Problemstilling:  

Disse tre bøkene kommer på hver sin måte med kritikk mot skolen fra deres respektive tidsepoke. Hvilke forskjeller er det i kritikken fra 1883, 1953 og 2006? Hvilke likheter opptrer? Ligger det mer bak bøkene enn skolekritikken?

 

Forfatternes personlige bakgrunn kan være vel så viktig som hvilken tidsepoke de tilhører. Hvordan fikk dette konsekvenser for bøkene deres, og deres syn på skolen?

 

Eystein Ellingsen skildrer en moderne skole. Hva ville Alexander Kielland og Jens Bjørneboe ha ment om skolen Ellingsen forteller om?

 

I mitt særemne vil jeg først og fremst fokusere på punkt 1. Punkt 2 og 3 vil vies oppmerksomhet, men i mindre grad.

Innholdsfortegnelse

Innledning

   En introduksjon til bøkene

Om forskjellene i skolekritikken

   Et giftig system

   Jonas’ salamandere

   En dobbel tørke

   Tendensi-løst

Bakgrunnsstøy

Ut med det gamle?

Etterord

Bokliste

Kilder

   Skriftlige kilder

   Muntlige kilder

 

Innledning

Jeg fikk først ideen til dette temaet, da jeg midt under en bevisstløs surferunde på verdensveven oppdaget et nettmøte [1] på dagbladet.no med debutantforfatteren Eystein Ellingsen. Jeg er ikke akkurat noen lesehest, men noe fikk meg til å klikke inn for å lese mer om denne fyren. Da jeg forsto at han hadde skrevet om sine erfaringer fra ungdomsskolen i dag, var det forestående særemnet faktisk den første tingen jeg tenkte på. Kunne denne boka kobles opp til den klassiske litteraturen? Da jeg så at en annen elev i videregående hadde tenkt i samme baner, bestemte jeg meg omtrent der og da for å kjøre på med Melding Hjem, Gift og Jonas.

 

Et par måneder senere er bøkene utstudert etter beste evne. Særemnet mitt står ferdig. Bak meg ligger en periode med stress, angst og slit, men også gleden av å ha kommet gjennom tre relativt bra bøker. En av dem vekket til og med en lesehest som har slumret i flere år.

 

Jeg håper at det jeg nå har produsert vil være av interesse for leseren. Å klare å beholde en helhet gjennom så mange sider er en ny utfordring for meg, og det har vært et svare slit å binde det hele sammen. Jeg føler meg likevel sikker på dette er det beste jeg evner å levere fra meg. 

 

En tilleggsopplysning: Titlene i bøkene har jeg uthevet med fet skrift, først og fremst for å unngå forvirring om når det refereres til boka Jonas, og hovedpersonen Jonas i boka. Ha en hyggelig lesning.

 

En introduksjon til bøkene

Gift kom ut i 1883, og er skrevet av Alexander Kielland. Den forteller om Abraham Løvdahl, en ungdom som går fra å være en kvikk og nysgjerrig gutt til å bli en kuet og dominert trell av sin far. Kielland vil med denne boka vise oss hvordan samfunnet og den gamle latinerskolen, som han selv var gått gjennom som ung, forgiftet de unges ånd. Lærerne er respektløse og trakasserende mot sine disipler, og hensikten med skolen virker å være å la elevene pugge grammatikken til de utdaterte språkene latin og gresk. Gift utgjør bind 1 i en trilogi om Abraham Løvdahl.

 

Jonas er ”en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var åtte år gammel, men allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden”. Slik lyder den siste setningen i Jens Bjørneboes andre publiserte bok, og det er på ingen måte en dårlig oppsummering. Jonas er en gutt som begynner på skolen, hvor det viser seg at han lese- og skrivevansker. Lærerinnen ønsker å sende gutten på hjelpeskolen ”Iddioten”, for at gutten ikke skal være til bry for henne og skolen. Dette er Jonas’ største skrekk, og i frykt gjemmer han seg rett og slett på en båt og rømmer. Historien ender med at Jonas havner på en steinerskole, der han får en tilpasset opplæring av humanister og igjen trives på skolen.

