Forord
I forbindelse med særemnet i norsk har jeg tatt utgangspunkt i Ingvar Ambjørnsens forfatterskap om Elling. Årsaken til at jeg valgte nettopp Ingvar sine verk, henger sammen med at jeg synes han skriver fengende og morsomt, samtidig som jeg har interessert meg i filmene fra Elling serien som i senere tid har kommet på filmlerretet.

 

Under arbeidet med oppgaven, har jeg tatt Internett mye i bruk. Her finnes det uttallige faktakilder, der mye er bra og andre er mindre bra. Jeg har stilt meg skeptisk til om alt stoffet jeg har funnet er riktig. Derfor har jeg prøvd så godt jeg har kunnet og sammenligne disse med leksikon samt andre pålitelige resurser og filtrere ut de uriktige opplysningene.

Innledning

Jeg har valgt å skrive om de tre første bøkene i Elling serien:
- 1993 Utsikt til paradiset (roman)
- 1995 Fugledansen (roman)
- 1996 Brødre i blodet (roman)
Dette er noen av de mest suksessrike bøkene Ambjørnsen har skrevet opp gjennom tidene og har fått mange gjeve litteraturpriser.

 

Problemstilling

Jeg har valgt problemstillingen: Har hovedpersonene i bøkene forandret seg fra første til siste bok?
Dette håper jeg å få et begrunnet svar på etter å ha lest bøkene og ”analysert” hovedpersonenes utvikling gjennom de tre bøkene.

Intervju
Før dere får et lite innblikk i Ambjørnsens liv, har jeg valgt å vise til et intervju han hadde med Dagbladet i 1998.

Hvordan ble du forfatter?
- Jeg bestemte meg allerede da jeg var 14 år for at jeg ville bli forfatter, og begynnte å skrive det jeg mente var dikt. Da jeg var 18 år og flyttet hjemmefra fikk jeg jobb på Lier Sykehus. Den første boka mi, «23-salen», handler om det jeg så og opplevde der. Jeg hadde egentlig tenkt at det skulle bli en journalistisk affære, kanskje et hefte, og tok kontakt med Forfatterforlaget. Jeg stakk innom og leverte manuset, og tok meg en kaffi mens jeg venta på å få det lest. En begeistret forlagssjef kom tilbake og sa «Gå hjem og skriv bok». Og bok ble det.

Hva er din beste leseropplevelse?
- Jeg vender stadig tilbake til Knut Hamsun, og har alltid en bok av han liggende fremme. Jeg leser bøkene om og om igjen.

Har han hatt innvirking på ditt forfatterskap?
- Nei, det vil jeg ikke si. Men det er enkelte forfattere det ikke er lurt å lese for mye av mens en jobber med en bok. Jens Bjørneboe har nok hatt veldig stor betydning for meg og min generasjon. Fordi han var i opposisjon til stat og kirke. Han var til stede og ble den første voksne vi stolte på. Han forandret livet vårt. Men jeg har et ambivalent forhold til ham i dag.

Hvordan liker du å jobbe?
- Jeg jobber best om kvelden. Jeg sover til klokka 14.00 og begynner å jobbe utpå ettermiddagen. Om natta har jeg min fritid.

Biografi
Ingvar Ambjørnsen ble født i Larvik 20. mai. 1956. Moren var hjemmeværende, mens faren jobbet som postmester. Ingvar har vært oppslukt av bøker siden han var gammel nok til å lese. Han bestemte seg som 14 åring at han skulle bli forfatter, og slik ble det. Utdannelse er det blitt lite av, og livet hans har vært som følger av dette svært urolig og rastløst. Derfor har han måtte ty til små fillejobber der det var bruk for han.

Men som 14 åring fikk han jobb på Lier sykehus, og flyttet derfor hjemmefra for å praktisere arbeidet der.

 

Opp gjennom livet har Ambjørnsen flyttet mye, og vært bosatt på mange forskjellige steder. Det som hører til historien er at det eneste han ikke flyttet fra var hans ”beste venn”, skrivemaskinen. Midt på 80 tallet bosatte han seg for godt i Tyskland. Der han har bodd siden, sammen med sin kone.

