1.    Innholdsfortegnelse

2.    Innledning

2.1.         Forord

2.2.         Problemstilling

3.    Karin Fossum

3.1.         Biografi

3.2.         Utgivelser

3.3.         Priser og utmerkelser

4.    Primærkilder

4.1.         Sammendrag av Evas Øye

4.2.         Sammendrag av Svarte sekunder

4.3.         Analyse av Den som frykter ulven

5.    Avslutning

5.1.         Konklusjon

6.    Kildehenvisning

 

 

2.1 Forord

 

Jeg har valgt å bruke særemnet mitt til å studere Karin Fossums forfatterskap. Dette valget falt naturlig for meg, da jeg allerede som barn leste kriminalromaner av forskjellige forfattere, blant annet Anne Holt og Karin Fossum, og var allerede da svært interessert i begge forfatterne og bøkene deres. I sommerferien brukte jeg en del tid på å studere andre elevers særemner, som jeg fant under linken www.skolesiden.no. Jeg oppdaget at ingen av elevene hadde lagt ut et forfatterstudium av Karin Fossum, og jeg bestemte straks at mitt særemne skulle omfatte dette.

 

Den første måneden brukte jeg tida mi på å lese de tre bøkene jeg hadde valgt som min primærkilder til dette studiet: Evas øye fra 1995, Den som frykter ulven fra 1997 og Svarte sekunder fra 2002, og jeg tok også notater fra alle bøkene underveis. Romanen jeg valgte som min hovedbok, Den som frykter ulven, leste jeg om igjen for å få en bedre forståelse av handlingen. Disse bøkene representerer to utgivelser fra begynnelsen av Fossums karriere, i tillegg til en senere utgivelse. Dette for å studere en eventuell utvikling av forfatterskapet hennes. Under lesingen la jeg vekt på å se etter likheter og forskjeller i bøkene, om bøkene hører sammen i en serie, og om det er noe særegent for denne forfatteren, som kommer fram i alle bøkene hennes.

 

Etter å ha studert Karin Fossums forfatterskap i to måneder, har jeg oppdaget at temaene i Fossums romaner er like dagsaktuelle, enten romanen er skrevet den dag i dag, eller for nesten ti år siden. Hennes skildringer av menneskelige psykiske problemer er lærerike, på den måten at leseren får innsikt og forståelse for gjerningsmannens handlinger. Fossum er opptatt av mennesker som faller utenfor gjennomsnittet, og klarer på en utmerket god måte å gi leseren en følelse av det å være annerledes, enten det vil si å være totalt uten språk, slik at menneskene rundt en misforstår totalt, eller det å leve med flere personer inne i kroppen ens, personer som påvirker et menneskes psyke totalt. Gjennom å belyse slike tidligere tabubelagte temaer, klarer Fossum å skape forståelse for flere forskjellige mennesker i et samfunn, samtidig som hun trollbinder leseren til en spennende krimgåte. Å studere og sammenligne Karin Fossums bøker, har vært et svært interessant arbeid, og jeg håper du som leser av dette studiet, vil ha glede og nytte av stoffet.

 

2.2 Problemstilling

 

I min problemstilling har jeg valgt å ta for meg fellestrekkene i Karin Fossums bøker. Jeg ønsker å finne svar på om det finnes et eller flere temaer som er sentrale i flere av bøkene hennes, og hvilken holdning Fossum har til disse temaene. Forsøker hun å få fram sin egen holdning, eller forsøker hun å skape åpenhet og debatt om temaene?

 

Jeg har valgt å lese Fossums aller første roman, Evas øye, og en av Fossums litt nyere romaner; Svarte sekunder, som ble utgitt for to år siden. I tillegg til dette har jeg valgt å lese Den som frykter ulven, og denne boka har jeg også valgt som min hovedbok, som skal analyseres. Dette fordi boka var svært interessant, og etter å ha lest den én gang, fikk jeg straks lyst å studere den nærmere, og leste den derfor om igjen. Dette ga meg et godt grunnlag for å jobbe videre med boka, siden jeg nå fikk en bedre forståelse av handlingen, som i starten av boka virket litt forvirrende på meg.

 

Valgene jeg har tatt, har hovedsakelig vært på grunnlag av min problemstilling. En annen grunn er at jeg også ønsker å se om Fossum har utviklet seg fra sin første kriminalroman, og hvis dette er tilfelle; på hvilken måte dette kommer fram i bøkene. Her ønsker jeg å trekke inn likheter og forskjeller i romanene jeg har valgt.

