoristiske anekdoter.

Jeg ser av avisartikler fra begynnelsen av 90-tallet at Ingeborg og Suttungbevegelsen ble gjenstand for debatt. I 1991 kom nemlig Karin Sveen ut med boka Hannas hus. Før jeg åpnet boka, visste jeg allerede at den tydelig tydelig skulle beskrive Ingeborg og Suttung, imidlertid fra en helt annen synsvinkel enn jeg hadde hatt. Samtidig opptrer ikke Sveen med autentiske navn, og boka er skjønnlitterær i form.

I begynnelsen av boka møter vi jeg-personen, Marte, idet hun skal begynne på videregående, eller Katedralskolen, som gymnaset het. Her møter hun høytidelige lektorer, tunge fag og den dype, mystiske Peter. Han skiller seg ut fra mengden, er slett ikke som de andre. Han ikke bare leser, men pugger både Dante, Ibsen og Wergeland. Marte faller hodestups for ham, men han enser henne ikke.

Den betatte ungjenta tiltrekkes av både Peter og den underlige, sanne verdenen han ser ut til å se. Hun finner ut at han bor og studerer hos forfatterinnen Hanna Maria Svahn. Det vil Marte også. Hun vil få innpass i denne litterære himmelen, hun vil forstå og hun vil være dyp, som Peter. Ikke lenge etter har hun kontakt med Hanna, som gledelig tar imot både Marte og venninnen hennes, Vera. De to venninnene opplever møtet med Hannas verden som en spennende kontrast til alt de har opplevd før, i arbeidermiljøet de er oppvokst i. Nå virvles de inn i en annen dimensjon, hvor hardt kulturarbeid er eneste vei til lykke. De må jobbe, jobbe og jobbe, lese og pugge — for fedrelandet og for kulturell opprustning. Marte verken orker eller har tid til å gjøre ting sammen med familien lenger. All sin tid bruker hun på å pugge dikt, og på natten gjør hun lekser. Foreldrene mister henne, hun går rundt som en flyktig skygge av seg selv. Som Sveen beskriver det, allerede da jeg-personen for første gang møter Hanna: (...)hun forsøkte å dikte meg ut av mitt liv og inn i ei anna historie[1]. Mye av Martes ungdomstid går med til det som fortoner seg som en motsetning til den forventede erkjennelses herlighet. Hun forstår ikke verdenslitteraturen, og er ikke en gang dyp nok til å kunne stille spørsmål! Miljøet rundt Hannas hus er homogent, og det er et stort konformitetspress. Alle skal inn i den samme formen, og litteraturtolkninger og tanker er bare rette og viktige hvis de stemmer overens med Hannas lære. Hanna fremstår som en mektig og undertrykkende skikkelse, som paradoksalt nok også har et smil og et vesen som holder Marte oppe og motiverer henne til å fortsette det foreldrene hennes betegner som galskapen.

Boka ender med at Vera og Marte forlater Hannas hus for godt. De går ut av Hannas historie og tilbake til sine egne liv.

Jeg opplevde mens jeg leste at jeg så en rekke lihetstrekk med mitt på forhånd udelte positive inntrykk av Suttung-bevegelsen, og når man på forhånd vet litt om saken, er det ikke tvil om hva Karin Sveen forteller om. Samtidig handler også boka om så mye mer, og kan like gjerne betegnes som en roman om oppvekst på 60-tallet, en beretning om alle subkulturer med konformitetspress eller som en historie om å skape sin egen identitet i et samfunn hvor individet ikke har noen betydning.

Siden boka er skjønnlitterær av form, kan man ikke se bort ifra at Sveen kan ha tatt seg kunstneriske friheter, som bruk av overdrivelser, unnlatelser og symboler. Likevel vil jeg påpeke at det heller ikke er aktuelt om alle forfatterens situasjonsskildringer er autentiske. Det jeg ser som viktig er hvordan 60-tallets Suttung-bevegelse virket inn på ungjenta som nå har blitt voksen og forfatter, hvordan søkende og sårbar ungdom kan oppleve å bli slukt av et fellesskap og hvordan kunnskap og idealisme i seg selv kan bli en så sterk kraft at det undertrykker all motstand.

Etter å også ha lest om Ibsens Brand, kan jeg ikke unngå å legge merke til at det er ham Ingeborg minner om. Som Brand, krevde også hun enormt mye av seg selv[2], og like mye av sine omgivelser. Dette at hun hadde en så sterk personlighet og en streng idealistisk profil gjorde nok sitt for å forme Suttung-bevegelsen til en gruppe med sterkt fellesskap innad, samtidig som det ikke skulle mye til før man ble ekskludert, hvis man nektet å gi etter for konformitetspresset.

Karin Sveen er ikke positiv til verken Ingeborg eller Suttung. Likevel tror jeg hun har fått nyttig, om enn tung bagasje gjennom bevegelsen. Akkurat som Ingeborg, bruker hun litt dialekt i boka jeg har lest. Det kommer også fram at hun har god kjennskap til mye litteratur (kanskje ikke så rart etter år med nipugging) og aller tydligst: Ordene hennes er som lekende malerpensler, som gjennom bilder uttrykker alle nyanser og aspekter ved følelser og situasjoner.

I selve fremføringen min vil jeg fokusere på dette, på hvordan Ingeborgs bevegelse har påvirket de som har tatt del i den.

[1] Hannas hus, side 35

[2] Løftet jeg skrev om i forrige logg, hvor hun lovte seg selv at hun aldri skulle sløse bort et eneste minutt som hun kunne bruke på arbeidet med kulturell opprustning av landet (ved å opplyse barn og ungdom om litteraturen).

Se også:

Første deloppgave: http://www.daria.no/skole/?tekst=11822

Andre deloppgave: http://www.daria.no/skole/?tekst=11823