 

Bøkene til Ingvar Ambjørnsen blir som oftest skrevet på ettermiddagen. Han har et godt sovehjerte, og drøyer det gjerne ganske lenge ut på dagen før han begynner å skrive. Ambjørnsen har et veldig liberalt syn på hasj, og dette har ofte blitt uttrykt gjennom media. Han har skrevet mye om dette temaet i forksjellige aviser rundt om i landet.

 

Gjennom sine voksenbøker kan en se Ambjørnsen utrykke seg på en ganske liberal måte, da han har hentet mye informasjon til bøkene sine gjennom miljøer han er godt kjent. Disse handlingene kan ofte oppleves som harde og tragiske. Taperne og ”outsidere” blir gjerne skildret i voksebøkene til Ambjørnsen. Her utrykker han seg igjen på en veldig personlig måte. Meningene hans kommer gjerne rett fra hjertet.

 

Vi kan på mange måter si at Ingvar Ambjørnsen er en skjønnlitteratur forfatter, men han har også utgitt en fagbok som omhandler miljøorganisasjonen Bellona som kom ut på slutten av 80 tallet.

 

Som ungdom i dag kjenner vi kanskje Ingvar Ambjørnsen best som forfatter av Pelle og Proffen bøkene, samt mannen bak de fire bøkene om Elling. Han har totalt skrevet rundt 33 bøker gjennom sin forfatter karriere, siden han debuterte med den sykehus påvirkede boka ”23 i salen” i 1983. Så mange vil si at Ambjørnsen er en av Norges mest populære og beste forfattere.

 

 

Forfatterskapet

• 1981 23-salen (roman)
• 1982 Sarons ham (roman)
• 1983 Den siste revejakta (roman)
• 1984 Galgenfrist (roman)
• 1985 Stalins øye (roman)
• 1986 Hvite niggere (roman)
• 1987 Heksenes kors (roman)
• 1988 Jesus står i porten (noveller)
• 1988 Bellona - gudinna som ble vaktbikkje (roman)
• 1989 San Sebastian Blues (roman)
• 1990 Den mekaniske kvinnen (roman)
• 1992 Det gyldne vakuum (roman)
• 1993 Utsikt til paradiset (roman)
• 1994 Sorte mor (noveller)
• 1995 Fugledansen (roman)
• 1996 Brødre i blodet (roman)
• 1997 Natt til mørk morgen (noveller)
• 1998 Samson og Roberto (1) Arven etter onkel Rin-Tin-Tei
• 1998 Husk hjelm! (artikler)
• 1999 Elsk meg i morgen (roman)
• 1999 Samson og Roberto (2) Krakilske kamerater
• 2000 Samson og Roberto (3) Pater Pietros hemmelighet
• 2000 Tre døgnetter dommedag (artikkelsamling)
• 2000 Dronningen sover (fortelling)
• 2001 Dukken i taket (roman)
• 2003 Delvis til stede (noveller)
• 2003 Høyt oppe, langt nede (artikkelsamling)

Med de fire romanene om Elling - UTSIKT TIL PARADISET, FUGLEDANSEN, BRØDRE I BLODET og ELSK MEG I MORGEN - ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Flere av bøkene hans er filmatisert med stor suksess, og filmen "Elling" ble nominert til Oscar i 2001. Ingvar Ambjørnsen er oversatt til en rekke språk, deriblant albansk, tyrkisk og engelsk.

I tillegg til disse bøkene kommer Pelle og Proffen serien som også er svært populære blant de yngre.