 

3.1 Biografi

 

Karin Mathisen ble født i Sandefjord i 1954. Allerede som barn fattet hun interesse for å skrive, og som ungdom bestemte hun seg for å bruke livet sitt på dette. Hun debuterte med diktsamlingen Kanskje i morgen allerede som 20-åring, og ble belønnet med Tarjei Vesaas’ Debutpris for dette verket. Fire år senere gav hun ut en ny diktsamling, Med ansiktet i skyggen, men etter dette ønsket hun å prioritere familielivet, og skrivingen ble dermed lagt på hylla for en stund.

 

Først på 1990-tallet fikk vi igjen en utgivelse fra den unge forfatteren. Novellesamlingene ”I et annet lys” og ”Søylen”, ble utgitt henholdsvis i 1992 og 1994. I 1995, etter å ha skilt seg fra ektemannen og byttet etternavn fra Mathisen til Fossum, kom enda et verk. Denne gangen prøvde Fossum seg på kriminalsjangeren, noe hun lyktes svært godt med. Romanen Evas øye fikk strålende god kritikk, både hos anmelderne og hos leserne. Fossum fortsatte innen kriminalsjangeren, og gav ut romanen Se deg ikke tilbake allerede neste år. Den norske anmelderstanden var igjen enstemmige om at denne utgivelsen var velskrevet, og boka oppnådde høye opplagstall. Den ble belønnet med den norske kriminallitteraturens høyeste utmerkelse, Rivertonprisen, og fikk også Glassnøkkelen for Skandinavias beste kriminalroman.

 

I løpet av årene som fulgte, kom flere romaner tett etter hverandre. I årene fra 1997 til 2004 utgav Fossum hele 8 verk, 5 av disse hører inn under kriminalsjangeren. Fossum har også skrevet et skuespill, Vi bestemmer, i løpet av denne tiden. I 1997 mottok Fossum Bokhandlerprisen for Den som frykter ulven, i 2002 mottok hun Brageprisen for Elskede Poona, og samme året ble Svarte sekunder kåret til årets beste kriminalroman oversatt til svensk. I 2003 fikk hun Cappelenprisen for romanen Natt til fjerne november. I tillegg til dette er de fleste av romanene hennes filmatisert, og mange er også sendt som tv-serier.

 

Karin Fossums kriminalromaner er noe ganske annerledes enn de fleste andre romanene innenfor samme sjanger. Hun går stadig utenom det tradisjonelle krimmønsteret, men oppnår likevel svært stor suksess blant leserne, ved stadig å belyse sentrale psykologiske sider av et samfunn. Fossum er tilsynelatende spesielt opptatt av å forklare leseren hvorfor gjerningsmannen eller hovedpersonen opptrer slik han eller hun gjør, og klarer, gjennom nøyaktige skildringer av menneskene, å skape en årsak med naturlig forklaring på hvorfor noe ble slik det ble. Dette er et særegent trekk for Karin Fossums forfatterskap, noe som også er spesielt for perioden hun skriver i. Det å belyse slike temaer, og å forsøke å finne en forklaring på spørsmålet hvorfor, er blitt mer og mer aktuelt på 1990-tallet og videre utover.

 

3.2 Utgivelser

 

Diktsamlinger – utgitt av Gyldendal Norsk Forlag

• Kanskje i morgen (1974)
• Med ansiktet i skyggen (1978)

Novellesamlinger – utgitt av J.W. Cappelens Forlag

• I et annet lys (1992)
• Søylen (1994)

Romaner – utgitt av J.W. Cappelens Forlag

 

• Evas øye (krim) (1995)
• Se deg ikke tilbake! (krim) (1996)
• Den som frykter ulven (krim) (1997)
• Djevelen holder lyset (krim) (1998)
• De gales hus (roman) (1999)
• Elskede Poona (krim) (2000)
• Svarte sekunder (krim) (2002)
• Jonas Eckel (roman) (2002)
• Natt til fjerde november (roman) (2003)
• Drapet på Harriet Krohn (krim) (2004)

 

3.3 Priser og utmerkelser

 