 

”Én lærer. 29 ungdomsskoleelever. Nå er de på vei inn i sitt siste skoleår sammen”. Vaskeseddelen til ”Melding Hjem – En Lærers Bekjennelser” lyver ikke. Boka gir oss et innblikk i livet på en ungdomsskole anno 2006, sett gjennom lærer Eystein Ellingsens øyne. Forfatteren med samme navn er selv lærer ved Haumyrheia ungdomsskole, og har skrevet delvis ut fra egne opplevelser og erfaringer, delvis fra andres inntrykk og delvis fra sin egen fantasi. I et intervju med P2s ”Ordfront” [6], uttalte Ellingsen at han forsøker å vise hvor mye forskjellig som skjer i skolen, og hvor mange forskjellige oppgaver læreren har. Dette kommer tydelig fram i boka, for hovedpersonen må blant annet fungere som psykolog, kollegaveileder og sjelesørger. Boka kom ut i 2006, og er den første boka Ellingsen har fått utgitt.

 

Om forskjellene i skolekritikken

Felles multiplum for disse tre bøkene er at de tar for seg hverdagen i en norsk skole fra tidsepoken de ble skrevet i. Alle kommer de med mer eller synlige spark til lærere og systemet, men i alle viser det seg på radikalt forskjellige måter. Denne hoveddelen av særemnet tar sikte på å avsløre disse.

 

Et giftig system

I Gift setter Kielland standarden for resten av boka allerede på første side. Vi møter den diktatoriske lærerskaren representert ved adjunkt Borring, som forhører de unge kandidatene i Belgias byer. Denne scenen har blitt stående som en klassiker i norsk litteraturhistorie, og viser oss hvilke metoder lærerne bruker for å holde stålkontroll på sine elever. Hån, fornærmelser og generell overlegenhet er flittig brukt som pedagogiske metoder, og vi ser at respekt mellom lærer og elev er totalt fraværende.

 

Skolegutten Abrahams mor er fru Wenche Løvdahl, og Kielland lar henne i stor grad ytre hans meninger om skolen. Med sitt bergenske lynne er hun særdeles krass i sin nedsabling av den klassiske latinerskolen. Ikke bare har den utspilt sin rolle ved å lære bort i fag som det ikke finnes praktisk bruk for, men de pedagogiske metodene forderver også ungdommen direkte. Nipugging av død lære om døde ting, støver ned de unges lærelyst og egenevne. Vi får høre foreldres inntrykk av at de unge faktisk blir sløvere jo mer tid som tilbringes i skolen, og det er tydelig at forfatteren vil etterlate et inntrykk om at skolen nærmest gjør mer ondt enn godt. Dette understrekes ved lille Marius’ dødsfall.

 

Lille Marius er Abrahams beste venn. Han sliter tungt i alle fag, med unntak av latinen, der han er usedvanlig dyktig og kan selv de mest avanserte bøyninger på rams. Det er påfallende at Kielland valgte å gjøre hovedpersonen til et lite geni i latin, selve det faget han for enhver pris ville bli kvitt. Et par detaljer forklarer hvorfor. Marius’ rektor er en herremann med ambisjoner, og ønsker å ha vidunderbarnet Marius som en liten protegé han kan være stolt av. Rektor er imidlertid i konflikt med adjunkt Aalbom, latinlæreren til Marius, og han nyter å tyne rektors hjertebarn. Med dette demonstrerer Kielland hvordan latinen og skolen ikke eksisterer for å mette barnas behov, men for de egoistiske lærernes skyld. Presset på Marius vokser, og hans fattige mor tør ikke varsle når hun ser at han blir stadig sykere av det hele. Under et særs hardt forhør kollapser han, og han dør mumlende på latinsk grammatikk.