• 1987 Kjempene faller (1)
• 1988 Døden på Oslo S (2)
• 1989 Giftige løgner (3)
• 1990 Sannhet til salgs (4)
• 1991 De blå ulvene (5)
• 1992 Flammer i snø (6)
• 1993 Etter orkanen (7)
• 1994 Hevneren fra himmelen (8)
• 1994 Storbyens stemme (9)
• 1995 Mordet på Aker brygge (10)

Priser

Telenors kulturpris «Grenseløs kommunikasjon» 2002
Tabuprisen 2001 (fra Rådet for psykisk helse)
Jonasprisen 2001 (for Elling-bøkene. Ærespris fra Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo)
Oslo bys kulturpris 2000
Riksmålsprisen 1999 (for «Elsk meg i morgen»)
Vestfolds litteraturpris 1999
Bokhandlerprisen 1996
Brageprisen 1995
Ungdommens bokpris 1992
Rivertonprisen 1991
80-tallets beste barne- og ungdomsbok («Døden på Oslo S») 1991
«Døden på Oslo S» på Ibbys Honour List
Lübeck bys stipend
Hamburg bys stipend
Cappelenprisen 1988
Språklig samlings pris 1987
Førstepris Cappelens romankonkurranse for «Hvite niggere» 1986


Analyser

Utsikt til paradiset

I boka ”Utsikt til Paradiset” møter vi den ensomme, rare og forunderlige personen Elling. Han er svært avhengig av moren sin, noe som setter spor etter seg når hun dør. Elling må nå bo alene i blokkleiligheten uten hjelp av moren, eller noen andre. Så sky som han er, utnytter han tiden med å studere livet rundt sin egen leilighet. Han setter seg inn i andres privatliv og deres gjøremål ved hjelp av en kikkert. Selv tror Elling at han er en stor filosof med teorier som vil gjøre store og positive endringer i folks liv. Hans tankegang er nok ikke så realistisk som han selv tror. Ensomhet nok uten tvil være et nøkkelord i denne romanen. Elling har ingen venner, men selv om han trives med å være bestevenn med seg selv, finnes det ting som tyder på at han gjerne vil være en del av en annens liv.

 

Som sagt følger han nøye med på hva som skjer i de andre leilighetene rundt han. Når han ser et menneske gå ut av stuen, lager han seg sin egen teori om hvorfor. Kommer noen inn igjen, dikter han opp for seg slev hvor vedkommende har vært og hva han/hun har gjort for noe. På denne måten får Ingvar Ambjørnsen gitt oss et bilde av hva folk flest driver med i en norsk blokkbebyggelse på den tia.

Vi følger Elling på hans stadig nye observasjoner og tolkninger av andre. Han er på ingen måte ”dum” med sine teorier og antakelser. Men Elling er ensom, og har levd et nokså ensomt og isolert liv, vises det klart fram i romanen. ”Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.”
Ut ifra dette utsagnet forteller Ambjørnsen mye om Ellings situasjon.

En dag ringer Eriksen fra sosialkontoret, men Elling vil ikke snakke med han. Han er ikke vant med nye folk i sitt liv og vil aller helst skyve alt inntrengende unna seg. Men i stedet for å la det bli nederlag for seg selv, dikter Elling opp en samtale hvor han er kompis med Eriksen. Gradvis forvandler han språket slik at det passer inn i den nye sammenhengen. ”Elling blir en røff type.” ”Vi var ikke rå i munnen, det var vi ikke. Jeg vil heller karakterisere tonen oss imellom som litt røff.”

Romanen drives fremover av Ellings nysgjerrighet og hans ønske om å komme til bunns i sakene. Hva skjer med naboene, bak vinduene, som han kikker på med kikkerten sin? Hvorfor slår Ragnar kona si, og ikke minst, hvorfor visner plantene til Rigemor Jølsen? Er hun i virkeligheten den godmodige bestemoren som blir uttrykt?
Det er Ellings ønske om å finne ut hva som skjer i livene til menneskene i naboblokken som driver han til å kikke, og det samme ønsket som driver oss lesere til å lese videre tror jeg. Vi drives alle av den samme lengselen etter å vite.