• 1974: Tarjei Vesaas’ debutantpris for diktsamlingen Kanskje i morgen
• 1997: Rivertonprisen og Glassnøkkelen for romanen Se deg ikke tilbake
• 1997: Bokhandlerprisen for romanen Den som frykter ulven
• 2000: Brageprisen for romanen Elskede Poona
• 2002: Svarte sekunder blir kåret til årets beste kriminalroman oversatt til svensk

4.1 Sammendrag av Evas øye

 

Fossums debutroman handler om alenemoren og kunstneren Eva Magnus. En dag hun og datteren, Emma, går tur sammen, finner de en død mann. Det viser seg å være den savnede Egil Einarsson, som forsvant et halvt år tidligere. Eva lurer datteren til å tro at hun ringer politiet for å opplyse om funnet, men det hun egentlig foretar seg, er en helt dagligdags telefonsamtale. Eva og datteren forlater åstedet, og litt senere får politiet beskjed om at en eldre dame har funnet en død mann. Emma klarer ikke å glemme det hun så, selv om moren gang på gang ber henne ikke å snakke om funnet. Det Eva ikke vet, er at Emma snakker med faren sin om dette, og helt tilfeldig får politiet vite at det var Eva Magnus som fant mannen, ikke den eldre damen, slik de hadde fått opplyst. Det viser seg etter hvert at Eva har tilknytning til den avdøde, og leseren må derfor et stykke bakover i tid for å forstå sammenhengen.

 

Det har seg nemlig slik at en dag Eva er i byen, treffer hun sin rike barndomsvenninne, Marie ”Maja” Durban. Maja får vite om Evas økonomiske situasjon, som er svært dårlig. Bildene hun maler, selger dårlig, og Eva sliter med å betale regningene sine. Maja forteller om nøkkelen til sin rikdom, som innebærer å selge kroppen sin til andre menn. Etter et lite inntak av alkohol, synes Eva dette høres ut som en god idé til å få økonomien på rett kjøl igjen, og ønsker å prøve seg som hore, i Majas leilighet. Første gangen ønsker hun å være tilskuer mens Maja ”ekspederer” en av sine kunder, og sitter utenfor soveromsdøren akkurat denne dagen da noe går fryktelig galt. Kniven, som Maja kun har for å beskytte seg med dersom en kunde oppfører seg ubehagelig mot henne, oppdages ved en tilfeldighet av en kunde. Kunden går til slutt så langt som å kvele Maja, mens Eva er vitne til det hele. Hun har en mistanke om hvem gjerningsmannen er, fordi hun gjenkjenner bilen som står utenfor. Hun tør ikke å si noe til politiet, men etterforsker selv på egenhånd, samtidig som hun bryter seg inn i Majas hytte, der 2 millioner kroner ligger gjemt. Samme kvelden som Maja ble drept, utpekte nemlig Maja Eva som enearving, og for å berge økonomien sin, henter Eva dette pengebeløpet fra hytta like etter drapet. Hun oppsøker også mannen hun mistenker for drapet på sin venninne, og dreper selv denne mannen, Egil Einarsson, nettopp fordi hun trodde han drepte Maja. Men etter mye etterforskning finner førstebetjent Konrad Sejer ut at mannen som drepte Marie Durban, ikke var Egil Einarsson, men heller en av hans nærmeste venner, som lignet Einarsson av utseende, og som hadde fått låne bilen hans denne skjebnesvangre natten da Marie Durban mistet livet.

 

4.2 Sammendrag av Svarte sekunder

 

Helga Joner opplever alle foreldres mareritt. Datteren Ida sykler til kiosken for å handle, men kommer aldri hjem igjen. Konrad Sejer leder etterforskningen, men mangel på vitner og spor etter hendelsen, gjør saken vanskelig å oppklare. Etter hvert skjønner han at Idas fetter, Tom Erik har noe å skjule, og han reagerer merkelig på Idas forsvinning. Det kan virke som om biluhellet som skjedde samme ettermiddagen, er viktigere enn at kusinen hans er sporløst forsvunnet.