 

Vi kan lese en dramatisk endring i lærerens holdning til opposisjonelle holdninger fra Gift til Melding Hjem. Når Marius’ rektor merker at poden skriver ting han personlig ikke er enig i, men som ikke er direkte feil, vanker det like fullt kritikk og uthenging foran de andre elevene. Marius skriver for eksempel i en stil at Norges naturlige terrengforsvar mot Sverige er viktig i fall en mulig krig. Unionstilhengeren rektor liker dette svært dårlig, og han slakter den krigerske holdningen mens han skryter den beste eleven opp i skyene. Denne har skrevet så vakkert om ”broderfolkene”, og får nærmest rektor til å male av velbehag.

 

Når Eystein Ellingsen merker at elevene skriver det de tror han vil like, reagerer han snarere negativt. Lærerens drømmeelev er åpenbart en helt annet i 2006 enn i 1883, for en som adjunktene antagelig ville ment var ”dannet og høflig”, sier Ellingsen rett ut er en ”pleaser” i Melding Hjem. Dette viser på sett og vis hvordan skolen har gått fra å dyrke den lydige sauen, til å støtte den selvstendige og handlekraftige, individualisten.

 

Jonas’ salamandere

Bjørneboe er langt mer spennende i måten han knytter sammen sin historie på enn de to andre. Med sine 300 sider har Jonas betraktelig mer kjøtt på beinet enn den flisetynne Gift, og i motsetning til den mindre begavede Ellingsen, greier Bjørneboe å bruke hver side fornuftig og formålsfullt. Vi får her servert en dynamikk i både språk og konstruksjon, som gang på gang overbeviste meg om at litteratur faktisk kan være kunst. Virkemidler som frampek brukes raust, og det er en helhet som nesten er skremmende med tanke på hvor mange ”digresjoner” fortellingen tar underveis.

 

I en sidehistorie får vi høre om tysklæreren Salomon September, og her er Bjørneboe virkelig i sitt ess. September foreleser svært beveget om Goethes ”Faust”, og er tilsynelatende håpløst forelsket i stykket. Det hele fortelles med en innlevelse mange lærere aldri evner i hele sitt liv, inntil en av studentene rekker opp hånden:

 

September avbryter vennlig:

”Ka er det?” –

”Eg trur ikkje detta høyrar med til pensum.” –

September åpner munnen uten å finne svar. Og flere rekker opp.

”Me trur ikkje heller det!” –

”Nei, det gjer det ikkje!” –

”No vil me ha pensum!” –

September ser seg om. Det vil si, han ser seg ikke om, for han ser ikke lenger, han begynner å gråte av hjelpesløshet og fortvilelse. Store, bitre barnetårer rinner nedover det smale, forfinede ansiktet. Han tørker seg i øynene og forsamlingen ler. Det er lærerskolefolk og seminarister de fleste av dem. De veksler triumferende blikk, Norges vordende lærerstand, eller folk som holder på å arbeide seg opp fra lærerstillinger i folkeskolen til lektorstillinger i den høyere skole. Og jeg har truffet flere av dem igjen efterpå, det var karer som nådde sine mål, og de overlevet krigen fordømt bra. De er lektorer nu.

 

Seminaristene som ikke vil høre et kvidder mer enn det de strengt tatt trenger, er de samme karakterene som 20 år senere vil kaste Jonas ut av folkeskolen. De er salamanderne, elevers og Bjørneboes verste fiender. Her viser Bjørneboe oss det han mener er en hel generasjon av lærerungdom, som etter endt utdannelse herjer fritt i den norske skole med sine misforståtte ideer om læring. Dette er bare et eksempel på hvordan brikkene passer perfekt i Jonas.