Tittelen ”Utsikt til Paradiset” er nok ganske ironisk ment. Det sosialdemokratiske fellesskapet Elling innbiller seg at han deler med blokknaboen, er en innbilling. Rigemor Jølsen,Ragnar og resten av Ellings ”venner” bor i hver sin leilighet og har ingen tilknytning til hverandre.

Han har også et svært nært forhold til statsminister Gro Harlem Brundtland. Det blir mye fantasier om henne, bilder blir klippet ut og limt opp på veggene og Elling er overbevist om at så lenge Gro sitter ved makte, kan ingenting vondt skje med han. ”Som vanlig brydde jeg meg ikke så mye om hva hun faktisk sa, jeg var tross alt på linje med henne. Men i stemmen hennes hvilte flere tiårs sosialdemokratiske erfaringer. I dypet av den røsten lå både Tranmæl, Gerhardsen og Brattli. Ja det vat til og med mulig å spore noe av Trygve Lies fandenivoldskhet. Mor var trygg. Mor var sikker. Mor var nærværende.”

En kan gjerne tolke boken på flere måter. Men det som allikevel treffer oss hardest, er opplevelsen av hovedpersonen Elling, som et menneske med en enorm evne til å observere og assosiere, men samtidig, som et menneske som lever innestengt i sin egen lille verden i ytterst ensomhet, sosialt og mentalt.

Jeg tror vendepunktet i romanen kommer til syne når Elling blir oppringt av Eriksen. Dette fører til en hel masse komplikasjoner, men gjør også at Elling må se ting med andre øyne. Han våkner på en måte litt opp. Og vil gjerne være en vanlig person. Noe som har totalt fraværende i beskrivelsen av han før dette.
Her får vi på en eller annen måte et annet syn på romanen og dens hovedperson Elling, noe som fører til en såkalt vending i fortellingen.

 

Fugledansen

Oppfølgeren til ”Utsikt til Paradiset” heter Fugledansen, og handler fortsatt om den forskrudde og filosoferende personen Elling. Han har nå havnet på en psykiatrisk institutt, Brøynes Kursenter. Boka er delt inn i tre selvstendige deler. Første del og tredje del som er hoveddelene i romanen omhandler tida på Brøynes og andre del er et tilbakeblikk på Ellings ferie i Benidorm, der han var sammen med sin kjære mor.

Den første delen av boka åpner med med Elling våkner opp på anstalten, uten å helt skjønne hvor han befinner seg. Etter et heller vått møte med en pleier, og noen dager på enerom, møter Elling den nye hverdagen på Brøynes. Han må dele rom med den tilsynelatende håpløse personen Kjell Bjarne. Kjell Bjarne har en ustoppelig god appetitt, men er av anstalten pålagt en diett, han leser pornoblader, men i virkeligheten har han bare sett moren sin naken.

 

Elling ser først på Kjell Bjarne med svært Kritiske øyne, men de blir etter forholdene gode venner etter hvert.
Ellers dreier boka seg mye om Ellings forelskelse til pleieresken Gunn som jobber på anstalten. Han drømmer om at hun skal forlate familien til fordel for han. Men det blir bare med drømmen.

 

Bokas tredje del tar for seg forholdet mellom Elling og Kjell Bjarne som etter hvert blir perlevenner. Til tross for den store skeptisismen i begynnelsen. Men det viser seg etter hvert at Elling gjør en ”tjeneste” for Kjell Bjarne som han ikke burde ha gjort. Han forfalsker et svarer på en kontaktannonse som han fra før av har hjulpet Kjell Bjarne med å få lagt ut. Svaret blir tatt alvorlig fra Kjell Bjarnes side og vil gjerne møte vedkommende. Dette må Elling finne en løsning på.

 

Også i denne boka ser vi klart at Elling blir rammet av angst, men det blir bare med antydninger fra Ambjørnsens side. Boka har både sine mørke og lyse sider. Siden Elling fortsatt er hovedpersonen i boka får vi føle den ironi fylt med humor uten at det svekker vår medfølelse for Elling. Elling som person vitner også her til et menneske fylt med ensomhet og stor menneskekunnskap.