 

Ni dager senere blir Ida funnet i en veggrøft, pakket inn i en blomstrete dyne og ikledd en hvit nattkjole – noe ganske annet enn joggedressen hun hadde på seg da hun syklet hjemmefra den dagen hun forsvant. Sejer sporer opp kjøperen av den hvite nattkjolen, en eldre dame ved navn Elsa Marie Mork. Det kommer også fram at Ida har hatt kontakt med hennes 58 år gamle sønn, en uføretrygdet mann ved navn Emil Johannes, som nesten er uten språk. Likevel klarer Sejer å få i gang en samtale med denne mannen, en samtale der Sejer stiller spørsmål og Emil svarer enten ja eller nei. Førstebetjenten skjønner at Emil var en av de siste som så Ida i live, men mangler fortsatt en forklaring på hvordan Ida døde. Han går til anskaffelse av et kart over byen og et leketøysett med figurer som kan symbolisere gjenstander og mennesker i tilknytning til Ida og hjemstedet hennes. Emil får på sitt vis fortalt at Ida plukket blomster i en veggrøft, da hun ble påkjørt av fetteren sin ved et uhell. Hun hadde umiddelbart reist seg opp igjen, og var tilsynelatende uten en skramme, derfor kjørte Tom Erik vekk fra åstedet, mens Emil, som var vitne til det hele, tok Ida med seg hjem for å passe på henne. Hun hadde store indre skader, og døde senere på ettermiddagen. Emils mor oppdaget det døde barnet, men trakk gale beslutninger om hva som hadde skjedd. Derfor gjemte hun Ida i fryseren, og la henne senere i veggrøfta for at ikke politiet skulle finne ut at Emil hadde tilknytning til dette.

 

Denne romanen er, som de fleste andre bøkene av Fossum, mer knyttet til det følelsesmessige rundt hendelsen enn til selve forbrytelsen. De tre mødrene i boka bærer alle på frykten om hva som kan skje med barna deres, og leseren får oppleve mødrenes mareritt og maktesløshet på nært hold, samtidig som etterforskningen av saken følges.

 

4.3 Analyse av Den som frykter ulven

 

Karin Fossums tredje kriminalroman begynner med at 24 år gamle Errki Johrma rømmer fra Varden Psykiatriske sykehjem, og opp i skogen ved et lite småbruk på Finnegården, der gamle Halldis Horn bor. Like etter dette får politiet vite at Halldis ligger død på trappa utenfor sitt eget hus. Det er barnehjemsgutten Kannick Snellingen som melder fra om dette, og som også forteller at han så Errki i skogen ved huset, på samme tidspunkt.

 

Morgenen etter drapet på Halldis Horn, blir det begått et ran i Fokus Bank, og Errki, som tilfeldigvis er i banken denne morgenen, blir tatt som gissel av gjerningsmannen. De to unge mennene forsvinner ut av byen i en stjålet varebil, og parkerer bilen i en skog et stykke utenfor byen. Herfra starter mennene til fots, og kommer etter hvert til en gammel hytte, hvor de slår seg til ro. Gjerningsmannen har nå oppdaget at Errki er noe annerledes, både på grunn av hans manglende kroppsbeherskelse, og også fordi han nesten aldri sier et ord, men når han først sier noe, er dette ordtak som for eksempel ”der hvor du kan falle, bør du legge ut halm”, ”den fluen som ikke letter fra liket, blir med i graven” og ”en ser ikke stort der hvor djevelen holder lyset”. Disse ordspråkene forteller noe om Errki selv, og de forteller også at Errki faktisk er glupere enn det en først kan forestille seg. I tillegg til dette, snakker Errki med hans to indre stemmer, som han kaller ”Frakken” og ”Nestor”. Errkis oppførsel virker først skremmende på gjerningsmannen, men etter en tid oppdager han at Errki er kjent i området rundt hytta, som ligger i Finnemarka, og bruker ham som veiviser. Kannick Snellingen finner etter hvert også veien til hytta under en spasertur i skogen, og kommer i kontakt med de to mennene. De tre personene blir værende oppe i hytta mens flere etterforskere leter etter dem, av tilsynelatende forskjellige grunner, som etter hvert viser seg å ha en avgjørende sammenheng med hverandre.

 

Oppe i hytta, som danner miljøet for nesten hele handlinga, blir leseren bedre kjent med Errki, og etter hvert får også bankraneren se at Errki er klarere i hodet enn det han først får inntrykk av, og han finner også en venn i ham. Under oppholdet på hytta forandrer Morten ”Morgan” Garpe, bankraneren, seg fra å være truende og sjefete overfor Errki, til å bli redd og usikker på seg selv. Samtidig forandrer Errki seg fra å være taus og fraværende til å være åpen og tilstedeværende i det som skjer rundt ham.