 

En dobbel tørke

På mange måter blir det tydelig for leseren at Kielland og Bjørneboe har mer til felles med hverandre enn med Ellingsen. Det kan sees klarest når de skriver om det de mener er ”sjelelig uttørkning”, som skolen utsetter ungdommen for i begge bøkene. Kielland er hardest i sin omtale, og kanskje skriver dette seg til hvor mye han faktisk avskydde latinerskolen. I kapittel 3, 20 sider ut i boka, gir han oss et frampek på hvordan det vil gå med Abraham Løvdahl, når han forteller om nettopp hvilken effekt adjunktenes pedagogikk har på elevene:

 

Alt, hva der i undervisningen hist og her kunne finnes som refererte seg direkte til livet og til verden således som den er, det sank betydelig. Og opp på høysetet kom lange prosesjone av døde ord om døde ting; regler og ramser der pluggedes inn i de møre hjerner for til evige tider å oppta plassen; fremmed lyd fra et fremmed liv; eldgammelt støv som samvittighetsfullt dryssedes over alt hvor den saftrike ungdom viste en fuktig plett som kunne holde på støvet.

(…)

Men det går over; allerede med seksten sytten år har støvet tørret godt inn, nysjerrigheten er død, den unge har lært at det gjelder å spørres – ikke å spørre; han aner dunkelt at den er til for hans skyld, at han den lykke å være en av samfunnets priviligerte snegler.

 

Bjørneboe viser at han deler dette synet på deler av opplæringen de unge får i skolen, når han forteller om hvordan Jonas’ frøken driver klassen fremover i en periode der han er borte fra skolen:

 

Hun lot dag efter dag gå sin gang, og gledet seg over at det gikk lettere med klassen nu. Den hadde forsømt meget på grunn av alt oppstøyet med Jonas, og nu tok den det igjen med frisk vilje og god appetitt. Musestille satt syvogtyve rygger trofast bøyet over tall og bokstaver, fromt hengitt til den sjelelige uttørkning som efterhvert skulle gjøre dem til voksne. Jonas’ vanartethet hadde gitt dem alle et sjokk som virket langt sterkere enn skjenn og straff.

 

Over et halvt århundre etter at Kielland ga latinerskolen en real omgang med spanskrøret, benytter Bjørneboe seg av vendinger som er skremmende like de Kielland kom fram til. Hadde virkelig ikke skolen endret seg på disse årene? Naturligvis var forandringer skjedd, og noe kan kanskje Kielland til og med ha hjulpet direkte, men i følge den unge radikaleren Bjørneboe er det stadig noe råttent i Norges utdanningssystem i 1956.

 

Bjørneboe konkretiserer kritikken senere i boka, ved å angripe lærebøkene som salamanderne selv har forfattet og benytter seg av i undervisningen. Bjørneboe taler ikke som en forteller, men legger åpenbart sine egne ord i munnen på Jonas’ overlærer Jochumsen. Jochumsen er en aldrende radikaler, og han kan ikke fordra hvordan de unge modernistene med sine kildekritiske verk har tatt brodden fra historie- og religionsfagene. Barna trenger levende historier fra verden slik den virkelig er, ikke oppramsing og pugging av rene kjensgjerninger. De trenger noe som svarer til deres pre-logiske tenkning og følelsesliv, mener Jochumsen, og jeg tolker det dit hen at Bjørneboe er enig. I alle fall er ikke det spesielt langt fra Kiellands raljeringer om støvet, som nådeløst tørker ut de unges nysgjerrighet.

 

Trass i likhetene er Jonas likevel en helt annen historie enn nettopp Gift. Gift er en tragisk lidelseshistorie som ender med at det ”gikk slik det måtte gå”, typisk nok for den kulturepoken som herjet da Kielland skrev. Et klart realistisk trekk. Bjørneboe har det til felles at han og setter problemer under debatt, men i motsetning til Kielland presenterer han et lys i enden av tunnelen, et direkte alternativ til den destruktive folkeskolen. Riktignok nevner han ikke steinerskolen ved navn, men den nye skolen som Jonas får gå på har svært mye til felles med Steiner. Det fokuseres på læring i sin opprinnelige form, skolen er karakterfri og skal først og fremst utvikle elevene som mennesker. Her får Jonas mulighet til å trives på skolen igjen, og den tidligere sengevæteren lærer til slutt å lese.