 

Igjen vil jeg si at det er Ellings måte å utrykke seg på som gjør romanen så vellykket. Som lesere er vi på hans side, og følger hans tankegang og logikk. Det er først når vi i enkelte episoder ser han utenifra at han fremstår som en ”mindre intelligent” person. Kanskje Elling er ”sjelden”, men ikke sjeldnere enn vi kan kjenne både oss selv og andre igjen i ham, og det er nettopp det som gjør Elling både troverdig og patetisk.

Mens hele Ellings verden bestod av oppdiktede opplevelser og samtaler i ”Utsikt til Paradiset”, så må han i ”Fugledansen” forholde seg til levende mennesker. Både romkameraten Kjell Bjarne og pleieresken Gunn, som han forelsker seg i, er personer han her må gjøre sitt for å få et levelig forhold til. Det er ikke den letteste oppgaven i hans liv. I begynnelsen er konfrontasjonene mellom han og Kjell Bjarne både mange og rare, blant annet da Kjell Bjarne sier at han ønsker seg et armbåndsur i julegave. ”For en gangs skyld ble jeg målløs. Paralysert av den frekkhet han la for dagen. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. For det første hadde jeg så mye som tenkt tanken på å kjøpe julepresang til noen som helst. Jeg hadde til og med fortrengt hele julen, helt til Gunn hadde tatt temaet opp denne formiddagen. Og så kommer denne fjompen på hundre og tjue kilo og begynner å snakke armbåndsur! Det flotteste jeg hadde kjøpt til min egen mor opp gjennom årene, var en lommelykt jeg selv la beslag på allerede før romjulen var over.”

 

I forholdet til Gunn har han problemer med å forholde seg til virkeligheten. Han tror at Gunn gjengjelder forelskelsen, og at grunnen til at de foreløpig holder avstand til hverandre handler om det at Gunn må ta hensyn til barna sine. ”Jeg ville rett og slett ignorere ektemannen hennes. Presse han ut av hans eget revir. Mot Gunns barn, derimot, ville jeg være mild som fløte. Ovenfor dem ville jeg opptre som den faren jeg så ofte hadde drømt om, og savnet. Gjennom dem ville jeg faktisk bli min egen far.”

 

Elling utrykker seg i mange episoder i boka som en helt annen person en den han i grunnen er. Det kan virke som om han er litt flau over den personen han virkelig er. Men det som gjennspeiler seg gang på gang er når han dikter opp nye personligheter, tilpasser han språket sitt etter den han dikter. Han er elskeren som redder Gunn fra et ulykkelig ekteskap. Han er den sofistikerte turisten med slacks som gjerne spiser paella i godt lag. Han er den inspirerte, Hamsunske forfatteren som reiser til sørlandet for å skrive et nytt mesterverk. Han er et ordentlig mannfolk med erfaring fra sjøen (danskebåten) som skjønner seg på sex og damer. Alle personlighetene som Elling lever ut har han funnet i bøker, aviser, TV, filmer og reklame. Dette gjør dem lett gjenkjennelige for oss.

 

For oss kan livet til Elling virke sært og trist. Men denne mannen er ikke et eksempel på en som gir seg lett over. ”Jeg bodde gratis på det reneste kurshotell, mens pengene mine stod i banken og forrentet seg. Eller sagt på en annen måte: Jeg lå å veltet meg midt i velferdsstatens aller feteste smørøye.”

I ”Fugledansen” har vi et klart vendepunkt når Elling får vite om Gunns familie. Han har lenge gått rundt og trodd at Gunn var singel. Drømt om hvordan de ville ha fått det i framtida visst Elling innrømte sin kjærlighet ovenfor Gunn.

Det ble ovenfor sykepleier Gunn opparbeidet et bra forhold, noe som ikke akkurat er vanlig i Ellings sosiale liv, og optimisme preget Elling i den grad av at ”nå har jeg endelig sjansen til å bli ektemann og få barn”. Dette tror jeg har vært en lengsel i hele Ellings ”voksne” liv. Uansett blir denne optimismen på en brutal måte brutt, da Elling får vite om at Gunn hadde både ektemann og barn. Og vi får her et vendepunkt i romanen.