 

Helt på slutten av romanen får leseren vite at noe av det barnehjemsgutten fortalte politiet, ikke var sant. Det var nemlig Kannick selv som begikk drapet på Halldis Horn, og ikke Errki, slik folk i bygda etter hvert konkluderer med. Errki observerte kun drapet fra sitt ståsted i skogen, og da Kannick oppdaget at Errki hadde sett ham, ble han redd for at Errki ville fortelle politiet at Kannick hadde myrdet Halldis, og løp derfor til politistasjonen, og kom dermed Errki i forkjøpet.

 

Temaet i denne boka er hvordan psykiatrisk syke mennesker opplever samfunnet, og gjennom motivet, som er grensetilfellene av et menneske, og da spesielt Errki, men også bankraneren og Kannick, forteller forfatteren om enkeltpersonens opplevelse av samfunnet, både på godt og vondt.

 

Romanen er kronologisk oppbygget, og delt opp i unummererte kapitler som er mellom fem og ti sider lange, der forfatteren veksler mellom hvilke hendelser som står i fokus. Samtidig som leseren følger bankraneren og gisselet i Finnemarka, får leseren også være med gjennom etterforskningen av begge sakene sett fra politiets side, ledet av Fossums kjente og kjære etterforsker, Konrad Sejer. Forfatteren bruker et lett fattelig språk, og veksler stadig mellom ulike fortellere og perspektiv, samtidig som hun fletter inn dialoger som gir boka et muntlig preg, og som også bidrar til å trekke leseren inn i handlinga. Hele handlinga foregår kun over et døgn, noe som er annerledes enn i bøkene Evas øye og Svarte sekunder. Her foregår handlinga over lengre tid, men likevel uten å virke langtrekkende på leseren.

 

Leseren får også vite at Errkis psykiske problemer har en svært naturlig grunn. Da Errki va 8 år gammel, lekte han i trappa ved siden av moren sin, som arbeidet som sydame. Han hadde laget vogner av gamle fyrstikkesker som han sendte ned trappa, der han hadde festet et fiskesnøre som skulle fungere som taubane. Da telefonen ringte og moren løp for å ta den, snublet hun i fiskesnøret og ramlet ned trappa. Barberbladet som hun brukte for å sprette opp sømmer i klærne, hadde hun mellom leppene under fallet. Dette forsvant ned halsen hennes da hun landet, og gjorde at hun blødde i hjel mens hun lå bevisstløs nederst i trappa. Errki var vitne til det hele, og trodde det var hans feil at det gikk som det gikk. Han fikk også skylda for ulykken, og ble allerede da stemplet som unormal, i tillegg til at gutten hadde autistiske trekk. Han holdt for eksempel på å dø av sult da han ble innlagt på sykehjemmet, nettopp fordi sykepleieren hans gjorde en feil da hun skulle servere mat til ham. Hun delte brødskiva hans i to, noe som gjorde at han aldri klarte å bestemme seg for hvilken skive han skulle spise først. I tillegg veide Errki kun 60 kilo, og spiste ikke stort. Han syntes det var vanskelig å velge hva han ville spise, for som Errki selv sier: ”Hvordan kunne de vite sikkert at de valgte rett?” (s. 15)

 

Helt på slutten av romanen blir Errki drept ved et uhell. Kannick er hobbybueskytter, og treffer Errki i låret ved et uhell. Errki blir liggende på gulvet og blør senere i hjel. Akkurat dette oppleves svært sårt for de to andre som befinner seg i hytta, da de oppdager at de faktisk har mistet en venn. Errki har lenge gått på medisiner for å holde de psykiske lidelsene i sjakk, men det viser seg at han faktisk fungerer vel så bra uten disse, som med. Det kan se ut som om det eneste Errki manglet, var å få fortelle historien om hvordan moren egentlig døde, til noen som trodde at det han fortalte, ikke var løgn. Etter å ha vært uten medisiner et helt døgn, kan Errki føre en normal samtale med andre mennesker, og det kan virke som om hans to indre stemmer ikke plager ham riktig så mye nå som før.

 

Boka holder et jevnt spenningsnivå, og det er vanskelig å peke ut et bestemt vendepunkt, da handlinga på en måte er splittet, noe som kan forklares ved at den samme hendelsen ofte fortelles to ganger, fra to forskjellige synsvinkler. Likevel kan vi peke ut noen høydepunkter, da historien også tar en annen retning, for eksempel når politiet skjønner at alle de tre savnede befinner seg på en og samme plass; i hytta. En barnehjemsgutt med adferdsvansker, en psykisk syk mann og en bankraner. Samtidig vet leseren hvordan disse tre opptrer sammen, noe som på en måte demper spenningen på akkurat dette punktet.