 

Ofte kan det være interessant å lese forfatteres kommentar til sine egne verk. I det oversatte essayet ”When I Wrote Jonas” [4], gjengitt på websiden http://home.att.net/~emurer/, forklarer Bjørneboe Jonas på et nivå som kan virke veldig abstrakt. Her er det gull verdt å merke seg at Bjørneboe ikke først og fremst så på Jonas som et protestskriv mot skolevesenet. Dette var en del av boka, men slett ikke den viktigste. Her hevder han at historien om Jonas og menneskene han møter, hele tiden har vært påtenkt som en gjenfortelling av sagaen om den hellige gral. Jonas er ikke bare en gutt, men en mennesketype som går igjen i de ”gode” menneskene han møter på sin vei:

 

The school plot in Jonas is a purely external frame. The course of events could just as well have been set in a newspaper, a hospital, or anywhere. The center of the book is the retelling of the Grail saga, and the preceding description of the high school students. The main theme is set forth in the sentence: "For if the Knights of the Grail forget the Grail, then they kill each other."

(…)

Every single significant person in the book is a variant of the Jonas-race: Jochumsen who dies is Jonas, Werner is the aged Jonas, of a different generation, and made of a material which survives, Marx is Jonas, Jungmannen is Jonas, the priest is Jonas, and not least Bobbi, the German's kid, is Jonas.

 

Videre forteller Bjørneboe i dette på mange måter oppklarende brevet, at navnet Jonas er valgt for å trekke en direkte parallell til den bibelske historien om Jonas og hvalen. Problemet med slik innfløkt symbolikk blir naturligvis, dersom man da ønsker å bli forstått, å skrive det slik at en normalt utrustet leser vil klare å begripe det, å se at her er teksten noe mer enn bare summen av ordene, om en vil. Klarer Jens Bjørneboe dette i Jonas? Min mening er at det vil være svært vanskelig for en gjennomsnittsleser å oppfatte dette med de ledetrådene som boka gir. Det er for dypt, skjult bort i et femsiders kapittel som like godt kan leses som en artig digresjon til episke historien, uten at en hadde trengt å legge noe mer i den. Derfor synes jeg heller ikke at forfatteren har noen rett til å klage når han føler seg misforstått.

 

Tendensi-løst

Når man leser gjennom Melding Hjem, blir det klart at den i mindre grad enn de to andre prøver å forfekte en bestemt mening. Ellingsen er ikke ute etter å dra i gang en skolerevolusjon, skal vi dømme ut fra boka, er han faktisk nærmere å motvirke den utviklingstrangen enkelte skoler har hatt de siste årene. Han sier i intervju med Ordfront på P2 11.10.06 [6] at han skriver på oppfordring fra Damm Forlag, boka er faktisk for et bestillingsverk å regne. Damm ønsket en roman som ga et innblikk i en norsk ungdomsskole sett fra en lærers ståsted, og dette er etter mitt skjønn nøyaktig hva de har fått.

 

Melding Hjem er summen av Eystein Ellingsens erfaringer og opplevelser fra ti år som ungdomsskolelærer, ispedd en solid dose diktning. I så måte fungerer boka godt som en illustrasjon, men Ellingsens problem er først og fremst at han ikke er verdens beste forfatter. Enkelte ganger skrives det med så store bokstaver her, at poengene faktisk blir overtydelige. Karakterene er så klart definerte roller at Georg Brandes kunne vært stolt. Kanskje er det ikke tilfeldig at hovedpersonen handler inn 1906-utgaven av Brandes’ Hovedstrømninger. Alle de typiske rollene i et klassemiljø er i alle fall på plass, og de er der ikke fordi de er ”levende mennesker”, som Hamsun kunne ha uttrykt seg.