 

Brødre i Blodet

Den tredje boka i serien og den siste analysen/boka min heter Brødre i Blodet. Boken handler forsatt om Elling og Kjell Bjarne. De har begge vært fast innventar på Brøynes Kursenter de siste årene, men nå er de på flyttefot, og har nettopp bosatt seg i en trygdeleilighet i Kirkevegen midt i landets hovedstad, Oslo. Her deler de både soverom, økonomi, den huslige hygge og ikke minst en rekke av fobier, først og fremst angsten for mennesker og da spesiellt det kvinnelige kjønn. De to er under oppsyn av Frank fra sosialkontoret, som til stadighet truer med å sende dem tilbake til Brøynes visst de ikke kommer seg opp og ut i verden. Fra dette forholdsvis trygge punktet møter de to livets utfordringer, både store og små. Kjell Bjarne blir forelsket i en gravid dame, og Elling blir kjent med en underlig gammel poet. Sammen drar de på cafè, på hyttetur, går på fylla og mye mer.

 

Største delen av handlingen forgår her gjennom dialoger. Angsten som har blitt utrykt sterkt i de andre to bøkene har også delvis forsvunnet her.

Elling og Kjell Bjarnes forutsetninger, eller mangler på forutsetninger, gjør at hvilken som helst handling fører til de mest utrolige komplikasjoner. Når de for eksempel blir bedt til middag hos støttekontakten Frank starter de i svært god tid. ”Hvis man først tuller seg bort, går fire timer fortere enn man aner, og jeg har alltid satt mine ære i å være presis.”

 

De blir satt på mange prøvelser sammen. Uten at de kunne gjøre noe med det selv ble de også blodsbrødre, takket være en flaske hyllebærsaft. ”Det gikk ikke bedre enn at Kjell Bjarne skled på en issvull, og dro meg med i fallet. Flasken kom under oss, og før vi visste ordet av det, lå vi der og kavet i saft og glasskår. Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi ble blodsbrødre, rett og slett. Tanken på AIDS skremte oss fryktelig den første timen, men etter at vi fikk plastret og roet oss litt ned, kom vi til at sjansen var minimal. Noen fordeler skal tross alt den som lever ufrivillig sølibat også ha.”

 

En annen prøvelse mellom vennskapet deres er når Reidun Nordsletten kommer inn i livet til Kjell Bjarne. Elling sliter med ”dobbelsjalusi” i denne forvirrede situasjonen, men lærer seg etter hvert å vise å akseptere det. Her tror jeg også tittelen kommer inn i bildet. ”Brødre i Blodet” kan på mange måter tolkes som om de endelig har kommet litt nærmere hverandre. På både godt og vondt, de har blir blodsbrødre samt at selv om vennskapet blir satt på mange prøvelser, holder de fortsatt av hverandre.

Mens Kjell Bjarne holder på med Reidun, vanker Elling på poesilesning i en av byens utesteder. Her får han en ny venn i den tidligere forfatteren Alfons Jørgensen. Ikke nok med, men Elling starter også etter dette sin store karriere som surkålpoeten. Der han stapper dikt i surkålpakker og setter dem inn i butikkhyllene igjen.

Denne boka har i forhold til de forgående bøkene utviklet seg slik at angsten er borte, og det som står igjen er vemodig idyll. Jeg tror muligens Ambjørnsen, gjennom de forrige bøkene opparbeidet en stor lengsel etter et håndfast håp og en positiv idyll. I ”Brødre i Blodet” får vi se to personer som virkelig får en opptur i livet. Det finnes selvsagt også noen nedturer, men stort sett gjennomgår Elling og Kjell Bjarne utfordringer som de tidligere har sett på som fobier og vanskelige hindringer i veien mot et normalt liv.