 

Et annet vendepunkt kommer allerede før Kannick blir kjent med disse to mennene, da Errki oppdager ham i skogen, og setter etter ham med voldsom fart. Kannick, som frykter smerter mer enn noe annet, er redd for å bli pint av denne tilsynelatende gale mannen, og forsøker å løpe fra ham. Til slutt får Errki tak i gutten, og hvisker ”Den som frykter ulven bør ikke gå i skogen” (s. 206) i øret på ham. Kannick tror med ett at han skal bli drept av mannen, og måtte dø en smertefull død. Her tar historien en helt annen vending, og Errki ber gutten om å reise seg, og fører ham til hytta, der han til slutt blir tatt inn i varmen av de to unge mennene.

 

I denne boka fokuserer forfatteren mer på psykologi enn på oppklaringen av forbrytelsene, noe hun også gjør i boka Svarte sekunder, hvor leseren får oppleve en mors lidelse da den 10 år gamle datteren forsvinner sporløst under en sykkeltur, og etter hvert blir funnet død i en veggrøft, kun ikledd en pen nattkjole. Det samme gjelder også for boka Evas øye, der leseren får se at et helt normalt menneske kan være villig til å bryte sine personlige grenser for å tjene penger til livets opphold. Dette er et kjent trekk for Karin Fossums romaner, og hun sier også i et nettmøte med Dagbladet at hun ikke bare beskriver en forbrytelse, hun prøver i tillegg å gi leseren et inntrykk av hvorfor menneskene handler som de gjør. Ved å lese denne boka, kan leseren lære mye om menneskenes tanker og handlinger, noe som igjen kan bidra positivt til forståelse for andre i et samfunn også i det virkelige livet.

 

5.1 Konklusjon

 

Karin Fossums kriminalromaner handler om etterforskeren Konrad Sejer, som skal oppklare en eller annen sak i eller rundt Drammen, gjerne sammen med hans kollega Jacob Skarre. Leseren får være med i Sejers dagligliv, både på politistasjonen og på hjemmebane. Førstebetjenten er en godt voksen, svært sympatisk og hardt arbeidende mann. Han gir av hele seg selv når han jobber, og klarer alltid å finne svar på hvert oppdrag han får tildelt. Flere av personene forfatteren forteller om, er personer som har gjort inntrykk på henne, enten gjennom et møte på gaten eller i en avisartikkel, men Sejer, derimot, er kun en fantasifigur.

 

Et av fellestrekkene for Fossums bøker, er at hun alltid forsøker å få leseren til å forstå motivet bak en forbrytelse. Forbryterne er i utgangspunktet gode mennesker som blir satt på svært vanskelige prøver. Forfatteren blir fortrolig med fortvilte menneskers tanke- og følelsesliv, og det hun forteller er så gjennomført at det ofte er vanskelig å legge romanene hennes til side, dersom en allerede har begynt å lese i dem.

 

Et annet fellestrekk er at bøkene inneholder svært lite vold. Kun et uhell med en revolver, en tankeløs handling med et verktøy og et biluhell, er det som kan karakteriseres som voldelig i de bøkene jeg har tatt for meg. Disse hendelsene er kun utgangspunktet for det som skaper selve innholdet i bøkene; oppklaringen av drapet, og begrunnelsen for hvorfor det skjedde, og selve volden er lett å glemme, siden den kamufleres av resten av hendelsene i boka, ved at akkurat dette med volden kun er kort beskrevet.

 

Et tredje fellestrekk er at hun går inn i den menneskelige psykologi, noe jeg helt klart kan se i hver av de tre bøkene jeg valgte. I romanen Evas øye får vi oppleve Eva når hun har det som verst, både med tanke på økonomien, og menneskelige valgsituasjoner. Beskrivelsene av Evas fortvilte hverdag, gjør at leseren lett kan forstå at hun handlet slik hun gjorde. Det samme gjelder Svarte sekunder, der vi møter tre fortvilte mødre som alle bærer på frykten for sitt eget barn. Leseren forstår hvorfor Emil Johannes’ mor reagerer på det døde barnet i senga hans, og en kan føle usikkerheten Tom Eriks mor bærer på, når sønnen reagerer totalt uventet på at kusinen er sporløst forsvunnet. Samtidig får leseren føle angsten til det forsvunne barnets mor, noe som kan røre enhver forelder langt inn i hjertet.