 

Nok et symptom på at dette virkelig er Ellingsens debutbok, er hvor underredigert den til tider føles. Vi blir for eksempel fortalt vel mange ganger at hovedpersonen er skeptisk til at elevene skal fortelle om ferien. Ved å legge den episke tidslinjen til et skoleår, kan boka fort bli ”og-nå-må-vi-fortelle-litt-om-dette”-aktig, en sikker sovepille. Heldigvis greier Ellingsen å holde koken overraskende bra gjennom 287 sider, og det er bare unntaksvis at det føles oppramsende. Likevel kunne nok en strafferunde i klipperommet vært å foretrekke. Hovedpersonen selv uttrykker en dyp og inderlig avsky mot klisjeer, men ironisk nok er de strødd godt utover romanen med relativt høy resirkuleringsfaktor. Jeg synes Ane Farsethås i Dagens Næringsliv [5] sier det best:”(…)en tekst der pedagogisk prosa om «ressurspersoner» i skolen inngår i ustabile legeringer med selvbiografisk småprat.”.

 

Forfatteren skriver om å rette dårlige norskstiler, som avsluttes med The End av mangel på en naturlig god slutt. Med sine mange småhistorier som ikke alltid får noen definitiv konklusjon, kan Melding Hjem til en viss grad føles som en av disse. Elevene følges til døra på avslutningsfesten, og etter dette er det mange man aldri treffer igjen. Men er det ikke nettopp slik en lærerjobb kan føles? Hvordan det går med de kjære avgangselevene, kan gjerne forbli et ubesvart spørsmål.

 

Ellingsen har gjort en god jobb med å gjøre de problemstillingene han vil ta opp til en naturlig del av boka. På en måte virker det som en fryktelig kjekk måte å skrive realistisk litteratur på. Vil du diskutere alkoholproblemer blant ungdom? Oi, det drakk visst en elev seg full på klassetur! Svake lærere med dårlig selvtillit, sa du? Jammen er det ikke en slik som tusler rundt på bruket her! Forfatteren greier likevel å holde seg balansert i sine synspunkter så godt som hele boka igjennom. Det føles som sagt heller ikke på noen måte tendensiøst, Ellingsens ord om at han har prøvd å fremstille hverdagen slik den er, føles troverdig.

 

Bakgrunnsstøy

Enhver forfatter er påvirket av sin historie og sine erfaringer når han/hun skriver bøker. Dette er selve fundamentet, grunnmuren, og ofte kan en hel bok være en allegori på forfatterens eget liv og levnet. De tre bøkene vi har sett nærmere på er intet unntak fra regelen, og bærer alle brennmerker fra forfatterens sjel.

 

Alexander Kielland var en fabrikkeier. Hans kontakt med skolen var i det store og det hele begrenset til den han hadde fått som ung student, og Gift speiler dette. Vi ser det klarest i måten adjunktene demoniseres og umenneskeliggjøres; de er brutale sadister som er ute etter elevene sine. I motsetning til Bjørneboe og Ellingsen, som begge var praktiserende lærere, var Kielland kun en ”utenforstående” da han skrev Gift. Følgelig hadde han ingen annen agenda enn å få fram sin mening om skolen slik han hadde opplevd den, og dette resulterte i en rå og brutal skildring av det han rett og slett mente var overgrep mot barn. Et tankekors er det også at latinskolen, i følge Berit Agøy [6], alt var så godt som reformert bort da Kielland publiserte sitt oppgjør med den.

 

Kielland var et barn av realismen, og Gift er gjennomsyret av trekk fra denne litterære epoken. Han følger Georg Brandes’ oppfordring om å sette problemer under debatt til punkt og prikke, og karakterene i boka er klare typer og representanter for sin ”klasse”. Lærere, elever, foreldre, menn, hustruer, det er dette som er deres rolle, og å få fram enkeltindivider med kuriositeter og særheter blir lavt prioritert.

 

Bjørneboe var som nevnt lærer ved en steinerskole, og hans bakgrunn herfra har helt åpenbart fungert som inspirasjonskilde til store deler av Jonas. Selv om steinerskolen faktisk aldri nevnes med navn i boka, er det umulig å ikke se parallellene mellom den nye skolen Jonas kommer til, og Bjørneboes steinerskole. Han hadde nemlig stilling ved en steinerskole da han skrev Jonas, og det kan ikke betviles at erfaringene herfra har vært en stor inspirasjonskilde for deler av boka. Ikke bare får vi se hvordan deres læremetoder hjelper Jonas med å utvikle seg på en helt annen måte enn på folkeskolen, men vi får og innblikk i enkelte læreres hang til alkohol.