”Brødre i Blodet” er ei bok om to ”outsidere” som får nye erfaringer i livet, samt en hyllest til vennskapet mellom dem. Et kjent utsagn fra Elling som blir fremhevet i boka, samt i filmen som jeg også har sett er om Kjell Bjarnes evner til å bære folk. ”Og jeg tenkte: Nå bærer han igjen. Kjell Bjarne bærer. Han hadde båret meg i sin tid, etter et ekkelt sammenbrudd, der jeg til og med presterte å ødelegge en splitter ny dress. For bare noen dager siden hadde han båret Reidun Nordsletten med en selvfølgelig rutine i bevegelsene, som fikk meg til å forstå at slik hadde han båret rundt på den forhatte moren sin. Nå bar han Alfons Jørgensen. Det var slik det var. Kjell Bjarne bare de menneskene han traff. Underlig.”

 

Jeg synes vendepunktet i denne romanen er litt delt. Når Elling og Kjell Bjarne endelig våger seg ut blandt folk, og får seg venner kommer vi nærmere en vending i fortellingen. Skal jeg være mer konkret vil veg vise til to vendepunkt i romanen. Det første er når Elling helt på egen hånd tar steget ut i den store verden, og går på poesiaften i byen. Her treffer han også Alfons som han blir en god venn med. Det andre vendpunktet vil jeg si er når Elling låner trusa si til Kjell Bjarne, fordi han skal ha sex med Reidun. Elling har aldri før lånt ut noen personlige ting til Kjell Bjarne eller for den saks skyld noen andre. Og her låner han ut det mest personlige han eier, nemlig trusa si.

Dette var to av de mange handlingene i romanen som jeg vill kalle for vendepunkt. Hele denne boka er nesten bare positive oppturer og revolusjonære handlinger gjort av begge hovedpersonene, så det finnes neppe noen fasitsvar akkurat her.

 

 

Felles analyse for de tre bøkene

 

Hovedpersonene:

Elling
I Ambjørnsens bøker om Elling følger vi to personer tett. Elling og Kjell Bjarne.
Historiene blir fortalt gjennom Elling og det er derfor naturlig at han er hovedpersonen.
Elling har som sagt vokst opp sammen med moren sin til hun døde. Og da var Elling godt voksen. De har aldri vært vandt med besøk etter at faren hans døde, mens Elling var svært liten. Moren har dratt Elling med seg i sitt ensomme og ”pensjonistiske” liv i en ensom blokkleilighet utenfor Oslo. De lever i fortiden, både når det gjelder teknologi, mat og gjør det som de er vandt med. Det trygge og sikre står sentralt i livet av Elling.

Etter hvert som Elling ble tatt hånd om av sosialkontoret og plassert på anstalt og etter hvert hybel sammen med Kjell Bjarne, har han blitt sosialisert ut ifra det. Han har vokst som person og den sosiale intelligensen som manglet da han ble tatt hånd om er blitt kraftig utviklet. Men selv om Elling ikke hadde vært første mann som ble plukket ut til fotballaget, har han en enestående evne til å analysere, tolke og utrykke seg på. Han ser en sammenheng med alt som eksisterer og alle handlinger som blir gjort.
Som den rare og forunderlige personen han er, ser vi også nye sider ved han, noe som gleder leseren.

 

Kjell Bjarne
Kjell Bjarne derimot er noe vi umiddelbart kjenner igjen. Han er en karikatur av noe kjent noe, typisk norsk monotype vil jeg kalle det. I mine øyne kan han virke som en ”bondeknøl” som har tatt seg turen til storbyen. Med sin forkjærlighet for mat og damer, er han på mange måter upopulær og vulgær i sin væremåte. Altså en person de fleste av oss en eller annen gang har møtt i løpet av livet. Vårt sympati for hjelpeløsheten hans blir bare lagt til grunne når han kan bære noen. Her er Kjell Bjarne en ener. Men det er uten tvil hans verbale ferdigheter i mange situasjoner som gjør han til en ganske så hjelpeløs person.