 

I Dagbladets nettmøte med Karin Fossum, den 18. oktober 2000, bekrefter Fossum sin tydelige interesse for menneskets psyke, og sier at ingenting fascinerer henne så mye som den menneskelige psykologi. Under samme møte får hun et spørsmål om hvilke sider ved menneskene hun prøver å belyse gjennom bøkene sine. Fossum svarer: ”Hvis jeg har et prosjekt med mine kriminalromaner, må det være alltid å fremstille gjerningsmannen eller -kvinnen med respekt og forståelse. Først og fremst vil jeg fremstille vedkommende som et menneske, og hvis du som leser føler sympati også for den skyldige, har jeg oppnådd det jeg ville.”

 

Forfatterens egen holdning til temaene som taes opp i romanene hennes, kommer ikke direkte fram i bøkene. Likevel forstår leseren at Fossum ønsker å få en til å forstå grunnen til de kriminelle handlingene hun skriver om. I Dagbladet den 10. august 1998, sier Fossum at hun er opptatt av kriminalomsorg, og mener at de som sitter i fengsel har vanskelig for å få seg et normalt liv etter forbrytelsen de har gjort, dersom ikke andre mennesker kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde. Hun mener at kriminelle handlinger som oftest skyldes tilfeldigheter, ikke ondskap, slik noen oppfatter det, og at vi som er utenfor fengslet har mer til felles med forbryterne, enn hva som skiller oss. ”Forskjellen er at noen trår over terskelen, mens andre ikke gjør det”, sier hun.

 

Hver av bøkene Fossum skriver, kan tolkes på like mange forskjellige måter som det finnes lesere av denne boken. Hun sier selv til Klassekampen den 4. juni 1997 at hun ikke ønsker å få frem noe budskap i bøkene, hun bare skriver fordi hun liker det. Akkurat dette utsagnet kom som en liten overraskelse på meg, nettopp fordi jeg som leser av bøkene hennes, har tolket et eller flere budskap i hver enkelt av dem, uten egentlig å tenke over at andre lesere kanskje har tolket boka helt annerledes.

 

De tre romanene jeg har brukt som primærkilde til dette forfatterstudiet, har som nevnt, en del likheter. Og bortsett fra at selve krimgåten og hendelsesforløpet er forskjellig i alle de tre bøkene, har jeg også lagt merke til at Evas øye og Den som frykter ulven har en skjult krimgåte, der forklaringen er en helt annen enn den i alle fall jeg, først hadde ventet. Romanen Svarte sekunder er noe annerledes, fordi den forteller en historie der leseren allerede fra første side forstår at Ida kommer til å forsvinne. I denne boka er det også nesten åpenlyst hvem som har begått drapet, men forfatteren fokuserer mer på å forklare hvordan alle tilfeldighetene rundt forsvinnelsen henger sammen. Likevel vil jeg ikke kalle dette en utvikling innen forfatterskapet, men heller bare en tilfeldighet.

 

Som en kort oppsummering av det jeg nå har fortalt, vil jeg si at Karin Fossum har ett enkelt tema som går igjen i alle romanene hennes. Dette temaet er menneskets psykologi, og fremstilles på forskjellig måte i hver av romanene hennes. Hun har personlige holdninger til dette temaet, som fremstilles objektivt når hun skriver, og hun har heller ingen budskap i romanene sine.

 

6. Kildehenvisning

 

Primærkilder

 

• Karin Fossums bøker:
• Evas øye                       (1995)
• Den som frykter ulven      (1998)
• Svarte sekunder              (2002)

Sekundærkilder

 

• Skriftlig informasjon fra biblioteket ved Alta Videregående skole:
• Forfatterportrett, skrevet av Anne Merethe K. Prinos
• Artikkel i avisa ”Klassekampen” den 4. juni 1997

 

• Internettlinker:
• http://www.cappelen.no/main/forfatter.aspx?f=7022
• http://www.dagbladet.no/kultur/2000/10/11/222944.html
• http://www.dagbladet.no/kultur/1998/08/10/127290.html
• http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/side.do?dokId=118300
• http://tekst.aftenposten.no/forfindeks/fi.cgi?fiart+AFT95+AFT9511130011