 

Det er en kjent sak at den økonomiske situasjon ved steinerskolen var kronisk dårlig, og lærerlønningene var følgelig begrensede. Kan Bjørneboe ha hatt et ønske om å skape litt blest om sin arbeidsplass, ved å utnytte promoteringseffekten fra boka? Den kan, med rett innstilling, leses som en reklameplakat for steinerskolen. I det minste lykkes Bjørneboe her i å skape et svært forsuret og negativt bilde av folkeskolen, med sine salamanderlærere og pensumjag.

 

En detalj Bjørneboe henter nesten direkte fra sitt eget liv, er når jungmannen forteller om hvordan han mister sin barndom ved å lese en beskrivelse av tyskernes konsentrasjonsleirer som 13-åring. Dette er som snytt ut av livet til Bjørneboe, som i følge Wikipedia [2] selv opplevde nesten nøyaktig det samme da han var femten. Han leste Myrsoldatene av Wolfgang Langhoff, og begynte å føle en sterk empati for de svake og undertrykte. Det er ikke usannsynlig at det kan trekkes flere så klare paralleller mellom jungmannens historie og Bjørneboes eget liv.

 

For en som har tilbrakt tid i en ungdomsskole de siste årene, vil Melding Hjem oppleves som en uforskammet presis skildring av tingenes tilstand. Her er alle de klassiske godbitene: alkoholkonflikter på klasseturer, selvskadere blant elevene, udugelige og patetiske lærere, introverte jenter, reformtiltak som aldri kommer halvveis m.m. At Ellingsen, en ungdomsskolelærer med 10 år i faget, bruker egne erfaringer og opplevelser er udiskutabelt. Dette er med på å gjøre boka mer interessant for leseren, og gjør den desto mer relevant for diskusjonene om skolen i dag. Dette verket har potensial til å bli et viktig innlegg, en lærers stemme i debattene.

 

Ut med det gamle?

Forfatterne bak Gift og Jonas var begge drevet av et ønske om å endre det de mente var feil med skolen barna blir drevet gjennom. Med Eystein Ellingsens Melding Hjem har vi fått en viss kjennskap til status quo i skolen, henholdsvis ca. 100 og 50 år etter de to nevnte bøkene. Har den norske skolen tatt kritikken til hjertet? Sliter vi fortsatt med de problemene Kielland og Bjørneboe satte pekefingeren på?

 

Kiellands store sorg var hvordan den friske ungdommen tilsynelatende kom ut fra skolen, blottet for egne tanker, initiativ og frisk vilje. Derfor er det nok ikke utenkelig at han ville ha sett på den moderne skolen som et skritt i riktig retning. Ellingsen viser hvordan det i større eller mindre grad strebes etter å bli kvitt den åreforkalkede tavleundervisningen. Elevene gis kreativt spillerom, har selvstyrte bestemmelsesorganer som elevråd, og har generelt en enormt større frihet enn det pubertale gutter for 100 år siden hadde.

 

Det at lærernes personlige autoritet har blitt redusert med årene, er også noe som Kielland kunne ha likt. Ikke det at lærere ikke har autoritet lenger, men det kommer i større grad an på om læreren gjør de riktige tingene for å oppnå respekt blant elevene. Autoriteten kommer ikke lenger som ekstrautstyr til spanskrøret. Endringene som har kommet i hvilke fag som læres bort i skolen, kunne også ha falt i smak hos Kielland. I Gift får latin- og greskfaget gjennomgå fra Kiellands skarpe penn, dette var unyttig lærdom ifølge Kielland. Han ønsket heller å lære de unge naturvitenskap, medisin, jus, astronomi og politikk, og dette er i langt større grad på timeplanen i dag enn i hans dager. Særlig det at elever lærer om det politiske systemet og samfunnet allerede i ung alder, kunne nok Kielland ha satt pris på.