 

Uansett ser vi også i Kjell Bjarnes situasjon en sosialiseringsprosess som er ganske identisk med Ellings. Kjell Bjarne satt bare i senga på anstalten og drømte om kvinners bryster, men etter hvert får Kjell Bjarne sjansen til å virkeliggjøre sin store drøm. Nemlig å ha sex.

Miljø

I romanene som jeg har lest befinner Elling seg for oss i ganske vanlige omgivelser, som i drabantbyen, kjøpesenteret, utsteder, osv. Vi har erfaringer og er privilegerte nok til å vite om normer og tabuer på slike plasser, noe Elling kanskje ikke helt har lært seg. Elling har gjennom sitt lang liv hjemme hos mammaen sin ikke lært å te seg på slike offentlige plasser.

Jeg tror Ambjørnsen bevisst har valgt å la Elling ”dumme” seg ut på denne måten, slik at vi får et bedre innblikk i Ellings mentale lidelser.

 

Tema

Jeg vil uten tvil si at ensomheten er det temaet Ambjørnsen vil prøve å få fram i disse bøkene. Det finnes andre og mindre underkategorier. For hovedpersonenes del er søken etter kjærligheten, en å føle seg trygg sammen en vesentlig del av livet deres. Vi fikk se at Kjell Bjarne fikk både dame,barn og gode venner, mens Elling også fikk venner for livet. Så vi kan på mange måter si at begge parter fikk sånn noenlunde det de ønsket seg, til tross for at dette ikke var siste bok i Elling serien. Disse temaene tror jeg er høyst aktuelle for enhver person selv idag. Og derfor er det svært lett å kjenne seg igjen i det Ambjørnsen prøver å få frem.

 

Språket

Språket er tilpasset leseren på en eksepsjonell måte. Det er enkelt og nøyaktig og fenger leseren.
Det finnes også mye muntlig sleng og direkte uttrykk i romanene som jeg tror gjør det hele mye mer livlig og realistisk.

Ambjørnsen bruker mye adjektiv i romanene om Elling. Dette gjør at vi får et tydeligere bilde av hva vi leser om, og hva han beskriver. Ord som ”billedskjønne benidorm”, overbærende eleganse”, mystisk indre ro” er eksempler på dette.

 

Men jeg tror ironien også er veldig viktig her. Vi ser at Frank fra sosialkontoret ofte kommer med sarkastiske og ironiske slengbemerkninger til Elling og Kjell Bjarne. Dette gjør det hele litt livlig og moderne, det fenger leseren på en helt spesiell måte.

 

 

Konklusjon

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien om Elling har jeg blitt veldig fasinert av Ambjørnsens geniale fortellermåte. Han klarer å fenge leseren på en utrolig måte, og alle bøkene har etter min mening vært god lesning fra begynnelse til slutt.

Hvis vi ser på problemstillingen min: ”Har hovedpersonene i bøkene forandret seg fra første til siste bok?”, så må konklusjonen min være JA!

Hovedpersonene Elling og Kjell Bjarne har gått ifra å være to innesluttede personer på en anstalt med mange fordommer og en felles drøm om å få venner og/eller en dame i sitt liv, til å være to menn med leilighet i byen, gode venner og damer i blikket.

Vi følger begge to gjennom en stor sosialiseringsprosess som gjør dem begge sterkere til å bekjempe de fordommene de hadde på forhånd. Dette klarer de begge bra etterhvert. De bruker vel og merke god tid med å bli vant med deres nye verden utforbi anstalten, men som sagt med god suksess.

 

Jeg har gjennom analysene mine fått gode svar på problemstillingen min, og ser meg meget godt fornøyd med både valg av forfatter/bøker og selve oppgaven i seg selv.

 

 

Kilder

Bøkene:
-1993 Utsikt til paradiset
-1995 Fugledansen
-1996 Brødre i blodet

Andre kilder:
http://www.kjentfolk.no/forfattere/ambjornsen
http://www.cappelen.no
http://www.studenttorget.com
http://www.dagbladet.no