 

Gjennom hele Jonas kan man merke at forfatteren hadde en uvilje mot det å rangere elever etter poeng, særlig på grunn av konsekvensene dette ville få mer eller mindre vanskeligstilte elevene i skolen. Vi får høre om hvordan lærerne ønsker å skvise Jonas ut av skolen, ettersom han ved senere eksamener vil trekke skolens pointsummer ned. Vi ser altså at lærernes ærgjerrighet etter å score høyt går på bekostning av elevenes ve og vel. Dette kan uten problemer settes i forhold til debatten som raste for få år siden angående offentliggjøringen av nasjonale prøver. At Bjørneboe ville forholdt seg kritisk til dette systemet virker logisk.

 

Likevel er det er all grunn til å tro at Jens Bjørneboe ville satt pris på de forandringene som har skjedd i behandlingen av ”problembarna” de siste årene. De skjer knapt at de stues bort på egne hjem, det etterstrebes tvert imot å holde de i samme skole som de andre barna i så mye som mulig. Skolen i dag er langt mer hensynsfull, og de skritt som har blitt tatt for å gi en tilpasset opplæring er helt etter Bjørneboes hjerte. Det samme gjelder det faktum at skolen i dag benytter seg av et skriftspråk som er langt fra så kunstig og tilgjort som det lærerne i Jonas foretrekker.

 

Etterord

Å lese bøker fra tre forskjellige epoker i norsk skole, provoserer frem tanker. Tanker om hvordan det var, hvordan det kunne blitt, hva som har endret seg. Jeg synes det var særlig interessant å ”oppdage” Bjørneboe gjennom Jonas. At ikke denne forfatteren brukes mer bevisst i norsk skole synes jeg grenser til skandale, for aldri har jeg hatt det så moro med en bok jeg har vært tvunget til å lese. Han skriver på en gnistrende og rå måte jeg ikke har opplevd hos en norsk forfatter før. Med glimt av humor og virkelig varme øyeblikk, forsterkes all grusomheten han forteller om. Å finne ut hvilken stor forfatter denne mannen var, kan jeg uten et snev av ljug si var det beste jeg fikk ut av å jobbe med særemnet.

 

Problemstillingene ble en smule forandret under skriveprosessen for å utvide omfanget, men alt i alt er jeg fornøyd med hvordan dette har gått. Tidsfristene jeg ga meg selv ble selvfølgelig ikke overholdt denne gangen heller, men i det minste var jeg en smule nærmere enn ved tidligere anledninger. Nå kan jeg bare håpe på at det ble så bra som det burde være, like godt som jeg ønsket det, noe som ikke ser så verst ut om noen år. Ble det ikke, er sjansene store for at pensjonisten Fabian Bjørnseth vil gremme seg om sånn ca. 49 år.

 

Bokliste:

• Gift, Alexander Kielland (Gyldendal Norsk Forlag A/S 1971, 2. Utgave, 9. Opplag)
• Jonas, Jens Bjørneboe (Pax Forlag, 1995)
• Melding Hjem – En Lærers Bekjennelser, Eystein Ellingsen (N. W. Damm & Søn A/S 2006)

 

Kilder:  

 

Skriftlige kilder:

[1] http://www.dagbladet.no/kultur/2006/08/21/474521.html Nettmøte med Eystein Ellingsen på Dagbladet.no

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Bj%C3%B8rneboe Wikipedia - Jens Bjørneboe

[3] http://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland Wikipedia - Alexander Kielland

[4] http://home.att.net/~emurer/texts/jonas.htm - ”When I Wrote Jonas”, Jens Bjørneboe

[5] http://www.dn.no/forsiden/etterBors/article862346.ece Anmeldelse av Melding Hjem fra Dagens Næringsliv

 

Muntlige kilder:

[6] Radioprogrammet Ordfront på P2 11.10.2006

[7] Samtale med Berit Agøy 27.09.2006